Tvangstanker

[Gutt1986]

Psykologen min sier at jeg sliter med OCD og panikk angst . Men hvordan kan ho være 100 % sikker på at jeg sliter med tvangstanker og ikke med selvmordstanker ?? Jeg har selv ikke lyst til å dø , men når tvangstankene kommer om å løpe foren kjørende trafikk , hoppe foren t-banen/ trikken/bussen og eller legge beina under hjulen til bussen, så får jeg høy angst og holder på å miste kontroll . Det samme når jeg står med kniv i kjøkkenet , da er jeg redd for å skade de jeg er veldig glad i , er det noe galt med meg ?? jeg er jo glad i dem og glad i livet mitt , hvorfor i all verden sliter jeg med tvangstanker da , blir jeg helt frisk en dag tro ??  Hva er ellers forskjellen mellom tvangstanker og Vrangforestillinger ?? 

[stjernestøv]

26 minutter siden, Gutt1986 skrev:

Psykologen min sier at jeg sliter med OCD og panikk angst . Men hvordan kan ho være 100 % sikker på at jeg sliter med tvangstanker og ikke med selvmordstanker ?? Jeg har selv ikke lyst til å dø , men når tvangstankene kommer om å løpe foren kjørende trafikk , hoppe foren t-banen/ trikken/bussen og eller legge beina under hjulen til bussen, så får jeg høy angst og holder på å miste kontroll . Det samme når jeg står med kniv i kjøkkenet , da er jeg redd for å skade de jeg er veldig glad i , er det noe galt med meg ?? jeg er jo glad i dem og glad i livet mitt , hvorfor i all verden sliter jeg med tvangstanker da , blir jeg helt frisk en dag tro ??  Hva er ellers forskjellen mellom tvangstanker og Vrangforestillinger ?? 

Prøv å ikke hør på de tankene, det er veldig bra du er obs på dem og at dette ikke er ditt ønske. 

[ISW]

1. Dette er tvangstanker og ikke selvmordstanker. 100% sikkert. Full garanti.

2. Du har disse tankene fordi du er redd for å dø og redd for å skade noen. Det er frykten din som skaper tankene.

[Gjest Mina1]

Jeg har det samme. Jeg sliter veldig med tankene. Det er mest når jeg er i vanskelige situasjoner. Foreks så har jeg vært gjennom en del brudd og tunge tak i kjærlighetslivet. Jeg har problemer med å takle det, og da kommer tvangstankene som resultat i tillegg. Altså : jeg får angst for alt annet som kan gå galt. Angst for at noe skal skje med det jeg har igjen, og så prater hodet med seg selv... dialoger om alt som kan skje, og jeg blir så stresset at jeg er redd for at jeg kan ha gjort noe galt. Tenk om jeg har drept noen som jeg er glad i. Tenk om jeg har påført noen noe skade. Tenk om jeg glemmer å slå av en plate. Også tenker jeg: Jeg må kontrollere at alt er bra med alle. Jeg vet at jeg bare sto å tenkte på alt fordi jeg er så redd, men jeg må høre med folk om de har det bra. For tenk om jeg skulle ha mistet kontroll og klikket da... Hjelp , tenker jeg...

Jeg har fortalt litt om det til de nærmeste om hvordan jeg har det, og at mitt mareritt er om jeg skulle klikke å gjøre noe dumt eller noe. Så dette er jo tvangstanker og tvangshandlinger tror jeg. Jeg må sjekke at alt går bra med alle og at ingenting galt er skjedd tilstadigheter på de verste dagene. Ganske plagsomt!. Jeg får mest tvangstanker og angst for dem jeg elsker høyest. Men jeg er livredd for å gjøre noen noe skade generellt. 

Av og til kan jeg gå rundt å være redd for at jeg kan være et ondt menneske, men jeg ønsker jo alle godt, og er bare livredd for å gjøre noe galt. Altså miste kontrollen. Jeg har ønske om å ha full kontroll over at alt er bra med dem jeg elsker hele tiden. At de er friske, at de ikke har det vondt osv. 

Jeg har som sagt ekstra mye tvangstanker etter et brudd, men det har vært bedre i lange stunder iblant. Og så kommer det igjen da når jeg skal gjøre noe jeg gruer meg til. Foreks : da jeg laget meg en nettprofil, og tenkte på å date igjen så kom de for fullt igjen, og jeg blir helt lamslått. Plage!. 

