Innleggelse ved kronisk suicidalitet

[Linna]

Hei, 

Jeg lurer på hvorfor innleggelse ikke er bra for mennesker med kronisk suicidalitet? Har lett på nettet og selv her på denne siden  men finner bare vage svada svar... Lurer på om noen kan svare meg ordentlig detaljert og konkret? Finner og får som oftest bare svar som "fordi retningslinjene sier det", ja _hvorfor_?? Også står der bare om kronisk suicidalitet ved borderline personlighetsforstyrrelse og hva som egner seg for disse pasientene, nemlig ikke innleggelse. Men hva med mennesker som sliter med kronisk suicidalitet uten denne diagnosen? Eller er alle kronisk suicidalite borderline? 

[AnonymBruker]

Retningslinjene bygger på erfaring far mange land gjennom mange år samt utallige vitenskapelige studier der en ser på resultatet. Kort sagt er erfaringen at det går bedre under selve innleggelsen, men at problemene er verre etter utskriving enn de var før en ble innlagt.

Google "institusjonalisering". En blir gradvis mer avhengig av hjelp og mindre selvstendig. En tar mindre ansvar for seg selv fordi det alltid er noen der som hjelper, passer på og ordner opp. Kronisk suicidale trenger hjelp til mestring og det å ta ansvar for seg selv, sine valg, sine handlinger osv. Det får en i poliklinisk behandling. Innleggelse over tid fører til det motsatte - regresjon.

Anonymkode: 80424...153

[frosken]

15 timer siden, Linna skrev:

Hei, 

Jeg lurer på hvorfor innleggelse ikke er bra for mennesker med kronisk suicidalitet? Har lett på nettet og selv her på denne siden  men finner bare vage svada svar... Lurer på om noen kan svare meg ordentlig detaljert og konkret? Finner og får som oftest bare svar som "fordi retningslinjene sier det", ja _hvorfor_?? Også står der bare om kronisk suicidalitet ved borderline personlighetsforstyrrelse og hva som egner seg for disse pasientene, nemlig ikke innleggelse. Men hva med mennesker som sliter med kronisk suicidalitet uten denne diagnosen? Eller er alle kronisk suicidalite borderline? 

Jeg tenker at det også kommer an på hva du vil med en innleggelse? Hvis det er den kroniske suicidaliteten som er årsaken til at du ønsker en innleggelse, så tror jeg at mange vil mene at det ikke er hensiktsmessig. Om det derimot er andre konkrete ting du ønsker å jobbe med under en innleggelse, og du kan ta ansvar for deg selv under innleggelsen, så tror jeg det kan både være konstruktivt og mulig å få til.

[AnonymBruker]

15 timer siden, Linna skrev:

Hei, 

Jeg lurer på hvorfor innleggelse ikke er bra for mennesker med kronisk suicidalitet? Har lett på nettet og selv her på denne siden  men finner bare vage svada svar... Lurer på om noen kan svare meg ordentlig detaljert og konkret? Finner og får som oftest bare svar som "fordi retningslinjene sier det", ja _hvorfor_?? Også står der bare om kronisk suicidalitet ved borderline personlighetsforstyrrelse og hva som egner seg for disse pasientene, nemlig ikke innleggelse. Men hva med mennesker som sliter med kronisk suicidalitet uten denne diagnosen? Eller er alle kronisk suicidalite borderline? 

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=451633&a=3

Anonymkode: 84055...2ce

[ISW]

Man kan vel i prinsippet ikke være innlagt resten av livet, man må lære seg å ta ansvar for seg selv. Innleggelser kan ikke bli brannslukking ala å gå til legen for en med helseangst. Innleggelsene må være konstruktive, men her har ofte den innlagte og helsevesenet en ulik agenda.

Det er et paradoks som stadig forundrer meg: Ligger det ikke i det å være suicidal at man ønsker å ta livet sitt og ikke ønsker hjelp? Hvorfor ønsker man da en innleggelse hvor man ikke kan ta livet sitt? Eller er det som jeg tror, at man egentlig ikke ønsker å dø, men bruker dette "kortet" for å få hjelp? I såfall tror jeg man kommer lengre med å si "jeg har det helt jævlig, men vil samarbeide så godt jeg kan for å få det bedre"?

[aa-k-j]

En bør heller finne ut hva som kan være årsaken til kronisk suicidalitet og få hjelp med det. Hadde kroniske selvmordstanker  inntil for noen år siden og var lenge uten de tankene. Det begynte igjen for litt over et år siden, men da sporadisk. En bør heller ha oppfølging tilpasset ens behov fremfor en innleggelse. Innleggelse kan virke mot sin hensikt. 

[frosken]

5 timer siden, issomethingwrong skrev:

Man kan vel i prinsippet ikke være innlagt resten av livet, man må lære seg å ta ansvar for seg selv. Innleggelser kan ikke bli brannslukking ala å gå til legen for en med helseangst. Innleggelsene må være konstruktive, men her har ofte den innlagte og helsevesenet en ulik agenda.

