være i snakkesalig selskap å ha autisme??

[Blomsterfluen]

jeg har mild autisme, men havner likevel i ekstreme krangler om jeg sier noe de andre i bursdagselskap syns er helt jævlig og uhørt, når jeg syns at spørsmålet og kommentarene mine er normale og høffelige. da får jeg også påpekelser om at jeg tar feil, og må slutte å mase, og at ingen ler når jeg prøver å være morsom med vilje ved å vise noe morsomt på mobilen. alltid er det noe jeg sier galt i de selskapene. og det er mye lyd jeg ikke takler. som foreksempel plutselige roping, hundebjeffing  og ekstreme hyl når gjestene tuller med hverrandre (over 30 år alle sammen i selskapene).

 

jeg er ofte i veien for folk også i butikker/konserter/flyplasser. de skybber meg avogtil. det er nokk fordi jeg ikke klarer å følge med alltid, og da står jeg der sikkert i veien som en sekk med hestemøkk.

 

er det fordi jeg har autisme at de hater stemmen min (syns den er masete) og at jeg sier så mye upassende dumt tydligvis (som er normalt og udumt som meg), at det hender at folk sprekker og da blir det bråk?

 

om jeg vil fortelle noe intressant til dem når vi prater ved bordet, så blir ordene mine bare gravd ned av at de andre begynner å prate, og de blir hørt på, mens det jeg sier bare blir grøt. når jeg krangler med personer som krangler med meg først, får jeg beskjed om å roe meg og ikke dem.

 

mamma skylder på meg, og sier at det er fordi jeg ikke tar medisinene mot sinne og uro "abilify" at jeg havner i trøbbel i selskaper. jeg sier til henne at det ikke stemmer og at det ikke var min feil når jeg havnet i trøbbel i selskapet, men hun hører ikke på meg.

Endret 11. juni 2017 av Blomsterfluen

[Trine]

Det er ihvertfall vanlig at folk med autisme sier ting som blir oppfattet som uhøflig uten at det var ment sånn. Kanskje du kan informere andre om det når du sier ting de oppfatter som uhøflig.

Lyder i slike selskaper er uutholdelige. Jeg forstår ikke at folk orker å prate så høyt.

[yellow ledbetter]

Noe av problemet med autisme er jo akkurat det å misforstå og overreagere. Og å ikke skjønne når motparten er lei av å høre på det du synes er interessant å snakke om. Jeg innser at jeg har et problem der, men det hender jo at jeg glemmer meg og babler i vei litt for lenge. Det går bedre nå når jeg faktisk vet at jeg har dette problemet og i tillegg har medisin mot ADHD, så jeg i det minste klarer å bremse og tenke meg litt om først. Men det er uansett fælt å være omgitt av masse folk, så jeg unngår selskap så godt jeg kan.

Det med å stå i veien kjenner jeg meg også igjen i. Flyplasser og kjøpesenter og lignende er ille. Og overfylte gågater. I tillegg har jeg null retningssans og går meg bort, og det gjør ikke saken bedre akkurat. Jeg har vel ikke den tyngste utgaven av Asperger, heldigvis, så stort sett går det tålelig greit. Sønnen min som har barneautisme er forresten stikk motsatt når det gjelder retningssans. Han har GPS i hodet, tror jeg. Han husker alle steder han har vært og finner fram over alt. Han får derimot ikke med seg skilt og i hvert fall ikke beskjeder over høyttaler når han skal reise med fly, så jeg må fortsatt følge ham til gaten når han skal ut og reise selv om han begynner å bli voksen. Men sammen fungerer vi brukbart, i det minste.

[Blomsterfluen]

1 minutt siden, yellow ledbetter skrev:

Noe av problemet med autisme er jo akkurat det å misforstå og overreagere. Og å ikke skjønne når motparten er lei av å høre på det du synes er interessant å snakke om. Jeg innser at jeg har et problem der, men det hender jo at jeg glemmer meg og babler i vei litt for lenge. Det går bedre nå når jeg faktisk vet at jeg har dette problemet og i tillegg har medisin mot ADHD, så jeg i det minste klarer å bremse og tenke meg litt om først. Men det er uansett fælt å være omgitt av masse folk, så jeg unngår selskap så godt jeg kan.

