Dårlig behandlet av min manns familie.

[Solrun]

...Og jeg føler meg ikke ønsket, verdsatt eller inkludert.

De snakker ikke om følelse sammen i familien. Jeg har tatt opp vanskelige ting for å få til en løsning. Men svigermor går i forsvar og gir meg det glatte lag og svigerfar er helt passiv. Det kom også fram under samtalen at noen i familien har snakket stygt om meg til svigermor, og hun har slukt det rått. Siden har jeg ikke maktet å besøke dem og ingen unnskyldning er kommet. Det er nå 2 år siden

Mannen min er dårlig på å støtte meg når jeg trenger det og jeg mister selvtillit av dette. Han sier han er lei av å høre om dette. At jeg bare burde legge det fra meg. Selv deltar han på familiesammenkomster uten meg.  Føler meg som en grå mus som heller burde gjemme meg i en krok og tie stille.

Jeg ønsket meg sååå en familie i tillegg til min egen, da min mor er psykisk syk. Det har vært og er belastende. Min glede og mitt håp var å endelig komme inn i en velfungerende familie. Så viser det seg at min manns familie fungerer dysfunksjonelt, selv om overflaten er plettfri. Og mannen min ser det ikke... Jeg har fått høre at svigermor var psykisk syk for mange år siden. Men på meg virker det som om hun er det enda der hun styrer familien med jernhånd.

Jeg er så trist og skuffet. Dette ble helt annerledes enn jeg trodde. Selvtilliten min har aldri vært lavere. Ensomhetsfølelsen har aldri vært større.

Kan noen komme med noen gode ord som gir meg styrke? Jeg tror ikke på noen løsning på situasjonen, for jeg kan ikke bestemme over mine svigerforeldrene tankemønster. Jeg har i allefall prøvd å si i fra om ting fra mitt ståsted, men det ble jo bare enda verre...

 

 

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å mene så mye om dette, uten å kjenne detaljer. Uansett en trist og vanskelig situasjon. Det må også være svært belastende for relasjonen mellom deg og din mann, og det er kanskje det mest alvorlige? 

Kunne det vært en idé å fått hjelp ved et familievernkontor, e.l., for å få snakke skikkelig gjennom dette? Kanskje få noen nye perspektiv og kloke råd om hvordan dere best mulig lever med dette videre?  

Anonymkode: 39b52...37c

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hva det er du ønsker fra denne familien. Enda et sted der du kan snakke om følelser? Det er ikke nødvendigvis en dysfunksjonell familie om de ikke ønsker å bruke familiesammenkomster til å snakke om alt som er vondt og vanskelig.

"Timing" og "setting" er viktig i alle relasjoner. Kanskje det som er vond og vanskelig skal snakkes om hos terapeuten og familiesammenkomster brukes til å ha det hyggelig og utforske muligheter?

Anonymkode: 9081b...ecb

[Solrun]

Mulig det...Men jeg vil si at i familieselskaper o.l har vært mest preget av overflatisk snakk og positive ting.

Men jeg har snakket om vanskeligere ting når jeg har vært alene med dem. For meg er det viktig for å ha en mer nær relasjon. Men jeg ser jo at jeg har bommet. At svigermor nok har overflatiske relasjoner med de fleste. Og at hun ikke aksepterer at andre har andre meninger enn henne. Når jeg sier min mening om en situasjon så får jeg et bestemt snapp tilbake: "Nei, sånn er det ikke" "Hvorfor skal du det!" med sint stemme. En gang spurte jeg om hun var glad for at jeg og sønnen giftet oss...Da svarte hun kjapt og bestemt: "Nå er du her". Da gikk jeg ut. Senere sa hun at hun var jo glad for dét...Jeg føler hun snakker med to tunger. Vet ikke hvor jeg har henne. Det gjør meg utrygg. Jeg ønsker jo bare bekreftelse på at jeg hører til. Hun har avvist meg på mange måter. Disse eksemplene er bare noen få av mange.