Så trådstarter: jeg kjenner meg igjen i det du skriver.... Tror vi lider av det samme. 

Endret 26. juli 2017 av Mina1

[AnonymBruker]

Ta kontakt med et OCDteam. De vet akkurat hvordan de kan hjelpe deg. jeg fikk mange gode råd av folk som bare gjorde ting verre . Oppsøk derfor ekspertene på området. !! De vil kunne gi deg svar på hva som feiler deg , hvorfor du har disse tankene og hvordan bli fri disse tankene. 

Anonymkode: 29c05...0ea

[Gjest Mina1]

Jeg har hatt slike tanker i 21 år. Jeg er 40 år. Så jeg vet godt hvordan du har det trådstarter. 

Jeg har ikke våget å ta det opp med lege, men det hemmer meg i jobbsammenheng. Jeg orker ikke å søke ny jobb selv om jeg jobber bare 65 til 85 prosent. Jeg burde jobbe 100 prosent med tanke på økonomien. Jeg vet ikke hvordan du har det trådstarter, men jeg går med angst stort sett hele tiden. Hele tiden redd for at jeg skal gjøre noe galt. Det ligger fastlåst i hodet mitt. Som sagt: har bedre dager, og har bedre tider dersom jeg ikke står i vanskelige pressete situasjoner. Derfor er kjærlighetssorg ekstra tungt for meg, når jeg får oppblomstring av en haug med tvangstanker og angst i tillegg til sorgen over å ha blitt dumpet osv. Oppblomstringen skjer når jeg opplever slike hendelser osv. Da får jeg en haug med problematiske situasjoner å håndtere på en gang... 

Jeg tenkte på å date igjen. Men da kom tvangstankene i hundre. Hadde hatt bedre perioder. Men angsten og tvangstankene invadilidiserer meg i stor grad både i jobbsammenheng og når det gjelder livet ellers. Vet ikke hvordan dette påvirker funksjonen til andre med tvangstanker, men hos meg er det helt utrolig at jeg i det hele tatt klarer å jobbe, presse meg selv til å fungere føler jeg. Fordi tankene er så utrolig plagsomme. 

Jeg er veldig påvirkelig. Sier noen en vemmelig kommentar til meg.. bare en person foreks.... på et nettforum osv, så kan det virke veldig inn på meg, og jeg kan begynne å tro at jeg er et dårlig menneske, og tvangstankene slår seg helt løs om at jeg er håpløs , kan miste kontrollen og at jeg ikke er noe god person. Kanskje er jeg ond osv... begynner å fundere og svartmale meg selv til et menneske jeg vet at jeg ikke er. 

Skal man kvitte seg med tvangstankene så blir det sånn at jeg tenker : hjelp jeg er jo ikke glad i mine barn om jeg ikke har angst for dem.... men å ha angst for barna døgnet rundt er jo plagsomt... Mine barn er voksne men jeg har kronisk angst for dem. Livredd for dem. 

Vet ikke hva som er forskjell på det du sier trådstarter: Vrangforestillinger og OCD? Jeg kan foreks .. gå rundt å tenke på en ting, også etterpå så lurer jeg på om det var bare tankene eller om det skjedde. Men innerst inne vet jeg at jeg satt i et sete på bussen og tenkte, og at det ikke skjedde. Plagsomt.  Men så begynner jeg og tenke: hva hvis , hva om .. osv..... hele hodet kan gå løpsk.

Endret 26. juli 2017 av Mina1

[Gutt1986]

15 timer siden, stjernestøv skrev:

Prøv å ikke hør på de tankene, det er veldig bra du er obs på dem og at dette ikke er ditt ønske. 

Takk for svar , men da blir jo tanken bare verre , dessverre !! 

[Gutt1986]

15 timer siden, issomethingwrong skrev:

1. Dette er tvangstanker og ikke selvmordstanker. 100% sikkert. Full garanti.

2. Du har disse tankene fordi du er redd for å dø og redd for å skade noen. Det er frykten din som skaper tankene.

Tusen takk for full garanti , nå er jeg lettet !! 

