Meningsløst

[Trine]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke hjemme heller?

Anonymkode: 37810...294

Nei, slapper ikke av hjemme.

[Trine]

31 minutter siden, Maggie55 skrev:

Behandlingssystemet burde bare være klarere og bedre synes jeg spesielt overfor yngre personer. Må være veldig vanskelig og veldig krevende for deg.

Men det er vel den håpløse ressurssituasjonen også på så viktige områder som gjør at hjelpen blir så lite stabil og pålitelig overfor brukerne.

 

Problemet her er at jeg har vært hos psykiatere i spesialisering. De jobber kortere perioder på forskjellige steder og da ender jeg med ny behandler hele tiden. Den siste psykiateren ble langtidssykemeldt og det gikk flere mnd før de førte meg over til en psykolog i stede. Hun har jobbet der lenge så forhåpentligvis får jeg gå til henne til de ikke vil ha meg der lenger. Men hun har mest traumepasienter og ikke pasienter med adhd og asperger så jeg vet ikke om hun kan hjelpe meg.

[Gjest Gargamel]

30 minutter siden, Trine skrev:

 

Tror ikke jeg svartmaler egne evner. De nevropsykologiske testen viste det samme som jeg selv oppfatter.

Jeg tenker på at måten du beskriver deg selv noen ganger virker overdrevent negativt i forhold til hva du presterer. F.eks klarer du å skrive lange, velformulerte innlegg her og følge andres argumentasjon.

Jeg tviler ikke på diagnosene, hvordan du føler det inni deg eller hvordan foten føles. Du har jo uten tvil problemer å stri med. 

[Trine]

1 minutt siden, Gargamel skrev:

Jeg tenker på at måten du beskriver deg selv noen ganger virker overdrevent negativt i forhold til hva du presterer. F.eks klarer du å skrive lange, velformulerte innlegg her og følge andres argumentasjon.

Jeg tviler ikke på diagnosene, hvordan du føler det inni deg eller hvordan foten føles. Du har jo uten tvil problemer å stri med. 

Ja, sånn ja. Jeg klarer visst formulere meg ganske bra skriftlig. Da får jeg jo tid til å tenke og lese om igjen det andre skriver og tenke enda litt til. Men den siste tiden har jeg ikke engang klart å lese hva folk skriver, ikke om de skriver litt for mye ihvertfall. Tankene bare svever rundt på alt mulig annet. Det er ikke sånn at det bare er negative tanker som svirrer rundt, men uansett tankene så blir jeg forbanna på meg selv når jeg ikke klarer fokusere på det jeg leser. Klarer bedre fokusere på praktiske ting som ikke krever at jeg tenker. Men jeg klarer ikke føre en konstruktiv samtale. Jeg klarer prate med psykologen fordi hun hjelper meg når jeg står fast. Men i en vanlig samtale så henger ikke hodet med. Det som redder meg der er at de fleste er så opptatt med hva de skal si at de ikke får med seg at jeg ikke har fått med meg noe av det de har sagt.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Trine skrev:

Ja, sånn ja. Jeg klarer visst formulere meg ganske bra skriftlig. Da får jeg jo tid til å tenke og lese om igjen det andre skriver og tenke enda litt til. Men den siste tiden har jeg ikke engang klart å lese hva folk skriver, ikke om de skriver litt for mye ihvertfall. Tankene bare svever rundt på alt mulig annet. Det er ikke sånn at det bare er negative tanker som svirrer rundt, men uansett tankene så blir jeg forbanna på meg selv når jeg ikke klarer fokusere på det jeg leser. Klarer bedre fokusere på praktiske ting som ikke krever at jeg tenker. Men jeg klarer ikke føre en konstruktiv samtale. Jeg klarer prate med psykologen fordi hun hjelper meg når jeg står fast. Men i en vanlig samtale så henger ikke hodet med. Det som redder meg der er at de fleste er så opptatt med hva de skal si at de ikke får med seg at jeg ikke har fått med meg noe av det de har sagt.

Hvordan har du klart å stå i full jobb tidligere?

Anonymkode: 37810...294

[Gjest Maggie55]

Høres veldig vanskelig ut

Psykiatrien blir visst aldri bedre.

