Asberger Syndrom/ Autisme

[Sunset90]

Noen som kan utale seg om hvordan det er og få denne diagnosen i Voksen alder?

hvordan påvirker det deg i hverdagen? jobb,familie++

hva er vanskelig, eller hvilke utfordringer har du

hva hjelper eventuelt?

 

Jeg lurer egentlig bare, tror fort jeg kan ende opp med en slik diagnose, men vil bare spørre

 

 

Takk for svar

[Kanonføde]

Autisme spenner vidt. En har de som har PU og noen ganger veldig pleietrengende. Høytfungerende autisme / asperger innebærer normal IQ, men spenner likevel vidt. Noen trenger veldig mye hjelp, mens andre er velfungerende mennesker, som f.eks. Vladimir Putin, han har asperger. Ifølge det amerikanske forsvaret.

[Kanonføde]

Om Putin, ifølge US Intelligence:

"Han kompenserer for lidelsen ved å skaffe seg total kontroll, noe som også reflekteres i hvordan han kommer frem til beslutninger og måten han styrer landet på."

Så da blir det kanskje noe lignende for andre med AS... kontrollfreaks.

[yellow ledbetter]

Jeg har en uoffisiell og ganske fersk aspergerdiagnose. Psykiateren min så ikke noe poeng i å kjøre en full utredning, siden jeg klarer meg såpass greit som jeg gjør, og det tross alt ikke kan behandles, men han er sikker i sin sak. Jeg får medisin for ADHD, og det hjelper jo på noen av problemene mine. Men det var bra for meg å få begge diagnosene, faktisk. Først og fremst fordi jeg forstår meg selv bedre. og ser hvorfor en del ting har blitt og er veldig vanskelige. Når det gjelder asperger, så føler jeg at det viktigste er å akseptere at det er sånn, og at alt ikke bare er negativt. Jobbe med det som må jobbes med, og ta hensyn til meg selv og ikke pushe meg til sånt som ikke er nødvendig. 

Mange velfungerende, flinke folk har asperger. Steven Spielberg, blant andre. Det tror jeg han har vært åpen om. Og mange mener vel at Bill Gates har det også. For å nevne noen fra vår egen samtid. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg har en uoffisiell og ganske fersk aspergerdiagnose. Psykiateren min så ikke noe poeng i å kjøre en full utredning, siden jeg klarer meg såpass greit som jeg gjør, og det tross alt ikke kan behandles, men han er sikker i sin sak. Jeg får medisin for ADHD, og det hjelper jo på noen av problemene mine. Men det var bra for meg å få begge diagnosene, faktisk. Først og fremst fordi jeg forstår meg selv bedre. og ser hvorfor en del ting har blitt og er veldig vanskelige. Når det gjelder asperger, så føler jeg at det viktigste er å akseptere at det er sånn, og at alt ikke bare er negativt. Jobbe med det som må jobbes med, og ta hensyn til meg selv og ikke pushe meg til sånt som ikke er nødvendig. 

Mange velfungerende, flinke folk har asperger. S

Hvofor har de diagnose hvis de er så velfungerende og flinke?

Anonymkode: 49410...2df

[slabbedask]

9 timer siden, Sunset90 skrev:

Noen som kan utale seg om hvordan det er og få denne diagnosen i Voksen alder?

hvordan påvirker det deg i hverdagen? jobb,familie++

hva er vanskelig, eller hvilke utfordringer har du

hva hjelper eventuelt?

 

Jeg lurer egentlig bare, tror fort jeg kan ende opp med en slik diagnose, men vil bare spørre

 

 

Takk for svar

En diagnose endrer ingenting.

[yellow ledbetter]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvofor har de diagnose hvis de er så velfungerende og flinke?

Anonymkode: 49410...2df

Vet ikke hvorfor Spielberg har diagnose. Men det er vel sånn at en ikke nødvendigvis er like velfungerende på alle områder. Med asperger tror jeg mange kan nå langt og klare seg godt under optimale forhold, mens livet kan bli veldig vanskelig når alt rundt en er feil. Og det er jo sånt du får innsikt i ved en diagnose. 