[Gutt1986]

10 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg har det samme. Jeg sliter veldig med tankene. Det er mest når jeg er i vanskelige situasjoner. Foreks så har jeg vært gjennom en del brudd og tunge tak i kjærlighetslivet. Jeg har problemer med å takle det, og da kommer tvangstankene som resultat i tillegg. Altså : jeg får angst for alt annet som kan gå galt. Angst for at noe skal skje med det jeg har igjen, og så prater hodet med seg selv... dialoger om alt som kan skje, og jeg blir så stresset at jeg er redd for at jeg kan ha gjort noe galt. Tenk om jeg har drept noen som jeg er glad i. Tenk om jeg har påført noen noe skade. Tenk om jeg glemmer å slå av en plate. Også tenker jeg: Jeg må kontrollere at alt er bra med alle. Jeg vet at jeg bare sto å tenkte på alt fordi jeg er så redd, men jeg må høre med folk om de har det bra. For tenk om jeg skulle ha mistet kontroll og klikket da... Hjelp , tenker jeg...

Jeg har fortalt litt om det til de nærmeste om hvordan jeg har det, og at mitt mareritt er om jeg skulle klikke å gjøre noe dumt eller noe. Så dette er jo tvangstanker og tvangshandlinger tror jeg. Jeg må sjekke at alt går bra med alle og at ingenting galt er skjedd tilstadigheter på de verste dagene. Ganske plagsomt!. Jeg får mest tvangstanker og angst for dem jeg elsker høyest. Men jeg er livredd for å gjøre noen noe skade generellt. 

Av og til kan jeg gå rundt å være redd for at jeg kan være et ondt menneske, men jeg ønsker jo alle godt, og er bare livredd for å gjøre noe galt. Altså miste kontrollen. Jeg har ønske om å ha full kontroll over at alt er bra med dem jeg elsker hele tiden. At de er friske, at de ikke har det vondt osv. 

Jeg har som sagt ekstra mye tvangstanker etter et brudd, men det har vært bedre i lange stunder iblant. Og så kommer det igjen da når jeg skal gjøre noe jeg gruer meg til. Foreks : da jeg laget meg en nettprofil, og tenkte på å date igjen så kom de for fullt igjen, og jeg blir helt lamslått. Plage!. 

Så trådstarter: jeg kjenner meg igjen i det du skriver.... Tror vi lider av det samme. 

Ja vi lider av det samme  Jeg fikk små tvangstanker da jeg var 23 , da var det kjærlighetssorg , deretter nå i 27 års alder mistet jeg mamma og tvangstankene slå full ut da . Det er bra at du er fortsatt i jobb , det hjelper kanskje mer mot tvangstankene , altså da tenker du at du har viktige ting å gjøre i jobben enn tvangstankene !! ( det er verre å sitte hjemme og tenke på tvangstankene 24/7 ) 

Hvis du lider av OCD , be psykologen om å henvise deg til OCD-team ( min skulle henvise ditt, men ho er fortsatt treig )

Ellers ringer/ skrive til han presten her , det har hjelpet veldig mye ( www. mjl.no ) 

og eller takk for at du delte din livs-historie med meg , det hjelp meg veldig mye , tusen takk 

[Gjest Mina1]

18 minutter siden, Gutt1986 skrev:

Tusen takk for full garanti , nå er jeg lettet !! 

Ja du har det samme som meg. Du er redd for dø eller skade andre og da flyter tankene i hodet. Det er som som høydeskrekk. Dersom man er redd og står på en høyde så føler man seg dradd mot stupet fordi man er så redd for å dø /ramle ned. Merkelige greier og det er skremmende. 

Endret 27. juli 2017 av Mina1

[Gutt1986]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta kontakt med et OCDteam. De vet akkurat hvordan de kan hjelpe deg. jeg fikk mange gode råd av folk som bare gjorde ting verre . Oppsøk derfor ekspertene på området. !! De vil kunne gi deg svar på hva som feiler deg , hvorfor du har disse tankene og hvordan bli fri disse tankene. 

Anonymkode: 29c05...0ea

Tusen takk for svar . Psykologen min snakker om å henvise meg til OCD-team , men ho er bare treig og tillegg er ho på ferie !!

[Gutt1986]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Ja du har det samme som meg. Du er redd for dø eller skade andre og da flyter tankene i hodet. Det er som som høydeskrekk. Dersom man er redd og står på en høyde så føler man seg dradd mot stupet fordi man er så redd for å dø /ramle ned. Merkelige greier og det er skremmende. 

Ja , helt enig, vi er i samme banen . Det er veldig skremmende , hvordan takle du det ?? 

