Traumebehandling

[Augusta Luise]

Hei alle! Om en uke skal jeg inn til traumebehandling, og jeg innrømmer glatt at jeg gruer meg. Oppladningen har vært grei, jeg har prøvd å være så grei som mulig mot meg selv, men ellers aner jeg ingenting. Derfor ville jeg ha satt enorm pris på andres erfaringer.

[Mailill]

Jeg har vært på traumebehandling på Viken, og det er noe av det beste jeg har gjort. Lykke til:) 

[Augusta Luise]

Takk for det. Bare en dag igjen nå, merker det godt i kroppen. Jeg hadde sverget på at jeg aldri skulle legges inn igjen, fordi jeg bare har vært inne til oppbevaring, men nå kjenner jeg at jeg nærmest gleder meg til å komme i gang. Nå skal jeg få jobbe konsentrert med en helt konkret ting, og da blir det noe annet. Har pakket PC, bøker og notatblokk, og skal handle garn i morgen. Full rulle!

[Underbar]

Lykke til

[frosken]

5 timer siden, Augusta Luise skrev:

Takk for det. Bare en dag igjen nå, merker det godt i kroppen. Jeg hadde sverget på at jeg aldri skulle legges inn igjen, fordi jeg bare har vært inne til oppbevaring, men nå kjenner jeg at jeg nærmest gleder meg til å komme i gang. Nå skal jeg få jobbe konsentrert med en helt konkret ting, og da blir det noe annet. Har pakket PC, bøker og notatblokk, og skal handle garn i morgen. Full rulle!

Lykke til:-)

[Augusta Luise]

Behandlingen var ferdig på torsdag, og jeg må si at jeg stiller spørsmålstegn ved varigheten på oppholdet. De har prøvd å skvise et tiukers opplegg inn på tre og en halv uke, og det sier seg selv at noe må forsakes. Dessverre betyr det at det ble brukt minimalt med tid til å lukke traumet, og jeg føler meg sårbar og hudløs med mine indre demoner i fri flyt. Det er rett og slett ikke forsvarlig å sende hjem traumatiserte pasienter på denne måten, til en familie som ikke har noe kompetanse på traumer. 

Jeg har i tillegg skjønt en god del ting i forhold til min egen oppvekst, og har fått veldig mye mer å tenke på. Akkurat nå føler jeg meg usigelig ensom, jeg har få mennesker å støtte meg på og jeg merker at tankene surrer mer og mer rundt det å ikke leve mer. Det er en utvikling jeg ikke liker i det hele tatt, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har fått time om seks uker, men det er fryktelig lenge til.

[frosken]

34 minutter siden, Augusta Luise skrev:

Behandlingen var ferdig på torsdag, og jeg må si at jeg stiller spørsmålstegn ved varigheten på oppholdet. De har prøvd å skvise et tiukers opplegg inn på tre og en halv uke, og det sier seg selv at noe må forsakes. Dessverre betyr det at det ble brukt minimalt med tid til å lukke traumet, og jeg føler meg sårbar og hudløs med mine indre demoner i fri flyt. Det er rett og slett ikke forsvarlig å sende hjem traumatiserte pasienter på denne måten, til en familie som ikke har noe kompetanse på traumer. 

Jeg har i tillegg skjønt en god del ting i forhold til min egen oppvekst, og har fått veldig mye mer å tenke på. Akkurat nå føler jeg meg usigelig ensom, jeg har få mennesker å støtte meg på og jeg merker at tankene surrer mer og mer rundt det å ikke leve mer. Det er en utvikling jeg ikke liker i det hele tatt, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har fått time om seks uker, men det er fryktelig lenge til.

Hvorfor et slikt komprimert opplegg? Skulle avdelingen stenge for sommeren, eller finnes det noen mulighet for at du kan snakke litt med noen derfra på telefon i disse uken frem tilredte terapirom?

[Augusta Luise]

De skulle teste ut et kortere opplegg, men fant fort ut at det ikke fungerte. Føler meg som en forsøkskanin. Alle fra avdelinga har ferie i juli, inkludert min vanlige psykolog, så eventuell hjelp i mellomtiden vil bare bli brannslukking av ukjente. 

