Føler mindre for mine nærmeste

[AnonymBruker]

Jeg er litt usikker på en ting og lurte på om noen kan hjelpe meg å sotere tankene. Jeg har opplevd å være likegyldig og følelsesløs med cipralex og men også uten medisin ved depresjon. Har nå lenge gått på brintellix 20 mg. Har vært tett på mine voksne barn de siste dagene. De prater i vei om alt mulig. Jeg ser på de og prøver å kjenne noe , men jeg føler ingenting. En av mine døtre gråter og fortelle om hvor veldig vanskelig hun har hatt det og at det også har vært vanskelig å se meg ha en psykiske lidelse. Jeg klarer ikke å gråte , er helt nummen liksom. Jeg trøster og støtter henne men føler meg bare sliten. Føler ansvar og handler automatisk som mor. Vil gå å legge meg. Får masse kroppslig ubehag og angst. 
Er dette pga medisiner, depresjon eller PTSD ?. Jeg lurer på om jeg hadde følt mer for mine nærmeste om jeg sluttet med medisiner?. 

Anonymkode: f9cd8...eb8

[Gjest Mina1]

Det kan være medisineringen. Men mulig at du føler mye for dine nærmeste innerst inne. 

Jeg kan fortelle deg en ting. Jeg husker da barna ble født og var små: Iblant kunne jeg gå rundt å tenke: "Elsker jeg egentlig mine barn?" Og så ble jeg sint på meg selv og sa til meg selv: "fy, så slemt spørsmål du stiller til deg selv: hva går det ut av deg? osv". Jeg drev å var redd for at jeg ikke elsket mine barn. Men saken var at jeg kjente at jeg var livredd for at noe skulle skje de osv osv. Det opptok mitt hode hele tiden. Jeg var redd for alt som kunne skje de. Ble de lei seg så ble jeg lei meg.. Ble de glad så ble jeg glad. Jeg kunne være trøtt i blant, og følte i blant for litt tid alene. Men en sak er jeg sikker på: Jeg elsket de. Men jeg drev å klandret meg selv for å mulig ikke elske de. Man lurer på hvilke følelser man føler hvis man ikke skulle elske barna sine. 

Du må uansett ikke gå rundt å klandre deg selv. Dersom du er i en periode der du har det vanskelig så kan man føle seg veldig likegyldig. Men medisinering er ikke alltid så bra etter min mening. Jeg opplevde en noe traumatisk hendelse da et av barna ble født og da måtte jeg medisineres. Legene måtte stoppe medisinbruken pga at jeg ble altfor sløv av den. Jeg orket ingenting. Var sliten hele tiden osv. Jeg ble frisk etter at medisineringen stoppet. 

Og litt om dagen i dag: barna mine er voksne. Jeg vet at jeg elsker dem. Jeg kunne aldri tenke meg et liv uten en av dem. Jeg elsker å se dem glade og fornøyde. Blir de lei seg så er jeg lei meg. Ja barna mine påvirker livet mitt, men jeg er glad for det. For det betyr at jeg elsker dem. Barna mine er nummer 1 for meg, og det vil de alltid være. Jeg tror at du elsker dine barn også. 

Håper at alt ordner seg for deg!. 

Endret 9. august 2017 av Mina1

[AnonymBruker]

7 timer siden, Mina1 skrev:

Det kan være medisineringen. Men mulig at du føler mye for dine nærmeste innerst inne. 

Jeg kan fortelle deg en ting. Jeg husker da barna ble født og var små: Iblant kunne jeg gå rundt å tenke: "Elsker jeg egentlig mine barn?" Og så ble jeg sint på meg selv og sa til meg selv: "fy, så slemt spørsmål du stiller til deg selv: hva går det ut av deg? osv". Jeg drev å var redd for at jeg ikke elsket mine barn. Men saken var at jeg kjente at jeg var livredd for at noe skulle skje de osv osv. Det opptok mitt hode hele tiden. Jeg var redd for alt som kunne skje de. Ble de lei seg så ble jeg lei meg.. Ble de glad så ble jeg glad. Jeg kunne være trøtt i blant, og følte i blant for litt tid alene. Men en sak er jeg sikker på: Jeg elsket de. Men jeg drev å klandret meg selv for å mulig ikke elske de. Man lurer på hvilke følelser man føler hvis man ikke skulle elske barna sine. 

Du må uansett ikke gå rundt å klandre deg selv. Dersom du er i en periode der du har det vanskelig så kan man føle seg veldig likegyldig. Men medisinering er ikke alltid så bra etter min mening. Jeg opplevde en noe traumatisk hendelse da et av barna ble født og da måtte jeg medisineres. Legene måtte stoppe medisinbruken pga at jeg ble altfor sløv av den. Jeg orket ingenting. Var sliten hele tiden osv. Jeg ble frisk etter at medisineringen stoppet. 

Og litt om dagen i dag: barna mine er voksne. Jeg vet at jeg elsker dem. Jeg kunne aldri tenke meg et liv uten en av dem. Jeg elsker å se dem glade og fornøyde. Blir de lei seg så er jeg lei meg. Ja barna mine påvirker livet mitt, men jeg er glad for det. For det betyr at jeg elsker dem. Barna mine er nummer 1 for meg, og det vil de alltid være. Jeg tror at du elsker dine barn også. 

Håper at alt ordner seg for deg!. 

Tusen takk for fine og nyttige ord. Følelser kan lure oss noen ganger. Jeg må holde fast på det jeg vet og velger å gjøre. Fortsette å stille opp for ungene mine. 

Anonymkode: f9cd8...eb8

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for fine og nyttige ord. Følelser kan lure oss noen ganger. Jeg må holde fast på det jeg vet og velger å gjøre. Fortsette å stille opp for ungene mine. 

Anonymkode: f9cd8...eb8

Er glad så lenge mine ord kan være til hjelp. Jeg gikk ganske mye rundt i barneårene til barna mine og lurte på om jeg egentlig var glad i de. Tenk å gå å lure på det tenkte jeg. Høres sykt ut men jeg tror det er normalt. Men svaret som jeg kom frem til er : Ja jeg elsker de. Ville aldri vært uten noen av de i mitt liv. Gjør det du kan for barna og husk også å ta deg hvilepauser der noen passet barna litt slik du får ro og hvile :). Lykke til 

Anonymkode: b7829...c64

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er glad så lenge mine ord kan være til hjelp. Jeg gikk ganske mye rundt i barneårene til barna mine og lurte på om jeg egentlig var glad i de. Tenk å gå å lure på det tenkte jeg. Høres sykt ut men jeg tror det er normalt. Men svaret som jeg kom frem til er : Ja jeg elsker de. Ville aldri vært uten noen av de i mitt liv. Gjør det du kan for barna og husk også å ta deg hvilepauser der noen passet barna litt slik du får ro og hvile :). Lykke til 

Anonymkode: b7829...c64

Var jeg som skrev dette. Tastet det ut anonymt uten at det skulle være anonymt