Arbeidsavklaringspenger og PF.

[Tingsten]

Hei.

Litt lengre innlegg med litt frustrert babling.

Jeg har vært i kontakt med sosialen i rundt 11 år. Aldri likt det, men det er bare slik det er blitt. Jeg har ikke motivasjon til å oppsøke veiledere og slikt for å høre hvilke andre muligheter jeg har, og Nav har for lengst gitt opp på meg, så de bare utbetaler sosialpengene og ser en annen vei. Jeg har hatt et par småjobber noen få måneder her og der, men som regel med sosialen på siden. Hver gang jeg prøver meg på en høyere arbeidsprosent, så knekker jeg enten igjennom stress eller viljestyrke. Per dags dato stresser jeg meg igjennom ca. 25% og bare det gjør meg ille nok, (Mye pga det er et pokkers serviceyrke), men fastlegen min ønsket på grunn av dette å søke meg inn på 75% arbeidsavklaringspenger. 

Kort fortalt. Vi snakker om Nav. Jeg bruker "min" tid for å få ting gjort, så dette tok noen måneder å få til, men det måtte også planlegges med Nav og legen fordi vi ønsket et møte med Nav. Da jeg ringte dem ble jeg fortalt at jeg kunne sende inn søknaden og relevante papirer jeg hadde, så fikk vi i hvert fall registrert det og da ville jeg få betalt ut ifra dato registrert om det kom igjennom etter møte. Men ettersom dette er Nav, så fikk jeg et skriv tilbake om at dem hadde vært i kontakt med deres egen rådgiver og flatt ut gjort avslag på grunn av de mente jeg var oppegående nok til å arbeide 100% og fordi det var mangel på dokumenter. Så. ingen møte. Jeg er ikke engang sjokkert. Dette var et halvt år tilbake. Som sagt. "Min" tid.

Jeg er ikke verdens sykeste person på noen som helst måte. Jeg går under diagnostisert Spd, og har helt sikkert noen ekstra gøye ting liggende under der igjen. Største problemet mitt ifra mitt perspektiv er hvor tregt livet mitt er. Jeg har denne herlige Anhedonien som gjør følelsespekteret mitt ganske matt, og dette fører igjen til at motivasjonen min til å gjøre noe som helst er temmelig liten. Majoriteten av dager inkluderer at jeg ligger på sofaen og ikke gjør en dritt annet enn å glo på tv eller bare leve meg inn i mitt eget. Dager der spill og det å lage mat er for mye styr. Og selvfølgelig forverrer stress dette, så arbeid gir et veldig spennende resultat. Hvorfor gidder jeg da å arbeide spør en helt normal person. Vel. Det er ikke sunt for meg å ikke ha kontakt med mennesker i det hele tatt. Dette er jeg klar over. I tillegg har jeg en datter ifra et merkelig vesen jeg holdt på med for 9 år siden. Jeg har jo helst lyst at hun skal vokse opp med en far som kan hjelpe henne litt på vei, så derfor ønsker jeg å ta en utdanning innen noe jeg kan overleve på lang sikt, og derfor er jeg i arbeid. 23/5 regelen med nedsatt arbeidsevne. Men det er en annen historie.

Jeg er typen som ikke går ut ifra huset med mindre jeg er nødt til å kjøpe mat, skal på arbeid eller har et pinefullt møte med en eller annen tåpelig offentlig institusjon som gjentatte ganger gir meg mindre grunn til å ta dem seriøst.
Har jeg prøvd å ta meg sammen? Ja. Har jeg prøvd å ikke være lat? Ja. Har jeg prøvd å salte noen bananblad og legge dem i sokkene mine om natten? Nei. Men poenget er at verken trening, rutiner eller påtvungen sosial interaksjon endrer naturen min, så spørsmålet mitt er da som følgene.. Dersom jeg, en med noe så enkelt som Spd, skulle søkt aap igjen.. Ville det vært verdt det? Er det grunnlag for det? Noen som har dette og kan fortelle meg hva papirer de ønsker ifra meg? Hva de ønsker ifra meg i det hele tatt? Er der andre alternativer?
I avslaget tok dem opp at dem ikke hadde noe informasjon om mine interesser, hobbyer og hva jeg gjør i hverdagen, blant annet en del annet, men hallo. Hvordan skal jeg dokumentere at jeg ikke gjør en dritt? Levere dem et blankt A4 ark...?
Jeg sitter pris på litt innspill her selv om NHD ikke er tilstede..