Jeg føler med alt hun har snappet med.at hun ikke følelsesmessig ønsker å inkludere meg i familien. Men at hun må. Hun er jo en dame med folkeskikk må vite. Hun er veldig opptatt av å være korrekt utad. Nærmest perfeksjonistisk.

Men jeg ser at jeg ikke burde nevne enkelte temaer og helst holde meg på det overflatiske med henne. Men jeg føler meg så såret av dette at jeg har trukket meg bort.

[Mirabell]

7 minutter siden, Solrun skrev:

En gang spurte jeg om hun var glad for at jeg og sønnen giftet oss...

Ikke et lurt spørsmål, syns jeg...

[Lillemus]

25 minutter siden, Solrun skrev:

Men jeg ser at jeg ikke burde nevne enkelte temaer og helst holde meg på det overflatiske med henne. Men jeg føler meg så såret av dette at jeg har trukket meg bort.

Det er nok like greit. Men omgås dere dine svigerforeldre så mye at det er et problem altså? Jeg er glad i mine svigerforeldre, men omgås dem stort sett bare til høytidene (i selskap noen timer), på noen få besøk hvor vi ber dem på middag eller omvendt og kanskje en dag eller to i ferien en sjelden gang. Holder lenge for meg. Mannen har mye kontakt uten at jeg er involvert da., særlig pr. telefon og når jeg ikke er der (vi er særboere) og det hender svigerfar stikker innom en snartur nå og da.

[Solrun]

23 minutter siden, Mirabell skrev:

Ikke et lurt spørsmål, syns jeg...

Hvorfor er det ikke det?

[Solrun]

Nei, vi omgås dem ikke ofte, men når vi først treffer dem, så er det en hel helg. Men nå har jo ikke jeg truffet dem på et par år, og det går som regel greit. Men så får jeg perioder der jeg kjenner savnet av å høre til. Og det er så sårt og bittert at jeg får problemer med å fokusere på det jeg har i stedet for det jeg ikke har.

Det er også sårt når svigers viser på Facebook at de stadig er innom min manns andre søsken, men ikke oss. De har barn og vi har ikke...Det er vondt å bli forskjellsbehandlet.

[Mirabell]

5 minutter siden, Solrun skrev:

Hvorfor er det ikke det?

Hvis hun er glad for det, så lar hun det kanskje skjønne det. Men hvis hun ikke er spesielt glad for det, så vil du vel egentlig ikke vite det? Og hun vil helst ikke si det?

Litt som: Syns du jeg er grei? Syns du jeg er pen? Syns du jeg er flink? (ikke still slike spørsmål...)

[Nicklusheletida]

Jeg leser innlegget slik :

Du mener din svigerfamilie er dysfunksjonell fordi familieselskapene er for positive. ( noe som betyr overfadisk i dine øyne ) 

Du vil ta opp vanskelige ting ( regner med det er vanskelige ting i dine øyne ) 

Du møter ikke opp på familieselskapene nettopp fordi de er for positive og « overfladiske » 

Du plager din kjæreste og gnåler om hvor fæl hans familie er pga noe som skjedde for 2 år siden. 

Han er lei av å høre om det og det skjønner jeg godt. 

Du må ta deg sammen om du skal beholde kjæresten din. Din oppførsel er ikke frisk. Du trenger psykolog og det skal ikke være din svigermor. 

Familieselskapene SKAL være positive.

 

[Solrun]

26 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg leser innlegget slik :

Du mener din svigerfamilie er dysfunksjonell fordi familieselskapene er for positive. ( noe som betyr overfadisk i dine øyne ) 

Du vil ta opp vanskelige ting ( regner med det er vanskelige ting i dine øyne ) 

Du møter ikke opp på familieselskapene nettopp fordi de er for positive og « overfladiske » 

Du plager din kjæreste og gnåler om hvor fæl hans familie er pga noe som skjedde for 2 år siden. 

Han er lei av å høre om det og det skjønner jeg godt. 

