Meningsløst

[Trine]

31 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg har fått inntrykk av at livet ikke er håpløst for Trine hele tiden, så lenge hun får leve slik hun ønsker. Tror nok det blir bedre igjen etter litt hvile. 

Men jeg kan ikke leve slik som jeg ønsker og jeg klarer ikke hvile selv når det ser ut som jeg slapper av. Det er ikke det at hodet svirrer konstant med negative tanker, det bare svirrer konstant. Men jeg er forsåvist flink til å krisemaksimere også. Og kroppen er urolig hele tiden.

[Trine]

3 minutter siden, cilie skrev:

Det høres veldig plagsomt ut m de hælene. Liker du å lese? Hvis det er noe som virkelig fenger, så kan det kanskje gi litt fri fra tanker og roe kroppen? Svømme? Hvis du bor i nærheten av stort basseng? Det skal jeg gjøre med en gang utebadet åpner. 

Problemet med lesing er at samme hvor interessant det er så klarer jeg ikke styre fokuset til det jeg leser. Så jeg leser første avsnitt en haug med ganger, så blir jeg irritert og gir opp. Jeg bor i nærheten av en ganske stor svømmehall, meg er så dårlig på å svømme at jeg svelger halve bassenget også ender det med at jeg blir kvalm. Så klarer jeg heller ikke slappe av når det er andre folk rundt meg. Jeg kan klare å slappe av litt dersom jeg er et sted hvor jeg føler jeg er alene i verden, men vet du, sånne steder finnes knapt. Så akkurat nå syns jeg det hele ser litt mørkt ut.

[Gjest Maggie55]

Jeg har også alltid hatt problemer med " det at man selv og andre skal leve med tingene" Sånn er det liksom bare.Man kommer bare tilbake til at alle tenker vi vårt og går i ring om problemene føler jeg ofte.

Men jeg er ikke den rette til å gi så mye råd utover at jeg skulle ha ønsket at jeg hadde hatt mer ro og tid for mine nærmeste da jeg var ung men jeg prøvet hele tiden å finne ut hvordan jeg kunne bli " bra nok" Det siste er noe alle føler mer eller mindre på i livet tror jeg og kanskje bare en del av det å være menneskeNår man er ung legger man grunnlaget for så mye men alle kan gjøre feil og lære av dem det er også viktig å ta med seg føler jeg.

Når jeg har det som værst prøver jeg å holde fast ved at i morgen blir ting kanskje litt bedre også prøver jeg å rette blikket utover for om mulig å lære litt av de små tingene i min hverdag.Hvis noen spør sier jeg bare at " det går litt opp og ned"

Men å prøve skikkelig " å snakke ut" om hva man trenger av hjelp og støtte med sin behandler tror jeg på Hvis du alt har et sted å henvende deg da?

[Nicklusheletida]

2 minutter siden, Trine skrev:

Men jeg kan ikke leve slik som jeg ønsker og jeg klarer ikke hvile selv når det ser ut som jeg slapper av. Det er ikke det at hodet svirrer konstant med negative tanker, det bare svirrer konstant. Men jeg er forsåvist flink til å krisemaksimere også. Og kroppen er urolig hele tiden.

Jeg tenker jo at det er medisiner som må være løsningen på dette, enten det er angst eller Adhd som forårsaker uroen.  Jeg har forstått at du allerede har forsøkt mye, men håper de kan finne riktig type medisiner til deg. 

Å være pasient i psykiatrien eller å være pårørende til en pasient i psykiatrien er forresten en tålmodighetsprøve de luxe. 

Er det noe som kan gjøre meg eitrande forbanna så er det nettopp treigheten i dette systemet som ikke ligner grisen og jeg er kjent for å være tålmodig, rolig og sindig. Men dette systemet. Nei, jeg finner ikke ord. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Trine skrev:

Men jeg kan ikke leve slik som jeg ønsker og jeg klarer ikke hvile selv når det ser ut som jeg slapper av. Det er ikke det at hodet svirrer konstant med negative tanker, det bare svirrer konstant. Men jeg er forsåvist flink til å krisemaksimere også. Og kroppen er urolig hele tiden.

Mange av oss kan ikke leve slik vi ønsker å leve pga helseproblemer.. Man er bare nødt til å lære seg å gjøre det beste ut av det og prøve seg frem med å posjonere ut energien man har. Veldig kjipt, jeg vet... Men når du klarer å forsone deg med at det er slik blir det lettere for deg. 

