Hvordan få et lykkelig liv til tross for autisme?

[AnonymBruker]

Jeg er en ung kvinne som har en mild form for autisme. 

Jeg er såpass mildt rammet at de fleste ikke skjønner at jeg er annerledes. De tenker nok at jeg er litt emosjonelt avflatet, litt vel opptatt av spesifikke interesser, litt introvert og kanskje litt overlegen. Mange oppfatter meg som intelligent, men litt "gal". Dette er ikke ting som jeg klarer å styre. 

Selv om jeg fungerer passe bra i det sosiale og over gjennomsnittlig godt i arbeidet mitt, så har jeg utfordringer som gjør meg ulykkelig.  

Èn utfordring er at jeg har problemer med å knytte meg til mennesker. Jeg synes at de aller fleste er utrolig kjedelige, og kanskje til og med litt uintelligente. Selv om jeg prøver å like dem, og å gi dem en sjangse, så sliter jeg med det, og jeg tror de også merker at jeg ikke er så interessert i dem. Jeg synes at det er både slitsomt og kjedelig å måtte forholde meg til de fleste, når det går lenger inn enn overfladisk small talk. De vennene som jeg liker, har jeg imidlertid veldig godt forhold til. Problemet er kanskje at jeg blir så oppslukt av mine egne ting, at jeg glemmer å opprettholde kontakten med dem. 

Dette med å knytte meg til folk er særlig et problem når det kommer til romantiske forhold. Jeg er rett og slett dårlig til å kommunisere følelser og å bygge opp nære forhold sammen med noen. En del av problemet er at jeg har vnaskelig for å knytte meg til folk eller stole på dem og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal få folk til å stole på meg. Dette med at jeg lett kjeder meg er også et problem. Jeg tror at gutter lett kan tro at jeg ikke er interessert i dem fordi jeg ikke tar så mye kontakt, eller svarer litt rart på meldinger. Noen ganger skjønner jeg ikke hva som er rett tid og sted for å ta opp ting eller å ta kontakt. Jeg skjønner ikke helt dynamikken i dette med å utvikle et forhold. Jeg skjønner ikke hva som er neste steg og hva det er vanlig å gjøre annet enn å henge sammen og å ha sex (det fysiske er ikke noe problem).  Det hjelper heller ikke at jeg er litt introvert, og til tider sta og egen. Jeg kan nok være en kjederlig person å være med i lengden, fordi jeg liker meg best hjemme der jeg kan pusle med "mine ting". 

Emosjoner er noe jeg sliter med generelt, ikke bare i forhold til romantiske relasjoner. Jeg synes at det er vanskelig å uttrykke følelsene mine på en adekvat måte. Ofte blir det til at jeg ikke uttrykker noe som helst, og da skjønner jo ingen hvordan jeg har det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det på rett måte. Spesielt hvis noe er vanskelig så trekker jeg meg vekk i stedet for å prøve å snakke med venner eller familie. Hvis følelsene kommer ut så kan det fort bli overveldende på meg og litt voldsomt for andre. Jeg blir skjeldent sint eller lei meg, men jeg takler det svært dårlig om jeg først blir det. Da kan jeg bli veldig passiv-agressiv eller begynne å gråte. 

En siste ting jeg sliter med er at jeg er veldig streng og stiller høye krav til meg selv og andre. Jeg vil gjerne at ting skal være oversiktlig og passe inn i et system. Jeg har litt problemer med å være raus mot mennesker som ikke passer inn i verden slik jeg mener at den bør være. Da tenker jeg ikke på det å være litt annerledes, men f.eks folk som er helt ufordragelige i oppførselen, kaster søppel rundt, er veldig masete eller bare har helt andre verdier enn meg selv. Jeg blir vedlig frustrert om jeg ikke klarer å oppnå mål som jeg har satt for meg selv, og denne frustrasjonen tror jeg kan såre andre som gjorde det enda dårligere enn meg.

Alt dette gjør at jeg er generelt ulykkelig. Det er ikke noen utenforliggende grunn til det, alt i livet er jo "bra". Jeg føler meg veldig utilpass på grunn av måten jeg er på, og finner glede i svært få ting. Jeg føler ikke at jeg har så mange meningsfulle relasjoner eller prosjekt. Jeg trekker meg unna det sosiale fordi det kjeder og stresser meg og jeg har veldig "introverte" interesser. Jeg er også veldig misfornøyd med meg selv og har slitt med depresjon, spiseforstyrrelser og selvskading helt siden jeg var et småbarn. 

Håper at noen her inne har noen gode råd eller erfaringer som kan hjelpe meg. 

Anonymkode: f3e0a...d08

[gråstein]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en ung kvinne som har en mild form for autisme. 

Jeg er såpass mildt rammet at de fleste ikke skjønner at jeg er annerledes. De tenker nok at jeg er litt emosjonelt avflatet, litt vel opptatt av spesifikke interesser, litt introvert og kanskje litt overlegen. Mange oppfatter meg som intelligent, men litt "gal". Dette er ikke ting som jeg klarer å styre. 

Selv om jeg fungerer passe bra i det sosiale og over gjennomsnittlig godt i arbeidet mitt, så har jeg utfordringer som gjør meg ulykkelig.  