Du må ta deg sammen om du skal beholde kjæresten din. Din oppførsel er ikke frisk. Du trenger psykolog og det skal ikke være din svigermor. 

Familieselskapene SKAL være positive.

 

✅Jeg mener familien er dysfunksjonell fordi familien ikke snakker om følelser seg i mellom generelt  sett. De har en overflatisk omgangsform ikke bare i selskaper, men totalt sett. Svigermor kan ikke håndtere følelser på en adekvat måte, så hun opptrer som overflatisk, overaktiv, nervøs og snappete. Som en løs kanon på dekk. Svigerfar er utydelig, det er vanskelig å få noen mening fra ham. De er på hver sin måte som såpestykker som glir unna og som man ikke vet hvor man har. De fornekter innlysende sannheter og lukker seg inne i en boble/forståelse som de kan klare å håndtere. De er ikke åpne for dialog eller refleksjon. Mulig de ikke kan bedre? De er jo av en annen generasjon der følelser skulle undertrykkes, man skulle innordne seg og arbeid og aktiviteter ble  satt høyt. 

✅Jeg møter ikke opp i familieselskaper fordi jeg føler meg uønsket og uglesett.

✅Ja, situasjonen er tøff for min mann og han takler det ikke bra. Men han er jo heller ikke vant til i sin oppvekst å lære å håndtere sine følelser. Negative reaksjoner hos ham som barn var ikke akseptable, og det ble aldri spurt om hvorfor han reagerte, i følge ham selv. De måtte bare undertrykkes. Det er ikke en respektfullt måte å møte mennesker på, voksne eller barn, mener jeg.

✅Jeg jobber med meg selv og mitt sinne og sorg i forbindelse med dette. Men det er tøft. Forøvrig går jeg ikke i noen form for behandling da jeg tror jeg er frisk, men sårbar etter en del slitasje i livet.

 

 

 

[Nicklusheletida]

8 minutter siden, Solrun skrev:

✅Jeg mener familien er dysfunksjonell fordi familien ikke snakker om følelser seg i mellom generelt  sett. De har en overflatisk omgangsform ikke bare i selskaper, men totalt sett. Svigermor kan ikke håndtere følelser på en adekvat måte, så hun opptrer som overflatisk, overaktiv, nervøs og snappete. Som en løs kanon på dekk. Svigerfar er utydelig, det er vanskelig å få noen mening fra ham. De er på hver sin måte som såpestykker som glir unna og som man ikke vet hvor man har. De fornekter innlysende sannheter og lukker seg inne i en boble/forståelse som de kan klare å håndtere. De er ikke åpne for dialog eller refleksjon. Mulig de ikke kan bedre? De er jo av en annen generasjon der følelser skulle undertrykkes, man skulle innordne seg og arbeid og aktiviteter ble  satt høyt. 

✅Jeg møter ikke opp i familieselskaper fordi jeg føler meg uønsket og uglesett.

✅Ja, situasjonen er tøff for min mann og han takler det ikke bra. Men han er jo heller ikke vant til i sin oppvekst å lære å håndtere sine følelser. Negative reaksjoner hos ham som barn var ikke akseptable, og det ble aldri spurt om hvorfor han reagerte, i følge ham selv. De måtte bare undertrykkes. Det er ikke en respektfullt måte å møte mennesker på, voksne eller barn, mener jeg.

✅Jeg jobber med meg selv og mitt sinne og sorg i forbindelse med dette. Men det er tøft. Forøvrig går jeg ikke i noen form for behandling da jeg tror jeg er frisk, men sårbar etter en del slitasje i livet.

 

 

 

Du sier at din kjæreste ikke har lært å håndtere følelser i sin oppvekst. Slik jeg ser det ut i fra det du skriver, så er det ikke et problem som ligger verken hos han eller hans foreldre, men hos deg selv. 

Jeg har problemer med å forstå hvorfor det er viktig for deg å se følelser i familieselskaper. Du ser jo positivitet og hva slags følelser savner du utenom det ? Hva prøver du å mane frem hos dem ?