Jeg husker en litt tilsvarende situasjon hvor behandleren sa" du er kanskje en av de pasientene som blir med meg videre" Det var visst ikke noe behandleren selv bestemte ,men jeg hadde ingen bestemt diagnose. Jeg var mest kaos og min opplevelse er nå nesten førti år siden men ingenting går visst fremover i alt som har med psykisk lidelse å gjøre kan det virke som.

Men jeg tror ressurssituasjonen veldig mange steder er veldig vanskelig uten at jeg vet mye om dette annet enn som bruker av helsesystemene.

Hun behandleren min var ikke ferdigutdannet og det kan også bety noe. Håper kontakten med behandlingssystemet kommer inn i et bedre spor og at du får hjelpen du trenger med evt medisin du tror du trenger.

 

[Trine]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har du klart å stå i full jobb tidligere?

Anonymkode: 37810...294

Det har jeg også lurt på. Har jo egentlig ikke klart det, men har ikke hatt noe valg.

[Nicklusheletida]

15 minutter siden, Trine skrev:

Ja, sånn ja. Jeg klarer visst formulere meg ganske bra skriftlig. Da får jeg jo tid til å tenke og lese om igjen det andre skriver og tenke enda litt til. Men den siste tiden har jeg ikke engang klart å lese hva folk skriver, ikke om de skriver litt for mye ihvertfall. Tankene bare svever rundt på alt mulig annet. Det er ikke sånn at det bare er negative tanker som svirrer rundt, men uansett tankene så blir jeg forbanna på meg selv når jeg ikke klarer fokusere på det jeg leser. Klarer bedre fokusere på praktiske ting som ikke krever at jeg tenker. Men jeg klarer ikke føre en konstruktiv samtale. Jeg klarer prate med psykologen fordi hun hjelper meg når jeg står fast. Men i en vanlig samtale så henger ikke hodet med. Det som redder meg der er at de fleste er så opptatt med hva de skal si at de ikke får med seg at jeg ikke har fått med meg noe av det de har 

[Trine]

2 minutter siden, Maggie55 skrev:

Høres veldig vanskelig ut

Psykiatrien blir visst aldri bedre.

Jeg husker en litt tilsvarende situasjon hvor behandleren sa" du er kanskje en av de pasientene som blir med meg videre" Det var visst ikke noe behandleren selv bestemte ,men jeg hadde ingen bestemt diagnose. Jeg var mest kaos og min opplevelse er nå nesten førti år siden men ingenting går visst fremover i alt som har med psykisk lidelse å gjøre kan det virke som.

Men jeg tror ressurssituasjonen veldig mange steder er veldig vanskelig uten at jeg vet mye om dette annet enn som bruker av helsesystemene.

Hun behandleren min var ikke ferdigutdannet og det kan også bety noe. Håper kontakten med behandlingssystemet kommer inn i et bedre spor og at du får hjelpen du trenger med evt medisin du tror du trenger.

 

Fikk du aldri noen diagnose? Jeg har heldigvis en fastlege som følger godt opp. Men hun sier at det ikke er vanlig å gå til behandling på dps i lang tid og jeg har allerede vært pasient der i godt over et år. Så jeg skal vel være fornøyd så lenge de ikke gir meg opp. De mener de er ferdige med å teste medisiner. Jeg responderer så dårlig på dem. Får masse bivirkninger og ingen virkning. Går på Strattera, som er en adhd medisin, de tar bort litt sommerfugler i magen, men de har på langt nær en god nok effekt. Men siden jeg ikke får bivirkninger av dem og de ihvertfall hjelper litt, så er det bedre at jeg tar dem.

[Nicklusheletida]

22 minutter siden, Trine skrev:

Ja, sånn ja. Jeg klarer visst formulere meg ganske bra skriftlig. Da får jeg jo tid til å tenke og lese om igjen det andre skriver og tenke enda litt til. Men den siste tiden har jeg ikke engang klart å lese hva folk skriver, ikke om de skriver litt for mye ihvertfall. Tankene bare svever rundt på alt mulig annet. Det er ikke sånn at det bare er negative tanker som svirrer rundt, men uansett tankene så blir jeg forbanna på meg selv når jeg ikke klarer fokusere på det jeg leser. Klarer bedre fokusere på praktiske ting som ikke krever at jeg tenker. Men jeg klarer ikke føre en konstruktiv samtale. Jeg klarer prate med psykologen fordi hun hjelper meg når jeg står fast. Men i en vanlig samtale så henger ikke hodet med. Det som redder meg der er at de fleste er så opptatt med hva de skal si at de ikke får med seg at jeg ikke har fått med meg noe av det de har sagt.