Det er et paradoks som stadig forundrer meg: Ligger det ikke i det å være suicidal at man ønsker å ta livet sitt og ikke ønsker hjelp? Hvorfor ønsker man da en innleggelse hvor man ikke kan ta livet sitt? Eller er det som jeg tror, at man egentlig ikke ønsker å dø, men bruker dette "kortet" for å få hjelp? I såfall tror jeg man kommer lengre med å si "jeg har det helt jævlig, men vil samarbeide så godt jeg kan for å få det bedre"?

Mange kan ha en ekstrem ambivalens og sterke destruktive impulser som det kan være vanskelig å stå i mot. Jeg synes ikke det er noe vanskelig å forstå at mennesker både kan ønske å overleve en vanskelig periode _og_ samtidig er redd for at de skal følge destruktive impulser. Eller at man kan være opptatt av hvilken smerte man påfører sine pårørende ved et selvmord, men allikevel føle en sterk dragning mot å gjennomføre. Å stå i mot selvdestruktive impulser (både i forhold til "ordinær" selvskading og livstruende handlinger), kan være ekstremt krevende for noen. I tillegg finnes det selvfølgelig også mennesker som kun ønsker å ta sitt eget liv, men jeg tror egentlig en dyp ambivalens er mer vanlig.

 

[Gjest Kanuttius]

1 time siden, frosken skrev:

Mange kan ha en ekstrem ambivalens og sterke destruktive impulser som det kan være vanskelig å stå i mot. Jeg synes ikke det er noe vanskelig å forstå at mennesker både kan ønske å overleve en vanskelig periode _og_ samtidig er redd for at de skal følge destruktive impulser. Eller at man kan være opptatt av hvilken smerte man påfører sine pårørende ved et selvmord, men allikevel føle en sterk dragning mot å gjennomføre. Å stå i mot selvdestruktive impulser (både i forhold til "ordinær" selvskading og livstruende handlinger), kan være ekstremt krevende for noen. I tillegg finnes det selvfølgelig også mennesker som kun ønsker å ta sitt eget liv, men jeg tror egentlig en dyp ambivalens er mer vanlig.

 

Der satte du ord på mitt iallefall. Ambivalens stemmer. Det er ikke ett ønske om å dø spesielt men å komme ut av en vond situasjon eller sykdom som ikke løser seg på andre måter. Når lidelsen blir lang nok og mennesker rundt en mister tålmodigheten, eller jeg ikke vil belaste de mere...jeg vil jo egentlig ikke dø men jeg klarer heller ikke å leve godt nok. Det rr bare tanker hos meg men ja, jeg er livredd for spontanitet.

[Gjest]

1 time siden, frosken skrev:

Mange kan ha en ekstrem ambivalens og sterke destruktive impulser som det kan være vanskelig å stå i mot. Jeg synes ikke det er noe vanskelig å forstå at mennesker både kan ønske å overleve en vanskelig periode _og_ samtidig er redd for at de skal følge destruktive impulser. Eller at man kan være opptatt av hvilken smerte man påfører sine pårørende ved et selvmord, men allikevel føle en sterk dragning mot å gjennomføre. Å stå i mot selvdestruktive impulser (både i forhold til "ordinær" selvskading og livstruende handlinger), kan være ekstremt krevende for noen. I tillegg finnes det selvfølgelig også mennesker som kun ønsker å ta sitt eget liv, men jeg tror egentlig en dyp ambivalens er mer vanlig.

 

Helt enig med deg, frosken! Du setter ord på det. For meg er det denne sterke ambivalensen. Man ønsker å dø, men samtidig ikke, pga f.eks hensyn til de etterlatte. Impulsiv som jeg kan være blir jeg da livredd for å handle nettopp på impuls. 

Ikke lett det der. Ved depresjoner med tilhørende suicidalitet, vet jeg fra tidligere erfaringer at dette er en periode som vil gå over og at livet kan bli fint igjen. Det å være klar over at selvmordstanker og selvmordsplaner er et symptom i mine bipolare depresjonsfaser, gjør det lettere å tenke at det vil gå over. Men det må også sies at det til tider kan virke helt umulig å ikke handle på disse selvmordsimpulsene. I slike faser er det ultraviktig med tett oppfølging av fastlegen og kanskje også med innleggelse til det verste har gitt seg. Ved innleggelse kan jeg føle meg tryggere fordi jeg da har tilgang på helsepersonell/ansatte 24/7 som kan hjelpe meg.

Jeg har i samarbeid med behandlere utarbeidet en kriseplan jeg skal følge hvis ting blir sånn som dette. (igjen)

Jeg tror de færreste selvmordstrue(n)de egentlig ønsker å dø. Det en dypest sett ønsker, er å komme seg bort fra og ut av en uutholdelig situasjon eller fase, tror jeg. 

Men frykten for å handle på impuls er svært reell. En dag kan det faktisk skje at en ikke evner å se at en er i en sykdomsfase og at ting snart vil bli bedre igjen, og at en heller ikke evner å følge noen kriseplan og søke hjelp.