ferie

[frosken]

8 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg har en snill advokat, og jeg har vært åpen fra dag 1.

Advokat sa jeg har en fordel i min autisme, i forhold til en rekke forhold, så det er uproblematisk.

Advokat jobber på 3 paralelle saker, jeg ikke kan gå mer i dubden på.

Jeg har verdier jeg har solgt og kan selge, ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, vil greie meg selv, min kjæreste er snill og betaler og betaler og betaler, men for meg er ikke det sånn jeg vil det skal være.

Selv om vi er en familie som hun sier, jeg vil også kjenne at jeg kan greie meg selv.

Jeg vil ikke havne i parasitt kategorien, jeg må føle at dette som jeg har startet, fordi det var nødvendig, det skal jeg greie.

Nav er veldig greie, de vil gi meg bostøtte, og annen hjelp, jeg har bare godt å si om dem, de forsøker med begrensede midler hjelpe så godt de kan. Den psykologiske støtten er det første som møter en, og den skal heller ikke ringaktes.

Jeg synes det høres ut som om du er godt i varetatt og at du tar gode valg. Håper ting snart blir ordentlig avklart når det gjelder det økonomiske, slik at du kan få god oversikt over økonomien din:-)

[Madelenemie]

34 minutter siden, Gargamel skrev:

Hei.

Det virker som du har kontroll og får god hjelp. Jeg var redd for at du satt alene og at dette vokste over hodet på deg. Derfor et bekymret innlegg fra meg. 

Synd at ex-mannen din reagerer sånn. Jeg har inntrykk av at han er snill på bunnen,  men har et visst temperament. Det er den verste siden hans kommer frem nå. Man skal ikke snakke stygt om hverandre foran barna. Får håpe han roer seg ned og at dere samarbeider bedre etter hvert.

Hei!

Ja jeg håper også det.

Hadde aldri trodd jeg kunne kommet i en slik situasjon, og med et menneske jeg elsker.

Jeg står ikke alene, dvs jeg har kjæreste, og mye hjelp, men viktig for meg å greie mine daglige utgifter. Den følelsen av å være selvforsynt, om du skjønner?

Kjæresten min kjøper mye til oss, og hjelper så fort det er noe, men jeg trenger få dette til å gå mest mulig i null selv, altså inntekter og utgifter faste, jeg liker ikke følelsen av å ligge andre til last.

Nå er det jo ikke hvem som helst, som kjæresten min sier, "nå er vi jo familie", og det er jeg enig i, men livet før henne, er jo en del av meg, og jeg vil ikke hun skal betale for alt det også gale min mann og jeg også har stelt i stand:-)

[frosken]

8 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja og det ser faktisk ut som min ektefelle har forsøkt svindle.

Han tenkte nok, ikke på dette som svindel, men gjorde ting som var gale, sett ut i fra en del forhold.

Det går derfor litt i min retning, jeg slipper batele for noen av de store lånene, da jeg ikke driver med aksjehandel, men mer om dette kommer senere.

Godt at du har en våken advokat som rydder ordentlig opp!

[Madelenemie]

25 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg tror du har et annet følelsesliv enn folk flest  

Fra hans ståsted har han levd livet sitt på en løgn . Det å få vite etter mange års samliv at kjæresten din er homofil, ville fått frem de verste sidene i oss.  I hvert fall i meg, skal jeg innrømme. 

Men håper situasjonen roer seg for dere etter hvert. 

 

Hei

 

Ok takk for nyttig informasjon.

Når jeg handler, prøver jeg i viktige saker, og legge følelsene til side, slik at man handler rasjonelt og fornuftig.

I sammenheng med skillsmisse, forventet jeg at vi fortsetter å samarbeide som de gode foreldre vi har vært, og som barna jo er glade i, det overrasker meg å være i en slik situasjon som denne.

 

[frosken]

8 timer siden, Madelenemie skrev:

Nei!

Han hater meg.

Han snakker stygt og nedsettende om meg til våre felles barn?