Mvh.
Skilpadden

[SchizoMonster]

1 time siden, Tingsten skrev:

Hei.

Jeg sitter pris på litt innspill her selv om NHD ikke er tilstede..

Mvh.
Skilpadden

Jeg er vel ikke den rette til å  gi noen råd om hvordan oppnå et lykkelig liv med SPD (vet ikke om du menmer S(id)PD eller S(typ)PD) men uansett, du sier du mistenker at du har tilleggslidelser, få de kartlagt og få det med dersom du er over terskelen til f.eks mild depresjon eller angst, eller hva annet det kan være du sikter til av utfordringer du har, jeg er jo ingen tankeleser Også fortell til legen din hvordan det gikk når du forsøkte å jobbe mer enn 25% og hva slags problemer du støtte på da, og prøv å koble de utfordringene til sykdommen eller tillegslidelsene. Også er det jo bare å søke igjennm, har jo ikke så mye å tape på det.

Blir det avslag igjenn så er det jo kanskje en mulighet med å søke studielån også, dersom du realistisk sett tror at det kan fungere i yrke X dersom du får utdanningen, så har du jo ikke så mye å tape, men du får jo se hva som er best for deg  

Lykke til

[XbellaX]

2 timer siden, Tingsten skrev:

Hei.

Litt lengre innlegg med litt frustrert babling.

Jeg har vært i kontakt med sosialen i rundt 11 år. Aldri likt det, men det er bare slik det er blitt. Jeg har ikke motivasjon til å oppsøke veiledere og slikt for å høre hvilke andre muligheter jeg har, og Nav har for lengst gitt opp på meg, så de bare utbetaler sosialpengene og ser en annen vei. Jeg har hatt et par småjobber noen få måneder her og der, men som regel med sosialen på siden. Hver gang jeg prøver meg på en høyere arbeidsprosent, så knekker jeg enten igjennom stress eller viljestyrke. Per dags dato stresser jeg meg igjennom ca. 25% og bare det gjør meg ille nok, (Mye pga det er et pokkers serviceyrke), men fastlegen min ønsket på grunn av dette å søke meg inn på 75% arbeidsavklaringspenger. 

Kort fortalt. Vi snakker om Nav. Jeg bruker "min" tid for å få ting gjort, så dette tok noen måneder å få til, men det måtte også planlegges med Nav og legen fordi vi ønsket et møte med Nav. Da jeg ringte dem ble jeg fortalt at jeg kunne sende inn søknaden og relevante papirer jeg hadde, så fikk vi i hvert fall registrert det og da ville jeg få betalt ut ifra dato registrert om det kom igjennom etter møte. Men ettersom dette er Nav, så fikk jeg et skriv tilbake om at dem hadde vært i kontakt med deres egen rådgiver og flatt ut gjort avslag på grunn av de mente jeg var oppegående nok til å arbeide 100% og fordi det var mangel på dokumenter. Så. ingen møte. Jeg er ikke engang sjokkert. Dette var et halvt år tilbake. Som sagt. "Min" tid.