Det med å stå i veien kjenner jeg meg også igjen i. Flyplasser og kjøpesenter og lignende er ille. Og overfylte gågater. I tillegg har jeg null retningssans og går meg bort, og det gjør ikke saken bedre akkurat. Jeg har vel ikke den tyngste utgaven av Asperger, heldigvis, så stort sett går det tålelig greit. Sønnen min som har barneautisme er forresten stikk motsatt når det gjelder retningssans. Han har GPS i hodet, tror jeg. Han husker alle steder han har vært og finner fram over alt. Han får derimot ikke med seg skilt og i hvert fall ikke beskjeder over høyttaler når han skal reise med fly, så jeg må fortsatt følge ham til gaten når han skal ut og reise selv om han begynner å bli voksen. Men sammen fungerer vi brukbart, i det minste.

jeg ser på fjesene til folk at de er ikke intressert i det jeg sier ofte. men jeg klarer ikke alltid å stoppe før det sprekker. jeg får kjeft av mamma og får beskjed at jeg har dårligere stedsans enn en makk, og at jeg må skjerpe meg å sikte og ikke være pingle,  når vi spillte minigolf og badet med en turgjeng i syden. jeg får vondt i huden av kaldt vann men mamma er sån at jeg mååå bade, og mååå gå i bikini på stranda selvom jeg har fossmensen.

[frosken]

33 minutter siden, Blomsterfluen skrev:

jeg ser på fjesene til folk at de er ikke intressert i det jeg sier ofte. men jeg klarer ikke alltid å stoppe før det sprekker. jeg får kjeft av mamma og får beskjed at jeg har dårligere stedsans enn en makk, og at jeg må skjerpe meg å sikte og ikke være pingle,  når vi spillte minigolf og badet med en turgjeng i syden. jeg får vondt i huden av kaldt vann men mamma er sån at jeg mååå bade, og mååå gå i bikini på stranda selvom jeg har fossmensen.

Det som kanskje er litt leit, er at du husker så veldig godt de episodene hvor noen ikke har oppført seg mot deg slik du kunne ønske. Hvis du snakker om disse episodene like ofte med familien din som du skriver om dem her, så tror jeg det vekker ganske mye irritasjon. Jeg antar at ingen i din familie forventer at du aldri skal si noe upassende eller aldri skal mase, for de vet jo at du har autisme. Kanskje er de for raske til å rette på deg, men det er jo ofte sånn i familier at man er raskt ute med å si fra dersom noe har en tendens til å gjenta seg.

Det kan hende at du trenger å øve på å legge merke til de positive tingene familien din gjør mot deg også, ikke bare de negative?

[Blomsterfluen]

3 minutter siden, frosken skrev:

Det som kanskje er litt leit, er at du husker så veldig godt de episodene hvor noen ikke har oppført seg mot deg slik du kunne ønske. Hvis du snakker om disse episodene like ofte med familien din som du skriver om dem her, så tror jeg det vekker ganske mye irritasjon. Jeg antar at ingen i din familie forventer at du aldri skal si noe upassende eller aldri skal mase, for de vet jo at du har autisme. Kanskje er de for raske til å rette på deg, men det er jo ofte sånn i familier at man er raskt ute med å si fra dersom noe har en tendens til å gjenta seg.

Det kan hende at du trenger å øve på å legge merke til de positive tingene familien din gjør mot deg også, ikke bare de negative?

ok. jeg er tak emlig for at jeg får penger av mamma.

[frosken]

4 timer siden, Blomsterfluen skrev:

er det fordi jeg har autisme at de hater stemmen min (syns den er masete) og at jeg sier så mye upassende dumt tydligvis (som er normalt og udumt som meg), at det hender at folk sprekker og da blir det bråk?

 

om jeg vil fortelle noe intressant til dem når vi prater ved bordet, så blir ordene mine bare gravd ned av at de andre begynner å prate, og de blir hørt på, mens det jeg sier bare blir grøt. når jeg krangler med personer som krangler med meg først, får jeg beskjed om å roe meg og ikke dem.

 

mamma skylder på meg, og sier at det er fordi jeg ikke tar medisinene mot sinne og uro "abilify" at jeg havner i trøbbel i selskaper. jeg sier til henne at det ikke stemmer og at det ikke var min feil når jeg havnet i trøbbel i selskapet, men hun hører ikke på meg.

