Psykiatrisk avdeling

[FjellOgDalar]

Dps sin akuttavd i min kommune synes jeg er håpløs. Lokalene er (for meg) angstfremmende, personalet lite tilstedeværende og lite flinke til å takle det når man får det vanskelig. Folk holder seg på rommene fordi det går an å slappe av der i stedet for ute i stua. Der sitter det sjelden en eneste kjeft. Kanskje ikke så rart, for det er ikke noe trivelig der. Sterilt. Hva man får av samtaler varierer. Masse gjennomtrekk på behandlere fordi det er utdanningsstillinger. Det er bare en oppbevaring. Men dørene er åpne der da, så man kan gå ut bare man sier i fra. På psykehuset er det litt ymse. På full skjerma havner man jo blant de psykeste, og det kan være ekstrremt slitsomt å være der når man selv skal takle sitt eget høye symptomtrykk oppi andre mennesker som også har et tilsvarende høyt symptomtrykk, men kanskje et helt annet sykdomsbilde. Eks. Jeg kan være orientert for tid og sted, men alvorlig deprimert og suicidal. Mens medpasienter kan være psykotiske og bråkete, noen kanskje utagerende. Det blir fryktelig slitsomt. Jeg har heldigvis aldri vert inne på en sånn avdeling over veldig lang tid. Da har jeg bare vært på rommet, hvilket absolutt ikke er noe hyggelig. Det skal jo være mest mulig suicide proof, så det er jo temmelig nedstrippa. Det er bedre på "stua" som vi kaller det. Ikke så strengt der, selv om man fortsatt blir veldig godt passet på. Så er det siste stadie akutt. Der er det og lukket, men det er mye hyggeligere der. Er nyoppusset, interiøret er godt påtenkt, personalet bryr seg, man får skikkelig med samtaler. Det er virkelig den beste avdelingen synes jeg. Det er ikke bare oppbevaring; der skjer det litt. Man kan være med på aktiviteter som psykehuset arrangerer, det er undervisning hver dag man kan være med på, det er mer fysisk aktivitet, man kan få psykomotorisk fysioterapi. Selvsagt er ikke dette der de mest akutt alvorlig psyke er, men de kommer gjerne dit etter å ha vært på "gangen" eller "stua". Noen drar videre derifra til DPS, mens mange skrives ut til enten eksisterende poliklinisk tilbud eller til videre oppfølging.

[Villanda]

På Monday, June 05, 2017 den 0.09, AnonymBruker skrev:

Noen som har vært innlagt på psykiatrisk avdeling? Jeg var innlagt i 3 måneder, men det var planlagt innleggelse. 😉

Jeg må si det var tungt til tider,, alt var hvitt. Vegger å tak. Jeg var på skjermet avdeling og det var 2 avdelinger sammen. Vi på skjermet kunne være på åpen, men de på åpen kunne ikke komme på skjermet sin TV stue. 😊

Det var mye rare mennesker i alle aldre. Jeg selv er 23 og var og det var hardt til tider!!

Andre med erfaringer?? 

Anonymkode: 20628...6c8

Lest "Stemmer fra Sandviken"?

[Blomsterfluen]

På 5.6.2017 den 13.28, stjernestøv skrev:

Husker det var rullering på å lage lørdagskos på dps,var med en gang og lagde kyllinggryte. 

jeg fikk spise en masse krabbeklør med en mannlig passient på akuttpost 1 (sån psykisk lidelse akutt greier hvor man ligger i korte perioder), men turde ikke snakke så mye fordi jeg var redd for om ham var psykotisk og ville klikke på meg. han hadde fortalt meg om at han hadde fisket krabbe i tv stua, mens han blunket til meg. jeg trodde han bare hadde vrangforestillinger, for når jeg spurte pleierne om krabben, så ante de ingenting, men så fant de det ut etterpå.  der låg jeg en helg i 2013 pga brå seponering av abilify og fluoxetin som gjorde meg "psykotisk". en av pleierdamene ble sur når jeg spurte henne om jeg kom til å høre snorkelyder fra naborommet (hater sånne lyder) og ba meg slutte å mase. en eldre dame brølte om nettene og ble fulgt av pleierne inn forbi meg. hun kommenterte på alt hun såg mens hun gikk der lent oppe av pleierne i nattklær, som når jeg var gjemt bak avisen som om jeg leste (for å gjemme meg fra å bli snakket til for jeg var redd henne), og at hun skulle ha et glass vann men at jeg ikke fikk vann. hun var lenket til senga si en gang, og brølte og vrei seg og ble trillet ut. når hun ble trillet inn igjen, snorksov hun, så jeg tipper hun hadde fått narkose og ECT. de sa hun skulle få drikke appelsinjuicen sin på rommet sitt.

