umakenverdt

Hvordan bli kjent meg seg selv?

31 innlegg i emnet

10 timer siden, påskelilje skrev:

Jeg var ikke så reflektert over meg selv og mine personlige egenskaper da jeg var ungdom. Reiste til utlandet ett år da jeg var 19, og i møte med andre ungdommer fra ulike land, vokste jeg veldig når det gjaldt å tenke på hvorfor jeg mente ditt og datt, og hvordan min oppvekst hadde vært i forhold til mange andres. Jeg har alltid likt å lese, og særlig det å lese romaner der handling og personer gir meg innblikk i både nye steder (geografi), andre tidsepoker (historie), og ulike typer familier og relasjoner (samspill og psykologi). Samtaler med nære venner som tør å gi meg motstand på det jeg sier og mener, har lært meg mye om meg selv, og sammen med ytre inntrykk fra bøker og filmer har nok det gjort at jeg har lært meg selv å kjenne mye bedre nå. Men jeg har jo selvsagt utviklet meg som menneske også, fra jeg var 19 til jeg i dag er 46.

Du sier at du ser film for å rømme. Mener du rømme fra deg selv og dine tanker - eller rømme inn i handlingen i filmen? Jeg kan bli dypt grepet av både filmer og bøker, og liksom forsvinne inn i handlingen - men det er noe annet enn å rømme fra meg selv,

Nå husker jeg ikke helt, men går du til behandling nå for tiden? Det med overspising kan være temmelig dyptgripende og overskyggende i hverdagen. Hvis du opplever det som er stort problem fremdeles, synes jeg du skal ta tak i det, og få hjelp.

Ja, det tar kanskje tid å lære om seg selv. Jeg bruker mye mer tid på alt enn det andre gjør. Jeg er veldig usikker på alt.

Jeg rømmer fra meg selv, skulle egentlig ønske at jeg kunne rømme fra meg selv hele tiden, ikke være tilstede i det hele tatt. Jeg vet det er feil men jeg jobber med saken.

Jeg går til behandling for tiden ja. Jeg opplever det som et stort problem, men det er bedre enn det var på det verste da. Jeg får ikke til å utnytte behandlingen like godt som jeg burde, men det går i alle fall riktig vei, selv om det er mye to steg frem og et tilbake. Noen ganger virker det ikke som det går riktig vei, men samlet gjør det nok det.

Takk for ditt fine svar :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er en prosess og som tar tid.

Anonymkode: 2063c...ebd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 timer siden, umakenverdt skrev:

Ja, det tar kanskje tid å lære om seg selv. Jeg bruker mye mer tid på alt enn det andre gjør. Jeg er veldig usikker på alt.

Jeg rømmer fra meg selv, skulle egentlig ønske at jeg kunne rømme fra meg selv hele tiden, ikke være tilstede i det hele tatt. Jeg vet det er feil men jeg jobber med saken.

Jeg går til behandling for tiden ja. Jeg opplever det som et stort problem, men det er bedre enn det var på det verste da. Jeg får ikke til å utnytte behandlingen like godt som jeg burde, men det går i alle fall riktig vei, selv om det er mye to steg frem og et tilbake. Noen ganger virker det ikke som det går riktig vei, men samlet gjør det nok det.

Takk for ditt fine svar :)

Fint at du går til behandling! Hadde det hjulpet om du hadde hatt en ernæringsfysiolog som samarbeidet med psykologen, tror du?

Slik jeg har forstått det ( etter å ha snakket med noen som har det samme) så må en både fokusere på hvorfor en overspise og prøve å finne andre måter å takle vonde/tunge følelser på - men også finne annen type belønning enn mat - og å legge en konkret plan for hvor ofte en spiser, hva en spiser og hvor mye en spiser.  Vet at dette ikke er lett! Du er god som jobber med det ❤

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
20 timer siden, påskelilje skrev:

Fint at du går til behandling! Hadde det hjulpet om du hadde hatt en ernæringsfysiolog som samarbeidet med psykologen, tror du?

