Gå til innhold

Er det noen som har fått diagnoser dere ikke kjenner dere igjen i?


Gjest Kanuttius

Anbefalte innlegg

Gjest Kanuttius

Fortell. Ble du innforstått med at det allikevel var rett diagnose, ble du kvitt diagnosen og hvordan?

Hvordan føltes Det?

Du trenger ikke si hvilken diagnose om ikke du føler for det evt kan du sende på pm om du vil eller anonymt men , det er ikke ett krav.

Jeg trenger bare litt hjelp med en diagnose som jeg fant når jeg leste papirene fra nav. Ingen har sagt noe om det før jeg leste det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Maggie55

Jeg fikk helt muntlig diagnosen schisofreni på åttitall Gikk helt i kjeller og fortalte det til en lærer samtidig som jeg meldte meg av et studium i fysikk for jeg tenkte for meg selv at dette var så uforståelig og ville bli veldig energikrevende Fortalte det til de nærmeste men de fremhevet bare at så mange hadde psykiske lidelser og til tross for dette var veldig flinke Senere ble aldri dette med diagnose mere klart iallefall for meg Spurte psykiateren gjentatte ganger men fikk da mere blandede også muntlige diagnoseantydninger Jeg brukte nesten alt jeg hadde på å prøve å granske mitt indre for å prøve å finne ut hvorfor det var blitt slik Altfor mye i mitt liv av krefter er gått til dette føler jeg i dag Jeg gikk til privat praktiserende psykiater med offentlig avtale( tror jeg) etter første kontakt i helsestasjon i studiemiljø Senere fullførte jeg noen laveregradatudier med ikke så særlig gode resultater i samfunnsfag og arkiv samt at jeg jobbet deltid i posten og senere heltid i det offentlige i mange år før jeg ble " tuppet ut" på grunn av overtallighet og oljekrise og mer og mere dårlig helse ( bare å velge hva man vil tro) Den lille frimerket av leilighet måtte jeg da selge å flytte hjem til da gamle og syke foreldre Det er ikke synd på meg på noe måte Jeg har truffet så mange på min vei som har lidd mye værre skjebner i den grad de lever Tenker ikke så mye på disse mennesken da jeg er redd for å dras mer ned i depresjonen  Som min far sa når han levet Du var for opptatt av politiske spørsmål og jeg klarte ikke engang hjelpe mine foreldre til hjelp så min lidelse har hatt forferdelige konsekvenser for mine nærmeste dessverre

Jeg hadde hele tiden så lav inntekt i mitt luv at jeg fikk avskrevet noe studielån og hadde noen år en liten del uføretrygd med tillegg for telefon og redusert pris på kollektive reiser som jeg alltid har benyttet da jeg har mye angst i forhold til bilkjøring Jeg leste mye på pakningsvedlegget av medisinene Trilafon og Zeldox som jeg stort sett ble anbefalt å ta i lavdoseskala Psykiateren var så veldig opptatt av min fars for meg helt ukjente deltagelse i annen verdenskrig at resultatet av dette analysegreiene ble veldig dårlig og etter mange års bare sporadisk kontakt har jeg i dag ingen kontakt med denne psykiateren og har også lite tiltro til fastlegesystemet uten at jeg kan helt begrunne hvorfor Uansett jeg sitter igjen med en håpløst dårlig helse som sikkert skyldes mye tobakksavhengighet og at jeg mye har måttet stille opp på andres premisser og måttet prøve selv når jeg selv har slitt mye å være der litt for andre Jeg har virkelig dårlig helse nå men søker jobb videre da pensjonen blir ikke veldig stor hvis jeg kommer så langt og det er ennå noen år til 67 års grensen som er det ultimate jeg tør håpe på i yrkeslivet

Min boligsituasjon er de seneste år bedret da jeg nå bor sammen med gamle foreldre men jeg ser ikke mye lys i tunnelen for ingen av oss har vært annet enn i " det nedre skit" i samfunnet målt i yrke og inntekt selv om mine foreldre har reist mye å sett helt andre forhold i verden så jeg har aldri hørt dem klage over noe

Jeg besluttet selv tidlig helt intuitiv å ikke ha barn drastisk mer skuffende ble det jo at studiene gikk så fullstendig i dass

Har opplevet virkelig  mye mobbing hele livet og setter det som hovedgrunn til mye mine plager i livet og at jeg mye mistet kontakten med eget følsesliv eller lærte meg tidlig nødvendigheten av å stenge mest mulig av eller bite det i meg

Jeg ble også utsatt for noe under lek med andre barn som gjorde at jeg falt å slo meg og fikk dessverre dengang veldig dårlig eller ingen oppfølging i den forbindelse  

Hørte på radio i går at men nå ved det medisinske fakultet tror jeg ville prøve å gjøre flere studier av flere randsonesyktommer som kanskje er sånne typer lidelser som dette foraet handler mye om Man ville jobbe mer systematisk Er litt tvilende og stoler ikke på noe lenger Hvem har nå behov for å fast grunn under føttene spør jeg meg? 