Jeg er ikke verdens sykeste person på noen som helst måte. Jeg går under diagnostisert Spd, og har helt sikkert noen ekstra gøye ting liggende under der igjen. Største problemet mitt ifra mitt perspektiv er hvor tregt livet mitt er. Jeg har denne herlige Anhedonien som gjør følelsespekteret mitt ganske matt, og dette fører igjen til at motivasjonen min til å gjøre noe som helst er temmelig liten. Majoriteten av dager inkluderer at jeg ligger på sofaen og ikke gjør en dritt annet enn å glo på tv eller bare leve meg inn i mitt eget. Dager der spill og det å lage mat er for mye styr. Og selvfølgelig forverrer stress dette, så arbeid gir et veldig spennende resultat. Hvorfor gidder jeg da å arbeide spør en helt normal person. Vel. Det er ikke sunt for meg å ikke ha kontakt med mennesker i det hele tatt. Dette er jeg klar over. I tillegg har jeg en datter ifra et merkelig vesen jeg holdt på med for 9 år siden. Jeg har jo helst lyst at hun skal vokse opp med en far som kan hjelpe henne litt på vei, så derfor ønsker jeg å ta en utdanning innen noe jeg kan overleve på lang sikt, og derfor er jeg i arbeid. 23/5 regelen med nedsatt arbeidsevne. Men det er en annen historie.

Jeg er typen som ikke går ut ifra huset med mindre jeg er nødt til å kjøpe mat, skal på arbeid eller har et pinefullt møte med en eller annen tåpelig offentlig institusjon som gjentatte ganger gir meg mindre grunn til å ta dem seriøst.
Har jeg prøvd å ta meg sammen? Ja. Har jeg prøvd å ikke være lat? Ja. Har jeg prøvd å salte noen bananblad og legge dem i sokkene mine om natten? Nei. Men poenget er at verken trening, rutiner eller påtvungen sosial interaksjon endrer naturen min, så spørsmålet mitt er da som følgene.. Dersom jeg, en med noe så enkelt som Spd, skulle søkt aap igjen.. Ville det vært verdt det? Er det grunnlag for det? Noen som har dette og kan fortelle meg hva papirer de ønsker ifra meg? Hva de ønsker ifra meg i det hele tatt? Er der andre alternativer?
I avslaget tok dem opp at dem ikke hadde noe informasjon om mine interesser, hobbyer og hva jeg gjør i hverdagen, blant annet en del annet, men hallo. Hvordan skal jeg dokumentere at jeg ikke gjør en dritt? Levere dem et blankt A4 ark...?
Jeg sitter pris på litt innspill her selv om NHD ikke er tilstede..

Mvh.
Skilpadden

 

Punkt 1 for deg i mine øyne er å komme deg til en spesialist fordi du trenger dokumentasjon. Du kan enten søke selv, til en behandler med avtale eller få din fastlege til å gjøre det.  

Jeg liker tanken din om utdanning, har du noen konkrete tanker om hvilken retning som kunne fungert for deg? 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Tingsten skrev:

Hei.

Litt lengre innlegg med litt frustrert babling.

Jeg har vært i kontakt med sosialen i rundt 11 år. Aldri likt det, men det er bare slik det er blitt. Jeg har ikke motivasjon til å oppsøke veiledere og slikt for å høre hvilke andre muligheter jeg har, og Nav har for lengst gitt opp på meg, så de bare utbetaler sosialpengene og ser en annen vei. Jeg har hatt et par småjobber noen få måneder her og der, men som regel med sosialen på siden. Hver gang jeg prøver meg på en høyere arbeidsprosent, så knekker jeg enten igjennom stress eller viljestyrke. Per dags dato stresser jeg meg igjennom ca. 25% og bare det gjør meg ille nok, (Mye pga det er et pokkers serviceyrke), men fastlegen min ønsket på grunn av dette å søke meg inn på 75% arbeidsavklaringspenger. 