Slik jeg har forstått det ( etter å ha snakket med noen som har det samme) så må en både fokusere på hvorfor en overspise og prøve å finne andre måter å takle vonde/tunge følelser på - men også finne annen type belønning enn mat - og å legge en konkret plan for hvor ofte en spiser, hva en spiser og hvor mye en spiser.  Vet at dette ikke er lett! Du er god som jobber med det ❤

Tusen takk for en hyggelig melding :)

Det har vært nevnt en gang i behandling dette med ernæringsfysiolog, men vi ble enige om å avvente og ikke henvise til det. Jeg er veldig dårlig til å forholde meg til folk, og synes det er utfordrende å forholde meg til en person når det gjelder denne problematikken, og vet ikke om jeg hadde fått til å forholde meg til flere. Jeg skammer meg så fryktelig over at jeg ikke får til mat i det hele tatt.  Behandleren min har også arbeidet en del med spiseproblematikk. Jeg har ingenting å utsette på all hjelpen jeg får, det er bare jeg som ikke klarer å utnytte den til det fulle. Vi jobber litt slik du skriver her. Behandleren min tror jeg har en personlighetsforstyrrelse i tillegg så det påvirker nok spisingen også en del. Så vi jobber en del med det i tillegg da behandleren tror det også kan hjelpe på spiseproblematikken dersom vi finner måter å håndtere det på. Det påvirker vel kanskje også at jeg er redd og usikker og dermed ikke klarer å se hva jeg ønsker og hva jeg liker. 

 

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 26.3.2017 den 14.58, umakenverdt skrev:

Hvordan har du funnet ut hva du liker, hva du har behov for og hva du ønsker?

Kjenner du det instinktivt, eller må du tenke og lete mer i deg selv?

Jeg vet ikke hvilke parametre folk bruker når de finner ut slike ting.

 

Hei!

 

Jeg fant ut av hva jeg er interessert i, dvs hva jeg liker fra omlag jeg knakk lesekoden dvs var 4-5 år.

Jeg fikk interesser, og ut i fra det, og av meg selv, intens interesse for universet, der startet både min interesse for naturvitenskapelige fag, og min glede for alt mulig jeg så rundt meg, men jeg hadde imidlertid lite, minimal interesse og kontakt med andre mennesker. Men jeg hjalp små barn som trengte hjelp, ellers drev jeg med mitt.

Videre da jeg startet på skolen, fikk jeg mulighet til å memorere tallrekkefølger, jeg likte fra starten av første klasse matematikk, og sammen med evne til å like tall og systemer og rekkefølger, brukte jeg min da, gode evne til å memorisere ting, til en egen glede ved å se systemer innenfor matematiske forholdsvis enkle operasjoner, men der ble det født en egen begeistring for matematikkfaget.

Jeg syns du stiller et interessant spørsmål.

Jeg kjenner feks dårlig til mine behov, og hva jeg ønsker, det siste blir ofte så komplisert at jeg har en tendens til å gi opp.

Det er lettere å forholde seg til andres klart definerte behov og ønsker, og det er nok derfor at jeg har endt opp med å bli nabolagest søppelkjører, m.m. Jeg prioriterer jo helt feil, og greier ikke så godt gjøre det mest nødvendige og det jeg bør, eller må, men å hjelpe andre liker jeg, og der slipper jeg ta stilling til det vanskelige, "hva må jeg, hva vil jeg, hvilke ønsker har jeg, hvilke behov har jeg?"

Jeg kan derfor ikke svare deg, eller være til noen hjelp ang det,

Jeg vet min store interesse og lidenskap, men livet handler om å gjøre som best man kan for andre mennesker, og mest for de man er mest glad i, og såmye som man kan, for feks naboer eller bekjente og andre som trenger hjelp.

 

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 30.3.2017 den 15.03, Madelenemie skrev:

Hei!

 

Jeg fant ut av hva jeg er interessert i, dvs hva jeg liker fra omlag jeg knakk lesekoden dvs var 4-5 år.

Jeg fikk interesser, og ut i fra det, og av meg selv, intens interesse for universet, der startet både min interesse for naturvitenskapelige fag, og min glede for alt mulig jeg så rundt meg, men jeg hadde imidlertid lite, minimal interesse og kontakt med andre mennesker. Men jeg hjalp små barn som trengte hjelp, ellers drev jeg med mitt.

Videre da jeg startet på skolen, fikk jeg mulighet til å memorere tallrekkefølger, jeg likte fra starten av første klasse matematikk, og sammen med evne til å like tall og systemer og rekkefølger, brukte jeg min da, gode evne til å memorisere ting, til en egen glede ved å se systemer innenfor matematiske forholdsvis enkle operasjoner, men der ble det født en egen begeistring for matematikkfaget.

Jeg syns du stiller et interessant spørsmål.

Jeg kjenner feks dårlig til mine behov, og hva jeg ønsker, det siste blir ofte så komplisert at jeg har en tendens til å gi opp.

Det er lettere å forholde seg til andres klart definerte behov og ønsker, og det er nok derfor at jeg har endt opp med å bli nabolagest søppelkjører, m.m. Jeg prioriterer jo helt feil, og greier ikke så godt gjøre det mest nødvendige og det jeg bør, eller må, men å hjelpe andre liker jeg, og der slipper jeg ta stilling til det vanskelige, "hva må jeg, hva vil jeg, hvilke ønsker har jeg, hvilke behov har jeg?"