Du sier de ikke snakker om følelser seg i mellom generelt sett. Hva har det med deg å gjøre ? Hvorfor er dette et problem for deg ? Om det i det hele tatt er et problem for dem selv, så bør det i hvert fall ikke være et problem for deg. 

Du sier de har en overfladisk omgangsform totalt sett. Jeg forstår fortsatt ikke hva dette har med deg å gjøre, hvorfor det skulle være et problem for deg og hvorfor du blir såret av dette. 

Du sier de sklir unna som såpestykker og ikke er åpne for dialog og refleksjon.

Kanskje de ikke ser det på den måten. Kanskje de bare ikke er åpne for krangling og følelsestyranni den lille tiden dere møtes og ønsker at det skal være hyggelig ?

Det virker som det er du som ikke har lært å håndtere følelsene dine i oppveksten og at det ikke er noen grunn til å beskylde kjæresten din for det ut i fra hva som har kommet frem her. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Solrun skrev:

✅Jeg mener familien er dysfunksjonell fordi familien ikke snakker om følelser seg i mellom generelt  sett. De har en overflatisk omgangsform ikke bare i selskaper, men totalt sett. Svigermor kan ikke håndtere følelser på en adekvat måte, så hun opptrer som overflatisk, overaktiv, nervøs og snappete. Som en løs kanon på dekk. Svigerfar er utydelig, det er vanskelig å få noen mening fra ham. De er på hver sin måte som såpestykker som glir unna og som man ikke vet hvor man har. De fornekter innlysende sannheter og lukker seg inne i en boble/forståelse som de kan klare å håndtere. De er ikke åpne for dialog eller refleksjon. Mulig de ikke kan bedre? De er jo av en annen generasjon der følelser skulle undertrykkes, man skulle innordne seg og arbeid og aktiviteter ble  satt høyt. 

✅Jeg møter ikke opp i familieselskaper fordi jeg føler meg uønsket og uglesett.

✅Ja, situasjonen er tøff for min mann og han takler det ikke bra. Men han er jo heller ikke vant til i sin oppvekst å lære å håndtere sine følelser. Negative reaksjoner hos ham som barn var ikke akseptable, og det ble aldri spurt om hvorfor han reagerte, i følge ham selv. De måtte bare undertrykkes. Det er ikke en respektfullt måte å møte mennesker på, voksne eller barn, mener jeg.

✅Jeg jobber med meg selv og mitt sinne og sorg i forbindelse med dette. Men det er tøft. Forøvrig går jeg ikke i noen form for behandling da jeg tror jeg er frisk, men sårbar etter en del slitasje i livet.

 

 

 

Jeg synes det er interessante problemstillinger du reiser, og jeg kjenner meg delvis igjen. Jeg føler meg også tryggest sammen med familie og venner som jeg også kan snakke åpent om følelser og utfordringer sammen med. Jeg ser likevel ikke på det som min oppgave å "oppdra" andre mennesker, som trives best med overflatisk prat og samvær. Har noen av dem i min svigerfamilie. Jeg er høflig og jatter med etter beste evne, men søker ikke deres selskap oftere enn jeg må. På den andre siden har jeg et nært familiemedlem på min side, som alltid sitter taus rundt bordet når vi samles. Han melder seg helt ut, fordi han synes settingen er kunstig og overflatisk. Jeg synes hans oppførsel er både barnslig og respektløs. Han ønsker vel aller helst at samtlige samtaler skal ha et preg av psykoterapi, og dét er kvelende...! Skal vi ha det best mulig med de vi har rundt oss (som vi vanskelig kan velge vekk uten at det blir problemer for oss eller andre), må vi svelge noen kameler. 

Anonymkode: 39b52...37c

[Stikkelsbær]

Det er vel mest vanlig å snakke om følelser til den som står en aller nærmest, altså ektefelle, en nært søsken eller nær venn. Jeg tror ikke de fleste snakker om dype følelser og starter diskusjoner med foreldre eller svigerforeldre. Kall det gjerne overfladisk, men familietreff er jo ofte for å feire en bursdag eller noe som kan være et friminutt fra daglig kjas og mas. Bare løst snakk til kaffe og kaker. Jeg syns det er koselig.