[Gjest Liten40]

13 timer siden, Sunset90 skrev:

Noen som kan utale seg om hvordan det er og få denne diagnosen i Voksen alder?

hvordan påvirker det deg i hverdagen? jobb,familie++

hva er vanskelig, eller hvilke utfordringer har du

hva hjelper eventuelt?

 

Jeg lurer egentlig bare, tror fort jeg kan ende opp med en slik diagnose, men vil bare spørre

 

 

Takk for svar

Jeg har nylig fått aspergers diagnosen. Så jeg har vel ikke helt funnet ut av hvordan det vil påvirke meg. Men siden jeg også har andre diagnoser fyller vel aspergers ut det som ikke stemmer med de andre diagnosene. Og det virker som om hjelpeapparatet forstår meg bedre. Og jeg forstår meg bedre. Det som hjelper er forutsigbarhet,stabilitet og gode planer. Apper som hjelper til med planlegging og påminnelser. Skrive ned alt som skal gjøres. Alenetid. 

[yellow ledbetter]

58 minutter siden, Liten40 skrev:

Jeg har nylig fått aspergers diagnosen. Så jeg har vel ikke helt funnet ut av hvordan det vil påvirke meg. Men siden jeg også har andre diagnoser fyller vel aspergers ut det som ikke stemmer med de andre diagnosene. Og det virker som om hjelpeapparatet forstår meg bedre. Og jeg forstår meg bedre. Det som hjelper er forutsigbarhet,stabilitet og gode planer. Apper som hjelper til med planlegging og påminnelser. Skrive ned alt som skal gjøres. Alenetid. 

Ja, alt dette. Asperger kan både forsterke og utfylle andre diagnoser. Som problemet mitt med kommunikasjon. På grunn av aspergeren har jeg lett for å misforstå og overreagere, og ADHDen gjør at jeg tenner på alle pluggene og blir sint før jeg får tenkt meg om. Med medisin er det lettere å tenke før jeg snakker, og når jeg vet at jeg har lett for å misforstå og feiltolke fordi jeg har asperger, klarer jeg nå å gå noen runder med meg selv før jeg tar alt opp i verste mening. 

Enkelte tror jo at folk med asperger eller høytfungerende autisme husker absolutt alt, men det er veldig individuelt. Vi husker gjerne masse info og detaljer om ting som interesserer oss, mens uinteressante ting sklir lett forbi. Å være glemsk og gjøre slurvefeil er jo noe som også hører til når du har ADHD, og det er det jeg har fått minst hjelp til med medisin, sannsynligvis fordi det også kommer av aspergeren. Jeg gjør fortsatt masse rart. Roter vekk ting, glemmer å lukke døra til kjøleskapet eller lukke verandadøra før jeg legger meg. Så det er bra å ha apper og alarmer, noe jeg sånn sett hadde bra system på før jeg ble utredet også. 

Og at rutiner er bra for meg visste jeg vel også fra før, men nå vet jeg hvorfor. Jeg fungerer veldig dårlig uten faste måltider og faste sovetider. Kroppen min sier rett og slett ikke tydelig nok fra om sånne behov. Jeg kan gå tolv timer uten mat, uten å tenke på det, hvis jeg er opptatt med noe. Og jeg kan la være å sove av samme grunn. Da blir en fysisk dårlig til slutt. Jeg hadde migrene nesten daglig da det var på det verste med søvnmangel. 

Jeg tror det er veldig mange voksne som har asperger uten å vite om det. Diagnosen er jo ganske ny i Norge, og det er de tyngste tilfellene blant barn og ungdom som blir fanget opp først, akkurat som med ADHD. Og særlig vi kvinner er "flinke" til å etterligne sosial atferd og kan framstå som ganske "normale", bare litt sære og sjenerte. Dagens skole og arbeidsliv er mye mer krevende for oss som er avhengige av forutsigbarhet og rutiner for å ha det bra. Jeg husker at det verste med skolen var friminuttene, og ikke minst sånne annerledesdager som skidager, idrettsdager og utflukter. Jeg prøvde å sno meg unna sånt så godt jeg kunne. Og nå når alt er mindre forutsigbart, timeplanen endres, det er mer støy og uro i klasserommet og elevene ganske tidlig må planlegge og sortere arbeidsoppgaver selv, så er det ikke rart at mange sliter mer enn før. Og mange arbeidsplasser har åpne kontorlandskaper med alt kaoset det medfører, det forventes at en skal påta seg nye arbeidsoppgaver på sparket, og hele tiden omprioritere. Det er faktisk til å bli sjuk av. Og mange blir jo det. Folk som knekker sammen og til slutt oppsøker hjelp for angst eller depresjon, og først da er det (i beste fall) fagfolk som skjønner at det er noe mer.  