Jeg kan derfor ikke svare deg, eller være til noen hjelp ang det,

Jeg vet min store interesse og lidenskap, men livet handler om å gjøre som best man kan for andre mennesker, og mest for de man er mest glad i, og såmye som man kan, for feks naboer eller bekjente og andre som trenger hjelp.

Det kanskje ulike måter å bli kjent med sine innteresser/hva man liker og hvilke behov en har og hva en ønsker. Man kan vite litt, men ikke vite mye annet.

Jeg er enig i at det er lettere å forholde seg til andres klart definerte behov og ønsker. Jeg er enig i at det er viktig å gjøre som best man kan for andre mennesker. Men når andre spør hva man selv ønsker eller man skal velge ut fra hva som er ens eget behov sliter jeg. 

Men det er vel en prosess det også, som så mye annet :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

På 3/31/2017 den 20.05, umakenverdt skrev:

Det kanskje ulike måter å bli kjent med sine innteresser/hva man liker og hvilke behov en har og hva en ønsker. Man kan vite litt, men ikke vite mye annet.

Jeg er enig i at det er lettere å forholde seg til andres klart definerte behov og ønsker. Jeg er enig i at det er viktig å gjøre som best man kan for andre mennesker. Men når andre spør hva man selv ønsker eller man skal velge ut fra hva som er ens eget behov sliter jeg. 

Men det er vel en prosess det også, som så mye annet :)

Hei!

Ja mulig det er en prosess.

Jeg er imidlertid ikke så sikker på at det for min del, altså om det fins en slik prosess, ender i noen som helst forbedring hva angår om jeg greier forstå mine egne behov, eller ønsker, og handle ut i fra dem.

Jeg vet hva jeg har lyst til, men samtidig, har jeg ikke stor nok selvtillit til å gå i gang med prosjekter jeg selv  bare har lyst til, 

Jeg deler lite av mine egne behov og ønsker med andre, de få gangene jeg gjør det, har gjort meg mer usikker. Det kommer som oftest en forklaring, som ender med at jeg selv tenker, det hele er urealistisk, også ender jeg opp med å gjøre det andre vil/trenger hjelp til eller ønsker. Det føles helt ok, jeg kan gå i gang med nye prosjekter, og bli oppriktig interessert i det andre ønsker og vil og trenger, men på en måte livet har lært meg, er at det ikke finnes helt plass for egne behov og ønsker, og da er det vanskelig finne tid, eller mobilisere krefter, selvtillit, og få til sine egne ting.

Jeg vet ikke hvorfor jeg har så store problemer med dette, men på en måte, selv om ingen tror meg, føles det som om jeg har litt lite selvtillit.....men jeg gir inntrykk av en slik ro og vennlighet, at den dårlige selvtilliten, tror jeg blir usynlig, for andre.

Slik som psykiatere kanskje ser og oppfatter, det å ha dårlig selvtillit, innenfor der kommer ikke jeg, jeg står liksom stødig som den jeg er, selv om jeg ikke finner selvtillit nok til å gå i gang med det jeg vil mest, likevel begrenser, min begrensede selvtillit faktisk hva jeg går i gang med og gjør.

Litt derfor rørte dine spørsmål og tråden din meg, noe sårt og noe jeg stadig erfarer selv ble aktuelt, for jeg vet at om jeg bare hadde hatt litt mer selvtillit, så hadde jeg kanskej våget kaste meg ut i det, våge å sette med ned, å bare skrive, kanskje våge tro, at det kan jo bli en bok:-) men mens mange mennesker, går i gang, skriver, tror det de skriver er så betydningsfult eller bare bra nok for å utgis, så har jeg rett og slett ikke selvtillit nok til å gå i gang med slike egen prosjekter.

Jeg har et brennede ønske om feks å skrive og inni mellom tegne/illustrere, men jeg er jo ingen forfatter, og har ikke, et talent, eller noe så viktig å formidle/dele med andre, at det skal ha noe for seg, feks å skrive en bok/tørre si man gjør det....

Siden jeg er voksen nå, og jeg ser lite endring, i dette type mønster i meg selv,  tross bevissthet på det i mange år, regner jeg det som noe som vil vedvare, og jeg har avfunnet meg med situasjonen. 

Jeg tror jeg kommer til å dø, som en gammel kvinne, som blir husket for å være et riktig godt menneske, en som gjorde sitt beste for andre, og som mange var glade i, bare fordi hadde slik en ro ved seg, en ro, som ikke alltid er så lett å finne i en verden full av jag og krav.