Da er du kanskje ute og løper 100- meteren i samtaler med andre ? Da blir det umulig å konsentrere seg om samtalen. Det var slik psykologen til sønnen så fint forklarte det for meg

Har blitt bedre han, men en lang vei å gå fortsatt. 

Dere har jo forskjellige diagnoser, så ikke sikkert du er ute og løper 100-meteren, men problemene virker så like

[Trine]

1 minutt siden, Nicklusheletida skrev:

Da er du kanskje ute og løper 100- meteren i samtaler med andre ? Da blir det umulig å konsentrere seg om samtalen. Det var slik psykologen til sønnen så fint forklarte det for meg

Har blitt bedre han, men en lang vei å gå fortsatt. 

Dere har jo forskjellige diagnoser, så ikke sikkert du er ute og løper 100-meteren, men problemene virker så like

Vet ikke helt hva du mener med å "løpe 100-meteren", men jeg vil tro jeg sikkert gjør det også. Som regel kan jeg ikke si hva jeg gjør eller hvor hodet mitt er, men det er ihvertfall ikke der det burde være. Husker en gang for noen år siden. Jeg var hos søsteren min og hun hadde to venninner på besøk. Hun ene fortalte hva de skulle i sommerferien. Så fortalte hun andre hva hun skulle. Så spør jeg hun første hva hun skulle. Hun tittet dumt på meg og sa "det har jeg jo nettopp fortalt". Konklusjonen er: Ikke spør folk om ting i et dårlig forsøk på å være med i samtalen.

Forskjellen på sønnen din og meg er at han ikke mangler den egenskapen til å kunne styre fokuset sitt. Jeg har trodd, helt til for et par år siden, at ingen kan velge hva de skal fokusere på. Men så har jeg blitt forklart at alle "normale" klarer å stenge ute det rundt dem og fokusere på det de driver med. Det klarer man ikke når man har adhd. Det er ikke sånn at man aldri klarer det, men det er noe med at nevrotransmitterene ikke fungerer som de skal.

[Nicklusheletida]

7 minutter siden, Trine skrev:

Vet ikke helt hva du mener med å "løpe 100-meteren", men jeg vil tro jeg sikkert gjør det også. Som regel kan jeg ikke si hva jeg gjør eller hvor hodet mitt er, men det er ihvertfall ikke der det burde være. Husker en gang for noen år siden. Jeg var hos søsteren min og hun hadde to venninner på besøk. Hun ene fortalte hva de skulle i sommerferien. Så fortalte hun andre hva hun skulle. Så spør jeg hun første hva hun skulle. Hun tittet dumt på meg og sa "det har jeg jo nettopp fortalt". Konklusjonen er: Ikke spør folk om ting i et dårlig forsøk på å være med i samtalen.

Forskjellen på sønnen din og meg er at han ikke mangler den egenskapen til å kunne styre fokuset sitt. Jeg har trodd, helt til for et par år siden, at ingen kan velge hva de skal fokusere på. Men så har jeg blitt forklart at alle "normale" klarer å stenge ute det rundt dem og fokusere på det de driver med. Det klarer man ikke når man har adhd. Det er ikke sånn at man aldri klarer det, men det er noe med at nevrotransmitterene ikke fungerer som de skal.

Jeg vil ikke legge ut i detaljer her mer, men den historien du forteller om sommerferien, det er nøyaktig beskrivelse av slik han kan være i samtaler. Da helst med fremmede. Mer « normal » med nære venner og familie. 

Han føler han har kastet bort for mye verdifull tid på å være psyk og det sliter han voldsomt ,men han mangler konsentrasjonsevne. 

Han vil så gjerne, så han driver og tar opp fag fra tredje året på videregående. Det jeg den gangen trodde var en lat ungdom som droppet å dra på skolen etter at jeg dro på jobb, det var ingen lat ungdom , men angst. Derfor endte det med « ikke vurdert » .