Dette er meget spesielt, uvanlig og rart!

Det er ufornuftig og irrasjonelt. Men sånn som han har skreket inn i mine ører, i alle år, så kan man forstå det inn i den personlighetsproblematikken, muligens.

Følelser er ofte irrasjonelle, det er helt normalt. Eksen din har lov til å ha de følelsene han måtte ha, men det gjør det ikke legitimt å snakke nedsettende om deg til barna eller gjøre andre kjipe ting mot deg eller dem.

Dessverre er det ikke så uvanlig, men det er ikke noe mindre kritikkverdig av den grunn. Alt for mange foreldre blir egosentriske ved samlivsbrudd og glemmer barnas behov for foreldre som respekterer hverandre :-(  Dine barn er heldige som har deg som aldri vil synke så dypt moralsk sett.

[Nicklusheletida]

48 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei

 

Ok takk for nyttig informasjon.

Når jeg handler, prøver jeg i viktige saker, og legge følelsene til side, slik at man handler rasjonelt og fornuftig.

I sammenheng med skillsmisse, forventet jeg at vi fortsetter å samarbeide som de gode foreldre vi har vært, og som barna jo er glade i, det overrasker meg å være i en slik situasjon som denne.

 

Og det er jo det klokeste selvsagt

Det vil nok roe seg etter hvert. Vet godt hva du er oppe i nå. For vår del roet det seg da x fant seg ei grepa dame med bein i nesa som holder han i ørene

Hun er et funn for han og jeg håper han greier å holde på henne. 

[Madelenemie]

22 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Og det er jo det klokeste selvsagt

Det vil nok roe seg etter hvert. Vet godt hva du er oppe i nå. For vår del roet det seg da x fant seg ei grepa dame med bein i nesa som holder han i ørene

Hun er et funn for han og jeg håper han greier å holde på henne. 

Hei!

Han fant seg fort kjæreste, gikk på dater fra første stund.

Det skulle man tro hjalp, men tvert i mot har han bare blitt mer og mer irritert.

Jeg lurer på om han blir hisset opp av sine veninner.

Men det er merkelig at noe man kaller sin livs kjærlighet, går så fort over, det var liksom ikke en ukes sorg en gang før han var videre. Jeg var glad, da jeg oppdaget pga av datteren min, hva hun sa, at han hadde fått kjæreste, tenkte da blir ting bedre, men det skjedde ikke. Nå er det vel ett år nesten han har vært sammen henne.

[Madelenemie]

23 timer siden, frosken skrev:

Følelser er ofte irrasjonelle, det er helt normalt. Eksen din har lov til å ha de følelsene han måtte ha, men det gjør det ikke legitimt å snakke nedsettende om deg til barna eller gjøre andre kjipe ting mot deg eller dem.

Dessverre er det ikke så uvanlig, men det er ikke noe mindre kritikkverdig av den grunn. Alt for mange foreldre blir egosentriske ved samlivsbrudd og glemmer barnas behov for foreldre som respekterer hverandre :-(  Dine barn er heldige som har deg som aldri vil synke så dypt moralsk sett.

Hei!

Ja det stemmer. 

Det er vanskelig for meg å tenke på at jeg må ha kjent min tidligere mann ganske dårlig, for jeg hadde aldri! trodd dette om han.

Jeg går heller enda litt motsatt enn han jeg, jeg blir veldig mer bevisst på å snakke positivt om han, til barna, fordi jeg tenker de trenger tryggheten, ved å stadig bli forsikret om at, til tross for at vi skiller oss, så er vi like glad i dem, og setter de først.

Det er liksom ikke en tid føler jeg for å komme med de ellers uskyldige men tidvis kritiske bemerkningene.

Men der tenker vi altså helt ulikt.

[Gjest Gargamel]

1 time siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja det stemmer. 

Det er vanskelig for meg å tenke på at jeg må ha kjent min tidligere mann ganske dårlig, for jeg hadde aldri! trodd dette om han.

