Meningsløst

[Trine]

24 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Ja, jeg tenkte lat og ustrukturert. Han satt mye med pc og jeg tenkte det var grunnen. Det var jo vanskelig å tenke angst iom at han etter ungdomskolen begynte på en internasjonal skole og hadde ingen problemer med det. Da var han i hvert fall ikke lat eller hadde tegn til angst. Han var strukturert som bare det. Hadde faktisk mer kontroll på seg selv enn jeg noen gang hadde sett. 

Da vi kom hjem og han begynte videregående klagde han på den slappe holdinga på den norske skolen. 

Så da han selv etter hvert fikk en « slapp holdning» var det ikke så lett å forstå at det var sannsynligvis angst allerede da. 

Så begynte han på folkehøyskole etter det igjen og da sa han at han hadde angst bare de første par ukene og så slapp det taket og så hadde han det beste året han noensinne har opplevd. Da var han bare ute i naturen hele året. Ingen krav utover å pakke sekken riktig. 

Da han kom hjem var han full av pågangsmot en stund og så begynte elendigheta. 

Jeg tenker i hvert fall at han på sikt må ut av Oslo og bosette seg på et rolig sted. Det er det han selv ønsker.

 

Han høres ganske tøff ut da. Internatskole og folkehøyskole, det hadde jeg aldri turt. Plutselig bo sammen med masse mennesker man ikke kjenner. Men hørtes jo deilig ut å bare være ute i naturen et helt år. Det er liksom så enkelt i naturen. Man trenger bare tenke på en ting og det er å overleve, som vel hovedsaklig handler om å pakke sekken riktig og å passe på hvor man setter føttene. Jeg flyttet ut på landet, men pokker som dem bygger overalt her nå. Jeg måtte vært lenger ut på landet for å klare å slappe av. Men så er det disse foreldrene da, blir jo så lei seg om man bare nevner ordet flytte, de syns jeg bor langt nok unna som jeg gjør.

[Trine]

20 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Kjenner meg også igjen. Angst og stress og søvnproblem og orker ikke så masse folk og mas. Jeg har også ADHD og asperger, og fikk ingen av diagnosene før jeg så at ungene mine sleit med mye av det samme, og den eldste fikk sin ADHD-diagnose da han var over tjue. ADHD kan jo medisineres i større eller mindre grad, asperger må du bare håndtere så godt du kan, og angsten er gjerne et produkt av alt det andre. Men det er lettere å ta hensyn til seg selv når du vet at det faktisk er en grunn til at du ikke orker/får til/liker det samme som mange andre. 

Jeg husker jeg har lest flere innlegg som du har skrevet som jeg kjenner meg igjen i. Det er ikke noen ADHD-medisiner som fungerer på meg. Strattera fjerner noen av sommerfuglene som dukker opp i magen når jeg skal bort, men utover det har de ingen effekt. Så her kan ikke adhd'en medisineres bort. Så jeg må bare håndtere begge deler så godt jeg kan. Jeg trodde det skulle bli lettere å ta hensyn, men så lenge andre ikke forstår og bare tror jeg er vrang og sær, så er det ikke så lett alikevel.

[Nicklusheletida]

28 minutter siden, Trine skrev:

Han høres ganske tøff ut da. Internatskole og folkehøyskole, det hadde jeg aldri turt. Plutselig bo sammen med masse mennesker man ikke kjenner. Men hørtes jo deilig ut å bare være ute i naturen et helt år. Det er liksom så enkelt i naturen. Man trenger bare tenke på en ting og det er å overleve, som vel hovedsaklig handler om å pakke sekken riktig og å passe på hvor man setter føttene. Jeg flyttet ut på landet, men pokker som dem bygger overalt her nå. Jeg måtte vært lenger ut på landet for å klare å slappe av. Men så er det disse foreldrene da, blir jo så lei seg om man bare nevner ordet flytte, de syns jeg bor langt nok unna som jeg gjør.