Jeg tror ikke de hater stemmen din. Kanskje synes de noen ganger at du maser, men det er noe helt annet enn å hate stemmen din.

Det med å sitte rundt et bord og snakke sammen, krever ganske mye av alle deltagerne dersom det ikke skal bli mye snakk i munnen på hverandre. Det høres leit ut dersom det blir mye krangling ved bordet, og moren din synes sannsynligvis det er ordentlig irriterende dersom det er hun som har stelt i stand et måltid. Er du helt sikker på at du oppfatter riktig når du mener at de andre _krangler_ med deg? Kan det være at de bare sier i mot det du mener og at du så oppfatter dette som kranglete?

[Blomsterfluen]

2 minutter siden, frosken skrev:

Jeg tror ikke de hater stemmen din. Kanskje synes de noen ganger at du maser, men det er noe helt annet enn å hate stemmen din.

Det med å sitte rundt et bord og snakke sammen, krever ganske mye av alle deltagerne dersom det ikke skal bli mye snakk i munnen på hverandre. Det høres leit ut dersom det blir mye krangling ved bordet, og moren din synes sannsynligvis det er ordentlig irriterende dersom det er hun som har stelt i stand et måltid. Er du helt sikker på at du oppfatter riktig når du mener at de andre _krangler_ med deg? Kan det være at de bare sier i mot det du mener og at du så oppfatter dette som kranglete?

jeg vet at i selskapet på mandag så kranglet hun ene med meg og rettet på alt, og han mannen kjeftet på meg når jeg snakket om hundehold loven i boligene.

 

jeg vet at jeg ikke blir hørt på eller får noe oppmerksomhet i det heletatt, når vi snakker rundt bordet (vi var 4 stykker i selskapet på mandag). jeg blir nesten alltid overdøvet av andre som vil si noe, og da mister de lyst på å høre på meg, og jeg blir gravd ned i andres ord og blir sinttrist.

 

det var ikke mamma som stellte til selskapet. hun hadde ikke noe med dette selskapet å gjøre. men det er akkurat ligt i familieselskap også. jeg blir aldri hørt, og avbrutt, men om jeg avbryter dem, så må jeg versegod p holde munn å bente på tur, og de snakker videre som jeg ikke var der.

[frosken]

1 minutt siden, Blomsterfluen skrev:

jeg vet at i selskapet på mandag så kranglet hun ene med meg og rettet på alt, og han mannen kjeftet på meg når jeg snakket om hundehold loven i boligene.

 

jeg vet at jeg ikke blir hørt på eller får noe oppmerksomhet i det heletatt, når vi snakker rundt bordet (vi var 4 stykker i selskapet på mandag). jeg blir nesten alltid overdøvet av andre som vil si noe, og da mister de lyst på å høre på meg, og jeg blir gravd ned i andres ord og blir sinttrist.

 

det var ikke mamma som stellte til selskapet. hun hadde ikke noe med dette selskapet å gjøre. men det er akkurat ligt i familieselskap også. jeg blir aldri hørt, og avbrutt, men om jeg avbryter dem, så må jeg versegod p holde munn å bente på tur, og de snakker videre som jeg ikke var der.

Kanskje du kan fortelle dem at du blir sinttrist av at du synes de ikke er interessert i å høre hva du har å si. Dette er det nok best at du sier på et annet tidspunkt enn når dere alle er samlet. Du kan kanskje fortelle dem det på sms og si at du skulle ønske at de likte å høre på hva du har å si også.

Når du føler deg sinttrist, så snakker du sikkert på en måte som de andre oppfatter som kranglete og så blir bare alt verre. Jeg tror at dere sammen kan finne en bedre måte å være sammen på. Du kan få snakke noe av tiden, og så må du være villig til å vente og lytte mens de andre snakker også.

[AnonymBruker]

Hva liker du å snakke om i selskap? Deltar du i samtalene de andre har eller sporer du av?

Anonymkode: 3d149...a95

[Blomsterfluen]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva liker du å snakke om i selskap? Deltar du i samtalene de andre har eller sporer du av?

Anonymkode: 3d149...a95

jeg deltar i noe av samtaler. jeg sporer ikke av.