[Gjest Mina1]

21 minutter siden, Gutt1986 skrev:

Ja vi lider av det samme  Jeg fikk små tvangstanker da jeg var 23 , da var det kjærlighetssorg , deretter nå i 27 års alder mistet jeg mamma og tvangstankene slå full ut da . Det er bra at du er fortsatt i jobb , det hjelper kanskje mer mot tvangstankene , altså da tenker du at du har viktige ting å gjøre i jobben enn tvangstankene !! ( det er verre å sitte hjemme og tenke på tvangstankene 24/7 ) 

Hvis du lider av OCD , be psykologen om å henvise deg til OCD-team ( min skulle henvise ditt, men ho er fortsatt treig )

Ellers ringer/ skrive til han presten her , det har hjelpet veldig mye ( www. mjl.no ) 

og eller takk for at du delte din livs-historie med meg , det hjelp meg veldig mye , tusen takk 

Jeg fikk det første gang da jeg var 19 år og gravid. Jeg ble veldig redd for å miste barnet i graviditeten. Det begynte helt i starten av svangerskapet. Jeg var redd for alt som kunne påvirke slik at jeg kunne miste barnet. Jeg vasket meg så ofte jeg kunne på hendene. Til og med i ansiktet. Dersom jeg gjorde det så trodde jeg at jeg beskyttet barnet. Var livredd for å miste det. 

Barnet ble født med hjertefeil. Det gjorde det heller ikke bedre. Bare verre. Men jeg sluttet å vaske hendene hele tiden etter at barnet ble født. Det går bra med barnet og hjertefeilen nå. Hun er voksen nå. Men det var en belastning i starten. 

Da barnet var nyfødt så holdt jeg en gang på med uhell og tråkke på barnet pga faren hadde lagt det på en matte på gulvet og jeg så det ikke i farten. Barnet lå rett rundt et hjørne i huset og jeg skrek til da jeg hadde klart å gått uten å sett det. Jeg tråkket ikke på det men nære på. Barnet var nyfødt. Etter det klistret hendelsen meg til hjernen og jeg har i 20 år etter hendelsen vært redd for å drepe folk med å tråkke på de. Så jeg går ganske forsiktig og tenker på steg. Sykt men sant. Flaut å si . Har ikke våget å fortelle det til legen for da må han tro jeg er galen. Men egentlig bør jeg kvitte meg med den lasten for det er et handikap for meg. 

Kjærlighetssorger gjorde meg heller ikke bedre. Det gjorde meg verre. Jeg hadde et brudd for halvannet år siden. Jeg sliter med det ennå pga måten han forsvant på. Han ignorerte meg helt etter at vi hadde hatt sex. Kallte meg patetisk løgner. Og satt inne på et annet felles forum som begge var på og yppet seg offentlig med å be andre ut mens jeg lå å gråt over ignoreringen. Vi hadde møtt hveandre i halvannet år.  Han ville ikke prate om noe som helst. Det gjorde meg ikke bedre. Jeg ble langt verre og selvbereidende. Trodde stygge ting om meg selv og frykten for hvilke menneske jeg kunne være gjorde meg enda sykere med tvangstanker. Jeg ga meg selv harde dommer osv. Og ble veldig kritisk ovenfor meg selv. Jeg må ha full kontroll bare jeg beveger meg osv .. for tenk om jeg er ond... Sånn ble jeg men har perioder der jeg er mye bedre. 

Så OCD er ikke lett. Har funnet noen metoder for å dempe angsten iblant. Trening, og å pleie seg selv samt distrahere seg selv med andre tanker.. men det er ikke alltid lett. Jeg er redd å ta dette opp med legen og... men forsøker å finne metoder for å bli frisk. 

Endret 27. juli 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

28 minutter siden, Gutt1986 skrev:

Ja , helt enig, vi er i samme banen . Det er veldig skremmende , hvordan takle du det ?? 

Det er veldig skremmende. Jeg pleier å forsøke å tenke: dette er bare tanker. Alt går bra. Slapp av... . Jeg sier det til meg selv og det hjelper. Jeg har et redusert liv med at jeg har problemer å gjøre enkelte ting pga dette. Hvis jeg får angst for noe annet i tilegg så blir tvangstanker om de verste fryktene jeg har forsterket i tilegg. Komplisert. Hjelper å trene. Være i gang. Jobbe på jobben min men orker ikke ny jobb... må føle meg trygg... Burde søkt ny jobb pga lav inntekt men orker ikke for da får jeg bare mer tvangstanker /angst i prosessen. Jeg holder meg i gang og pleier meg selv. Og skriver ... skriver om tankene mine. Det hjelper.

