Hjelp! Negativt tankemønster

[AnonymBruker]

Tror jeg er deprimert. Det smalt, og nå er alt tungt. Tror jeg er i ferd med å bli gal!

Jeg er veldig var på stress for tiden. Opplever nesten alt som stressende og blir raskt stresset og sliten over selv småting. Eks. å vite at jeg må stå opp, møte opp til frisørtime til en bestemt tid, ta ut av oppvaskmaskinen. 

Jeg tenker ofte negativt om meg selv. Disse tankene kommer automatisk, og er dominerende. De omhandler bl.a at jeg ikke får til noe, at jeg ikke er verdt noe, at andre er med meg kun for å være snill, at jeg er kjedelig, at jeg er dårlig sosialt osv. Siden disse tankene er så sterke, blir hverdagen derfor preget av mange ubehagelige og vonde følelser. 

Har en sjelden gang fått tanker om at de rundt meg har det bedre uten meg. Disse tankene skremmer vannet av meg, for jeg vil jo ikke dø! Allikevel kan en slik tanke snike seg innpå. 

Jeg synes det er slitsomt å være sosial. Jeg analyserer enhver situasjon, hva som blir sagt og gjort, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Jeg er redd for å bli avvist, virke dum, og svarer/gjør det jeg tror andre forventer. Hva som er "meg" har jeg vansker med å huske. Jeg trekker ofte negative slutninger, og får tanker og følelser som rakker meg ned.  Synes det derfor er utfordrende å være sosial, siden tanker om at jeg eks. bare er dum, kommer strømmende. 

Jeg kan bli engstelig og få en angstlignende følelse, hvor jeg plutselig kan bli redd for å utføre helt vanlige ting. Det krever mye energi å utføre dette nå (før tenkte jeg ikke over det i det hele tatt). 

Jeg kan også være litt paranoid, hvor jeg tror folk snakker negativt om meg i koder, baksnakker meg. I jobb sammenheng kan jeg få tanker om at jeg blir observert, side jeg føler meg udugelig i alt. Blir redd for å gjøre noe feil og få sparken.

Jeg får ofte tankekjør - alle de negative tankene løper gjennom hodet mitt. Jeg blir fryktelig stresset, engstelig og trist. 

Er i kontakt med lege. Lange ventelister på hjelp, og går hjemme og surrer imens. Prøver å fylle dagene med aktiviteter, men er altfor ofte altfor sliten til at jeg klarer å presse meg selv til å gjøre noe. 

Prøver å tenke positivt, og minne meg selv på at de negative tankene ikke er korrekte, men jeg er så sliten og utålmodig. Jeg vil bli normal igjen.

Noen råd eller egne erfaringer?  

Anonymkode: 60d4c...ed0

[Kayia]

Jeg tror kognitiv terapi kunne vært til hjelp slik du beskriver tankene dine. Er du medisinert for depresjon? Ventelister er dessverre et problem i de fleste kommuner, men er privat psykolog et alternativ for deg? Finnes det noen støttegrupper i din kommune, som feks organisert aktiviteter? 

[Villanda]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg er deprimert. Det smalt, og nå er alt tungt. Tror jeg er i ferd med å bli gal!

Jeg er veldig var på stress for tiden. Opplever nesten alt som stressende og blir raskt stresset og sliten over selv småting. Eks. å vite at jeg må stå opp, møte opp til frisørtime til en bestemt tid, ta ut av oppvaskmaskinen. 

Jeg tenker ofte negativt om meg selv. Disse tankene kommer automatisk, og er dominerende. De omhandler bl.a at jeg ikke får til noe, at jeg ikke er verdt noe, at andre er med meg kun for å være snill, at jeg er kjedelig, at jeg er dårlig sosialt osv. Siden disse tankene er så sterke, blir hverdagen derfor preget av mange ubehagelige og vonde følelser. 

Har en sjelden gang fått tanker om at de rundt meg har det bedre uten meg. Disse tankene skremmer vannet av meg, for jeg vil jo ikke dø! Allikevel kan en slik tanke snike seg innpå. 

Jeg synes det er slitsomt å være sosial. Jeg analyserer enhver situasjon, hva som blir sagt og gjort, ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Jeg er redd for å bli avvist, virke dum, og svarer/gjør det jeg tror andre forventer. Hva som er "meg" har jeg vansker med å huske. Jeg trekker ofte negative slutninger, og får tanker og følelser som rakker meg ned.  Synes det derfor er utfordrende å være sosial, siden tanker om at jeg eks. bare er dum, kommer strømmende. 

Jeg kan bli engstelig og få en angstlignende følelse, hvor jeg plutselig kan bli redd for å utføre helt vanlige ting. Det krever mye energi å utføre dette nå (før tenkte jeg ikke over det i det hele tatt). 

Jeg kan også være litt paranoid, hvor jeg tror folk snakker negativt om meg i koder, baksnakker meg. I jobb sammenheng kan jeg få tanker om at jeg blir observert, side jeg føler meg udugelig i alt. Blir redd for å gjøre noe feil og få sparken.