[yellow ledbetter]

17 timer siden, Blomsterfluen skrev:

jeg ser på fjesene til folk at de er ikke intressert i det jeg sier ofte. men jeg klarer ikke alltid å stoppe før det sprekker. jeg får kjeft av mamma og får beskjed at jeg har dårligere stedsans enn en makk, og at jeg må skjerpe meg å sikte og ikke være pingle,  når vi spillte minigolf og badet med en turgjeng i syden. jeg får vondt i huden av kaldt vann men mamma er sån at jeg mååå bade, og mååå gå i bikini på stranda selvom jeg har fossmensen.

Uff. Sier hun sånt nå også, eller var det før du fikk diagnose? Foreldre får jo innsikt i hva diagnosen går ut på. Jeg har vært på flere foreldrekurs om autisme og asperger etter at sønnen min fikk sin diagnose, så alt dette bør jo være kjent. Både manglende stedsans og hypersensitivitet er jo veldig vanlig for folk med din diagnose.

Men foreldre er selvsagt ikke feilfrie, og alle kan miste tålmodigheten innimellom. Men det høres lite hyggelig ut å bli snakket til på en sånn måte, så jeg forstår at du blir lei deg.

[Blomsterfluen]

4 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Uff. Sier hun sånt nå også, eller var det før du fikk diagnose? Foreldre får jo innsikt i hva diagnosen går ut på. Jeg har vært på flere foreldrekurs om autisme og asperger etter at sønnen min fikk sin diagnose, så alt dette bør jo være kjent. Både manglende stedsans og hypersensitivitet er jo veldig vanlig for folk med din diagnose.

Men foreldre er selvsagt ikke feilfrie, og alle kan miste tålmodigheten innimellom. Men det høres lite hyggelig ut å bli snakket til på en sånn måte, så jeg forstår at du blir lei deg.

hun sier sånt ennå. jeg spurte om de på psyk kunne teste meg for oversensitivitetsdiagnose, men de sa at det ee ikke en diagnose på oversensitivitet på lyd og hud.

[yellow ledbetter]

3 minutter siden, Blomsterfluen skrev:

hun sier sånt ennå. jeg spurte om de på psyk kunne teste meg for oversensitivitetsdiagnose, men de sa at det ee ikke en diagnose på oversensitivitet på lyd og hud.

Det er en del av autismediagnosen, så du trenger ikke en egen diagnose på det. Sønnen min tåler både lys og varme veldig dårlig, og han klarer ikke å drikke noe som er varmt, eller spise sterk mat. Det med sterkt lys og varme gjelder også den nest eldste gutten min som nå skal utredes for asperger. Og meg selv, til en viss grad. Han eldste reagerer veldig på høye lyder også.

Hvis moren din ikke har forstått at dette er noe du ikke kan hjelpe for, så får du kanskje vise henne diagnosekriteriene. Noe må vi jo presse oss til å tåle, som når han yngste min får lyst til å sparke av seg skoene midt på fortauet når han blir for varm på føttene, men at du ikke har retningssans og er elendig i minigolf er nok ikke så mye å gjøre med. Det siste er vel det som kalles persepsjonsvansker. Han min smeller med dører og setter fra seg ting med et brak fordi han ikke klarer å beregne hvor hardt han tar i. Alle kan jo øve på sånt, men ingen kan forvente at du skal klare det perfekt.

Jeg har kløna med masse sånt hele livet, så det var en lettelse å få bekreftet at jeg også faktisk har en diagnose som forklarer det, og at jeg ikke bare er håpløs og dum. Det er jo ikke mer vår feil at vi ikke mesterer sånt så godt med autisme, enn at folk som har diabetes ikke tåler så mye sukker. Det er en medfødt tilstand som en bare må forholde seg til så godt en kan, og folk rundt oss må godta at det er sånn vi fungerer. Eller ikke fungerer.

[yellow ledbetter]

Her kan du lese mer om autisme og sanseforstyrrelser. http://autisme.origo.no/-/bulletin/show/275837_sanseforstyrrelser?ref=checkpoint

[Blomsterfluen]

6 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Det er en del av autismediagnosen, så du trenger ikke en egen diagnose på det. Sønnen min tåler både lys og varme veldig dårlig, og han klarer ikke å drikke noe som er varmt, eller spise sterk mat. Det med sterkt lys og varme gjelder også den nest eldste gutten min som nå skal utredes for asperger. Og meg selv, til en viss grad. Han eldste reagerer veldig på høye lyder også.