Hvordan takler du det? 

Endret 27. juli 2017 av Mina1

[Gutt1986]

1 time siden, Mina1 skrev:

Jeg fikk det første gang da jeg var 19 år og gravid. Jeg ble veldig redd for å miste barnet i graviditeten. Det begynte helt i starten av svangerskapet. Jeg var redd for alt som kunne påvirke slik at jeg kunne miste barnet. Jeg vasket meg så ofte jeg kunne på hendene. Til og med i ansiktet. Dersom jeg gjorde det så trodde jeg at jeg beskyttet barnet. Var livredd for å miste det. 

Barnet ble født med hjertefeil. Det gjorde det heller ikke bedre. Bare verre. Men jeg sluttet å vaske hendene hele tiden etter at barnet ble født. Det går bra med barnet og hjertefeilen nå. Hun er voksen nå. Men det var en belastning i starten. 

Da barnet var nyfødt så holdt jeg en gang på med uhell og tråkke på barnet pga faren hadde lagt det på en matte på gulvet og jeg så det ikke i farten. Barnet lå rett rundt et hjørne i huset og jeg skrek til da jeg hadde klart å gått uten å sett det. Jeg tråkket ikke på det men nære på. Barnet var nyfødt. Etter det klistret hendelsen meg til hjernen og jeg har i 20 år etter hendelsen vært redd for å drepe folk med å tråkke på de. Så jeg går ganske forsiktig og tenker på steg. Sykt men sant. Flaut å si . Har ikke våget å fortelle det til legen for da må han tro jeg er galen. Men egentlig bør jeg kvitte meg med den lasten for det er et handikap for meg. 

Kjærlighetssorger gjorde meg heller ikke bedre. Det gjorde meg verre. Jeg hadde et brudd for halvannet år siden. Jeg sliter med det ennå pga måten han forsvant på. Han ignorerte meg helt etter at vi hadde hatt sex. Kallte meg patetisk løgner. Og satt inne på et annet felles forum som begge var på og yppet seg offentlig med å be andre ut mens jeg lå å gråt over ignoreringen. Vi hadde møtt hveandre i halvannet år.  Han ville ikke prate om noe som helst. Det gjorde meg ikke bedre. Jeg ble langt verre og selvbereidende. Trodde stygge ting om meg selv og frykten for hvilke menneske jeg kunne være gjorde meg enda sykere med tvangstanker. Jeg ga meg selv harde dommer osv. Og ble veldig kritisk ovenfor meg selv. Jeg må ha full kontroll bare jeg beveger meg osv .. for tenk om jeg er ond... Sånn ble jeg men har perioder der jeg er mye bedre. 

Så OCD er ikke lett. Har funnet noen metoder for å dempe angsten iblant. Trening, og å pleie seg selv samt distrahere seg selv med andre tanker.. men det er ikke alltid lett. Jeg er redd å ta dette opp med legen og... men forsøker å finne metoder for å bli frisk. 

Jeg skjønner, men legene er utdannet til å behandle tvangstanker og depresjon , så de kommer aldri til å tro at du er gal , ta kontakt med lege og snakk med han om å henvise først til DPS , deretter finner DPS om hva du sliter med og evt henviser til OCD- teamet !! Jeg har også utsatt å gå til DPS , trodde der går bare gale folk , men da tok jeg feil , folk der er mye friske enn folk her ute i gate som bare skytter folk osv .....  

[Gutt1986]

53 minutter siden, Mina1 skrev:

Det er veldig skremmende. Jeg pleier å forsøke å tenke: dette er bare tanker. Alt går bra. Slapp av... . Jeg sier det til meg selv og det hjelper. Jeg har et redusert liv med at jeg har problemer å gjøre enkelte ting pga dette. Hvis jeg får angst for noe annet i tilegg så blir tvangstanker om de verste fryktene jeg har forsterket i tilegg. Komplisert. Hjelper å trene. Være i gang. Jobbe på jobben min men orker ikke ny jobb... må føle meg trygg... Burde søkt ny jobb pga lav inntekt men orker ikke for da får jeg bare mer tvangstanker /angst i prosessen. Jeg holder meg i gang og pleier meg selv. Og skriver ... skriver om tankene mine. Det hjelper.