Anonymkode: d3cf5...733

[Gjest Gargamel]

Får håpe du er i en bølgedal nå, og at det kommer tider hvor det ikke er så ille.

For meg er det lett å tenke at du sitter for mye alene med negative tanker, men det blir vanskelig når du ikke takler å være sammen med folk.

Jeg er sikker på at du svartmaler dine egne evner, i det minste noen ganger. 

[frosken]

1 time siden, Trine skrev:

Det er liksom ikke noe håp om bedring. Ikke noe av det jeg sliter med kan behandles. Så da tenker jeg at resten av livet skal jeg være utslått i flere dager etter å ha tilbrakt en dag med familien. Resten av livet skal jeg spille et skuespill fordi den jeg er ikke passer inn i samfunnet. Resten av livet skal jeg sette meg selv nederst, kjenne at jeg gradvis blir mer og mer sliten, for å ikke skuffe familien. Hver dag, resten av livet, vil fortsette å være en kamp. Og nå føler jeg at jeg er helt tom for energi. Før kunne jeg i det minste gå langt langt inn på fjellet, bort fra alle, men nå kan jeg ikke gå langt nok fordi jeg her vræka beina mine.

Joda, det er håp om bedring. Og du kan få hjelp til å oppnå dette gjennom behandling. En ting er det som er konstant i livet ditt, en annen ting er din tenkning rundt dette. Og ut i fra det du skriver i dag, så lager tenkningen din ganske mange tilleggsproblemer for deg.

Håper du får en ok natt, og at ting er litt bedre igjen i morgen. Det er som du sier et annet sted i tråden, du er ganske god på å krisemaksimere av og til;-)

[cilie]

44 minutter siden, Trine skrev:

Problemet med lesing er at samme hvor interessant det er så klarer jeg ikke styre fokuset til det jeg leser. Så jeg leser første avsnitt en haug med ganger, så blir jeg irritert og gir opp. Jeg bor i nærheten av en ganske stor svømmehall, meg er så dårlig på å svømme at jeg svelger halve bassenget også ender det med at jeg blir kvalm. Så klarer jeg heller ikke slappe av når det er andre folk rundt meg. Jeg kan klare å slappe av litt dersom jeg er et sted hvor jeg føler jeg er alene i verden, men vet du, sånne steder finnes knapt. Så akkurat nå syns jeg det hele ser litt mørkt ut.

Men klarer du å slappe av når du føler at du er alene i verden? Hodet er jo fortsatt med... Hvis du gjør det, så kan du kanskje kjøre ut til havet, skogen og bare gå kort fra bilen? Om du har bil.

[XbellaX]

2 timer siden, Trine skrev:

Nei, egentlig ikke. Det er vel kanskje det som er problemet. Det er liksom ikke noe håp om bedring. Ikke noe av det jeg sliter med kan behandles. Så da tenker jeg at resten av livet skal jeg være utslått i flere dager etter å ha tilbrakt en dag med familien. Resten av livet skal jeg spille et skuespill fordi den jeg er ikke passer inn i samfunnet. Resten av livet skal jeg sette meg selv nederst, kjenne at jeg gradvis blir mer og mer sliten, for å ikke skuffe familien. Hver dag, resten av livet, vil fortsette å være en kamp. Og nå føler jeg at jeg er helt tom for energi. Før kunne jeg i det minste gå langt langt inn på fjellet, bort fra alle, men nå kan jeg ikke gå langt nok fordi jeg her vræka beina mine.

Det finnes dessverre mange mennesker som ikke har tilstander som kan behandles men som likevel gjennom ulike tiltak klarer å få til et bra liv. Det høres ut til at du har det grusomt akkurat nå men jeg kjøper likevel ikke forslaget om at "slik vil det alltid være".

Noen ganger går du i "kølsvart"-modus og det synes jeg du skal få lov til ..i blant, så lenge du også minner deg selv på at det så godt som alltid er muligheter til endring. Selv om livet er jævlig nå, betyr ikke det at det trenger å forbli slik de neste 40 årene. I blant kreves det uhyggelig med krefter å klare å minne seg selv på det, spesielt i de mørkeste stundene.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trine skrev:

Men jeg kan ikke leve slik som jeg ønsker 

Hva er det du ønsker, og hvorfor kan du ikke leve slik?