Min svigermor var svært skeptisk til meg (Visstnok fordi jeg kommer fra familie med lang utdanning og brukbar inntekt. Hun følte seg altså mindreverdig.) Hun ville helst at mannen min skulle finne ei dame som var mer lik henne selv. For meg var dette ikke noe problem, for det var ikke henne jeg skulle bo sammen med. Vi snakket aldri om dette. og etter hvert ble hun også svært glad i meg.

Jeg tror du må slå deg til ro med den svigerfamilien du har, legge dette bak deg, og bruke andre enn dem til de nære ting. Jeg syns egentlig mest synd på mannen din, og syns du bør oppsøke hjelp til å sortere tankene dine.

[Solrun]

42 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Du sier at din kjæreste ikke har lært å håndtere følelser i sin oppvekst. Slik jeg ser det ut i fra det du skriver, så er det ikke et problem som ligger verken hos han eller hans foreldre, men hos deg selv. 

Jeg har problemer med å forstå hvorfor det er viktig for deg å se følelser i familieselskaper. Du ser jo positivitet og hva slags følelser savner du utenom det ? Hva prøver du å mane frem hos dem ?

Du sier de ikke snakker om følelser seg i mellom generelt sett. Hva har det med deg å gjøre ? Hvorfor er dette et problem for deg ? Om det i det hele tatt er et problem for dem selv, så bør det i hvert fall ikke være et problem for deg. 

Du sier de har en overfladisk omgangsform totalt sett. Jeg forstår fortsatt ikke hva dette har med deg å gjøre, hvorfor det skulle være et problem for deg og hvorfor du blir såret av dette. 

Du sier de sklir unna som såpestykker og ikke er åpne for dialog og refleksjon.

Kanskje de ikke ser det på den måten. Kanskje de bare ikke er åpne for krangling og følelsestyranni den lille tiden dere møtes og ønsker at det skal være hyggelig ?

Det virker som det er du som ikke har lært å håndtere følelsene dine i oppveksten og at det ikke er noen grunn til å beskylde kjæresten din for det ut i fra hva som har kommet frem her. 

🔆Jeg har ikke ment at det er ikke er ok med positive overflatiske familieselskaper.Dypere samtaler er mer naturlig når en er alene sammen ellers. 

🔆Måten familien samhandler behøver ikke nødvendigvis å være et problem, men det blir det når det kommer situasjoner der en er uenig eller at de sier og gjør ting som sårer i fra mitt ståsted. Og som jeg tror hadde såret sv.mor også om hun hadde vært i mine sko. I allefall slik jeg kjenner henne. 

🔆Jeg er heller ikke ute etter noe følelsestyrrani (hva nå enn dét er) eller krangel. 

🔆 Du mener at jeg ikke har lært å håndtere følelser i oppveksten...Hvor i alle dager har du det fra?

🔆Jeg beskylder ikke kjæresten min, da han er enig i at han ikke er særlig god på å takle situasjonen og det er vanskelig for oss begge. Sånt sliter på ekteskapet og dét er generelt sett ikke uvanlig.

🔆Jeg er ikke interessert i å sette noen i skammekroken, men forteller om ting fra mitt ståsted for å forklare best hvordan jeg opplever og ser situasjonen.

🔆Det er jeg er interessert er hvordan få styrke og selvtillit til å fokusere fremover?Hvordan klare å svelge skuffelsen om at det ikke ble slik jeg trodde? Hvordan fokusere på det jeg har, selv om det ikke er så mye? Hvordan få mot igjen når en føler seg nede når en kjemper mot negative og devaluerende følelser. Hvordan takle livets skuffelser som dette og gå fremover, uten bitterhet som er så ødeleggende og formørkelse for gleden.