Det ingen vil vite, er mine lengseler, behov og ønsker, om du forstår...., sånt, helt eget, det aller innerste. For jeg vil jo hjelpe andre, støtte andre, være snill og jeg har myye glede selv ved det, så det er ikke tungt og vanskelig, eller noe offer,  men jeg lurer på om det ikke finnes veldig mange mennesker som har levd akkurat sånne liv, de vil bli husket av de nærmeste for det menneske man var, som andre satte pris på.

Jeg syns det er litt undervurdert, det der å være, et riktig godt menneske, og det å ha tid til det, jeg tror det er det jeg er best i, men det er jo ikke så lett å forklare andre da, hva man driver med...eller jobber med...eller hvorfor man gjør det....

Det er jo mange tilfeldigheter som gjør at man havner der man gjør, noe er arv, gener, sårbarhet, miljø osv...

Jeg er glad jeg kan hjelpe andre, og har glede av det selv, jeg er glad andre setter pris på meg for bare den jeg er, men likevel, skulle jeg ønske meg...litt mer selvtillit, sånn at jeg, når jeg har fri, kunne greid gjøre litt av det jeg selv ønsker og brenner for.

Men uansett hva det ender med, så har jeg i hvert fall gjort mitt beste for de mennesker jeg møter, i det liv jeg lever.

Takk for spørsmålene og tråden du laget:-)

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
8 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja mulig det er en prosess.

Jeg er imidlertid ikke så sikker på at det for min del, altså om det fins en slik prosess, ender i noen som helst forbedring hva angår om jeg greier forstå mine egne behov, eller ønsker, og handle ut i fra dem.

Jeg vet hva jeg har lyst til, men samtidig, har jeg ikke stor nok selvtillit til å gå i gang med prosjekter jeg selv  bare har lyst til, 

Jeg deler lite av mine egne behov og ønsker med andre, de få gangene jeg gjør det, har gjort meg mer usikker. Det kommer som oftest en forklaring, som ender med at jeg selv tenker, det hele er urealistisk, også ender jeg opp med å gjøre det andre vil/trenger hjelp til eller ønsker. Det føles helt ok, jeg kan gå i gang med nye prosjekter, og bli oppriktig interessert i det andre ønsker og vil og trenger, men på en måte livet har lært meg, er at det ikke finnes helt plass for egne behov og ønsker, og da er det vanskelig finne tid, eller mobilisere krefter, selvtillit, og få til sine egne ting.

Jeg vet ikke hvorfor jeg har så store problemer med dette, men på en måte, selv om ingen tror meg, føles det som om jeg har litt lite selvtillit.....men jeg gir inntrykk av en slik ro og vennlighet, at den dårlige selvtilliten, tror jeg blir usynlig, for andre.

Slik som psykiatere kanskje ser og oppfatter, det å ha dårlig selvtillit, innenfor der kommer ikke jeg, jeg står liksom stødig som den jeg er, selv om jeg ikke finner selvtillit nok til å gå i gang med det jeg vil mest, likevel begrenser, min begrensede selvtillit faktisk hva jeg går i gang med og gjør.

Litt derfor rørte dine spørsmål og tråden din meg, noe sårt og noe jeg stadig erfarer selv ble aktuelt, for jeg vet at om jeg bare hadde hatt litt mer selvtillit, så hadde jeg kanskej våget kaste meg ut i det, våge å sette med ned, å bare skrive, kanskje våge tro, at det kan jo bli en bok:-) men mens mange mennesker, går i gang, skriver, tror det de skriver er så betydningsfult eller bare bra nok for å utgis, så har jeg rett og slett ikke selvtillit nok til å gå i gang med slike egen prosjekter.

Jeg har et brennede ønske om feks å skrive og inni mellom tegne/illustrere, men jeg er jo ingen forfatter, og har ikke, et talent, eller noe så viktig å formidle/dele med andre, at det skal ha noe for seg, feks å skrive en bok/tørre si man gjør det....

Siden jeg er voksen nå, og jeg ser lite endring, i dette type mønster i meg selv,  tross bevissthet på det i mange år, regner jeg det som noe som vil vedvare, og jeg har avfunnet meg med situasjonen. 

Jeg tror jeg kommer til å dø, som en gammel kvinne, som blir husket for å være et riktig godt menneske, en som gjorde sitt beste for andre, og som mange var glade i, bare fordi hadde slik en ro ved seg, en ro, som ikke alltid er så lett å finne i en verden full av jag og krav.