Hvordan takler du det? 

Jeg går på Brintellix og Risperion , den er bare et spark i tankene og itillegg måtte jeg jobbe selv med tankene , si at det er bare tanker , gå ut og ta de tingene som gir frykt og angst , det hjelper hvertfall inn i mellom !! Hjelper å trene og ta  pusteøvelser 

[Gjest Mina1]

21 minutter siden, Gutt1986 skrev:

Jeg går på Brintellix og Risperion , den er bare et spark i tankene og itillegg måtte jeg jobbe selv med tankene , si at det er bare tanker , gå ut og ta de tingene som gir frykt og angst , det hjelper hvertfall inn i mellom !! Hjelper å trene og ta  pusteøvelser 

Trøsten med dette er at dette er ganske normalt å ha litt tvangstanker, men for meg er det såpass mye at jeg går på høyspenn hele tiden i angst. Noen dager verre, noen dager bedre, alt ettersom, men de er der ganske kronisk mer eller mindre. 

Jeg merker at jeg puster ganske fort. Må ofte ta meg noen store utblås av lungene for å si det sånn, og så roer det seg litt. Det er lurt å trene på pusteøvelsert. Veldig få vet om angsten min... Noen vet at jeg har litt av det, men ikke at det er så ekstremt, og min angst for å drepe andre eller være ond.. er så pinlig at jeg tør jo ikke å si det til lege eller folk.  Folk kan jo bli redd meg. Har kun sagt til barna som nå er voksen at det verste jeg kunne gjort noen er å skade, slå noen eller klikke... De har aldri merket til at jeg har sterk angst sier de,  men jeg har det. De har kun merket at jeg blir livredd hvis de ikke kom hjem til avtalt tid, eller hvis de hadde skadet seg eller noe... Men ikke ellers.. Jeg skjuler det. 

Jeg sier at det er bare tanker. Så jeg bør gå ut å forsøke å ta de tingene som gir frykt og angst? Jeg vil verne meg selv for det, for det er så jævlig etterpå.... Spesiellt dating: Jeg er svært sårbar for avvisninger... sikkert pga at jeg ble utstøtt som barn, og fordi jeg har blitt avvist mye i voksen aldre... redd for selvtilliten, og når den synker så kommer det ekstremt med sterk katastrofeangst etterpå. Men mulig jeg bør bare ta å utfordre angsten. Si til meg selv: dette er tanker... Lev!. ... 

Jeg tror at jeg har kjærlighetssorg et og et halvt år etter et styggt brudd pga tvangstankene og. Det gjør kjærlighetssorgen verre. Han avsluttet på en veldig trist ubehagelig måte. Som om jeg ikke var noe som helst verdt. Han ville bare ha meg ut av livet sitt. Det sitter som spikret i hodet mitt... Men kanskje det er normalt for de som ikke har tvangstanker og? Sorg? En kjærlighetssorg kan vare i flere år leser jeg. Men viktigste er å fungere normalt tross alt dette, og selv om angsten kan flyte i meg...Selvbereidelser og jeg fortjener ingenting..osv.. jeg kan tenke så mye stygge tanker i hodet mitt om meg selv... Jeg rett og slett angriper meg selv for hvem jeg er, fortid, osv. Men nå får det være nok med det!   . 

Setter pris på tips om hvordan man skal leve når man har det sånn.... Hva sier psykologene til deres som går til psykolog om dette osv... Veldig greit å få høre en del taktikker og hvordan man skal tenke. 

Tusen takk for tips. Og innlegget ditt kunne det være meg som hadde skrevet. For jeg har det sånn som deg trådstarter. Jeg hadde lenge tenkt å skrive et innlegg om tvangstanker. Men så kom ditt, og da fikk jeg fortalt hvordan livet med tvangstanker virkelig er. Det er skrekk og gru. 

Nå skal jeg på besøk til familie.... På veien så vil jeg sikkert tenke på alt som kan skje... tenk om ditt og tenk om datt, men det er bare tanker... jeg må fungere, og håper på å bli kvitt dem!. 