 

[Solrun]

55 minutter siden, Stikkelsbær skrev:

Det er vel mest vanlig å snakke om følelser til den som står en aller nærmest, altså ektefelle, en nært søsken eller nær venn. Jeg tror ikke de fleste snakker om dype følelser og starter diskusjoner med foreldre eller svigerforeldre. Kall det gjerne overfladisk, men familietreff er jo ofte for å feire en bursdag eller noe som kan være et friminutt fra daglig kjas og mas. Bare løst snakk til kaffe og kaker. Jeg syns det er koselig.

Min svigermor var svært skeptisk til meg (Visstnok fordi jeg kommer fra familie med lang utdanning og brukbar inntekt. Hun følte seg altså mindreverdig.) Hun ville helst at mannen min skulle finne ei dame som var mer lik henne selv. For meg var dette ikke noe problem, for det var ikke henne jeg skulle bo sammen med. Vi snakket aldri om dette. og etter hvert ble hun også svært glad i meg.

Jeg tror du må slå deg til ro med den svigerfamilien du har, legge dette bak deg, og bruke andre enn dem til de nære ting. Jeg syns egentlig mest synd på mannen din, og syns du bør oppsøke hjelp til å sortere tankene dine.

Ja, jeg ser jo at jeg har bommet. Jeg har tidligere hatt en eldre dame i min omgangskrets og vi har hatt det nært og godt. Hun er gått bort nå. Jeg trodde at jeg skulle få et nært og gjensidig oppbyggelig forhold til sv.mor også, men hun er ikke slik. Det er trist. Jeg burde nok skjønt at det ikke var så lurt med nære temaer med henne. Og så ble det totalt feil. I mitt oppveksthjem er jeg vant til at vi er mer åpne, tydelige og direkte. Jeg søker nok trygghet i det å høre til, og da trenger jeg bekreftelse på at jeg er ønsket og føler meg tryggere der det er større følelsesmessig åpenhet.

Forventningene mine til dét å ha en sv.familie har nok vært for store.Noen snakker om hvor nært og godt forhold de har til sv.mor. Jeg hadde tro på at jeg skulle bli en av dem. Men slik er det jo ikke blitt.

Ja, det er synd på mannen min, men jeg hadde heller ikke ønsket det slik. Men han er mellom barken og veden.

 

 

 

[Nicklusheletida]

Jeg tar for meg fjerde avsnitt og svarer på det først. Jeg baserer det på at du lar følelsene overta slik at du i lengre tid har plaget kjæresten din med disse følelelsene slik at han blir lei av å høre på og at du ikke på 2 år har blitt med han til familien hans. 

Det er kjæresten du skal leve sammen med og ha et godt forhold til . Hvis du ønsker at dere to skal ha et godt kjæresteforhold, så burde det ikke være så vanskelig å la han få fred ang den saken der nå. 

Husk han er glad i dem og de fleste ville blitt lei hvis de du er glade i stadig blir kritisert. Det må også være sårt for han at du ikke vil være med dit. 

Det virker jo ikke som de er direkte onde disse menneskene. De er bare litt annerledes enn du hadde håpet og den skuffelsen burde være såpass grei å komme over at du gjør så godt du kan for din kjærestes skyld, for deres forholds skyld og felles fremtid. 

Dere møtes av og til  ( Ser du skriver at det uansett ikke er ofte )  du prater hyggelig og « overfladisk » , lar de være som de er og velger andre til de mer dype samtalene.  

Det er nok ikke svigerforeldrene som er de rette å betro seg til. En nær venninne er nok et bedre valg. 

Svigermorrollen er jo litt slik at man vil gjøre det hyggelig for barn, svigerbarn og barnebarn når alle er samlet og er det noen problemer som oppstår innad i familien så tar man det med egne barn og skåner svigerdatter og barnebarn. Tror det er naturlig.