Det ingen vil vite, er mine lengseler, behov og ønsker, om du forstår...., sånt, helt eget, det aller innerste. For jeg vil jo hjelpe andre, støtte andre, være snill og jeg har myye glede selv ved det, så det er ikke tungt og vanskelig, eller noe offer,  men jeg lurer på om det ikke finnes veldig mange mennesker som har levd akkurat sånne liv, de vil bli husket av de nærmeste for det menneske man var, som andre satte pris på.

Jeg syns det er litt undervurdert, det der å være, et riktig godt menneske, og det å ha tid til det, jeg tror det er det jeg er best i, men det er jo ikke så lett å forklare andre da, hva man driver med...eller jobber med...eller hvorfor man gjør det....

Det er jo mange tilfeldigheter som gjør at man havner der man gjør, noe er arv, gener, sårbarhet, miljø osv...

Jeg er glad jeg kan hjelpe andre, og har glede av det selv, jeg er glad andre setter pris på meg for bare den jeg er, men likevel, skulle jeg ønske meg...litt mer selvtillit, sånn at jeg, når jeg har fri, kunne greid gjøre litt av det jeg selv ønsker og brenner for.

Men uansett hva det ender med, så har jeg i hvert fall gjort mitt beste for de mennesker jeg møter, i det liv jeg lever.

Takk for spørsmålene og tråden du laget:-)

Jeg må innrømme at jeg ble litt rørt av det du skrev her. Jeg er så enig i hva du skriver om å hjelpe andre mennesker, jeg tror ikke jeg kunne vært mer enig. Men jeg tror også at på hvilken måte man arbeider for å være et godt menneske, avhenger av hvilken situasjon man er i. Jeg er jo slik sett i en litt annen situasjon, da jeg ikke har familie selv eller folk rundt meg på samme måte. Jeg prøver å være litt frivillig og være god mot mennesker rundt meg og mennesker på jobb, men det blir en litt mindre sirkel med mennesker. Men det å være et snilt og godt menneske er noe jeg setter høyt og ikke noe jeg ønsker å endre på. 

Jeg tror jeg kan forstå hvorfor du kaller det dårlig selvtillit. Jeg tror det krever en del mot og selvtillit å fortelle andre og en selv om ens innerste behov og ønsker (forutsatt at man har dem). Det krever også mye å klare å stå for de ønskene og behovene man har funnet i møte med andre og verden generelt. Det kreves en stødighet som jeg ikke helt vet hvordan og om man kan utvikle. Det er som du skriver et mønster som kjennes ganske satt, men jeg får prøve litt lenger. 

Jeg blir ofte satt ut over hvor bra du skriver, du har flere ganger rørt meg med dine tekster og svar her. Men jeg skjønner at det er vanskelig å fortelle om et slikt ønske, at du kanskje føler deg litt redd? Det å tørre å si at man ønsker å starte med et slikt prosjekt skjønner jeg kan være skremmende.

Ønsker deg alt godt!

 

2 personer liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
På 26.3.2017 den 22.20, Nicklusheletida skrev:

Jeg er enig med xbellax. Jeg har ingen tro på den « gå inn i seg selv og bli kjent med seg selv greia » som enkelte driver med. Min er erfaring er at disse har lett for å bli værende der og kan lett bli noe selvopptatt. 

Jeg tror det er sunnere å komme seg ut av det og heller leve livet og så la det komme helt naturlig. 

 

Jeg har veldig tro på "gå inn i seg selv og bli kjent med sef selv" Feks i et forhold, har ikke du det bra vil ikke de rundt deg ha det bra. Jeg finnes ikke selvopptatt, men har lært mye om meg selv ved å meditere og praktisere yoga. 

Klart det er sunt å komme seg ut, og se utover også. Kan ikke bare se seg selv heller.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
2 timer siden, Master skrev:

Jeg har veldig tro på "gå inn i seg selv og bli kjent med sef selv" Feks i et forhold, har ikke du det bra vil ikke de rundt deg ha det bra. Jeg finnes ikke selvopptatt, men har lært mye om meg selv ved å meditere og praktisere yoga. 

Klart det er sunt å komme seg ut, og se utover også. Kan ikke bare se seg selv heller.

Jeg mener at man blir bedre kjent med seg selv automatisk ved å bare leve livet, selvfølgelig ikke helt uten å reflektere da :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
10 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg mener at man blir bedre kjent med seg selv automatisk ved å bare leve livet, selvfølgelig ikke helt uten å reflektere da :)

Godt vi er forskjellig, og jeg respekterer selvsagt deg for det. Ja til mangfold :)

1 person liker dette

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!


Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.


Logg inn nå