AnonymBruker Skrevet 1. juni 2017 Del Skrevet 1. juni 2017 Psykiateren spurte ofte i alle de årene om hva min far gjorde under krigen Man fortalte lite til meg og jeg fikk et inntrykk av mye angst og medtatte rullegardiner og stor matmangel og mye tårer og angst Etter å ha gjort egne studier i saken skjønner jeg hva han drev med Han passet sin brors sterkt multihandikappede barn sammen med sin mor På tidlige bilder av barnet er ikke sykdommen så lett å seBare en skjønn unge Det forklarer også hvordan han ble nektet å gå å spise ved fellesutdelingene av mat av sin mor De klarte å få barnet levende gjennom krigen og det kan ikke ha vært helt ufarlig for dem alle Barnet døde 15 år gammel som eksperten hadde spådd Sånn var pappa Han lot ingen i stikken Bare barnets navn ble nevnt gråt han så lenge han levet I og i dag forstår jeg fullt ut alle tårene Merkelig men all tvil er borte i dag for meg Heldigvis har jeg alltid kjent min pappa selv om vi fikk så altfor lite tid sammen Hva psykiateren tenker og tror har heldigvis aldr betydd noe for meg( Selv hadde han gjort militær tjeneste og virket som det var hva som talte for ham) Føler meg mye sterkere i dag og føler jeg har lært mye i denne min lille studie Vi tror ikke det samme i dag Anonymkode: 9a442...4db 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.