Èn utfordring er at jeg har problemer med å knytte meg til mennesker. Jeg synes at de aller fleste er utrolig kjedelige, og kanskje til og med litt uintelligente. Selv om jeg prøver å like dem, og å gi dem en sjangse, så sliter jeg med det, og jeg tror de også merker at jeg ikke er så interessert i dem. Jeg synes at det er både slitsomt og kjedelig å måtte forholde meg til de fleste, når det går lenger inn enn overfladisk small talk. De vennene som jeg liker, har jeg imidlertid veldig godt forhold til. Problemet er kanskje at jeg blir så oppslukt av mine egne ting, at jeg glemmer å opprettholde kontakten med dem. 

Dette med å knytte meg til folk er særlig et problem når det kommer til romantiske forhold. Jeg er rett og slett dårlig til å kommunisere følelser og å bygge opp nære forhold sammen med noen. En del av problemet er at jeg har vnaskelig for å knytte meg til folk eller stole på dem og jeg vet heller ikke hvordan jeg skal få folk til å stole på meg. Dette med at jeg lett kjeder meg er også et problem. Jeg tror at gutter lett kan tro at jeg ikke er interessert i dem fordi jeg ikke tar så mye kontakt, eller svarer litt rart på meldinger. Noen ganger skjønner jeg ikke hva som er rett tid og sted for å ta opp ting eller å ta kontakt. Jeg skjønner ikke helt dynamikken i dette med å utvikle et forhold. Jeg skjønner ikke hva som er neste steg og hva det er vanlig å gjøre annet enn å henge sammen og å ha sex (det fysiske er ikke noe problem).  Det hjelper heller ikke at jeg er litt introvert, og til tider sta og egen. Jeg kan nok være en kjederlig person å være med i lengden, fordi jeg liker meg best hjemme der jeg kan pusle med "mine ting". 

Emosjoner er noe jeg sliter med generelt, ikke bare i forhold til romantiske relasjoner. Jeg synes at det er vanskelig å uttrykke følelsene mine på en adekvat måte. Ofte blir det til at jeg ikke uttrykker noe som helst, og da skjønner jo ingen hvordan jeg har det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det på rett måte. Spesielt hvis noe er vanskelig så trekker jeg meg vekk i stedet for å prøve å snakke med venner eller familie. Hvis følelsene kommer ut så kan det fort bli overveldende på meg og litt voldsomt for andre. Jeg blir skjeldent sint eller lei meg, men jeg takler det svært dårlig om jeg først blir det. Da kan jeg bli veldig passiv-agressiv eller begynne å gråte. 

En siste ting jeg sliter med er at jeg er veldig streng og stiller høye krav til meg selv og andre. Jeg vil gjerne at ting skal være oversiktlig og passe inn i et system. Jeg har litt problemer med å være raus mot mennesker som ikke passer inn i verden slik jeg mener at den bør være. Da tenker jeg ikke på det å være litt annerledes, men f.eks folk som er helt ufordragelige i oppførselen, kaster søppel rundt, er veldig masete eller bare har helt andre verdier enn meg selv. Jeg blir vedlig frustrert om jeg ikke klarer å oppnå mål som jeg har satt for meg selv, og denne frustrasjonen tror jeg kan såre andre som gjorde det enda dårligere enn meg.

Alt dette gjør at jeg er generelt ulykkelig. Det er ikke noen utenforliggende grunn til det, alt i livet er jo "bra". Jeg føler meg veldig utilpass på grunn av måten jeg er på, og finner glede i svært få ting. Jeg føler ikke at jeg har så mange meningsfulle relasjoner eller prosjekt. Jeg trekker meg unna det sosiale fordi det kjeder og stresser meg og jeg har veldig "introverte" interesser. Jeg er også veldig misfornøyd med meg selv og har slitt med depresjon, spiseforstyrrelser og selvskading helt siden jeg var et småbarn. 

Håper at noen her inne har noen gode råd eller erfaringer som kan hjelpe meg. 

Anonymkode: f3e0a...d08

Høres ut som du har en ganske fullverdig liv til å ha Aspergers.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, gråstein skrev:

Høres ut som du har en ganske fullverdig liv til å ha Aspergers.

Ja, men det betyr ikke at jeg ikke har problemer. 

Det er blant annet derfor jeg søker hjelp gjennom denne siden i stedet for å gå til behandling. 

Anonymkode: f3e0a...d08

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men det betyr ikke at jeg ikke har problemer. 

Det er blant annet derfor jeg søker hjelp gjennom denne siden i stedet for å gå til behandling. 

Anonymkode: f3e0a...d08

Hvor lenge har du hatt diagnosen? Og hva slags behandling har du mottatt tidligere?

Anonymkode: 45653...33d

[yellow ledbetter]

Det var nesten som å lese om meg selv. Du har jo den fordelen at du faktisk vet hvorfor du har det sånn. Jeg prøvde å være "normal" hele barndommen og ungdommen og langt opp i voksen alder, og det har vel gått sånn passe. Jeg syns du skal ta imot hjelp hvis du har tilbud om det. Ellers er det vel bare å godta seg selv og prøve å like seg selv. Det er ingenting "feil" med deg. Ikke tving deg til å gjøre ting du føler du bør, men strengt tatt ikke må.