En periode ville han ta opp alle fag på en gang. Da ble han psyk. Han vil gjøre det igjen nå dette halvåret, men nå får han ikke lov av meg. Han får ta opp 2 fag dette halvåret. Ikke mer. Det gikk helt supert på den første. Han fikk 6 på den. Han skal ha en eksamen til om noen dager. 

Jeg har aldri tvilt på evnene hans, men han må ta små museskritt ellers blir han psyk og bare kaos og rot i hodet. 

Det som gjør meg så forbanna er at psykiatrien gjør seg så utilgjengelig for meg, så jeg må ta alle avgjørelser selv når det gjelder medisinering etter samråd med søstra hans. Hun er snart ferdig lege, men hun har ikke nok peiling på psykiatri hun heller. Vi vet ikke om vi vurderer riktig. Vi er ikke leger. Likevel er alt overlatt til oss. Med jevne mellomrom må jeg også riste tak i dem for at ikke alt skal stoppe opp. Blir så lei av det. 

Endret 17. april 2017 av Nicklusheletida

[Trine]

11 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg vil ikke legge ut i detaljer her mer, men den historien du forteller om sommerferien, det er nøyaktig beskrivelse av slik han kan være i samtaler. Da helst med fremmede. Mer « normal » med nære venner og familie. 

Han føler han har kastet bort for mye verdifull tid på å være psyk og det sliter han voldsomt ,men han mangler konsentrasjonsevne. 

Han vil så gjerne, så han driver og tar opp fag fra tredje året på videregående. Det jeg den gangen trodde var en lat ungdom som droppet å dra på skolen etter at jeg dro på jobb, det var ingen lat ungdom , men angst. Derfor endte det med « ikke vurdert » .

En periode ville han ta opp alle fag på en gang. Da ble han psyk. Han vil gjøre det igjen nå dette halvåret, men nå får han ikke lov av meg. Han får ta opp 2 fag dette halvåret. Ikke mer. Det gikk helt supert på den første. Han fikk 6 på den. Han skal ha en eksamen til om noen dager. 

Jeg har aldri tvilt på evnene hans, men han må ta små museskritt ellers blir han psyk og bare kaos og rot i hodet. 

Det som gjør meg så forbanna er at psykiatrien gjør seg så utilgjengelig for meg, så jeg må ta alle avgjørelser selv når det gjelder medisinering etter samråd med søstra hans. Hun er snart ferdig lege, men hun har ikke nok peiling på psykiatri hun heller. Vi vet ikke om vi vurderer riktig. Vi er ikke leger. Likevel er alt overlatt til oss. Med jevne mellomrom må jeg også riste tak i dem for at ikke alt skal stoppe opp. Blir så lei av det. 

Nei, forstår godt at du ikke vil skrive for mye. Burde sikkert jeg tenke på også, men her går det ihvertfall bare ut over meg selv om noen skulle kjenne meg igjen. Mange av mine symptomer kan jo også være symptomer på angst. Det tok jo et halvt år med angstbehandling før de skjønte at det måtte være noe annet. Så at sønnen din og jeg har noen fellestrekk er ikke så overraskende. Jeg følger ikke med når jeg prater med venner heller jeg da, men til folk jeg kjenner godt så sier jeg bare at jeg ramlet av og at de må begynne på nytt. Og når jeg forsøker å konsentrere meg om å følge med så blir jeg så opptatt av det at jeg ihvertfall ikke får med meg noe.

Sånn er det. De late har egentlig angst og de sære, vrange og sta har egentlig asperger. Men jeg kan jo forstå at man tenker "lat" når det gjelder ungdom og at man ikke tenker asperger/adhd om en trassig unge.

Lurt å ikke bite over for mye ja. Bedre å få det til med museskritt, enn å bli psyk hver gang man forsøker.

Har psykiateren overlatt ansvaret med medisinering til deg? Det høres jo ut som galskap. Jeg fikk lov til å justere dosene på sentralstimulerende selv, så lenge jeg ikke oversteg dosen, men det var jo i en opptrappingsfase hvor vi hadde dosene avtalt, men antall dager på hver dose fikk jeg kjenne på selv, og jeg kunne øke med mindre enn det vi hadde avtalt. Men man kan da ikke overlate medisinansvaret til andre. Her virker de ihvertfall relativt seriøse. De må ikke ristes tak i for at ting ikke skal stoppe opp og de følger opp medisineringen.