Endret 2. juli 2017 av Augusta Luise

[Underbar]

Hva med fastlegen? Eller legges inn på dps i juli så du og familien slipper å sitte med dette i sommer? Gjør det! Om ikke fastlegen er tilgjengelig, dra på legevakta og si at du vil legges inn.  Fortell om traumebehandlingen og selvmordstankene.  Det er rolig på dps på sommeren, men min erfaring er at de som jobber der da har god tid til samtaler og hjelp. 

[frosken]

16 timer siden, Augusta Luise skrev:

De skulle teste ut et kortere opplegg, men fant fort ut at det ikke fungerte. Føler meg som en forsøkskanin. Alle fra avdelinga har ferie i juli, inkludert min vanlige psykolog, så eventuell hjelp i mellomtiden vil bare bli brannslukking av ukjente. 

Leit med et slikt ikke helt vellykket behandlingsopplegg rett før ferien. Du har jo rett i at hjelp i ferien primært blir brannslukking, - og noen ganger kan det til og med puste liv til ilden å snakke med noen som ikke kjenner deg og ikke fullt ut forstår det komplekse.

Av og til er første uken hjemme det verste. Kanskje roer det seg litt, slik at du kan komme deg gjennom sommeren på en ok måte. Regner med at du har lært mange øvelser du kan gjøre for å holde deg selv mest mulig innenfor toleransevinduet ditt. Jeg tror dette er et tidspunkt hvor du bør mobilisere viljen din til å gjøre slike øvelser, og så ta en dag av gangen gjennom sommeren inntil behandlingen starter opp igjen. Jeg har også stor tro på at en dagsplan/ukeplan kan motvirke at du synker altfor mye ned i det destruktive.

Det er synd at behandlingsopplegget ikke var tilstrekkelig gjennomtenkt og gjorde deg mer rustet til å møte hverdagen etterpå. Jeg håper du allikevel kan klare å mobilisere til å ta best mulig vare på deg selv gjennom sommeren. Når høsten kommer, så har du igjen noen du kan reflektere sammen med om hva som ble feil under denne innleggelsen.

[Augusta Luise]

Jeg skal definitivt ikke be om innleggelse. Det er av erfaring ikke hensiktsmessig for meg og har alltid resultert i at jeg blir verre. Jeg skal heller mobilisere viljen og sørge for å holde meg innenfor toleransevinduet så godt jeg kan. Det innebærer at jeg har satt meg ett eller to mål pr. dag denne uka, og så får jeg ta hver dag som den kommer. Kanskje jeg rett og slett kan bruke denne tråden som "dagbok"?

[frosken]

11 minutter siden, Augusta Luise skrev:

Jeg skal definitivt ikke be om innleggelse. Det er av erfaring ikke hensiktsmessig for meg og har alltid resultert i at jeg blir verre. Jeg skal heller mobilisere viljen og sørge for å holde meg innenfor toleransevinduet så godt jeg kan. Det innebærer at jeg har satt meg ett eller to mål pr. dag denne uka, og så får jeg ta hver dag som den kommer. Kanskje jeg rett og slett kan bruke denne tråden som "dagbok"?

Dette ble jeg glad for å lese:-) Og du kan så avgjort skrive om hvordan dette går i dagene som kommer her. Beskrivelser av forsøk på å klore seg fast og få dagene til å gå en etter en, kan være nyttige også for andre å lese. Det er jo mye mer krevende å holde et slikt fokus som du nå prøver, enn å "gi opp" og la elendigheten få ta hele deg.

Har du nytte av å bruke musikk, lydbøker eller film i en slik periode?

[Augusta Luise]

Musikk og bøker (papir) hjelper meg - hvis jeg klarer å se at det er bra for meg. Jeg er dessverre veldig flink til å ødelegge for meg selv, og saboterer ofte når jeg har følt at jeg har det bra. Hagearbeid og skriving er også ting jeg liker, samt strikking. 

Det merkes forøvrig at mor har vært borte fra hjemmet i fire uker, så jeg har tatt en razzia i et par rom og fått ting i orden, og jeg merker at sånne rene husarbeidsoppgaver er uhyre effektive for meg. Nå har jeg gjort dagens dont, og kan slappe av med bok eller skriving. Og så nyter jeg synet av Hurdalsrosene mine som står med et vell av rosa blomster.