[Solrun]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er interessante problemstillinger du reiser, og jeg kjenner meg delvis igjen. Jeg føler meg også tryggest sammen med familie og venner som jeg også kan snakke åpent om følelser og utfordringer sammen med. Jeg ser likevel ikke på det som min oppgave å "oppdra" andre mennesker, som trives best med overflatisk prat og samvær. Har noen av dem i min svigerfamilie. Jeg er høflig og jatter med etter beste evne, men søker ikke deres selskap oftere enn jeg må. På den andre siden har jeg et nært familiemedlem på min side, som alltid sitter taus rundt bordet når vi samles. Han melder seg helt ut, fordi han synes settingen er kunstig og overflatisk. Jeg synes hans oppførsel er både barnslig og respektløs. Han ønsker vel aller helst at samtlige samtaler skal ha et preg av psykoterapi, og dét er kvelende...! Skal vi ha det best mulig med de vi har rundt oss (som vi vanskelig kan velge vekk uten at det blir problemer for oss eller andre), må vi svelge noen kameler. 

Anonymkode: 39b52...37c

Jeg som deg trives best med å være sammen med følelsesmessig åpne mennesker. Men jeg sitter ikke uhøflig og surmuler. Jeg kan snakke om ting som ikke interesserer meg.

Og så det er mange andre ting jeg liker å snakke om. Slik som musikk, litteratur, filosofi, pedagogiske temaer, politikk m.m. Humor er også noe som jeg har mye av, men når det blir så stivt at en må veie hvert ord for ikke røre ved noe som kan trigge sv.mor så blir jeg stresset og kreativiteten min kveles. Humor er min styrke og jeg kan være ganske slagferdig om jeg er trygg. Men sv.mor forstår ikke humor og ser ikke poengene. Jeg har selvironi, men det har ikke hun. Hun er mer perfeksjonistisk. Så den humor- styrken kan jeg heller ikke bruke. Det blir liksomt så helt kleint.

Det er ikke for å oppdra jeg mener familien er dysfunksjonell. Jeg mener familien hadde vært lettere for meg å komme inn i om de hadde håndtert en del situasjoner annerledes enn de gjør. Det jo min opplevelse.

Jeg har svelget mange kameler, men så klarte jeg ikke å svelge flere og måtte ta det opp. Dét gikk som sagt ikke bra.

 

 

[Solrun]

39 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg tar for meg fjerde avsnitt og svarer på det først. Jeg baserer det på at du lar følelsene overta slik at du i lengre tid har plaget kjæresten din med disse følelelsene slik at han blir lei av å høre på og at du ikke på 2 år har blitt med han til familien hans. 

Det er kjæresten du skal leve sammen med og ha et godt forhold til . Hvis du ønsker at dere to skal ha et godt kjæresteforhold, så burde det ikke være så vanskelig å la han få fred ang den saken der nå. 

Husk han er glad i dem og de fleste ville blitt lei hvis de du er glade i stadig blir kritisert. Det må også være sårt for han at du ikke vil være med dit. 

Det virker jo ikke som de er direkte onde disse menneskene. De er bare litt annerledes enn du hadde håpet og den skuffelsen burde være såpass grei å komme over at du gjør så godt du kan for din kjærestes skyld, for deres forholds skyld og felles fremtid. 

Dere møtes av og til  ( Ser du skriver at det uansett ikke er ofte )  du prater hyggelig og « overfladisk » , lar de være som de er og velger andre til de mer dype samtalene.  

Det er nok ikke svigerforeldrene som er de rette å betro seg til. En nær venninne er nok et bedre valg. 

Svigermorrollen er jo litt slik at man vil gjøre det hyggelig for barn, svigerbarn og barnebarn når alle er samlet og er det noen problemer som oppstår innad i familien så tar man det med egne barn og skåner svigerdatter og barnebarn. Tror det er naturlig.

♦️Ja, det er vanskelig og sårt for min mann fordi han er glad i dem.

♦️Det er også vanskelig at jeg ikke klarer å være sterk nok til å komme over dette alene uten å måtte "plage" ham.

♦️Det er også ille at foreldrene ikke er mer rause når de vet at min mann er glad i meg. 