[Gjest Maggie55]

Man nevnte på et tidspunkt en diagnose men tror det var mye en arbeidshypotese da man jo jobbet med veldig unge mennesker.

Men veldig mye i et menneskelig har med alder å gjøre tror jeg kanskje også psykiske ting?

Jeg er så og si helt blank når det gjelder medisinfaget og mye om helse generelt. Da jeg studerte helt andre fag for lenge siden snakket man mye om overintelektualisering Dvs at man spisset problemstillinger for mye. Husker engang jeg i en sånn samtale i forbifarten kom til å si jeg hadde sett en spillefilm jeg ikke hadde på kino bare fordi jeg ikke ville virke " ensom og utenfor" Ble masse problemer og greier av det. Nok om det Jeg tror bare at selv ikke de perfekte er helt perfekte og dette har dette psykiatrifaget problemer med tror jeg.

[EnVeldigMerkeligMann]

6 timer siden, stjernestøv skrev:

Ja enig, vi må nok leve med dritten. Jeg blir ikke bedre heller,og tenker på den sangen "The show must go on". Det er et spill for galleriet, etterpå lider jeg. Så ja...jeg føler med deg. 

jeg har slitt veldig mye ... var suicidal for mange år siden men tanken på det sølet og foreldrene mine som ville finne meg, gjorde at jeg lot det være. jeg har gått helt vekk fra suicidale tanker for lenge siden, men sliter gjør jeg enda, bare en litt annen karakter, bl.a med søvnproiblemer som dere som ser når jeg skrev disse innleggene her sikkert har lagt merke til.

jeg ble kristen etter at jeg opplevde det jeg kan betegne som demonisk aktivitet rundt meg, noe jeg misstenkte i mange år men ikke var helt sikker på... nå er jeg sikker på at det var akkuratt det, for det passer på ting i bibelen... jeg tror folk plages av demoner som angriper det sjelelige og når folk er deprimert og har mye tankekjør, så er det faktisk et resultat av det (og ateisme etc, jeg gjorde meg selv mer eller mindre gal av å sitte å tenke på evigheten), så når jeg begynner å spinne på sånt nå, slår jeg det ihjel med ting i bibelen .. "nei, SÅNN er det".. og prøver å parere angrep (tanker) med bibelvers, og det har hjulpet.. men helt i mål er jeg ikke, for det tar tid.

[stjernestøv]

8 timer siden, EnVeldigMerkeligMann skrev:

jeg har slitt veldig mye ... var suicidal for mange år siden men tanken på det sølet og foreldrene mine som ville finne meg, gjorde at jeg lot det være. jeg har gått helt vekk fra suicidale tanker for lenge siden, men sliter gjør jeg enda, bare en litt annen karakter, bl.a med søvnproiblemer som dere som ser når jeg skrev disse innleggene her sikkert har lagt merke til.

jeg ble kristen etter at jeg opplevde det jeg kan betegne som demonisk aktivitet rundt meg, noe jeg misstenkte i mange år men ikke var helt sikker på... nå er jeg sikker på at det var akkuratt det, for det passer på ting i bibelen... jeg tror folk plages av demoner som angriper det sjelelige og når folk er deprimert og har mye tankekjør, så er det faktisk et resultat av det (og ateisme etc, jeg gjorde meg selv mer eller mindre gal av å sitte å tenke på evigheten), så når jeg begynner å spinne på sånt nå, slår jeg det ihjel med ting i bibelen .. "nei, SÅNN er det".. og prøver å parere angrep (tanker) med bibelvers, og det har hjulpet.. men helt i mål er jeg ikke, for det tar tid.

Ok. Leste om demonangrep i går, en fra Danmark som snakket mongolsk i flere dager. Han var besatt, men kom til seg selv igjen. Jeg mener det kan like godt være onde ånder. 

