Når terapeuten setter for høye mål...

[emilie321]

Terapeuten setter så høye mål og jo mer han snakker om det, jo mer lat og udugelig føler jeg meg. Ting han sier henger ikke på greip, altfor store ord blir brukt. Hadde jeg bare vært flink nok så burde jeg vært tilnærmet frisk føler jeg.  Føler mer og mer at jeg overhodet ikke strekker til, at jeg er en pest og plage. Hadde jeg bare tatt meg isammen så hadde jeg både fungert i jobb og sosialt. Hadde jeg bare.....

Føler at jeg må late som at alt er bra og det greier jeg ikke lenger. Vet ikke om jeg vil det heller. 

Nå har jeg funnet meg et mørkt hull igjen og det er faktisk trygt å være her, selv om det er veldig vondt også. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, er ganske frustrert.

 

[XbellaX]

27 minutter siden, emilie321 skrev:

Terapeuten setter så høye mål og jo mer han snakker om det, jo mer lat og udugelig føler jeg meg. Ting han sier henger ikke på greip, altfor store ord blir brukt. Hadde jeg bare vært flink nok så burde jeg vært tilnærmet frisk føler jeg.  Føler mer og mer at jeg overhodet ikke strekker til, at jeg er en pest og plage. Hadde jeg bare tatt meg isammen så hadde jeg både fungert i jobb og sosialt. Hadde jeg bare.....

Føler at jeg må late som at alt er bra og det greier jeg ikke lenger. Vet ikke om jeg vil det heller. 

Nå har jeg funnet meg et mørkt hull igjen og det er faktisk trygt å være her, selv om det er veldig vondt også. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, er ganske frustrert.

 

Hm, men det er jo ikke behandler som skal sette mål for deg, det er jo noe du burde gjøre -sammen med ham. Forteller du ham hvor du er i forhold til disse målene han har satt?

[emilie321]

18 timer siden, XbellaX skrev:

Hm, men det er jo ikke behandler som skal sette mål for deg, det er jo noe du burde gjøre -sammen med ham. Forteller du ham hvor du er i forhold til disse målene han har satt?

Har prøvd litt, men han avfeier det som at det er min dårlige selvtillit som snakker. Han sier bla at jeg kan greie alt jeg vil. All erfaring viser at jeg må ha mye ro og mindre inntrykk enn friske, ellers går det helt rundt for meg. Med ro mener jeg ikke bare å ligge på sofaen, men mye alene tid og lite inntrykk (kan feks ikke se for mye på TV )  Blir lett både grensepsykotisk og psykotisk hvis det blir for mye for meg.

 

[frosken]

1 time siden, emilie321 skrev:

Har prøvd litt, men han avfeier det som at det er min dårlige selvtillit som snakker. Han sier bla at jeg kan greie alt jeg vil. All erfaring viser at jeg må ha mye ro og mindre inntrykk enn friske, ellers går det helt rundt for meg. Med ro mener jeg ikke bare å ligge på sofaen, men mye alene tid og lite inntrykk (kan feks ikke se for mye på TV )  Blir lett både grensepsykotisk og psykotisk hvis det blir for mye for meg.

 

"Alt du vil" kan jo forstås på ulike måter. Er du sikker på at han mener at du bør presse deg mer enn du gjør? Kan det være at han tvert i mot er opptatt av at du må fortsette med å prøve å finne en balanse mellom aktivitet og hvile?

[XbellaX]

1 time siden, emilie321 skrev:

Har prøvd litt, men han avfeier det som at det er min dårlige selvtillit som snakker. Han sier bla at jeg kan greie alt jeg vil. All erfaring viser at jeg må ha mye ro og mindre inntrykk enn friske, ellers går det helt rundt for meg. Med ro mener jeg ikke bare å ligge på sofaen, men mye alene tid og lite inntrykk (kan feks ikke se for mye på TV )  Blir lett både grensepsykotisk og psykotisk hvis det blir for mye for meg.

 

Forsøk en gang til, mer direkte og enda mer tydelig. Fordi, slik du går nå er ganske vondt og de følelsene du har gjør at avstanden mellom deg og behandler bare vokser, noe som igjen fører til at alt dette bare blir enda verre om du ikke tar grep. Forsøk deg på en samtale om samtalene, om du skjønner. Når din opplevelse av situasjonen er så ulik hans så blir det totalt kræsj. Om du kjenner det blir vanskelig så kan løsningen være å sende/levere et brev til ham i forkant av timen eller ta det med deg i timen.

[emilie321]

22 timer siden, frosken skrev:

"Alt du vil" kan jo forstås på ulike måter. Er du sikker på at han mener at du bør presse deg mer enn du gjør? Kan det være at han tvert i mot er opptatt av at du må fortsette med å prøve å finne en balanse mellom aktivitet og hvile?