[Blomsterfluen]

På 9.5.2017 den 1.50, Sunset90 skrev:

Noen som kan utale seg om hvordan det er og få denne diagnosen i Voksen alder?

hvordan påvirker det deg i hverdagen? jobb,familie++

hva er vanskelig, eller hvilke utfordringer har du

hva hjelper eventuelt?

 

Jeg lurer egentlig bare, tror fort jeg kan ende opp med en slik diagnose, men vil bare spørre

 

 

Takk for svar

jeg fikk endelige autismediagnose når jeg var 30 år. først fikk jeg barneautisme og flyttet inn på barnebolig og ble behandlet med adferdsterapi (tvang) med vasking og telefonsamtaletrening og sosialtrening. så flyttet jeg til institusjon, og der mistet jeg psykisk utviklingshemmingen min, og fikk aspergers fea en times autismetest på psyk. så fikk jeg tilbake høytfungerende autisme (barneautisme som ikke har utviklingshemning) i 2015 etter flere dager med tester og livshistorie granskning med autismeforsker psykolog. nå har jeg fått jobb på "dagtilbud". der planter vi blomster, strikker og former og får litt lønn (er uføretrygdet, jeg hadde falt helt på bunn i psyken og blitt mer sint og redd, om jeg måtte ha en normal jobb hvor man MÅ følge tidspunktene, ellers får man kjeft og sparken og hvor de rundt meg hadde vært frekke med meg om jeg missforstod dem. jeg har nemlig prøvd det litt i 2013).

[yellow ledbetter]

19 timer siden, Blomsterfluen skrev:

jeg fikk endelige autismediagnose når jeg var 30 år. først fikk jeg barneautisme og flyttet inn på barnebolig og ble behandlet med adferdsterapi (tvang) med vasking og telefonsamtaletrening og sosialtrening. så flyttet jeg til institusjon, og der mistet jeg psykisk utviklingshemmingen min, og fikk aspergers fea en times autismetest på psyk. så fikk jeg tilbake høytfungerende autisme (barneautisme som ikke har utviklingshemning) i 2015 etter flere dager med tester og livshistorie granskning med autismeforsker psykolog. nå har jeg fått jobb på "dagtilbud". der planter vi blomster, strikker og former og får litt lønn (er uføretrygdet, jeg hadde falt helt på bunn i psyken og blitt mer sint og redd, om jeg måtte ha en normal jobb hvor man MÅ følge tidspunktene, ellers får man kjeft og sparken og hvor de rundt meg hadde vært frekke med meg om jeg missforstod dem. jeg har nemlig prøvd det litt i 2013).

Det er et sånt opplegg jeg ser for meg at minstesønnen min skal ha etter hvert. Han kan definitivt ikke fungere i en "vanlig" jobb, men trenger noe å gå til for å ikke bare game 24/7. Han blir atten i år og bor fortsatt hos meg, men planen er jo egen bolig etter hvert. Han har samme diagnose som du har. Barneautisme uten utviklingshemming, så det blir vel høytfungerende autisme nå når han er voksen, regner jeg med. Den nest eldste utredes nå. Regner med at det blir Asperger de lander på til slutt. Veldig familiært, altså, når jeg selv også har Asperger + ADHD, og min eldste har ADHD.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Det er et sånt opplegg jeg ser for meg at minstesønnen min skal ha etter hvert. Han kan definitivt ikke fungere i en "vanlig" jobb, men trenger noe å gå til for å ikke bare game 24/7. Han blir atten i år og bor fortsatt hos meg, men planen er jo egen bolig etter hvert. Han har samme diagnose som du har. Barneautisme uten utviklingshemming, så det blir vel høytfungerende autisme nå når han er voksen, regner jeg med. Den nest eldste utredes nå. Regner med at det blir Asperger de lander på til slutt. Veldig familiært, altså, når jeg selv også har Asperger + ADHD, og min eldste har ADHD.