Nå skriver jeg alt for mye igjen, men har googlet nå igjen , skjønner du 

Leser om tourettes syndrom. Han kremter mye hele tiden. Som barn hadde han i en kortere periode masse rare ansiktsbevegelser. Han kremtet da også. Ingen ansiktsbevegelser lenger nå,. Varte bare en periode, men mye kremting til tider . 

Jeg selv som barn hadde mye tics, ansiktsbevegelser og ellers måtte jeg bevege på skuldre, løfte beina pga av « kløing bak knærne, videre var det fingre og armer.

Jeg bestemte meg en dag for å trosse ubehaget og slutte og jeg sluttet. Det som jeg merker av og til fortsatt er « kløing » i magemusklene når jeg er stressa. Da må jeg rulle med magen. 

Kanskje vi egentlig har Tourette begge to ? Mine plager er ubetydelige , så jeg trenger ingen diagnose, men kanskje han ? Skal nevne det for psykologens hans. Han har repeterende ( tanker eller stemmer også ) 

Sønnen til kusina mi har denne diagnosen. Jeg kjenner han ikke, så vet ikke hvilke plager han har. 

Fikk noe å tenke på. 

 

 

[cilie]

22 timer siden, Trine skrev:

Nja, jeg var på fjellet med den ene hunden min i fjor vår. Da gikk vi 2 mil den ene dagen (ikke spør hvordan jeg klarte det. Aldri klart det før og aldri klart det siden). Da var jeg så sliten i kroppen da vi kom tilbake til teltet og bikkja lå rett ut i lyngen. Så da klarte jeg også å ligge litt rett ut i lyngen, i ca en time ihvertfall. Det er ny rek. Så jeg kan slappe av litt dersom jeg klarer å gå meg selv dausliten. Men siden jeg som regel får grisevondt lenge før jeg er dausliten, så er det ikke så ofte jeg klarer slappe av. Har kjørt opp i åsen noen ganger og bare gått litt, men så lenge jeg ikke er laaaaaaangt unna vei så tenker jeg hele tiden at jeg kommer til å møte på noen. Og jeg har møtt på folk på de merkeligste steder. Problemet er vel at alle ting jeg kan klare å koble litt ut med innebærer at jeg er i bevegelse og det fører til smerter.

Håper det går litt bedre i dag! Du er tøff da, som liker deg alene langt fra folk. 

[Trine]

3 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Nå skriver jeg alt for mye igjen, men har googlet nå igjen , skjønner du 

Leser om tourettes syndrom. Han kremter mye hele tiden. Som barn hadde han i en kortere periode masse rare ansiktsbevegelser. Han kremtet da også. Ingen ansiktsbevegelser lenger nå,. Varte bare en periode, men mye kremting til tider . 

Jeg selv som barn hadde mye tics, ansiktsbevegelser og ellers måtte jeg bevege på skuldre, løfte beina pga av « kløing bak knærne, videre var det fingre og armer.

Jeg bestemte meg en dag for å trosse ubehaget og slutte og jeg sluttet. Det som jeg merker av og til fortsatt er « kløing » i magemusklene når jeg er stressa. Da må jeg rulle med magen. 

Kanskje vi egentlig har Tourette begge to ? Mine plager er ubetydelige , så jeg trenger ingen diagnose, men kanskje han ? Skal nevne det for psykologens hans. Han har repeterende ( tanker eller stemmer også ) 

Sønnen til kusina mi har denne diagnosen. Jeg kjenner han ikke, så vet ikke hvilke plager han har. 

Fikk noe å tenke på. 

 

 

Hva skulle man gjort uten google

Hmm, ja det kan jo hende han har tourette. Verdt å ta opp med psykologen ihvertfall.

[Trine]

2 timer siden, cilie skrev:

Håper det går litt bedre i dag! Du er tøff da, som liker deg alene langt fra folk. 

Takk. Sov bort halve dagen, våknet ikke før kl 10.30. Men etter at vi stilte klokka så får jeg jo ikke sove om natta heller, så jeg trengte det sikkkert. I morgen er det tiltak så jeg burde komme meg i seng nå. Men dagen har vært omtrent som de fleste dager, depressiv, men jeg kommer meg igjennom. Har trent spor og gått tur så har vært en ganske normal dag, så bortsett fra at jeg har sovet mye.

