Gå til innhold
florista

Tanker

Anbefalte innlegg

florista   703 4
florista

Det gjør fysisk vondt å puste. Holder pusten, i et håpløst desperat forsøk på pause. Hvile. Kroppen spiller ikke på lag med hodet og hodet spiller ikke på lag med kroppen. 

Den siste måneden har gått med til å tenke mye. Frem og tilbake. Meningen med livet. Ser rundt meg. Alt det jævlige som er. Hvilken verden er dette? Samtidig er jeg klar nok til å forstå at jeg kan tildels være farget av mine egne opplevelser og jeg forstår at andre kan føle glede og ikke bekymre seg eller se frem til tiden fremover. Selv klarer jeg ikke det. Jeg har prøvd. 

Jeg har tenkt mye på at jeg tror det finnes folk som velger å avslutte sitt eget liv, som ikke er deprimerte. Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å prøve å forklare dette for de rundt meg. Ikke alle selvsagt, men jeg kjenner det er ubeskrivelig viktig for meg, at OM jeg en dag velger å takke nei til livet, så er det ikke gjort i desperasjon. Det er et veloverveid valg, basert på lang tid med tanker. 

De profesjonelle sier jeg er deprimert. En antidepressiva er redusert og nå tatt vekk, en ny er satt inn. Jeg har depresjonsbriller på sier de. Jeg er realist, svarer jeg de. 

Jeg kjenner mye på det at jeg føler jeg har vokst. Jeg har blitt voksen. Også i tankegangen. Før kunne jeg tenke at ingen rundt meg ville bry seg om jeg døde. Nå vet jeg at de vil bry seg. Men jeg sitter og med den oppfatning av at jeg tror, oppriktig, at når tiden går litt, så vil de innse at det var greit. Eller aller helst håper jeg at de vil forstå mitt valg. Som når kreftsyke ligger på sitt siste og de hvisker ordene "Det er greit at du drar nå". 

Jeg er kanskje i overkant opptatt av at folk skal forstå at hvis jeg ikke klarer dette, så er det likevel nøye gjennomtenkt. Men jeg kjenner det er viktig for meg. 

Jeg kjenner på en sterk måte at håpet mitt er borte. Livskraften. Motet. Alt er så usigelig tungt. Jeg klarer ikke holde meg oppe. Faller ut av kostlisten. Før holdt det med en samtale med behandler og jeg var back on track. Nå har jeg ingen krefter til å holde i tråden selv. Jeg føler meg mislykket som person. Som menneske. Som pasient. 

Havner stadig utenfor toleransevinduet. Klarer ikke samle meg. 

Har vært noen dager på DPS. Det hjalp ikke. Deprimert, sier de. Realist svarer jeg de på nytt. Det som før hjalp, når ikke inn til meg. Og jeg kjenner meg mislykket. Jeg prøver med hele meg å fortelle de at jeg er takknemlig for all hjelp jeg får. At dette ikke er deres feil. Det er bare jeg som feiler. Jeg som kanskje må innse realiteten. 

Noe føles annerledes enn før. Jeg føler meg mer klar i hodet. Er det fordi jeg ikke er dempet av antidepressiva? Legen snakker om at en kan bli verre før en blir bedre av oppstart av ny. Men jeg føler jeg ser verden slik den faktisk er. Jeg kjenner jeg er litt redd, men samtidig rolig. Det er som om å ha gitt opp, og det gjør meg både rolig og redd. Rolig, fordi jeg er så sliten. Redd, fordi jeg vet ikke konsekvensene av dette. Redd, fordi jeg ikke vet om jeg har rett, enn hvor sterkt jeg mener og føler det. 

Tankene spinner. Tårene triller ukontrollert. 

Når er det riktig å sette strek? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

stjernestøv   25 402 1 048
stjernestøv

Du virker deprimert ja, og da er ikke tiden for å dø for da ser du ikke de gode tingene. De er der selv om du ikke ser dem nå, det er mye godt og mye kjærlighet i verden. Folk som står på og hjelper hverandre. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
florista   703 4
florista

Jeg vet det er mye godt i verden som andre føler. Heldigvis. Og mye gode folk som hjelper hverandre. 