Anonymkode: 37810...294

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trine skrev:

Problemet med lesing er at samme hvor interessant det er så klarer jeg ikke styre fokuset til det jeg leser. Så jeg leser første avsnitt en haug med ganger, så blir jeg irritert og gir opp. Jeg bor i nærheten av en ganske stor svømmehall, meg er så dårlig på å svømme at jeg svelger halve bassenget også ender det med at jeg blir kvalm. Så klarer jeg heller ikke slappe av når det er andre folk rundt meg. Jeg kan klare å slappe av litt dersom jeg er et sted hvor jeg føler jeg er alene i verden, men vet du, sånne steder finnes knapt. 

Ikke hjemme heller?

Anonymkode: 37810...294

[Trine]

2 timer siden, Maggie55 skrev:

Jeg har også alltid hatt problemer med " det at man selv og andre skal leve med tingene" Sånn er det liksom bare.Man kommer bare tilbake til at alle tenker vi vårt og går i ring om problemene føler jeg ofte.

Men jeg er ikke den rette til å gi så mye råd utover at jeg skulle ha ønsket at jeg hadde hatt mer ro og tid for mine nærmeste da jeg var ung men jeg prøvet hele tiden å finne ut hvordan jeg kunne bli " bra nok" Det siste er noe alle føler mer eller mindre på i livet tror jeg og kanskje bare en del av det å være menneskeNår man er ung legger man grunnlaget for så mye men alle kan gjøre feil og lære av dem det er også viktig å ta med seg føler jeg.

Når jeg har det som værst prøver jeg å holde fast ved at i morgen blir ting kanskje litt bedre også prøver jeg å rette blikket utover for om mulig å lære litt av de små tingene i min hverdag.Hvis noen spør sier jeg bare at " det går litt opp og ned"

Men å prøve skikkelig " å snakke ut" om hva man trenger av hjelp og støtte med sin behandler tror jeg på Hvis du alt har et sted å henvende deg da?

Jeg går til en psykolog på dps. Har egentlig time hver 14. dag, men pga påsken så går det en mnd mellom timene denne gangen. Men det er den fjerde behandleren jeg har der og jeg har bare gått der i litt over et år, så jeg føler jeg nesten begynner på nytt hele tiden. Så er det jo ingen behandling for diagnosene mine så jeg må vel bare lære å leve med dem. Men det er vanskelig syns jeg.

[Trine]

2 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg tenker jo at det er medisiner som må være løsningen på dette, enten det er angst eller Adhd som forårsaker uroen.  Jeg har forstått at du allerede har forsøkt mye, men håper de kan finne riktig type medisiner til deg. 

Å være pasient i psykiatrien eller å være pårørende til en pasient i psykiatrien er forresten en tålmodighetsprøve de luxe. 

Er det noe som kan gjøre meg eitrande forbanna så er det nettopp treigheten i dette systemet som ikke ligner grisen og jeg er kjent for å være tålmodig, rolig og sindig. Men dette systemet. Nei, jeg finner ikke ord. 

Det er adhd'en som gir meg denne uroen. Medisiner har de gitt opp. Jeg går på Strattera for de hjelper bittelitt og har ikke noe bivirkninger annet enn at jeg blir litt lettere svett enn normalt (det kan jeg leve med). Men det er jo ikke så unormalt at man reagerer atypisk på medisiner når man har asperger. Siden jeg har prøvd flere forskjellige sentralstimulerende og ssri og de har omtrent like god effekt som fluortabletter så mener de jeg er ferdig med å teste medisiner.

Hehe...ja, det har du rett i. Får jo stadig ny behandler også. Og hver gang vil de at jeg skal fortelle istedefor at de skal tolke det tidligere behandler har skrevet. Jeg skjønner jo det, men de bruker endel timer på å forstå meg.

Ja, jeg er jo hverken tålmodig, rolig eller sindig. Men nå føler jeg at jeg har gitt opp. Orker ikke tro eller håpe noe som helst lenger.

[Gjest Maggie55]

Behandlingssystemet burde bare være klarere og bedre synes jeg spesielt overfor yngre personer. Må være veldig vanskelig og veldig krevende for deg.

Men det er vel den håpløse ressurssituasjonen også på så viktige områder som gjør at hjelpen blir så lite stabil og pålitelig overfor brukerne.

 

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange av oss kan ikke leve slik vi ønsker å leve pga helseproblemer.. Man er bare nødt til å lære seg å gjøre det beste ut av det og prøve seg frem med å posjonere ut energien man har. Veldig kjipt, jeg vet... Men når du klarer å forsone deg med at det er slik blir det lettere for deg. 