Kort fortalt. Vi snakker om Nav. Jeg bruker "min" tid for å få ting gjort, så dette tok noen måneder å få til, men det måtte også planlegges med Nav og legen fordi vi ønsket et møte med Nav. Da jeg ringte dem ble jeg fortalt at jeg kunne sende inn søknaden og relevante papirer jeg hadde, så fikk vi i hvert fall registrert det og da ville jeg få betalt ut ifra dato registrert om det kom igjennom etter møte. Men ettersom dette er Nav, så fikk jeg et skriv tilbake om at dem hadde vært i kontakt med deres egen rådgiver og flatt ut gjort avslag på grunn av de mente jeg var oppegående nok til å arbeide 100% og fordi det var mangel på dokumenter. Så. ingen møte. Jeg er ikke engang sjokkert. Dette var et halvt år tilbake. Som sagt. "Min" tid.

Jeg er ikke verdens sykeste person på noen som helst måte. Jeg går under diagnostisert Spd, og har helt sikkert noen ekstra gøye ting liggende under der igjen. Største problemet mitt ifra mitt perspektiv er hvor tregt livet mitt er. Jeg har denne herlige Anhedonien som gjør følelsespekteret mitt ganske matt, og dette fører igjen til at motivasjonen min til å gjøre noe som helst er temmelig liten. Majoriteten av dager inkluderer at jeg ligger på sofaen og ikke gjør en dritt annet enn å glo på tv eller bare leve meg inn i mitt eget. Dager der spill og det å lage mat er for mye styr. Og selvfølgelig forverrer stress dette, så arbeid gir et veldig spennende resultat. Hvorfor gidder jeg da å arbeide spør en helt normal person. Vel. Det er ikke sunt for meg å ikke ha kontakt med mennesker i det hele tatt. Dette er jeg klar over. I tillegg har jeg en datter ifra et merkelig vesen jeg holdt på med for 9 år siden. Jeg har jo helst lyst at hun skal vokse opp med en far som kan hjelpe henne litt på vei, så derfor ønsker jeg å ta en utdanning innen noe jeg kan overleve på lang sikt, og derfor er jeg i arbeid. 23/5 regelen med nedsatt arbeidsevne. Men det er en annen historie.

Jeg er typen som ikke går ut ifra huset med mindre jeg er nødt til å kjøpe mat, skal på arbeid eller har et pinefullt møte med en eller annen tåpelig offentlig institusjon som gjentatte ganger gir meg mindre grunn til å ta dem seriøst.
Har jeg prøvd å ta meg sammen? Ja. Har jeg prøvd å ikke være lat? Ja. Har jeg prøvd å salte noen bananblad og legge dem i sokkene mine om natten? Nei. Men poenget er at verken trening, rutiner eller påtvungen sosial interaksjon endrer naturen min, så spørsmålet mitt er da som følgene.. Dersom jeg, en med noe så enkelt som Spd, skulle søkt aap igjen.. Ville det vært verdt det? Er det grunnlag for det? Noen som har dette og kan fortelle meg hva papirer de ønsker ifra meg? Hva de ønsker ifra meg i det hele tatt? Er der andre alternativer?
I avslaget tok dem opp at dem ikke hadde noe informasjon om mine interesser, hobbyer og hva jeg gjør i hverdagen, blant annet en del annet, men hallo. Hvordan skal jeg dokumentere at jeg ikke gjør en dritt? Levere dem et blankt A4 ark...?
Jeg sitter pris på litt innspill her selv om NHD ikke er tilstede..

Mvh.
Skilpadden

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 948ad...08e

[InnlagtPåDOL]

5 hours ago, Tingsten said:

Hei.

Litt lengre innlegg med litt frustrert babling.

Jeg har vært i kontakt med sosialen i rundt 11 år. Aldri likt det, men det er bare slik det er blitt. Jeg har ikke motivasjon til å oppsøke veiledere og slikt for å høre hvilke andre muligheter jeg har, og Nav har for lengst gitt opp på meg, så de bare utbetaler sosialpengene og ser en annen vei. Jeg har hatt et par småjobber noen få måneder her og der, men som regel med sosialen på siden. Hver gang jeg prøver meg på en høyere arbeidsprosent, så knekker jeg enten igjennom stress eller viljestyrke. Per dags dato stresser jeg meg igjennom ca. 25% og bare det gjør meg ille nok, (Mye pga det er et pokkers serviceyrke), men fastlegen min ønsket på grunn av dette å søke meg inn på 75% arbeidsavklaringspenger. 