Jeg føler det bare annerledes... 

Litt dette jeg mener med at jeg føler jeg tenker klart og voksent. Jeg vet at det finnes gode ting og folk er snille. Det er bare at jeg ikke føler det. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv   25 402 1 048
stjernestøv
2 minutter siden, florista skrev:

Jeg vet det er mye godt i verden som andre føler. Heldigvis. Og mye gode folk som hjelper hverandre. 

Jeg føler det bare annerledes... 

Litt dette jeg mener med at jeg føler jeg tenker klart og voksent. Jeg vet at det finnes gode ting og folk er snille. Det er bare at jeg ikke føler det. 

Men det er jo bra at du ser det, det er det jeg gjør også. Man trenger ikke alltid å føle det, det er nok å vite det og se det. 

Men tror jeg forstår hva du mener på en måte, det er ikke greit når alt føles mørkt og trist heller. Jeg har slike dager,da prøver jeg å være takknemlig. 

Men det er sant det,livet er ikke alltid lett. Man må ta en dag av gangen eller en time av gangen om så er. Men håper du får det bedre snart,du er nok ikke på et godt sted i livet nå. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX   7 790 604
XbellaX
1 time siden, florista skrev:

Det gjør fysisk vondt å puste. Holder pusten, i et håpløst desperat forsøk på pause. Hvile. Kroppen spiller ikke på lag med hodet og hodet spiller ikke på lag med kroppen. 

Den siste måneden har gått med til å tenke mye. Frem og tilbake. Meningen med livet. Ser rundt meg. Alt det jævlige som er. Hvilken verden er dette? Samtidig er jeg klar nok til å forstå at jeg kan tildels være farget av mine egne opplevelser og jeg forstår at andre kan føle glede og ikke bekymre seg eller se frem til tiden fremover. Selv klarer jeg ikke det. Jeg har prøvd. 

Jeg har tenkt mye på at jeg tror det finnes folk som velger å avslutte sitt eget liv, som ikke er deprimerte. Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å prøve å forklare dette for de rundt meg. Ikke alle selvsagt, men jeg kjenner det er ubeskrivelig viktig for meg, at OM jeg en dag velger å takke nei til livet, så er det ikke gjort i desperasjon. Det er et veloverveid valg, basert på lang tid med tanker. 

De profesjonelle sier jeg er deprimert. En antidepressiva er redusert og nå tatt vekk, en ny er satt inn. Jeg har depresjonsbriller på sier de. Jeg er realist, svarer jeg de. 

Jeg kjenner mye på det at jeg føler jeg har vokst. Jeg har blitt voksen. Også i tankegangen. Før kunne jeg tenke at ingen rundt meg ville bry seg om jeg døde. Nå vet jeg at de vil bry seg. Men jeg sitter og med den oppfatning av at jeg tror, oppriktig, at når tiden går litt, så vil de innse at det var greit. Eller aller helst håper jeg at de vil forstå mitt valg. Som når kreftsyke ligger på sitt siste og de hvisker ordene "Det er greit at du drar nå". 

Jeg er kanskje i overkant opptatt av at folk skal forstå at hvis jeg ikke klarer dette, så er det likevel nøye gjennomtenkt. Men jeg kjenner det er viktig for meg. 

Jeg kjenner på en sterk måte at håpet mitt er borte. Livskraften. Motet. Alt er så usigelig tungt. Jeg klarer ikke holde meg oppe. Faller ut av kostlisten. Før holdt det med en samtale med behandler og jeg var back on track. Nå har jeg ingen krefter til å holde i tråden selv. Jeg føler meg mislykket som person. Som menneske. Som pasient. 

Havner stadig utenfor toleransevinduet. Klarer ikke samle meg. 

Har vært noen dager på DPS. Det hjalp ikke. Deprimert, sier de. Realist svarer jeg de på nytt. Det som før hjalp, når ikke inn til meg. Og jeg kjenner meg mislykket. Jeg prøver med hele meg å fortelle de at jeg er takknemlig for all hjelp jeg får. At dette ikke er deres feil. Det er bare jeg som feiler. Jeg som kanskje må innse realiteten. 