Hehe...føler vel egentlig mer at jeg er feig som må være langt borte fra folk for å klare å slappe av.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Trine skrev:

Men etter at vi stilte klokka så får jeg jo ikke sove om natta heller

Spiller en time frem noen rolle?

3 timer siden, Trine skrev:

Hehe...føler vel egentlig mer at jeg er feig som må være langt borte fra folk for å klare å slappe av.

Men er du ikke alene når du er hjemme?

Anonymkode: 37810...294

[AnonymBruker]

7 timer siden, Trine skrev:

Jeg trodde det skulle bli lettere å ta hensyn, men så lenge andre ikke forstår og bare tror jeg er vrang og sær, så er det ikke så lett alikevel.

Har du opplyst om diagnoser og vansker da?

Anonymkode: 37810...294

[Trine]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Spiller en time frem noen rolle?

Tydeligvis så gjør det det.

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men er du ikke alene når du er hjemme?

Jeg er alene, men plutselig så kan det komme noen. Det har skjedd noen ganger. Om sommeren er ofte naboen ute også, så kommer de for å skravle.

[Trine]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du opplyst om diagnoser og vansker da?

Anonymkode: 37810...294

Jeg forsøkte det, men da får jeg enten høre at det ikke er noen unnskyldning ellerså mener de at psykiaterene tar feil og at jeg slett ikke har noen problemer. Orker ikke drive og forklare meg. Folk har sine oppfatninger av hva asperger og adhd er og evner ikke å se at det er så mye mer enn hva de tror.

[Madelenemie]

På 4/17/2017 den 18.26, Trine skrev:

Dette livet her er bare fullstendig tull og totalt bortkastet. Håper jeg slipper bli veldig gammel. Vet ikke hvorfor jeg skriver dette engang, følte bare for å få det ut, men man kan jo ikke si til folk man kjenner at man ikke orker den belastningen det er å leve. Da blir de bare redde og fortvila og det orker jeg ikke. Så her gjelder det å bare late som. Presse seg igjennom livet og håpe at man dør tidlig.

Hei!

Ja om du har rett i at livet "her" er bare tull og bortkastet tid, er jo et temmelig stort spørsmål, som det er umulig gi et kort eller godt svar på. Men hva vi føler livet er, det er jo noe annet.

Jeg er imidlertid ikke enig i at man bare må late som, og presse seg gjennom livet, det går an å øve seg/trene seg på, å være mer ærlig med omgivelsene, rett og slett, øve seg på å finne en ok måte så man slipper "late som".

Dette er ikke gjort i en fei, det er en lang øvelse, og mye trening som skal til for å mestre dette.

Jeg har trent, og øvd, derfor vet jeg det er mulig.

Som du har vært inne på, sitter mye av dette mer i våre tanker, enn i realiteten. Det kan være en enkel utvei, lene seg tilbake og si feks, " hvis jeg ikke later som, blir andre lei seg", eller, " andre ser ned på oss uføretrygdede",

Da gjør man seg selv til offer, og andre får skylden.

Hva man helt spesifikt må øve seg på, er individuelt.

Jeg måtte øve på å "gi mer blaffen", og det er det mange flinke piker som må:-)

Jeg VET dette er mulig Trine, men jeg vet også, at dette er ikke en endring som skjer over natten, det er et møysommelig omprogrammeringsarbeide som skal til, og det går langt lettere vil jeg si med noe ekstern hjelp, trenger ikke nødvendigvis være en psykiater, kan være et klokt menneske, som kan utfordre en, heie litt på en, tåle at man rykker tilbake til start, en som ikke gir en opp, men er en slags livs-coach, det var være et menneske som vil deg vel og som du kan si tingene som de er til.

Hvis du lurer mer konkret på hvordan jobbe deg gradvis fremover, kan jeg skrive mer, men siden jeg vet du har adhd og lange tekster ikke er så enkelt for deg, prøver jeg fatte meg litt i korthet, med pedagogiske avsnitt:-)

Håper du tror på meg når jeg skriver dette, for dette er noe jeg vet. 