Endret 27. juli 2017 av Mina1

[Gutt1986]

4 timer siden, Mina1 skrev:

Trøsten med dette er at dette er ganske normalt å ha litt tvangstanker, men for meg er det såpass mye at jeg går på høyspenn hele tiden i angst. Noen dager verre, noen dager bedre, alt ettersom, men de er der ganske kronisk mer eller mindre. 

Jeg merker at jeg puster ganske fort. Må ofte ta meg noen store utblås av lungene for å si det sånn, og så roer det seg litt. Det er lurt å trene på pusteøvelsert. Veldig få vet om angsten min... Noen vet at jeg har litt av det, men ikke at det er så ekstremt, og min angst for å drepe andre eller være ond.. er så pinlig at jeg tør jo ikke å si det til lege eller folk.  Folk kan jo bli redd meg. Har kun sagt til barna som nå er voksen at det verste jeg kunne gjort noen er å skade, slå noen eller klikke... De har aldri merket til at jeg har sterk angst sier de,  men jeg har det. De har kun merket at jeg blir livredd hvis de ikke kom hjem til avtalt tid, eller hvis de hadde skadet seg eller noe... Men ikke ellers.. Jeg skjuler det. 

Jeg sier at det er bare tanker. Så jeg bør gå ut å forsøke å ta de tingene som gir frykt og angst? Jeg vil verne meg selv for det, for det er så jævlig etterpå.... Spesiellt dating: Jeg er svært sårbar for avvisninger... sikkert pga at jeg ble utstøtt som barn, og fordi jeg har blitt avvist mye i voksen aldre... redd for selvtilliten, og når den synker så kommer det ekstremt med sterk katastrofeangst etterpå. Men mulig jeg bør bare ta å utfordre angsten. Si til meg selv: dette er tanker... Lev!. ... 

Jeg tror at jeg har kjærlighetssorg et og et halvt år etter et styggt brudd pga tvangstankene og. Det gjør kjærlighetssorgen verre. Han avsluttet på en veldig trist ubehagelig måte. Som om jeg ikke var noe som helst verdt. Han ville bare ha meg ut av livet sitt. Det sitter som spikret i hodet mitt... Men kanskje det er normalt for de som ikke har tvangstanker og? Sorg? En kjærlighetssorg kan vare i flere år leser jeg. Men viktigste er å fungere normalt tross alt dette, og selv om angsten kan flyte i meg...Selvbereidelser og jeg fortjener ingenting..osv.. jeg kan tenke så mye stygge tanker i hodet mitt om meg selv... Jeg rett og slett angriper meg selv for hvem jeg er, fortid, osv. Men nå får det være nok med det!   . 

Setter pris på tips om hvordan man skal leve når man har det sånn.... Hva sier psykologene til deres som går til psykolog om dette osv... Veldig greit å få høre en del taktikker og hvordan man skal tenke. 

Tusen takk for tips. Og innlegget ditt kunne det være meg som hadde skrevet. For jeg har det sånn som deg trådstarter. Jeg hadde lenge tenkt å skrive et innlegg om tvangstanker. Men så kom ditt, og da fikk jeg fortalt hvordan livet med tvangstanker virkelig er. Det er skrekk og gru. 

Nå skal jeg på besøk til familie.... På veien så vil jeg sikkert tenke på alt som kan skje... tenk om ditt og tenk om datt, men det er bare tanker... jeg må fungere, og håper på å bli kvitt dem!. 

Her var det mye på engang , skal prøve å svare, men vet ikke om jeg husker å ta med alt !!

Det er mye bedre at du får deg behandling for dine plager . Ingen leger tror du er gal , hvis du ikke vil si alt til din fastlege , så kan du si at du trenger en henvisning til psykolog (DPS) ( Hvis legen spør hvorfor, så kan du bare svare at du sliter altfor mye med tvangstanker og er veldig deprimert , så henviser han til DPS) . Deretter kan du snakke ut alt med din behandler i DPS! ( tro meg de har hørt verre ting enn hva du og jeg sliter med !!) så fort du kommer deg til behandlingen , jo bedre for deg ( ellers blir tankene bare verre ) .

pyskologen går igjennom en rutinesjema og finner ut hva de sliter med , altså jeg trodde jeg hadde selvmordstanker , men så fikk jeg vite at jeg sliter bare med tvangstanker og panikk angst , det var litt lettelse . Der lærer de deg pusteøvelser  og evt henviser deg videre .  pyskologen min sier at jeg skal ta t-banen/trikken , jeg kommer ikke til å hoppe ut , det er bare tvangstanker !! ( for ho var det lett å si , men for meg var det litt vanskelig i starten , man må bare øve og øve , til slutt blir det bort )

Jeg måtte ta ut kjøkken kniven og jobbe med det , sa  pyskologen ( trøst alt jeg har bilde/tanker om å skade/stikke de jeg er veldig glad i ) , ho sier det er bare tvangstanker ! Jeg jobber med saken , men sliter fortsatt med rare ekle tanker , det er slitsom og man dør av de ekle tankene . 