Jeg går heller enda litt motsatt enn han jeg, jeg blir veldig mer bevisst på å snakke positivt om han, til barna, fordi jeg tenker de trenger tryggheten, ved å stadig bli forsikret om at, til tross for at vi skiller oss, så er vi like glad i dem, og setter de først.

Det er liksom ikke en tid føler jeg for å komme med de ellers uskyldige men tidvis kritiske bemerkningene.

Men der tenker vi altså helt ulikt.

Husk at din oppførsel også kan se rar ut dra hans ståsted: Du sier du elsker ham etc, men går fra ham og blir sammen med en kvinne. Han har også opplagt grunn til å tenke at han har tatt feil av deg.

Det er nok lett for ham å tenke at ekteskapet var en løgn siden du nå står frem som lesbisk. Jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror hans følelser for deg var ekte, og at dine følelser for ham er ekte.

[Gjest Xtra]

På 4.8.2017 den 0.35, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg elsker min tidligere ektemann, som nå hater meg, så jeg prøver så godt jeg kan å ikke gjøre noe galt.

Men han har faktisk gått fra å hevde jeg er hans livs kjærlighet til å hate meg,

og det syns jeg tyder på at det både skurrer og noe ikke er helt friskt.

Man går ikke fra å elske til å hate, det er unormalt!

Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet, Ikke hat. Følelsene kjærlighet og hat er nært beslektet, I hvertfall i mellommenneskelige forhold. Mannen din er skuffet og sint og fører seg bedratt, det er ikke rart om han har hatfølelser overfor deg nå. Jeg antar imidlertid at han også er glad i deg; det er ingen motsigelse i dét.

[Madelenemie]

4 timer siden, Xtra skrev:

Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet, Ikke hat. Følelsene kjærlighet og hat er nært beslektet, I hvertfall i mellommenneskelige forhold. Mannen din er skuffet og sint og fører seg bedratt, det er ikke rart om han har hatfølelser overfor deg nå. Jeg antar imidlertid at han også er glad i deg; det er ingen motsigelse i dét.

Hei!

Det er jeg uenig i!

Et eksempel: Hvis min "fiende" krenker, volder, og sviker meg, viker jeg ikke fra mine grunnleggende etiske verdier. (slike verdier og forankringer tar tid å få på plass, fordi:  tid å tenke gjennom, tid å utvikle og modne,  og tid å implementere, dvs gjøre til en naturlig del av sin personlighet. Dette skjer gradvis gjennom livet og heter modning, i denne prosessen setter man feks barn og deres behov, foran sine egne.

Ja jeg kan også bli sint og lei meg, men bare kort tid etter på, henter jeg meg med fornuften min inn, særlig i de tilfeller der jeg har overordede hensyn å ta.

Og i mitt tilfelle er de mange, det handler om alle våre barn, og for deres skyld kan jeg tåle både krenkelser og ydmykelser,

jeg kan tåle, men i det mine barn blir ofre, da har jeg ikke like lang ageringstid.

Så i dette er vi uenige.

Mulig mange forholder seg ukritisk til livsmotto og ordtak, i slike sammenhenger, men jeg forholder meg til min realitet, og til den realitet jeg ser mange andre erfarer, samt diverse faganalyser og vurderinger, av typer personligheter som er i stand til å hate, sitt eget barns biologiske opphav.

Slikt tenker jeg som sykelighet/sykelig forfengelighet, ikke som slik normalmenneske, i sin fornuft, forankret i biologi, ville agitert.

 

[AnonymBruker]

Veldig få mennesker klare å utelukkende la seg styre av fornuften. Det er du som nok er litt "unormal" der. Hadde jeg vært din mann hadde jeg også følt meg sveket og lurt - han har levd et langt ekteskap på en løgn (han har ikke visst om din homofile legning). Selvsagt ønsker vi alle det beste for våre barn, og vi skulle ønske alle kunne legge sine følelser til side for å få det til, men det er forståelig at din mann er sint - ikke uforståelig, som du later til å synes. Jeg tror han vil kunne hente seg inn, men det kan nok ta tid. 