Men jeg vet også livet kan bli mørkt og da er det ikke så lett å se dette hele tiden klart der en sliter selv, da må man minnes på det.

[Nicklusheletida]

10 timer siden, Trine skrev:

Takk. Sov bort halve dagen, våknet ikke før kl 10.30. Men etter at vi stilte klokka så får jeg jo ikke sove om natta heller, så jeg trengte det sikkkert. I morgen er det tiltak så jeg burde komme meg i seng nå. Men dagen har vært omtrent som de fleste dager, depressiv, men jeg kommer meg igjennom. Har trent spor og gått tur så har vært en ganske normal dag, så bortsett fra at jeg har sovet mye.

Hehe...føler vel egentlig mer at jeg er feig som må være langt borte fra folk for å klare å slappe av.

Det er noe med måten du tenker på altså og det kan jeg ikke tenke meg har så mye med de to diagnosene å gjøre.

Når du klarer å problematisere så mye den ene timen , så tenker jeg at det er lite ubehag som skal til før alt er helt rævva. 

Hele tenkemåten din er fryktelig negativ. 

[Trine]

4 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja om du har rett i at livet "her" er bare tull og bortkastet tid, er jo et temmelig stort spørsmål, som det er umulig gi et kort eller godt svar på. Men hva vi føler livet er, det er jo noe annet.

Jeg er imidlertid ikke enig i at man bare må late som, og presse seg gjennom livet, det går an å øve seg/trene seg på, å være mer ærlig med omgivelsene, rett og slett, øve seg på å finne en ok måte så man slipper "late som".

Dette er ikke gjort i en fei, det er en lang øvelse, og mye trening som skal til for å mestre dette.

Jeg har trent, og øvd, derfor vet jeg det er mulig.

Som du har vært inne på, sitter mye av dette mer i våre tanker, enn i realiteten. Det kan være en enkel utvei, lene seg tilbake og si feks, " hvis jeg ikke later som, blir andre lei seg", eller, " andre ser ned på oss uføretrygdede",

Da gjør man seg selv til offer, og andre får skylden.

Hva man helt spesifikt må øve seg på, er individuelt.

Jeg måtte øve på å "gi mer blaffen", og det er det mange flinke piker som må:-)

Jeg VET dette er mulig Trine, men jeg vet også, at dette er ikke en endring som skjer over natten, det er et møysommelig omprogrammeringsarbeide som skal til, og det går langt lettere vil jeg si med noe ekstern hjelp, trenger ikke nødvendigvis være en psykiater, kan være et klokt menneske, som kan utfordre en, heie litt på en, tåle at man rykker tilbake til start, en som ikke gir en opp, men er en slags livs-coach, det var være et menneske som vil deg vel og som du kan si tingene som de er til.

Hvis du lurer mer konkret på hvordan jobbe deg gradvis fremover, kan jeg skrive mer, men siden jeg vet du har adhd og lange tekster ikke er så enkelt for deg, prøver jeg fatte meg litt i korthet, med pedagogiske avsnitt:-)

Håper du tror på meg når jeg skriver dette, for dette er noe jeg vet. 

Men jeg vet også livet kan bli mørkt og da er det ikke så lett å se dette hele tiden klart der en sliter selv, da må man minnes på det.

Jeg må også øve på å gi mer blaffen. Jeg har fått beskjed om det av alle behandlere jeg har hatt. Men det er ikke så lett når man er konfliktsky og man ikke klarer å snakke for seg fordi hjernen jobber for langsomt. Så er jeg så sliten og lei av å måtte jobbe med meg selv, trene på å bli noe jeg i utgangspunktet ikke er. Enten så må jeg bare fortsette å late som ellerså må jeg tåle at folk klager på meg. Begge deler er slitsomt og vanskelig.

Tusen takk for at du tar hensyn til at jeg har adhd og sliter med lange tekster. Du er veldig omtenksom Om du vil skrive litt om hvordan jeg kan jobbe meg gradvis fremover så hadde det vært veldig fint.

[Trine]

4 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Det er noe med måten du tenker på altså og det kan jeg ikke tenke meg har så mye med de to diagnosene å gjøre.