Anonymkode: d3cf5...733

Jeg tror ikke jeg klarer å forsone meg med det. Jeg kan sikkert lære meg å sette bedre grenser for meg selv hva gjelder det sosiale. Men å ta hensyn til de fysiske smertene er ikke mulig, så jeg tenker at det får stå til til den dagen jeg stuper.

[Trine]

2 timer siden, Gargamel skrev:

Får håpe du er i en bølgedal nå, og at det kommer tider hvor det ikke er så ille.

For meg er det lett å tenke at du sitter for mye alene med negative tanker, men det blir vanskelig når du ikke takler å være sammen med folk.

Jeg er sikker på at du svartmaler dine egne evner, i det minste noen ganger. 

Jeg sitter ikke for mye alene, problemet er vel heller at jeg er for lite alene. Det er samhandling med andre (eller hva det nå heter) som sliter meg mest ut.

Tror ikke jeg svartmaler egne evner. De nevropsykologiske testen viste det samme som jeg selv oppfatter.

[Trine]

2 timer siden, cilie skrev:

Men klarer du å slappe av når du føler at du er alene i verden? Hodet er jo fortsatt med... Hvis du gjør det, så kan du kanskje kjøre ut til havet, skogen og bare gå kort fra bilen? Om du har bil.

Nja, jeg var på fjellet med den ene hunden min i fjor vår. Da gikk vi 2 mil den ene dagen (ikke spør hvordan jeg klarte det. Aldri klart det før og aldri klart det siden). Da var jeg så sliten i kroppen da vi kom tilbake til teltet og bikkja lå rett ut i lyngen. Så da klarte jeg også å ligge litt rett ut i lyngen, i ca en time ihvertfall. Det er ny rek. Så jeg kan slappe av litt dersom jeg klarer å gå meg selv dausliten. Men siden jeg som regel får grisevondt lenge før jeg er dausliten, så er det ikke så ofte jeg klarer slappe av. Har kjørt opp i åsen noen ganger og bare gått litt, men så lenge jeg ikke er laaaaaaangt unna vei så tenker jeg hele tiden at jeg kommer til å møte på noen. Og jeg har møtt på folk på de merkeligste steder. Problemet er vel at alle ting jeg kan klare å koble litt ut med innebærer at jeg er i bevegelse og det fører til smerter.

[Trine]

2 timer siden, frosken skrev:

Joda, det er håp om bedring. Og du kan få hjelp til å oppnå dette gjennom behandling. En ting er det som er konstant i livet ditt, en annen ting er din tenkning rundt dette. Og ut i fra det du skriver i dag, så lager tenkningen din ganske mange tilleggsproblemer for deg.

Håper du får en ok natt, og at ting er litt bedre igjen i morgen. Det er som du sier et annet sted i tråden, du er ganske god på å krisemaksimere av og til;-)

Ja, tenkingen min lager mye problemer for meg, men det er jo ingen som enda har klart å hjelpe meg å endre på det.

Av og til var jo en hyggelig underdrivelse Blir nok ikke bedre før ut i november tror jeg. Sommerhalvåret er ikke annet enn stress. Skulle ønske jeg kunne bo på fjellet, ihvertfall fra april - desember.

[Trine]

1 time siden, XbellaX skrev:

Det finnes dessverre mange mennesker som ikke har tilstander som kan behandles men som likevel gjennom ulike tiltak klarer å få til et bra liv. Det høres ut til at du har det grusomt akkurat nå men jeg kjøper likevel ikke forslaget om at "slik vil det alltid være".

Noen ganger går du i "kølsvart"-modus og det synes jeg du skal få lov til ..i blant, så lenge du også minner deg selv på at det så godt som alltid er muligheter til endring. Selv om livet er jævlig nå, betyr ikke det at det trenger å forbli slik de neste 40 årene. I blant kreves det uhyggelig med krefter å klare å minne seg selv på det, spesielt i de mørkeste stundene.

Det har jo vært vanskelig i 36 år og stadig blir ting bare mer og mer innvikla, så jeg klarer ikke helt se hvordan det plutselig skal bli lettere. Egentlig så satser jeg på at jeg ikke blir så gammel at jeg må leve i 40 år til, men jeg har en seigliva familie så faren er jo der.

[Trine]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det du ønsker, og hvorfor kan du ikke leve slik?

Anonymkode: 37810...294

Hadde jeg levd slik som jeg ønsket så hadde jeg bodd på fjellet med 200 mål inngjerdet eiendom og 10 hunder som kunne løpe fritt mens jeg fløy rundt og tok bilder av dem. Sier seg selv at det ikke er mulig.