Forferdelig vondt

[florista]

Når man ikke vet hvor man skal snu seg. Hva man skal eller kan si. Hva man kan eller bør gjøre. 

Jeg leter desperat etter løsning. Noe å holde fast i. 

Ingen selvmordstanker. Bare denne usigelige følelsen av å ikke ønske eller orke å ha et langt liv. Skrekken for at jeg må leve lenge. En voldsom skrekk. 

Redd for å miste kontroll. 

Et behov (?) for å slippe å være flink hele tiden. 

Å kjenne maten i magen. Panikk. Redsel. Vonde minner. 

Depresjon sier de. Behandler syk. 

Holde igjen tårer. Være sterk. Men herregud så liten og redd jeg føler meg. Er dette livet? 

Redselen for at jeg må leve som dette lenge. Bare litt til føles uoverkommelig. 

Det er ettermiddag nå. Ingen å kontakte. Ikke mulig for kollaps. Hva skal jeg gjøre? Jeg spør, enda jeg vet svaret. Holde ut. Intet annet. 

[AnonymBruker]

I tillegg til å holde ut, kanskje du kan prøve å holde deg selv? Ofte når man har det så vondt, er selvforakt og en kamp mot smerten som er der, med på å stramme grepet. Kan du forsøke å si til deg selv noe à la "JA! Dette er vondt! Akkurat nå kjennes det som om livet er håpløst og aldri blir bedre. Det er tankene jeg har nå. Jeg hater å ha det sånn, men det er uansett dette som er livet mitt, akkurat nå". Jeg har i hvertfall god erfaring med å gjøre dette. Gi meg over, i stedet for å kjempe i mot. Det løser ingenting, men gir hvile, og, kan hende, kontakt med din egen selv-medfølelse, som etter min erfaring er den beste medisin. Og du har den i deg, den har bare gjemt seg, under redselen og skammen. 

Anonymkode: b2532...334

[florista]

Er redd det alltid vil være som dette. Det orker jeg ikke:(

[stjernestøv]

3 minutter siden, florista skrev:

Er redd det alltid vil være som dette. Det orker jeg ikke:(

Har det vært sånn hele livet ditt? Hvis ikke er sjansen stor for at det vil gå over, men forstår at det er vanskelig og dagene blir lange. Når man har det vondt er det utrolig hvor sent tiden går, men ja...prøv å hold ut!