Når du klarer å problematisere så mye den ene timen , så tenker jeg at det er lite ubehag som skal til før alt er helt rævva. 

Hele tenkemåten din er fryktelig negativ. 

Jeg har problemer med omstillinger (asperger). Når noe plutselig blir anderledes så sliter jeg enormt. At døgnet blir forsøvet en time er en stor omstilling.

[yellow ledbetter]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan orket å få barn med de diagnosene?

Anonymkode: 37810...294

Tja, si det. Jeg har fortrengt og prøvd å være så normal som jeg kan hele livet. Kompenserte nok mye med at jeg var så skoleflink og alltid hadde full kontroll og utestengte meg selv fra sosiale aktiviteter. Sånn har det vært i jobb også. Pertentlig og effektiv og alt på stell. Men jeg har jo alltid følt meg "rar", og har overtenkt og hatt angst, men jeg holdt det stort sett for meg selv fordi jeg følte det var flaut og dumt. Og diagnosene mine er nesten helt ferske. Asperger var det ingen som hadde hørt om da jeg var barn, og jeg kjente knapt noen med ADHD. Det ble kalt MBD, og det var bare sånne veldig bråkete gutter som slåss hele tida, og sånn var jo ikke jeg.

[yellow ledbetter]

20 timer siden, stjernestøv skrev:

Det er trist når ungene sliter, mine barn som nå er voksne sliter med smerter som meg. Tror det går i arv. 

Ja, masse sånt går jo i arv, både psykiske og fysiske plager, dessverre. 

[stjernestøv]

1 minutt siden, yellow ledbetter skrev:

Ja, masse sånt går jo i arv, både psykiske og fysiske plager, dessverre. 

Ja det er trist når det skjer, de sliter med vondter både her og der og svimmelhet. Det samme som meg, min mor slet mye med svimmelhet og...men de sa det kom fra nakken. Vet ikke helt jeg. 

[yellow ledbetter]

Nei, sånt er vanskelig å vite. Men det er i alle fall sånn at de to diagnosene som jeg har fått ofte henger sammen, eller forekommer i samme familie, blant folk med de samme genene. Det samme gjelder OCD, dysleksi og tourette. Og alvorligere grad av autisme. Og det skal være en klar sammenheng mellom ADHD og muskelplager. Mora mi hadde fibromyalgi. Det var mange rare folk i slekta, i grunnen, men de var liksom bare "eksentriske" og "sære". Et par av dem (som forlengst er døde) ser jeg nå var åpenbare aspergere, men folk visste jo ikke hva det var den gangen. 

[påskelilje]

På ‎19‎.‎04‎.‎2017 den 14.24, Trine skrev:

Jeg har problemer med omstillinger (asperger). Når noe plutselig blir anderledes så sliter jeg enormt. At døgnet blir forsøvet en time er en stor omstilling.

Men når du ikke må på jobb om morgenen, kan du ikke bare forskyve døgnet litt om gangen, for eksempel 5 minutter om dagen, til du etter ti dager er i rytme med sommertid?

[påskelilje]

Kjære Trine! Leit å høre om dine tunge tanker. Skikkelig urettferdig at du som har behov for lange turer alene også skal være plaget med så store smerter i føttene. Er det virkelig ingenting som kan gjøres med disse føttene dine? Har du vært til spesialist?

Jeg skjønner godt lengselen din etter å være alene, gå lange turer uten å møte folk. Jeg synes det er herlig, men altfor sjelden jeg får det til. Når det er sagt, så var jeg på en tretimers tur i skogen på onsdag, og jeg møtte bare noen få (2 + 1 + 6), og vi sa kort hei til hverandre, men ikke noe mer. De plaget ikke meg. Jeg elsker å gå lange turer, høre på fuglene og vinden, kjenne lukter og føle vinden mot fjeset. Hadde jeg ikke hatt plikter som kalte på meg hjemme, så kunne jeg vært ute hele dagen...

Håper du får noen gode vårdager nå fremover  Vet at du ikke er noe glad i sommeren. Klem fra meg.