Hvis moren din ikke har forstått at dette er noe du ikke kan hjelpe for, så får du kanskje vise henne diagnosekriteriene. Noe må vi jo presse oss til å tåle, som når han yngste min får lyst til å sparke av seg skoene midt på fortauet når han blir for varm på føttene, men at du ikke har retningssans og er elendig i minigolf er nok ikke så mye å gjøre med. Det siste er vel det som kalles persepsjonsvansker. Han min smeller med dører og setter fra seg ting med et brak fordi han ikke klarer å beregne hvor hardt han tar i. Alle kan jo øve på sånt, men ingen kan forvente at du skal klare det perfekt.

Jeg har kløna med masse sånt hele livet, så det var en lettelse å få bekreftet at jeg også faktisk har en diagnose som forklarer det, og at jeg ikke bare er håpløs og dum. Det er jo ikke mer vår feil at vi ikke mesterer sånt så godt med autisme, enn at folk som har diabetes ikke tåler så mye sukker. Det er en medfødt tilstand som en bare må forholde seg til så godt en kan, og folk rundt oss må godta at det er sånn vi fungerer. Eller ikke fungerer.

ok. mamma har hatt autismefakta bøker hun har lest, og sier at hun vet om autisme. det rare er at i perioder er det verre med lyder enn andre dager. jeg ble mobbet av stelillebror fysisk som storebror jorde, når han var mellom 5 og 12 år. da jeg tok tilbake, så fikk jeg beskjed om å komme meg hjem og få straff på omsorgsboligen, mens lillebror var gullungen. og når vi var på flyplassen med en gjeng på vei hjem fra nfu tur, skubbet en gutt på 18 meg og sa "GÅ!" når vi stod i kø på rulletrappbåndet til gaten. jeg ble sur og sa det til mamma at hun skulle snakke til ham om at sånt ikke er greit, men da sa hun bare til meg "du må takle dette, for han har en diagnose og du er ikke psykisk utviklingshemmet, så lev med det".

[Blomsterfluen]

25 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Her kan du lese mer om autisme og sanseforstyrrelser. http://autisme.origo.no/-/bulletin/show/275837_sanseforstyrrelser?ref=checkpoint

_ redd for å bli snudd opp-ned, sidelengs eller bakover; vil absolutt motsette seg å få håret vasket over en bøtte/fat/utslagsvasken

 

jeg fikk kjeft og ble ikke trodd på, når jeg i syden mens vi badet, ble tatt på føttene av storebror i 12 års alder i lek (på grunna), og dratt etter føttene mine i vannet. jeg var redd for å bli satt på hodet og å bli løftet på føttene mine over hodet. jeg reagerte panisk og helt ukontrollert og snudde overkroppen mot ham og prøvde å ta føtna mine ut av håndgrepet hans, men så kom jeg borti magen hans med neglene mine i panikken, og da fikk han et kloresår på magen som blødde. han gråt som en 4 åring fordi smerten av saltvannet i såret var så vond. uansett hva jeg sa til mamma, t jeg ikke kunne for det, så trodde hun ikke på meg, og kjeftet på meg og kallte meg stygge ting, og sa at jeg kunne for det og at jeg var udyr osv.

 

og når jeg var lita, tvang mamma meg til å tåle at hun holdt meg på fanget sitt, uansett hvor mye jeg skrek. jeg liker å bli tatt på (masasje, ol) men bare når jeg har lyst selv. jeg elsket å bade som barn, men nå er huden blitt så følsom at jeg kan ikke mer.

 

og når barn hyler og sjauer og gråter, og jeg blir gretten og stressa, så ber mamma meg tåle det, selvom jeg måtte gå gjennom en aggresiv skrikerunge periode hjemme hele ungdommen, fordi jeg måtte hjem for å kunne være på internettet. hun sier alltid når jeg ber henne gi beskjed om endringer at "det går fint, dette, du må tåla detta".

Endret 12. juni 2017 av Blomsterfluen