Jeg får ofte tankekjør - alle de negative tankene løper gjennom hodet mitt. Jeg blir fryktelig stresset, engstelig og trist. 

Er i kontakt med lege. Lange ventelister på hjelp, og går hjemme og surrer imens. Prøver å fylle dagene med aktiviteter, men er altfor ofte altfor sliten til at jeg klarer å presse meg selv til å gjøre noe. 

Prøver å tenke positivt, og minne meg selv på at de negative tankene ikke er korrekte, men jeg er så sliten og utålmodig. Jeg vil bli normal igjen.

Noen råd eller egne erfaringer?  

Anonymkode: 60d4c...ed0

Synes det høres veldig ut som depresjon.  Du virker veldig bevisst hvordan tanker påvirket hvordan du har det. Et godt utgangspunkt! Prøv å finne alternativ til disse automahiske, negative tankene. Hva ville du ssgt hil en venn i sammr situasjon? Kanskje du også trenger medisiner? Å prøve å bære litt i fysikk aktiviteter også bra. Men ikke sett for høye krav til deg selv.

Og det går nok over!

Endret 12. juni 2017 av Villanda

[AnonymBruker]

Jeg tar ikke medisiner. Legen har ikke vært innpå det tema, men har selv begynt å være innpå tanken, for jeg sliter virkelig enkelte dager.

Men kan man jobbe med egne tanker og følelser like "grundig og effektivt" om man går på antidepressiva?

Jeg er ikke imot medisin, men har ikke lyst å være helt flat i humøret. Ser frem til å starte i terapi, og tenker det vil hjelpe meg på sikt. Men forsøker å jobbe med meg selv imens, og prate med enkelte rundt meg. Men enkelte dager føler jeg meg bare i veien, isolerer meg på en måte. De dager har jeg liten tro på meg selv og fremtiden (skummelt og fælt). Men har også erfart at det blir bedre, at det svinger, noe som hjelper litt.  

Anonymkode: 60d4c...ed0

[AnonymBruker]

15 timer siden, Kayia skrev:

Ventelister er dessverre et problem i de fleste kommuner, men er privat psykolog et alternativ for deg?

Har ikke tenkt privat - er ikke det veldig dyrt? 

Anonymkode: 60d4c...ed0

[AnonymBruker]

Min erfaring er at  å gå lenge uten behandling og det å isolere seg over tid gjør det bare enda vanskeligere å komme tilbake til en " normal" hverdag igjen. 
For det første holdt jeg mye tilbake da jeg snakket med legen. Jeg skulle spare detaljene til en terapeut liksom. Uansett blir legen involvert så vær tydelig på hvordan du har det og hva du trenger. Legen kan være med å få fortgang i situasjonen hvis han ser behovet for det.
Jeg ble søkt videre til noe som het raskere tilbake. Det er et tilbud gjennom NAV der man raskt fikk komme til hos en psykolog med fokus på å få en person tilbake i jobb . Da måtte jeg kunne si at jeg mest sannsynlig var tilbake i jobb etter noen mnd. Jeg var for syk til dette.

Jeg har prøvd privat psykolog. Det er dyrt men det finnes noen som er billigere. Noen har også en slags "pakkepris ". Det finnes mange svært dyktige private psykologer. 
Jeg har også prøvd å snakke med psykolog via nettet. Dette i en periode jeg stod på venteliste .Det var helt overkommelig pris. 
En psykiater vil nok anbefale en kombinasjon av medisiner og terapi ved depresjon. Det jeg også etterhvert lærte er at en depresjon ofte blir bedre av seg selv med litt tid men at den ubehandlet ofte varer lengre og man får lettere tilbakefall. Jeg lærte også at det er forskjell på depresjon som kommer av indre faktorer og  ytre faktorer. 
En psykolog vil ikke alltid ta opp dette med medisin.Dette er noe du må ta opp med lege. 
Personlig var jeg så dårlig i begynnelsen at jeg hadde lite nytte av terapi. Da skulle nok jeg ha prøvd medisiner.(jeg var redd for medisiner og legen var en som ville se ting an. ). Ble etter hvert bedre og kunne nyttegjøre meg terapien men da hadde det gått veldig lang tid og jeg måtte over på AAP. Da jeg fikk et tilbakefall begynte jeg på antidepressiva. Det var litt krevende de første ukene. Etter hvert kunne jeg ha gode samtaler selv på medisin men ikke helt det samme som uten. Blir litt avflatet men samtidig får kroppen og tankene mer ro. Dessuten får man mer energi til å gjøre noe. ( alle reagerer forskjellig på medisin så man må prøve seg frem).
Vær åpen om hva du tenker rundt dette med medisiner med lege eller behandler . Snakk om hva som er den beste løsningen for deg. 
Lykke til . Det blir bedre. Noen ganger faktisk mye bedre enn før man ble " psyk" fordi man gjennom terapi får ta tak i underliggende problemer og bli bedre kjent med seg selv. 

 

Anonymkode: f02a3...9c1

[AnonymBruker]

Tusen takk for utfyllende svar 

Anonymkode: 60d4c...ed0