♦️Det er ille at jeg ikke kan bli med i familieselskaper fordi jeg blir så knust av ting de gjør og sier. Men jeg klarer det ikke. Har gjort det i noen år tidligere, men så toppet det seg. Det er 2 år siden og i dine øyne bør det være en smal sak å legge det bak. Men problemstillingen og de vonde følelsene kommer opp igjen når det er en familiesamling på gang. Jeg vét jeg gjør min mann vondt fordi jeg ikke klarer å bære at foreldrene hans gjør meg vondt. Men det blir urettferdig å sette dét opp i mot min kjærlighet til min mann. Jeg hadde aldri vært sammen med ham gjennom dette om jeg ikke elsker ham.

 

♦️Min mann har til og med tatt ting opp med dem, alene uten meg. Men situasjonen virker fastlåst. 

♦️Du har rett i at svigermor ikke er den rette å betro seg til. Dét har jeg erfart. 

♦️Tror nok jeg må senke forventningene her.Kanskje dét kan hjelpe meg å komme over dette. 

 

[Nicklusheletida]

14 minutter siden, Solrun skrev:

♦️Ja, det er vanskelig og sårt for min mann fordi han er glad i dem.

♦️Det er også vanskelig at jeg ikke klarer å være sterk nok til å komme over dette alene uten å måtte "plage" ham.

♦️Det er også ille at foreldrene ikke er mer rause når de vet at min mann er glad i meg. 

♦️Det er ille at jeg ikke kan bli med i familieselskaper fordi jeg blir så knust av ting de gjør og sier. Men jeg klarer det ikke. Har gjort det i noen år tidligere, men så toppet det seg. Det er 2 år siden og i dine øyne bør det være en smal sak å legge det bak. Men problemstillingen og de vonde følelsene kommer opp igjen når det er en familiesamling på gang. Jeg vét jeg gjør min mann vondt fordi jeg ikke klarer å bære at foreldrene hans gjør meg vondt. Men det blir urettferdig å sette dét opp i mot min kjærlighet til min mann. Jeg hadde aldri vært sammen med ham gjennom dette om jeg ikke elsker ham.

 

♦️Min mann har til og med tatt ting opp med dem, alene uten meg. Men situasjonen virker fastlåst. 

♦️Du har rett i at svigermor ikke er den rette å betro seg til. Dét har jeg erfart. 

♦️Tror nok jeg må senke forventningene her.Kanskje dét kan hjelpe meg å komme over dette. 

 

Det er vanskelig å svare videre på dette nå iom at du ikke kommer med eksempler på hva de sier og gjør som sårer deg. 

Et lite tips for å komme inn i varmen :

 Vær litt smart. Litt smisking er lurt. - Skryt av sønnen hennes.  Fremhev de gode egenskapene hans . Styr unna de fantastiske sengeegenskapene, men rent bortsett fra det så skryt av de gode egenskapene i en setting hvor det er naturlig å gjøre det. De fleste mødre vil elske det

Ikke betro deg om problemer dere måtte ha i hvert fall. Det er vel noe av det verste du kan gjøre. 

Vær litt oppmerksom. Kjøp med deg en blomsterbukett, tilby deg hjelp med oppvasken osv. Send en melding på bursdagen hennes. 

De fleste er enkle sånn og det skal ikke så mye til. 

Når det gjelder svigerfar som det er vanskelig å få noen mening ut av, så er han jo mann og skjønner kanskje ikke hva som foregår mellom dere kvinnfolk, men jeg vil tippe han synes det er utrivelig hvis han registrerer en misstemning mellom dere.  

Slik situasjonen er nå hvor du så tydelig har signalisert at du ikke vil ha noe med dem å gjøre, så tror jeg det må bli opp til deg å ta det første skrittet. 

Du har rett i at du ikke bør ha for store forhåpninger da det kan se ut til å at du aller mest savner en mor, men du skylder kjæresten din og forholdet deres og prøve å gjøre det beste ut av det.