Staus Fremdeles ikke noe lys i tunnelen selv om når jeg prøver å fungere i det daglige " snakker om dette"

Men det virker jo som hele verdenssituasjonen bare ønsker å skru seg tilbake til 30 tallet så alt henger kanskje sammen med alt

(Uansett jeg tror i dag vi også må se på vår egen kultur og historie for å forstå psykiske lidelser i eget land selv om jeg personlig tror miljøkomponenten er utrolig stor i årsakssammenhenger fremdeles men alle er ikke like)

Men jeg håper stadig på bedre tider selv om det ser veldig mørkt ut nå

Selv syke mennesker må jo bare seile sin egen sjø i dag og tvang brukes mye mer enn myndighetene vil medgi tror jeg

 

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Jeg tenkte også på det første spørsmålet ditt Var det rett diagnose ? Jeg vet ikke Kanskje får jeg aldri svar på det Var det rett behandling er vel et spørsmål som også bør stilles Jeg tror ikke det Problemet er mye at pasienten klarer mindre og mindre å ta vare på seg selv og blir jo bare mere og mere frustrert og klarer mindre og mindre og se alt hva de andre har å bære på Det hele blir bare et selvforsterkende syndrom Dette gjelder jo også ofte veldig unge mennesker som gjerne vil " lykkes" som alle andre

Vanskelig å gi noen svar akkurat nå

Trodde en gang at man kunne prøve å " skrive" om dette på en måte men det er svært vanskelig

Men jeg var tross alt veldig heldig så langt underlig nok

Det er så mange som har så mye mer å bære i våre dager

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Det største problemet mitt i dag er vel hvordan hjelpe forelder best mulig Ser hvor vanskelig det er å bli gammel og mye helsesvikt på veldig nært hold Blir fremdeles lite tid til egne ting som å skrive her

Veldig fint at et sånt mer uforbindtlig forum finnes synes jeg selv om mange av medisinene som nevnes her og diagnosene vet jeg ingenting om Blir mer og mere bevisst egen manglende kunnskap

Men ingen kan skru tida tilbake om vi aldr så mye ville

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius

Takk for svar.

Grunnen til at jeg spør er at jeg har fått en diagnose jeg ikke kan leve med. Jeg kan ikke snakke med noen om dette. Ett kjapt googelsøk så kommer det opp masse treff hvor mennesker har levd sammen med slike som meg og alle sier "løp" og kom deg bort før du blir ødelagt....å finne informasjon sykdommen utover disse advarslene er som å lete etter en nål i en høystakk. Jeg blir bare nedbrutt og redd. Alt jeg sier blir vurdert og gransket av meg selv. Det er blitt enda vanskeligere å være blant folk. Hva om de skjønner at jeg er diagnosen? Ler jeg på rett sted, sier jeg ting for å manipulere...

Diagnosen kom etter at je gjør svært syk som følge av en vanskelig oppvekst kombinert med en ekstremt krevende jobb med mye mobbing og ordrenekt. Jeg ble ikke mobbet men sto med bena midt mellom mobber og offer. Så ble jeg sykmeldt og til eksploderte på jobb da. En person måtte si opp som stilling og ny sjef ble satt inn. Flere ansatte har sluttet.

Jeg håpte ny leder skulle være dyktig og gi meg håp om å komme tilbake til jobb. Dengang ei. Hun stoppet lønn 3 mnd på rad. Nektet å betale ut feriepenger. Forbundet grep inn  så nå kom feriepengene for i år OG neste år...jeg har ikke sagt opp jobben og det er enda 8 uker igjen til sykemsykemeldingen går ut.

Hos psykolog blir det mye snakk om dette. Jeg har jo vert mye i kjelleren pga jeg ser jeg blir skudd ut av jobb.  

Psykologen setter diagnose og da utifra at jeg skaper mine egne sannheter her. Han antar at jeg er årsaken til alt bråker på jobb. Ergo har jeg fått den mest uthengt diagnosen som finnes. Dette brukes som skjellsord når man møter vanskelige mennesker...