en ungdom jeg spurte hvor maten ble servert, med pearcing, ignorerte meg fullstendig. en mann tisset med døra oppe så jeg kunne se ham, det var en fellesdo, og en ungdom stod utforbi vinduet på rommet mitt og snakket i telefonen om at han ikke var psykotisk men at han ble lagt inn fordi han hadde sagt til osykiateren at han ikke var redd for å slå psykiateren i trynet.

[stjernestøv]

2 minutter siden, Blomsterfluen skrev:

jeg fikk spise en masse krabbeklør med en mannlig passient på akuttpost 1 (sån psykisk lidelse akutt greier hvor man ligger i korte perioder), men turde ikke snakke så mye fordi jeg var redd for om ham var psykotisk og ville klikke på meg. han hadde fortalt meg om at han hadde fisket krabbe i tv stua, mens han blunket til meg. jeg trodde han bare hadde vrangforestillinger, for når jeg spurte pleierne om krabben, så ante de ingenting, men så fant de det ut etterpå.  der låg jeg en helg i 2013 pga brå seponering av abilify og fluoxetin som gjorde meg "psykotisk". en av pleierdamene ble sur når jeg spurte henne om jeg kom til å høre snorkelyder fra naborommet (hater sånne lyder) og ba meg slutte å mase. en eldre dame brølte om nettene og ble fulgt av pleierne inn forbi meg. hun kommenterte på alt hun såg mens hun gikk der lent oppe av pleierne i nattklær, som når jeg var gjemt bak avisen som om jeg leste (for å gjemme meg fra å bli snakket til for jeg var redd henne), og at hun skulle ha et glass vann men at jeg ikke fikk vann. hun var lenket til senga si en gang, og brølte og vrei seg og ble trillet ut. når hun ble trillet inn igjen, snorksov hun, så jeg tipper hun hadde fått narkose og ECT. de sa hun skulle få drikke appelsinjuicen sin på rommet sitt.

en ungdom jeg spurte hvor maten ble servert, med pearcing, ignorerte meg fullstendig. en mann tisset med døra oppe så jeg kunne se ham, det var en fellesdo, og en ungdom stod utforbi vinduet på rommet mitt og snakket i telefonen om at han ikke var psykotisk men at han ble lagt inn fordi han hadde sagt til osykiateren at han ikke var redd for å slå psykiateren i trynet.

Jeg har heldigvis ikke vært på akuttavdelinger, har fått komme kjapt på dps døgnposten. Men jeg kommer aldri til å legge meg inn igjen, er ferdig med sånt. Det er sikkert mye rart som skjer på akutten. Tror ikke jeg har møtt så mange rare folk, de er bare seg selv og det setter jeg pris på. Men er ikke alltid jeg har funnet ro om natten, det går jo ikke an å låse døren. Det burde vært en menneskerett,jeg har ofte vært redd de andre. 

[AnonymBruker]

Jeg har veldig bra erfaringer fra en DPS-døgnenhet  i Oslo. Høy kompetanse preget alle ansatte, og jeg synes jeg fikk svært god hjelp som følge av et tremåneders behandlingsopphold.

Anonymkode: d0d72...404

[frosken]

41 minutter siden, Blomsterfluen skrev:

jeg fikk spise en masse krabbeklør med en mannlig passient på akuttpost 1 (sån psykisk lidelse akutt greier hvor man ligger i korte perioder), men turde ikke snakke så mye fordi jeg var redd for om ham var psykotisk og ville klikke på meg. han hadde fortalt meg om at han hadde fisket krabbe i tv stua, mens han blunket til meg. jeg trodde han bare hadde vrangforestillinger, for når jeg spurte pleierne om krabben, så ante de ingenting, men så fant de det ut etterpå.  der låg jeg en helg i 2013 pga brå seponering av abilify og fluoxetin som gjorde meg "psykotisk". en av pleierdamene ble sur når jeg spurte henne om jeg kom til å høre snorkelyder fra naborommet (hater sånne lyder) og ba meg slutte å mase. en eldre dame brølte om nettene og ble fulgt av pleierne inn forbi meg. hun kommenterte på alt hun såg mens hun gikk der lent oppe av pleierne i nattklær, som når jeg var gjemt bak avisen som om jeg leste (for å gjemme meg fra å bli snakket til for jeg var redd henne), og at hun skulle ha et glass vann men at jeg ikke fikk vann. hun var lenket til senga si en gang, og brølte og vrei seg og ble trillet ut. når hun ble trillet inn igjen, snorksov hun, så jeg tipper hun hadde fått narkose og ECT. de sa hun skulle få drikke appelsinjuicen sin på rommet sitt.