Kort fortalt. Vi snakker om Nav. Jeg bruker "min" tid for å få ting gjort, så dette tok noen måneder å få til, men det måtte også planlegges med Nav og legen fordi vi ønsket et møte med Nav. Da jeg ringte dem ble jeg fortalt at jeg kunne sende inn søknaden og relevante papirer jeg hadde, så fikk vi i hvert fall registrert det og da ville jeg få betalt ut ifra dato registrert om det kom igjennom etter møte. Men ettersom dette er Nav, så fikk jeg et skriv tilbake om at dem hadde vært i kontakt med deres egen rådgiver og flatt ut gjort avslag på grunn av de mente jeg var oppegående nok til å arbeide 100% og fordi det var mangel på dokumenter. Så. ingen møte. Jeg er ikke engang sjokkert. Dette var et halvt år tilbake. Som sagt. "Min" tid.

Du kommer ingen vei hos NAV uten utredning hos spesialist og skikkelig dokumentasjon fra denne.

Lykke til.

[AnonymBruker]

7 hours ago, XbellaX said:

 

Punkt 1 for deg i mine øyne er å komme deg til en spesialist fordi du trenger dokumentasjon. Du kan enten søke selv, til en behandler med avtale eller få din fastlege til å gjøre det.  

Jeg liker tanken din om utdanning, har du noen konkrete tanker om hvilken retning som kunne fungert for deg? 

Jeg har dokumentasjon på spd ifra spesialist, men ikke noe tillegg. Vet ikke hva jeg skulle konkret kalt det selv heller. Er stort sett relatert til at de fleste situasjoner jeg møter fører til store mengder stress. Så jeg mister enten all lyst til å gjøre noe som helst eller så sover jeg 19 timer om dagen. Alt ettersom hva jeg er ute for.. Mulig noe angst-relatert, men i så fall har jeg vært flink å distansert meg ifra hva pokker jeg har angst for.. Stresset er et resultat av selve situasjonene, og veldig lite med hva jeg selv er klar over at jeg tenker eller frykter..

 

5 hours ago, AnonymBruker said:

Hvor gammel er du?

Anonymkode: 948ad...08e

Snart 30.

Anonymkode: 9922d...8ac

[AnonymBruker]

Møte med et rigid utdanningssystem og et uforståelig boligmarked bidro sterkt til at jeg falt ut i psykose som 24 åring Veien videre var vanskelig Bare tilfeldigheter gjorde at jeg kunne gå hos en privatpraktiserende behandler

40 år siden sitter jeg med et noe skakkjørt liv og store problemer med kommunikasjon

Tror pedagogikk er et veldig smart og altfor lite brukt fag Hadde jeg satt ut i dag hadde jeg begynt der og jeg hadde prøvet som flere her sier å finne en spesialist med kommunal garant slik at det ikke er så kostbart

Man vil så mye som ung men alt er ofte ikke så lett for noen

Leide en liten hybel mesteparten av tid og hadde store problemer med første bolig Problemene er ofte så sammensatt og jeg har inntrykk enda værre i dag Men hvis du etablerer kontakt med et studiested har ofte de tilbud om karriereveiledning og samtale med sosionom og tannlege og lege i tillegg til studiegrupper og alt omkring hva man gjør i studievalg

Ingenting hindrer en i å ta kontakt med tilbud i helsetjenesten bare for et frittstående råd Man ønsker bare å hjelpe all ungdom har jeg inntrykk av Om man ikke er fornøyd kan man bare bytte tilbake til hva man opprinnelig hadde Økonomiske ytelser man er innvilget er ikke til noe hinder tror jeg Man løper lite risiki.

Anonymkode: 8737f...27e