Jeg kjenner jeg holder på å knekke men har ingen å snakke med i redsel for at diagnosen skal bli brukt mot meg . Min eks kommer til å juble hører han det og han kommer til å bruke det for å splitte ungene fra meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Det er et stort problem men selvsagt også naturlig at folk flest legger så mye forskjellig i en konkret diagnose Man kan prøve å skaffe seg god og trygg kunnskap selv dersom man når en fase hvor det er mulig Å holde fast ved jobb kan ha veldig mye å si på lang sikt men jeg tror samarbeidsklimaet er vanskeligere mellom partene i arbeidslivet er vanskeligere enn noensinne Virker som bare den sterkestes rett og alles kamp mot alle Redusert prosent i en periode er hva mange prøver tror jeg

Det og å holde lav profil og skape lite " støy"

Tror mindre og mindre på mulighetene for å komme tilbake nok en gang selv i yrkeslivet skal jeg være helt ærlig

Uansett ønsker jeg veldig lykke til 😊

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg kan absolutt forstå hvor vanskelig dette må være for deg. Jeg hadde en akutt traumereaksjon og ble tvangspreget. Men psykologen opplevde meg som vrang da jeg stillte spørsmål til hans diagnose . Psykologen sa: du er sikkert født med OCD, har alltid hatt det og kommer alltid til å ha det. Jeg mente jeg hadde posttraumatiske stress og at tvangsadferden hadde kommet i etterkant av traumen. Psykologen ble veldig opptatt av å ha rett. Jeg gikk der i ett år uten noen bedring. Jeg innså etter hvert at jeg hadde OCD men at  dette hadde utviklet seg  pga ubehandlet PTSD. Noe som en ny behandler kunne bekrefte. Det er vanskelig å føle at man ikke blir trodd eller forstått. Min første psykolog bagatelliserte alt jeg sa og mente at det bare var " tullete" tvangstanker.  Man føler seg veldig liten og hjelpesløs når en fagperson  setter et stempel på en som man ikke kjenner seg igjen i. Nå fikk jeg etter hvert en psykiater som kunne komme med andre konklusjoner og sørge for riktig behandling. Da jeg fikk behandling for PTSD ble jeg nesten helt frisk fra OCDen. 

Mine diagnoser er ikke noe jeg trenger å skamme meg over men likevel syntes jeg at det var tøfft. Jeg kan bare forestille meg hvor vanskelig dette må være for deg. Vil egentlig råde deg til å få en annen fagperson sin mening i saken. Husk at uansett hva man måtte finne ut så er du verdifull som menneske og skal behandles med respekt. 

Anonymkode: 2b51b...508

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, BamseLiten skrev:

Forbundet grep inn  

Jeg har egentlig ikke peiling på dette her i det hele tatt, men kan du spørre fagforeningen din om de kjenner til en psykolog eller annen fagperson som har erfaring med arbeidskonflikter?  Hvis din framstilling er riktig, trenger du vel bistand både i forhold til arbeidsforholdet og en ny vurdering av diagnose / behandling. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, BamseLiten skrev:

Takk for svar.

Grunnen til at jeg spør er at jeg har fått en diagnose jeg ikke kan leve med. Jeg kan ikke snakke med noen om dette. Ett kjapt googelsøk så kommer det opp masse treff hvor mennesker har levd sammen med slike som meg og alle sier "løp" og kom deg bort før du blir ødelagt....å finne informasjon sykdommen utover disse advarslene er som å lete etter en nål i en høystakk. Jeg blir bare nedbrutt og redd. Alt jeg sier blir vurdert og gransket av meg selv. Det er blitt enda vanskeligere å være blant folk. Hva om de skjønner at jeg er diagnosen? Ler jeg på rett sted, sier jeg ting for å manipulere...

Diagnosen kom etter at je gjør svært syk som følge av en vanskelig oppvekst kombinert med en ekstremt krevende jobb med mye mobbing og ordrenekt. Jeg ble ikke mobbet men sto med bena midt mellom mobber og offer. Så ble jeg sykmeldt og til eksploderte på jobb da. En person måtte si opp som stilling og ny sjef ble satt inn. Flere ansatte har sluttet.

Jeg håpte ny leder skulle være dyktig og gi meg håp om å komme tilbake til jobb. Dengang ei. Hun stoppet lønn 3 mnd på rad. Nektet å betale ut feriepenger. Forbundet grep inn  så nå kom feriepengene for i år OG neste år...jeg har ikke sagt opp jobben og det er enda 8 uker igjen til sykemsykemeldingen går ut.

Hos psykolog blir det mye snakk om dette. Jeg har jo vert mye i kjelleren pga jeg ser jeg blir skudd ut av jobb.  

Psykologen setter diagnose og da utifra at jeg skaper mine egne sannheter her. Han antar at jeg er årsaken til alt bråker på jobb. Ergo har jeg fått den mest uthengt diagnosen som finnes. Dette brukes som skjellsord når man møter vanskelige mennesker...