en ungdom jeg spurte hvor maten ble servert, med pearcing, ignorerte meg fullstendig. en mann tisset med døra oppe så jeg kunne se ham, det var en fellesdo, og en ungdom stod utforbi vinduet på rommet mitt og snakket i telefonen om at han ikke var psykotisk men at han ble lagt inn fordi han hadde sagt til osykiateren at han ikke var redd for å slå psykiateren i trynet.

Dette synes jeg var en fin beskrivelse av dine opplevelser på akuttpost :-)

[Blomsterfluen]

1 time siden, frosken skrev:

Dette synes jeg var en fin beskrivelse av dine opplevelser på akuttpost :-)

ja. det var fra fredag 30 august til og med søndag1 og jeg reiste hjem mandag morgen 2 september 2013. jeg har aldri blitt tilbytt dps, fordi jeg bor på omsorgsbolig. mrns det fikk naboen min som bor på omsorgsbolig. jeg sov dårlig på akuttposten fordi jeg hørte hun brøledama. nattevakr var innw hos meg på rommet (låste seg inn) og sa godnatt til meg, jeg hadde bare reist meg opp i senga og satt å stirret på nattevakten uten å svare (hun forklarte det til meg da jeg på samme natta stod opp og spurte henne forvirra på kontoret hvorfor hun ikke hadde sagt godnatt til meg (vi hadde avtale om å si godnatt og jeg hadde ikke merket at hun faktisk gjorde det...). det var rart at jeg hadde vært så "borte" der i senga.

[Blomsterfluen]

2 timer siden, stjernestøv skrev:

Jeg har heldigvis ikke vært på akuttavdelinger, har fått komme kjapt på dps døgnposten. Men jeg kommer aldri til å legge meg inn igjen, er ferdig med sånt. Det er sikkert mye rart som skjer på akutten. Tror ikke jeg har møtt så mange rare folk, de er bare seg selv og det setter jeg pris på. Men er ikke alltid jeg har funnet ro om natten, det går jo ikke an å låse døren. Det burde vært en menneskerett,jeg har ofte vært redd de andre. 

ok. jeg har sendt mail i forrige uke til psykiateren at jeg ikke ønsker å komme på samtalebehandlimg timer der mer, for jeg er frisk, jeg har bare hypokonderi og autisme og littegranne angst, men han svarer aldri. dessuten er han psykiateren en stor tufs, fordi han er så streng med meg.

[stjernestøv]

1 minutt siden, Blomsterfluen skrev:

ok. jeg har sendt mail i forrige uke til psykiateren at jeg ikke ønsker å komme på samtalebehandlimg timer der mer, for jeg er frisk, jeg har bare hypokonderi og autisme og littegranne angst, men han svarer aldri. dessuten er han psykiateren en stor tufs, fordi han er så streng med meg.

Ok. Kjenner at jeg gir snart opp her også, de kan ikke hjelpe uansett. 

[Blomsterfluen]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Ok. Kjenner at jeg gir snart opp her også, de kan ikke hjelpe uansett. 

jeg har gitt helt opp. jeg hører ikke hjemme i psykiatrien fordi jeg har fått diagnosene og de kan jeg leve med uten psykiayri. jeg såg og hørte ting om nettene en stund og psykologen drøftet "høut symptomtrykk og psykosesymptomer og insomnia og blandede tvangslidelser" skjemaene med psykiateren men han og hun avfeiet det med hypokonderi, og ikke noe fysisk i hjernen, selvom jeg blir blind av blå prikker i synet og hjerteuryttmier som får meg til å bli dårlig. han bare sa det, at jeg gikk å kjennte etter og at jeg trodde jeg feilet alt, selvom det faktisk skjer uten at jeg kjemner ettet, om nettene når jeg skal sove. så nå legger jeg meg heller flat på benken å lar "prikkene" og hjertet og nestenbesvimelsestendensene og fallebort episodene komme å gå. ifølge folka rundt meg, er nemlig allt jeg forteller om ubehag bare "hypokonderi" fordi jeg har hypokonderi diagnose. og personalet tar ikke nestensynkope/blodtrykksfall og tunellhørsel episodene mine alvorlig, fordi jeg ikke besvimer helt og blir bra igjen etter episodene.