Noe føles annerledes enn før. Jeg føler meg mer klar i hodet. Er det fordi jeg ikke er dempet av antidepressiva? Legen snakker om at en kan bli verre før en blir bedre av oppstart av ny. Men jeg føler jeg ser verden slik den faktisk er. Jeg kjenner jeg er litt redd, men samtidig rolig. Det er som om å ha gitt opp, og det gjør meg både rolig og redd. Rolig, fordi jeg er så sliten. Redd, fordi jeg vet ikke konsekvensene av dette. Redd, fordi jeg ikke vet om jeg har rett, enn hvor sterkt jeg mener og føler det. 

Tankene spinner. Tårene triller ukontrollert. 

Når er det riktig å sette strek? 

Nå synes jeg du luller deg veldig inn i et depressivt tankemønster florista.

Bra at de forandret litt på medisinene. Det som blir din viktigste jobb akkurat nå er å puste dypt, holde ut at livet gjør vondt, og -gjøre  -altså ulike aktiviteter uansett om de gir glede eller ikke,  fremfor å - tenke  for mye. Depresjon gir ensporethet, gjør noe: nå ut til noen andre mennesker som kan legge litt mer tyngde på den andre siden av vektskålen. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
florista   703 4
florista

Har tenkt mye på dette med at de sier jeg er deprimert. Hva om det er dette som er sannheten? Virkeligheten? 

For første gang på lenge står jeg uten antidepressiva. (Startet nett opp på ny). Og jeg føler jeg tenker mye klarere. Det gjør meg skeptisk til deres tolkninger. 

Jeg skjønner at folk kan kalle det depresjon. Jeg innser at det er "feil" at jeg synes min egen hund og katt bare er til bryderi/et kav. Jeg er egentlig en svært dyrekjær person. Men hva om det er dette som er virkeligheten? 

Angsten og redselen - og ikke minst den totale mangelen på glede, hindrer meg i å orke så mye annet. Jeg gjør likevel det når jeg virkelig må. Som i familiebesøk. Eller obligatorisk vennebesøk. 

Men skjønner du det jeg prøver å formidle? 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

issomethingwrong   6 493 1 176
issomethingwrong

Absolutt alle med alvorlige deprimerte tanker er "realister" etter sitt eget syn. Dessverre. Det er bare et symptom på sykdommen. 

Du må få riktig diagnose og riktig behandling. Det er vondt å ha brukket en arm også, men der vet man at man blir bra igjen. Denne innsikten må du også få.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
florista   703 4
florista

Jeg har både riktige diagnoser og gode behandlere. Kanskje jeg bare begynner å bli sliten...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gargamel   4 846 1 335
Gargamel
10 timer siden, florista skrev:

 

Jeg skjønner at folk kan kalle det depresjon. Jeg innser at det er "feil" at jeg synes min egen hund og katt bare er til bryderi/et kav. Jeg er egentlig en svært dyrekjær person. Men hva om det er dette som er virkeligheten? 

Ja, det er virkeligheten så lenge du er deprimert. Når du blir frisk vil virkeligheten være annerledes. Da tenker jeg de "klare" tankene du har nå vil føles fremmede. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   84 483 3 056
AnonymBruker

Vi mennesker har en naturlig driv til å leve. Vi klarer å stå opp hver morgen, kle på oss, spise,jobbe, gjøre aktiviteter , glede oss til en ferie , engasjere oss i ting. 

Jeg har alltid hatt denne driven. Uansett hvor vanskelig ting var hadde jeg dette håpet og troen på at det lå noe bedre og ventet på meg. Men de siste årene med psykis lidelse har tappet meg litt og litt for livsmot og håp. Men det er enda en liten "gnist" igjen innerst inne . Og det skal noen ganger så lite til for at ting snur til det bedre igjen. 

Håper du snart får oppleve noe som gjør tingene bedre for deg også. Ikke gi opp.  

Anonymkode: e6594...426

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×