Jeg kjenner jeg holder på å knekke men har ingen å snakke med i redsel for at diagnosen skal bli brukt mot meg . Min eks kommer til å juble hører han det og han kommer til å bruke det for å splitte ungene fra meg. 

Har du kontakt med denne psykologen i dag? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Andreaswell

Jada, hadde brått Bipolar diagnose jeg, men det har jeg da altså ikke. Problemet er at ingen i helsevesenet tror meg, da slike diagnoser forfølger deg, og står jo i journalen. Er som støpt i stein.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius
6 timer siden, laban skrev:

Jeg har egentlig ikke peiling på dette her i det hele tatt, men kan du spørre fagforeningen din om de kjenner til en psykolog eller annen fagperson som har erfaring med arbeidskonflikter?  Hvis din framstilling er riktig, trenger du vel bistand både i forhold til arbeidsforholdet og en ny vurdering av diagnose / behandling. 

Det har jeg ikke tenkt på. Jeg skal snakke med gamle sjefen på jobb og kanskje hele greia går videre til styret i bedriften. Vet ikke hvor mye jeg orker å kjempe denne kampen men det er en idé å undersøke i. Det finnes en uavhengig psykolog.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius
1 time siden, XbellaX skrev:

Har du kontakt med denne psykologen i dag? 

Ja jeg går der fast. Slutter jeg vil det få store følger for aap.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius
55 minutter siden, Andreaswell skrev:

Jada, hadde brått Bipolar diagnose jeg, men det har jeg da altså ikke. Problemet er at ingen i helsevesenet tror meg, da slike diagnoser forfølger deg, og står jo i journalen. Er som støpt i stein.

Ja det er nettopp det som er så skummelt. Denne diagnosen jeg har gått i kombinasjon med fibromyalgi; glem å bli tatt på alvor. Symptomer på slag/ infarkt/kreft? Glem Det, hun lyver. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

9 minutter siden, BamseLiten skrev:

Ja det er nettopp det som er så skummelt. Denne diagnosen jeg har gått i kombinasjon med fibromyalgi; glem å bli tatt på alvor. Symptomer på slag/ infarkt/kreft? Glem Det, hun lyver. 

Dette er noe du skal ta opp i neste time med vedkommende. Da kan personen forklare, og du kan korrigere underveis. Jeg ville forsøkt å ikke bruke for mye krefter på dette i sommer, la det ligge til neste time.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius
1 time siden, XbellaX skrev:

Dette er noe du skal ta opp i neste time med vedkommende. Da kan personen forklare, og du kan korrigere underveis. Jeg ville forsøkt å ikke bruke for mye krefter på dette i sommer, la det ligge til neste time.

Takk, jeg prøver. Neste time er i neste uke så "ferie" i topplokket er litt vrient nå men jeg tror jeg venter til høsten med å ta det opp. Har bestemt meg for å snakke med min forrige sjef iallefall. Tror det vil være til hjelp å ha hennes syn på ting som har skjedd når jeg får inn i en prat om diagnosen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, BamseLiten skrev:

Ja det er nettopp det som er så skummelt. Denne diagnosen jeg har gått i kombinasjon med fibromyalgi; glem å bli tatt på alvor. Symptomer på slag/ infarkt/kreft? Glem Det, hun lyver. 

Kan jeg spørre hvilken diagnose du har fått? Når jeg leser hvordan du beskriver diagnosen tenker jeg automatisk borderline, men det er kanskje feil?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius
2 timer siden, Karamel skrev:

Kan jeg spørre hvilken diagnose du har fått? Når jeg leser hvordan du beskriver diagnosen tenker jeg automatisk borderline, men det er kanskje feil?

Det var borderline jeg trodde jeg skulle få, har brukt mange måneder på å omstille meg mentalt på den og tenkte at jeg skulle klare å leve med den i fht de nermeste iallefall men nei...det er verre enn borderline 😣

Endret av Kanuttius
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Andreaswell
2 minutter siden, BamseLiten skrev:

Det var borderline jeg trodde jeg skulle få, har brukt mange måneder på å omstille meg mentalt på den og tenkte at jeg skulle klare å leve med den i fht de nermeste iallefall men nei...det er verre enn borderline 😣

Psykopati? :o 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, BamseLiten skrev:

Det var borderline jeg trodde jeg skulle få, har brukt mange måneder på å omstille meg mentalt på den og tenkte at jeg skulle klare å leve med den i fht de nermeste iallefall men nei...det er verre enn borderline 😣

Finnes det verre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...