[stjernestøv]

6 minutter siden, Blomsterfluen skrev:

jeg har gitt helt opp. jeg hører ikke hjemme i psykiatrien fordi jeg har fått diagnosene og de kan jeg leve med uten psykiayri. jeg såg og hørte ting om nettene en stund og psykologen drøftet "høut symptomtrykk og psykosesymptomer og insomnia og blandede tvangslidelser" skjemaene med psykiateren men han og hun avfeiet det med hypokonderi, og ikke noe fysisk i hjernen, selvom jeg blir blind av blå prikker i synet og hjerteuryttmier som får meg til å bli dårlig. han bare sa det, at jeg gikk å kjennte etter og at jeg trodde jeg feilet alt, selvom det faktisk skjer uten at jeg kjemner ettet, om nettene når jeg skal sove. så nå legger jeg meg heller flat på benken å lar "prikkene" og hjertet og nestenbesvimelsestendensene og fallebort episodene komme å gå. ifølge folka rundt meg, er nemlig allt jeg forteller om ubehag bare "hypokonderi" fordi jeg har hypokonderi diagnose. og personalet tar ikke nestensynkope/blodtrykksfall og tunellhørsel episodene mine alvorlig, fordi jeg ikke besvimer helt og blir bra igjen etter episodene.

Nei de tar ikke mye på alvor, er vel hypokonder jeg også siden de sier jeg ikke har bivirkninger. 

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med en frivillig innleggelse som ble på 4 1/2 mnd. Det var fryktelig tøft å gå til det skrittet å legges inn. Jeg var småbarnsmor på den tiden og følte at hele livet mitt raknet foran øynene mine. Det var tanker om skam over ikke å klare sitt eget liv, det var redsel for at det skulle oppdages og det var et sterkt savn etter min søvn.

De første ukene etter innleggelse var jeg som i en døs, et stort behov av søvn og mat. Det var rolige dager med lite forpliktelser utover å delta ved måltider. Etterhvert kviknet jeg noe til og disse månedene skulle vise seg og faktisk bli noe helt spesielt for meg. Min vei tilbake til livet. Annerledes dager, nye og bedre dager kom. Jeg hadde et langt sykehusopphold bak meg og det og igjen kunne kjenne på hverdager med rutiner, samtaler med faste samtalepartnere, tid med psykolog, varme og gode samtaler med prest, oppfølging av lege, aktivitet, mosjon, nye vennskap og en helt annerledes hverdag på så uendelig mange måter gjorde meg godt. Jeg elsket rutinene, jeg elsket fellesskapet, jeg elsket menneskene, både de ansatte og de innsatte. Jeg elsket å igjen få ta del av, bli kjent med, fungere, styrke meg og jeg elsket det som var annerledes i denne verden innenfor. Ingen krav om å prestere, bare få være, bli sett og hørt, ivaretatt, bli oppmuntret og noen som hadde tro på at det skulle bli bedre når jeg selv ikke hadde det. Det var varmt, annerledes og merkelig trygt.

Og så traff jeg min livs største kjærlighet midt oppi det hele ❤ Man kan trygt si at vi har en spesiell love story ❤

 

Anonymkode: e8895...346

[Athena86]

10 hours ago, stjernestøv said:

Ok. Kjenner at jeg gir snart opp her også, de kan ikke hjelpe uansett. 

Hva trenger du hjelp med? Kanskje du må være tydligere til de og presisere hvordan ting plager deg/hemmerdeg i ting.

[stjernestøv]

2 timer siden, Athena86 skrev:

Hva trenger du hjelp med? Kanskje du må være tydligere til de og presisere hvordan ting plager deg/hemmerdeg i ting.

Jeg tror egentlig at den eneste som kan hjelpe meg er meg selv, jeg har jo fått fri vilje som alle andre. Bare finner det vanskelig, jeg fengsler meg selv. 

[AnonymBruker]

Ser av mitt svar på side 1 i denne tråden at jeg tydeligvis var en smule aggressiv i innlegget mitt. Jeg mener nok ikke det jeg skrev, så sterkt. Beklager det. 

Anonymkode: f6f10...fdd