[Nicklusheletida]

17 timer siden, Trine skrev:

Nei, forstår godt at du ikke vil skrive for mye. Burde sikkert jeg tenke på også, men her går det ihvertfall bare ut over meg selv om noen skulle kjenne meg igjen. Mange av mine symptomer kan jo også være symptomer på angst. Det tok jo et halvt år med angstbehandling før de skjønte at det måtte være noe annet. Så at sønnen din og jeg har noen fellestrekk er ikke så overraskende. Jeg følger ikke med når jeg prater med venner heller jeg da, men til folk jeg kjenner godt så sier jeg bare at jeg ramlet av og at de må begynne på nytt. Og når jeg forsøker å konsentrere meg om å følge med så blir jeg så opptatt av det at jeg ihvertfall ikke får med meg noe.

Sånn er det. De late har egentlig angst og de sære, vrange og sta har egentlig asperger. Men jeg kan jo forstå at man tenker "lat" når det gjelder ungdom og at man ikke tenker asperger/adhd om en trassig unge.

Lurt å ikke bite over for mye ja. Bedre å få det til med museskritt, enn å bli psyk hver gang man forsøker.

Har psykiateren overlatt ansvaret med medisinering til deg? Det høres jo ut som galskap. Jeg fikk lov til å justere dosene på sentralstimulerende selv, så lenge jeg ikke oversteg dosen, men det var jo i en opptrappingsfase hvor vi hadde dosene avtalt, men antall dager på hver dose fikk jeg kjenne på selv, og jeg kunne øke med mindre enn det vi hadde avtalt. Men man kan da ikke overlate medisinansvaret til andre. Her virker de ihvertfall relativt seriøse. De må ikke ristes tak i for at ting ikke skal stoppe opp og de følger opp medisineringen.

Ja, jeg tenkte lat og ustrukturert. Han satt mye med pc og jeg tenkte det var grunnen. Det var jo vanskelig å tenke angst iom at han etter ungdomskolen begynte på en internasjonal skole og hadde ingen problemer med det. Da var han i hvert fall ikke lat eller hadde tegn til angst. Han var strukturert som bare det. Hadde faktisk mer kontroll på seg selv enn jeg noen gang hadde sett. 

Da vi kom hjem og han begynte videregående klagde han på den slappe holdinga på den norske skolen. 

Så da han selv etter hvert fikk en « slapp holdning» var det ikke så lett å forstå at det var sannsynligvis angst allerede da. 

Så begynte han på folkehøyskole etter det igjen og da sa han at han hadde angst bare de første par ukene og så slapp det taket og så hadde han det beste året han noensinne har opplevd. Da var han bare ute i naturen hele året. Ingen krav utover å pakke sekken riktig. 

Da han kom hjem var han full av pågangsmot en stund og så begynte elendigheta. 

Jeg tenker i hvert fall at han på sikt må ut av Oslo og bosette seg på et rolig sted. Det er det han selv ønsker.

 

Endret 18. april 2017 av Nicklusheletida

[yellow ledbetter]

Kjenner meg også igjen. Angst og stress og søvnproblem og orker ikke så masse folk og mas. Jeg har også ADHD og asperger, og fikk ingen av diagnosene før jeg så at ungene mine sleit med mye av det samme, og den eldste fikk sin ADHD-diagnose da han var over tjue. ADHD kan jo medisineres i større eller mindre grad, asperger må du bare håndtere så godt du kan, og angsten er gjerne et produkt av alt det andre. Men det er lettere å ta hensyn til seg selv når du vet at det faktisk er en grunn til at du ikke orker/får til/liker det samme som mange andre. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Kjenner meg også igjen. Angst og stress og søvnproblem og orker ikke så masse folk og mas. Jeg har også ADHD og asperger, og fikk ingen av diagnosene før jeg så at ungene mine sleit med mye av det samme, 

Hvordan orket å få barn med de diagnosene?

Anonymkode: 37810...294

[stjernestøv]

5 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Kjenner meg også igjen. Angst og stress og søvnproblem og orker ikke så masse folk og mas. Jeg har også ADHD og asperger, og fikk ingen av diagnosene før jeg så at ungene mine sleit med mye av det samme, og den eldste fikk sin ADHD-diagnose da han var over tjue. ADHD kan jo medisineres i større eller mindre grad, asperger må du bare håndtere så godt du kan, og angsten er gjerne et produkt av alt det andre. Men det er lettere å ta hensyn til seg selv når du vet at det faktisk er en grunn til at du ikke orker/får til/liker det samme som mange andre. 

Det er trist når ungene sliter, mine barn som nå er voksne sliter med smerter som meg. Tror det går i arv.