Hva er forskjellen på høyfungerende aut. Og asperger? Hvorfor er det så stor fotskjell på funksjonsevne?

Anonymkode: 49410...2df

[yellow ledbetter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva er forskjellen på høyfungerende aut. Og asperger? Hvorfor er det så stor fotskjell på funksjonsevne?

Anonymkode: 49410...2df

Det er ganske snevre kriterier for Asperger, og det er kanskje en av grunnene til at (jeg tror) diagnosebetegnelsen er på vei ut. De snakker vel helst om ulike grader av autismespekterforstyrrelse nå. Det som gjorde at sønnen min ikke fikk Aspergerdiagnose, er at han hadde sein språkutvikling, og at språk var det han skåret lavest på når han ble evnetesta. Du skal visst ha normal språkutvikling for å oppfylle kriteriene for Asperger, selv om det kan være vanlig at en bruker språket på en litt spesiell måte. Det står i epikrisen hans at bortsett fra språket er symptomene sammenfallende med Asperger syndrom.

Ellers kan funksjonsevne hos en med høytfungerende autisme totalt sett være like bra eller bedre enn hos de med Asperger som fungerer dårligst, så akkurat det spiller nok ingen stor rolle. Vi lærte tidlig på foreldrekurs at det er større individuelle forskjeller hos folk med autismediagnose (uten utviklingshemming) enn blant "normalbefolkningen."

Mange av oss som har fått diagnosen seint har hatt sekundære problemer, som angst og depresjon, og først seinere ble opphavet til problemene oppdaget. Det skjer gjerne ikke før i tenårene hos mange, eller godt oppe i voksen alder, som i mitt tilfelle. Det kommer ofte an på hvor heldig en har vært med omgivelsene sine.

Endret 15. mai 2017 av yellow ledbetter

[FGT]

På ‎09‎.‎05‎.‎2017 den 11.48, slabbedask skrev:

En diagnose endrer ingenting.

Riktig, det er hvordan du forholder deg til den.

[FGT]

På ‎09‎.‎05‎.‎2017 den 1.50, Sunset90 skrev:

Noen som kan utale seg om hvordan det er og få denne diagnosen i Voksen alder?

hvordan påvirker det deg i hverdagen? jobb,familie++

hva er vanskelig, eller hvilke utfordringer har du

hva hjelper eventuelt?

 

Jeg lurer egentlig bare, tror fort jeg kan ende opp med en slik diagnose, men vil bare spørre

 

 

Takk for svar

Du er akkurat den samme som du har vært, selv om di skulle få en AS diagnose.  Så hvis du fungerer dårlig nå , før en evt diagnose, så er det ikke noe forskjell etter du har fått den. Men når du blir klar over hvordan AS kan virke på deg, så kan det bli noe lettere fremover å takle  det sosiale for eksempel, heller det kan gå den andre veien også i begynnelsen .Uansett så har du sikkert allerede nå hatt visse problemer, kanskje med depresjon, og fungert dårlig i et forhold, hvis du er i et forhold. AS påvirker ikke bare  deg men også omgivelsene, ikke minst hvis du har en partner, og familie.

[Gjest Liten40]

3 timer siden, FGT skrev:

Riktig, det er hvordan du forholder deg til den.

Det er noe som forandrer seg. Når jeg fikk diagnosen sa psykologen: "Nå trenger du ikke lenger prøve å være noe du ikke er. Du sliter deg ut." Hun sa at selv om man også skal prøve å tilpasse seg iblant, skulle jeg endelig slappe av. Være meg selv. Og det kan jo for andre oppleves som at noe forandrer seg, selv om det er de samme tingene som alltid har vært der. Jeg har bare prøvd så veldig hardt å skjule det. Og det har medført at jeg har isolert meg mer enn nødvendig. (Selv om jeg også elsker å isolere meg. Litt. Men ikke bare).