 

Håper jeg har svart på de spørsmålene de spurte om . Lykke til og be deg om hjelp . Husk å ikke bråslutte med piller , den igjen ha meg 1000 tvangstanker av 1 tanke !!! 

Endret 27. juli 2017 av Gutt1986

[Gjest Mina1]

2 timer siden, Gutt1986 skrev:

Her var det mye på engang , skal prøve å svare, men vet ikke om jeg husker å ta med alt !!

Det er mye bedre at du får deg behandling for dine plager . Ingen leger tror du er gal , hvis du ikke vil si alt til din fastlege , så kan du si at du trenger en henvisning til psykolog (DPS) ( Hvis legen spør hvorfor, så kan du bare svare at du sliter altfor mye med tvangstanker og er veldig deprimert , så henviser han til DPS) . Deretter kan du snakke ut alt med din behandler i DPS! ( tro meg de har hørt verre ting enn hva du og jeg sliter med !!) så fort du kommer deg til behandlingen , jo bedre for deg ( ellers blir tankene bare verre ) .

pyskologen går igjennom en rutinesjema og finner ut hva de sliter med , altså jeg trodde jeg hadde selvmordstanker , men så fikk jeg vite at jeg sliter bare med tvangstanker og panikk angst , det var litt lettelse . Der lærer de deg pusteøvelser  og evt henviser deg videre .  pyskologen min sier at jeg skal ta t-banen/trikken , jeg kommer ikke til å hoppe ut , det er bare tvangstanker !! ( for ho var det lett å si , men for meg var det litt vanskelig i starten , man må bare øve og øve , til slutt blir det bort )

Jeg måtte ta ut kjøkken kniven og jobbe med det , sa  pyskologen ( trøst alt jeg har bilde/tanker om å skade/stikke de jeg er veldig glad i ) , ho sier det er bare tvangstanker ! Jeg jobber med saken , men sliter fortsatt med rare ekle tanker , det er slitsom og man dør av de ekle tankene . 

 

Håper jeg har svart på de spørsmålene de spurte om . Lykke til og be deg om hjelp . Husk å ikke bråslutte med piller , den igjen ha meg 1000 tvangstanker av 1 tanke !!! 

Ja mine tvangstanker er tunge og mye. Det er jo helt grusomt å tenke på seg selv som en ond morder. Det er min verste tanke. Altså : tenk om jeg en dag klikker å dreper de jeg elsker høyest av alt på jord. En stund var jeg redd for å sove. For jeg var redd for å gå i søvne å drepe de jeg elsker i søvne. Men nå har jeg det kun når jeg er våken. Det er kronisk. Og inni meg så tenker jeg at jeg ville hate meg selv til døde om jeg skadet noen. Men har lest at de mest samvittighetsfulle med empati har ofte slike tanker. Jeg må gå til legen med det. Er så plagsomt..itilegg har jeg en kjærlighetssorg som aldri har gitt seg pga det sluttet så tungt. Kjedelig ja !

 

Endret 27. juli 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

Kan iallefall love deg trådstarter at dette er hardt å leve med. Men man må gjøre det beste ut av det. Lurer på om OCD er noe vi er født med, eller noe som har utviklet seg av andre omstendigheter / opplevelser i livet... 

Jeg har hatt en fin dag, men jeg har gått rundt å tenkt på mine bevegelser slik som jeg alltid gjør. Jeg er redd for å miste kontrollen over kroppen min.. og slik har jeg hatt det kronisk i 20 år... Vannvittig stort handikap å gå rundt å tenke på hver eneste bevegelse man gjør... Jeg har bestemt meg for å gå til legen med det. Men medisinering tør jeg ikke. For jeg har forsøkt det mot helseangst tidligere, og da ble jeg bare enda sykere, så jeg måtte slutte med medisineringen.