AnonymBruker Skrevet 23. juni 2017 Del Skrevet 23. juni 2017 Spesielt mennesker jeg har vært litt åpen med. Føler de snakker om meg til hverandre. Jeg er rimelig sikker på at dette stemmer til en viss grad. Jeg har mye jeg sliter med for tiden, og det er nok enklere for andre å snakke seg immellom enn å si hva de tenker til meg. Føler de legger seg opp meninger. Jeg ligger våken og grubler på dette. Det har gjort meg veldig usikker på andre. Det hadde nok vært best om jeg ikke har kontakt med andre. Anonymkode: b1c3a...9ac 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 23. juni 2017 Del Skrevet 23. juni 2017 Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det hele startet for min del da jeg ble deprimert. Har alltid brydd meg om hva andre tenker og mener om meg, men etter at jeg ble syk, forverret det seg veldig. Negative tanker om meg selv omringet meg. Tanker om at jeg eks. var helt udugelig og dum, evneveik osv. Negative tanker ga negative følelser, som igjen ga negative tanker. Og så videre. Jeg ble så opptatt av alle disse negative tankene, trodde alt var sant, og startet å tenke at alle andre også tenkte dette om meg. Jeg analyserte og tolket alt det andre sa og gjorde negativt. Jeg er helt sikker på at folk visste at det foregikk noe ved meg. Jeg hadde endret meg. Jeg trakk meg mer unna folka, ble mer stille, redd (angst) og trist. Og ja, jeg tror folk pratet om meg, for de kunne se at noe var galt, men de visste nok ikke hva de skulle gjøre. Det at folk pratet skremte meg, og gjorde at de negative tankene mine spant videre. Jeg ble utrygg, siden jeg ikke opplevde å ha kontroll på hva som evt ble sagt om meg (ubehagelig å tenke at andre snakker om en bak ryggen). Det var helt jævlig å ha det sånn. Tankekjør og mye grubling. Lite søvn og næring, som igjen ga meg lite energi til å tvinge frem, jobbe med å tenke, hente frem positive tanker. Hadde ikke overskudd til å være kritisk til alle de negative tankene mine, noe som førte til at jeg trodde de alle var sanne. Mitt råd er å fortelle hvordan du har det(!), til noen du stoler på. Eks fastlegen din - mye hjelp å få! Anonymkode: 4c4a1...780 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 24. juni 2017 Del Skrevet 24. juni 2017 8 timer siden, AnonymBruker skrev: Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det hele startet for min del da jeg ble deprimert. Har alltid brydd meg om hva andre tenker og mener om meg, men etter at jeg ble syk, forverret det seg veldig. Negative tanker om meg selv omringet meg. Tanker om at jeg eks. var helt udugelig og dum, evneveik osv. Negative tanker ga negative følelser, som igjen ga negative tanker. Og så videre. Jeg ble så opptatt av alle disse negative tankene, trodde alt var sant, og startet å tenke at alle andre også tenkte dette om meg. Jeg analyserte og tolket alt det andre sa og gjorde negativt. Jeg er helt sikker på at folk visste at det foregikk noe ved meg. Jeg hadde endret meg. Jeg trakk meg mer unna folka, ble mer stille, redd (angst) og trist. Og ja, jeg tror folk pratet om meg, for de kunne se at noe var galt, men de visste nok ikke hva de skulle gjøre. Det at folk pratet skremte meg, og gjorde at de negative tankene mine spant videre. Jeg ble utrygg, siden jeg ikke opplevde å ha kontroll på hva som evt ble sagt om meg (ubehagelig å tenke at andre snakker om en bak ryggen). Det var helt jævlig å ha det sånn. Tankekjør og mye grubling. Lite søvn og næring, som igjen ga meg lite energi til å tvinge frem, jobbe med å tenke, hente frem positive tanker. Hadde ikke overskudd til å være kritisk til alle de negative tankene mine, noe som førte til at jeg trodde de alle var sanne. Mitt råd er å fortelle hvordan du har det(!), til noen du stoler på. Eks fastlegen din - mye hjelp å få! Anonymkode: 4c4a1...780 Jeg har problemer med å stole på noen. Heller ikke leger. Jeg får lett tillitt til folk og har alltid ment at det er enklest å være åpen til en viss grad i en del tilfeller. Men har ofte angret. Det blir grubling og jeg blir usikker på de etterpå. Kjenner meg igjen i mye av det du også skriver. Anonymkode: b1c3a...9ac 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
frosken Skrevet 24. juni 2017 Del Skrevet 24. juni 2017 På 23.06.2017 den 15.22, AnonymBruker skrev: Spesielt mennesker jeg har vært litt åpen med. Føler de snakker om meg til hverandre. Jeg er rimelig sikker på at dette stemmer til en viss grad. Jeg har mye jeg sliter med for tiden, og det er nok enklere for andre å snakke seg immellom enn å si hva de tenker til meg. Føler de legger seg opp meninger. Jeg ligger våken og grubler på dette. Det har gjort meg veldig usikker på andre. Det hadde nok vært best om jeg ikke har kontakt med andre. Anonymkode: b1c3a...9ac Det kan godt hende at mennesker som kjenner deg snakker litt sammen om at de oppfatter at du har det vanskelig for tiden. Det betyr sannsynligvis ikke at noen baksnakker deg eller tillegger deg ting det ikke er dekning for. Som oftest snakker man om andre fordi man er berørt og opptatt av hvordan en annen har det. Kanskje viker de litt unna for å snakke med deg direkte fordi de oppfatter deg som ganske privat? Jeg skulle ønske at du kunne stole på dine omgivelser, jeg antar de fleste mennesker du omgis av ønsker deg vel. Kanskje du snakker for lite med dem om hvordan du har det. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.