[FGT]

På ‎17‎.‎05‎.‎2017 den 21.28, Liten40 skrev:

Det er noe som forandrer seg. Når jeg fikk diagnosen sa psykologen: "Nå trenger du ikke lenger prøve å være noe du ikke er. Du sliter deg ut." Hun sa at selv om man også skal prøve å tilpasse seg iblant, skulle jeg endelig slappe av. Være meg selv. Og det kan jo for andre oppleves som at noe forandrer seg, selv om det er de samme tingene som alltid har vært der. Jeg har bare prøvd så veldig hardt å skjule det. Og det har medført at jeg har isolert meg mer enn nødvendig. (Selv om jeg også elsker å isolere meg. Litt. Men ikke bare).

Ja det kan være både fordeler og bakdeler med en diagnosen, men mye også ut fra din personlighet ellers. Når en er født  slik, så blir en mer bevisst på den etter at en har fått diagnosen, noe jeg syns er en fordel. Jeg vet ikke helt hva psykologen din legger i det at nå kan du slappe av å være deg selv ? Hvis dette har mye med å isolere seg , så syns jeg ikke dette er så positivt. Vi må jo alle utvikle oss, ta utfordringer, men ikke slite oss ut på uvesentlig ting, bare for at andre skal tro at det er helt ok for oss. De med As drives godt i sitt eget selskap, for de vil alltid ha noe å holde på med som krever en del alenetid fokusering. Faren er, at en kan isolere seg for mye, men her spiller det mye inn på hva slags interesser en også har. Noe liker, og har evner til formidling , og da møter en jo mennesker, mens andre ikke har den gleden med å dele slik, eller ikke oppdaget det. Uansett , så må du gå innfor å bruke de ressurser og evner du har, ikke for å bli noe nødvendigvis, men for di du mestrer noe og gir deg noe, og jeg er sikker på at mye av dett kommer også til nytte for andre, som også kan gi deg en viss glede. 

[yellow ledbetter]

Ja. Det gjelder først og fremst å prioritere hvordan en vil være sosial. Ikke tvinge seg selv til å bruke masse tid på sånt som oppleves som meningsløst og utmattende. Og det er lettere å være sammen med noen få enn med mange. Kaos er drepen for de fleste av oss.

[Gjest Liten40]

12 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Ja. Det gjelder først og fremst å prioritere hvordan en vil være sosial. Ikke tvinge seg selv til å bruke masse tid på sånt som oppleves som meningsløst og utmattende. Og det er lettere å være sammen med noen få enn med mange. Kaos er drepen for de fleste av oss.

Ja, sånn er det for meg også. Jeg kan være sosial med 1-3. Fester er forferdelig. Og det kommer nok aldri til å bli bra for meg. Men jeg møter opp i de viktigste konfirmasjoner etc

[Gjest Liten40]

12 timer siden, FGT skrev:

Ja det kan være både fordeler og bakdeler med en diagnosen, men mye også ut fra din personlighet ellers. Når en er født  slik, så blir en mer bevisst på den etter at en har fått diagnosen, noe jeg syns er en fordel. Jeg vet ikke helt hva psykologen din legger i det at nå kan du slappe av å være deg selv ? Hvis dette har mye med å isolere seg , så syns jeg ikke dette er så positivt. Vi må jo alle utvikle oss, ta utfordringer, men ikke slite oss ut på uvesentlig ting, bare for at andre skal tro at det er helt ok for oss. De med As drives godt i sitt eget selskap, for de vil alltid ha noe å holde på med som krever en del alenetid fokusering. Faren er, at en kan isolere seg for mye, men her spiller det mye inn på hva slags interesser en også har. Noe liker, og har evner til formidling , og da møter en jo mennesker, mens andre ikke har den gleden med å dele slik, eller ikke oppdaget det. Uansett , så må du gå innfor å bruke de ressurser og evner du har, ikke for å bli noe nødvendigvis, men for di du mestrer noe og gir deg noe, og jeg er sikker på at mye av dett kommer også til nytte for andre, som også kan gi deg en viss glede. 

Det er vel mer sånn at hvis jeg tillater meg å være meg selv f.eks 70% av tiden, kan jeg orker å presse meg til å sosialisere meg og gjøre vanskelige ting resten av tiden. Hvis jeg 100% av tiden prøver å være noe jeg ikke er ender jeg opp med å bli syk og 100% isolert og klarer egentlig ingenting. Og det var nok det psykologen mente, jeg skal fortsatt utfordre meg selv, men ikke hele tiden. Jeg skal ha det bra også.