Anonymkode: 805ce...612

[Gjest Gargamel]

2 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Det er jeg uenig i!

Et eksempel: Hvis min "fiende" krenker, volder, og sviker meg, viker jeg ikke fra mine grunnleggende etiske verdier. (slike verdier og forankringer tar tid å få på plass, fordi:  tid å tenke gjennom, tid å utvikle og modne,  og tid å implementere, dvs gjøre til en naturlig del av sin personlighet. Dette skjer gradvis gjennom livet og heter modning, i denne prosessen setter man feks barn og deres behov, foran sine egne.

Ja jeg kan også bli sint og lei meg, men bare kort tid etter på, henter jeg meg med fornuften min inn, særlig i de tilfeller der jeg har overordede hensyn å ta.

Og i mitt tilfelle er de mange, det handler om alle våre barn, og for deres skyld kan jeg tåle både krenkelser og ydmykelser,

jeg kan tåle, men i det mine barn blir ofre, da har jeg ikke like lang ageringstid.

Så i dette er vi uenige.

Mulig mange forholder seg ukritisk til livsmotto og ordtak, i slike sammenhenger, men jeg forholder meg til min realitet, og til den realitet jeg ser mange andre erfarer, samt diverse faganalyser og vurderinger, av typer personligheter som er i stand til å hate, sitt eget barns biologiske opphav.

Slikt tenker jeg som sykelighet/sykelig forfengelighet, ikke som slik normalmenneske, i sin fornuft, forankret i biologi, ville agitert.

 

Hei

Jeg vil presisere at jeg ikke synes det mannen din gjør er ok. Jeg er ikke veldig overrasket over reaksjonen hans, for du har gjennom årene beskrevet ham som et følelsesmenneske. Nå er det de negative følelsene som styrer ham.

Han bør ikke snakke stygt om deg til barna. Jeg håper det normaliseres. 

Du får stå ved dine prinsipper og være rimelig og rettferdig uansett. 

[Madelenemie]

17 minutter siden, Gargamel skrev:

Hei

Jeg vil presisere at jeg ikke synes det mannen din gjør er ok. Jeg er ikke veldig overrasket over reaksjonen hans, for du har gjennom årene beskrevet ham som et følelsesmenneske. Nå er det de negative følelsene som styrer ham.

Han bør ikke snakke stygt om deg til barna. Jeg håper det normaliseres. 

Du får stå ved dine prinsipper og være rimelig og rettferdig uansett. 

 

[Madelenemie]

Ja

jeg kan ikke en gang bruke mine prinsipper, min etikk, mine verdier og leveregler.

jeg handler i forhold til han kun av dyp kjærlighet, jeg kan ikke, ikke elske han, han som har gitt meg også det beste i livet, barna!

[yellow ledbetter]

Noe av problemet er nok nettopp at du er rasjonell/tankestyrt, mens han først og fremst er følelsesstyrt. Jeg har slitt litt med det samme når det gjelder min egen mann. Ikke at noen av oss har vært utro, eller at vi har vurdert å skilles, men jeg blir oppgitt over at han kan grave seg ned i ting i fortiden som ingen kan gjøre noe med, eller være dødelig fornærmet i årevis over noe han selv vet ikke var vondt ment av de som sa det. Han blir aldri kvitt det, liksom, og det er først og fremst til plage for ham selv. Mens han på sin side kan irritere seg over at jeg har en tilnærming til problemer og hendelser som gjør at jeg kan virke kald og kynisk. Han lar seg lettere provosere, mens jeg tar mye med et skuldertrekk, når det er noe som jeg uansett ikke kan gjøre noe med. Ulik personlighet er ikke alltid så lett, enten det gjelder familieforhold eller andre du er nødt til å forholde deg til. Vi må bare akseptere at vi er ulike, og forholde oss mest til hva noen faktisk gjør, ikke hva de føler, når det er snakk om ekser og andre du ikke er i et forhold til.