[Augusta Luise]

Den roen jeg hadde en stakket stund etter avsluttet behandling er forduftet og jeg sitter her med en evig uro som tar all fokus. Jeg prøver så godt jeg kan å opprettholde normale aktiviteter, men henfaller stadig til ren avledning der jeg forer meg selv med inntrykk sånn at jeg ikke kjenner på uroen. Det er slitsomt og tapper meg for energi, og jeg eier ikke konsentrasjon. I dag har jeg regelrett tvunget meg selv ut i hagen og fått luket en god del, men nå har insektene tatt over og jeg har rømt innendørs. 

Jeg svinger veldig i humøret og det er også utmattende, for jeg går fra å ha det ganske bra til å ønske at jeg var død på kort tid. Det er ikke forenlig med familieliv, og jeg gruer meg til ferieturen vår. Håper at det skjer så mye at jeg ikke trenger å la tankene slippe til. Og sånn går no dagan...

[XbellaX]

1 time siden, Augusta Luise skrev:

Den roen jeg hadde en stakket stund etter avsluttet behandling er forduftet og jeg sitter her med en evig uro som tar all fokus. Jeg prøver så godt jeg kan å opprettholde normale aktiviteter, men henfaller stadig til ren avledning der jeg forer meg selv med inntrykk sånn at jeg ikke kjenner på uroen. Det er slitsomt og tapper meg for energi, og jeg eier ikke konsentrasjon. I dag har jeg regelrett tvunget meg selv ut i hagen og fått luket en god del, men nå har insektene tatt over og jeg har rømt innendørs. 

Jeg svinger veldig i humøret og det er også utmattende, for jeg går fra å ha det ganske bra til å ønske at jeg var død på kort tid. Det er ikke forenlig med familieliv, og jeg gruer meg til ferieturen vår. Håper at det skjer så mye at jeg ikke trenger å la tankene slippe til. Og sånn går no dagan...

Kjenner jeg blir ganske irritert og oppgitt over det du skriver, det skal ikke være slik som dette.

Hold deg opptatt og hold deg fast.

[Augusta Luise]

Takk skal du ha, XbellaX. Jeg føler jo at jeg ikke kan klage, jeg er i live og tvinger meg selv til å delta i vanlige familieaktiviteter, men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan gå her og legge lokk på tanker og følelser. Jeg føler meg som en vulkan i ferd med å få utbrudd.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan få litt tips og hjelp her: http://traumeverden.net ?

Anonymkode: a563a...ce2

[frosken]

På ‎07‎.‎07‎.‎2017 den 14.20, Augusta Luise skrev:

Takk skal du ha, XbellaX. Jeg føler jo at jeg ikke kan klage, jeg er i live og tvinger meg selv til å delta i vanlige familieaktiviteter, men jeg vet ikke hvor lenge jeg kan gå her og legge lokk på tanker og følelser. Jeg føler meg som en vulkan i ferd med å få utbrudd.

Hvordan går det med deg?

[Augusta Luise]

Jeg er hjemme igjen etter ni dager på tur med familien, og jeg har klart å ha det ganske bra sammen med dem. Det er godt å se at jeg er i stand til å ta meg sammen og skyve alt annet til side, så ungene har hatt en fin tur. Er litt redd for at jeg får en reaksjon nå når jeg er hjemme igjen, så jeg må sørge for å ha gode rutiner i hverdagen selv om jeg ikke er på jobb.

[XbellaX]

På 16.7.2017 den 19.50, Augusta Luise skrev:

Jeg er hjemme igjen etter ni dager på tur med familien, og jeg har klart å ha det ganske bra sammen med dem. Det er godt å se at jeg er i stand til å ta meg sammen og skyve alt annet til side, så ungene har hatt en fin tur. Er litt redd for at jeg får en reaksjon nå når jeg er hjemme igjen, så jeg må sørge for å ha gode rutiner i hverdagen selv om jeg ikke er på jobb.

Rutiner kan være som medisin i slike situasjoner, tvihold på dem. Hva skjer når ferien er over, skal du da gjenoppta behandlingen eller gå tilbake til din faste behandler?