Jo, det kan vel forstås på ulike måter. Han er klar på at det er like viktig med hvile som aktivitet, men det føler jeg er mer på det fysiske planet. Samtidig så er det bare til å gjøre sånn og sånn. Han får det til å høres så enkelt ut og jo enklere han presenterer at ting er på jo dummere føler jeg meg. Jeg får det jo ikke til.  Det at det er jeg som som bestemmer. Det er forsåvidt riktig, det er jo ingen andre som feks truer i meg mat. Samtidig så føler jeg at alt ikke er viljestyrt hos meg, følelsene raser og jeg døyver det med mat. Noe som gjør at jeg skammer meg mer og mer. Samtidig så fortjener jeg å ha det slik.

Synes det er vanskelig å se mennesker nå, det synes jo lang vei at jeg er et håpløst tilfelle.

[emilie321]

23 timer siden, XbellaX skrev:

Forsøk en gang til, mer direkte og enda mer tydelig. Fordi, slik du går nå er ganske vondt og de følelsene du har gjør at avstanden mellom deg og behandler bare vokser, noe som igjen fører til at alt dette bare blir enda verre om du ikke tar grep. Forsøk deg på en samtale om samtalene, om du skjønner. Når din opplevelse av situasjonen er så ulik hans så blir det totalt kræsj. Om du kjenner det blir vanskelig så kan løsningen være å sende/levere et brev til ham i forkant av timen eller ta det med deg i timen.

Ja, jeg må det. Må mote meg opp.

Jeg svinger opp og ned, må jobbe hele tiden for å holde tankene på rett spor. Blir så sliten av det. Føler at jeg kun kan godtas når jeg kan bidra og er positivt. Ingen av delene greier jeg nå, dvs. jeg prøver å klistre på et slags smil de gangene jeg går ut, men rakner helt når jeg kommer hjem. 

Kan jo skrive til han, men føler at jeg roter å hopper fram og tilbake. Greier ikke helt å holde på tankene for tiden, de kommer å går så fort.

 

 

 

[frosken]

4 timer siden, emilie321 skrev:

Jo, det kan vel forstås på ulike måter. Han er klar på at det er like viktig med hvile som aktivitet, men det føler jeg er mer på det fysiske planet. Samtidig så er det bare til å gjøre sånn og sånn. Han får det til å høres så enkelt ut og jo enklere han presenterer at ting er på jo dummere føler jeg meg. Jeg får det jo ikke til.  Det at det er jeg som som bestemmer. Det er forsåvidt riktig, det er jo ingen andre som feks truer i meg mat. Samtidig så føler jeg at alt ikke er viljestyrt hos meg, følelsene raser og jeg døyver det med mat. Noe som gjør at jeg skammer meg mer og mer. Samtidig så fortjener jeg å ha det slik.

Synes det er vanskelig å se mennesker nå, det synes jo lang vei at jeg er et håpløst tilfelle.

Jeg synes ikke det er hensiktsmessig å definere overspisning som noe som ligger utenfor ens egen kontroll. Men kontroll kan være lettere og vanskeligere å holde fast ved, og for noen er det å finne andre muligheter til å regulere følelser enn bruk av mat en ekstremt vanskelig oppgave. Jeg synes allikevel det er bra at terapeuten din holder fast ved at du har mange muligheter.

At overspisning gjerne fører til mye skam er velkjent, men jeg tror du klarer å aktivere skamfølelsen helt uten fordømming fra andre enn deg selv. Kanskje du trenger å starte med å akseptere at du av og til velger overspisning som løsning. Problemet med denne løsningen er jo at den i seg selv skaper et problem, men der og da fungerer den som en løsning.

[emilie321]

20 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes ikke det er hensiktsmessig å definere overspisning som noe som ligger utenfor ens egen kontroll. Men kontroll kan være lettere og vanskeligere å holde fast ved, og for noen er det å finne andre muligheter til å regulere følelser enn bruk av mat en ekstremt vanskelig oppgave. Jeg synes allikevel det er bra at terapeuten din holder fast ved at du har mange muligheter.

At overspisning gjerne fører til mye skam er velkjent, men jeg tror du klarer å aktivere skamfølelsen helt uten fordømming fra andre enn deg selv. Kanskje du trenger å starte med å akseptere at du av og til velger overspisning som løsning. Problemet med denne løsningen er jo at den i seg selv skaper et problem, men der og da fungerer den som en løsning.

Ser ut som at jeg har en viss mengde kontroll og den kontrollen blir mindre eller fortere borte jo mer sliten jeg er. Noe av svaret må da ligge i å finne en riktig balanse mellom aktivitet og hvile samt grensesetting. Jeg trenger å sette mer grenser til enkelte rundt meg samt ikke tøye mine grenser. Er dårlig på å si nei når enkelte spør om jeg kan hjelpe til, selv om det tar av aktivitets kvoten som jeg har. Vet jo at jeg ikke greier å ha for mye faste avtaler,( for mye å forholde meg til) allikevel så har jeg hatt for meg, fullt program. Må nok prioriterer hardere. 

Det er jo positivt at terapien tror at jeg kan nå lengre, men når han sammenligner meg med kjente velfungerende folk så detter jeg ut. Må iallefall ta en prat om dette med han.