Vil fortelle sannheten, men det koster for mye

[AnonymBruker]

Har seg slik, at jeg bærer på en veldig vond hemmelighet. Hemmeligheten har jeg bært alene en stund .Hemmeligheten tilsvarer ikke en fengselstraff,( slik at ingen misforstår. )

Problemet er at jeg ønsker ikke å ha denne hemmeligheten, men om jeg forteller denne, så kan jeg risikere at noen forteller den videre. Så når jeg egentlig ønsker å  være ærlig med spes.typen min, så kan jeg ikke være det. Er så fortvilt , for det er ingen utvei.

Hva hadde du gjort??

Anonymkode: 776ca...bf8

[sib88]

Hei!

Så leit å høre at du må bære på dette alene.
Hemmeligheter kan være vonde å bære på, og de er ekstra vonde når vi føler oss tvunget til å holde de helt for oss selv.

Det høres ut for meg som om bekymringer rundt din hemmelighet skaper en del stress hos deg. Du forteller at du er redd hemmeligheten skal bli delt videre til mennesker du ikke ønsker skal vite noe.

Jeg forstår at du ikke vil gå i detalj her, men uavhengig av hva hemmeligheten din handler om, så tenker jeg at det må være godt å få delt den med noen. Kanskje du kan dele den med noen som har taushetsplikt? F.eks en anonym tjeneste som www.kirkens.sos.no ? De tilbyr blant annet en anonym meldingstjeneste hvor du kan dele det du har på hjertet, og få et anonymt svar tilbake. Der kan du opprette du din egen personlige konto med brukernavn og passord, og alle meldinger slettes automatisk innen 14 dager.

Ofte er det veldig stor hjelp i det å dele tankene våre med noen i fortrolighet. Kanskje kan en anonym dialog der du deler litt mer,  hjelpe deg å samle tankene og finne veien videre?

Dersom denne hemmeligheten er noe som tærer på deg psykisk i hverdagen, gjør deg deprimert eller engstelig, så kan du vurdere om du vil samtale med en psykolog. Det kan selvsagt ta litt lenger tid å komme i gang med, så hvis behovet er mer akutt enn det, så vil en anonym meldingstjeneste være til god hjelp. Du får gjerne svar innen 24 timer.

Håper dette var til hjelp. Lykke til!

 

[AnonymBruker]

Tusen takk for et så utfyllende og godt svar. Jeg skal prøve på dette ☺

Anonymkode: 776ca...bf8

[sib88]

Bare hyggelig. Håper at det løser seg for deg : )

[AnonymBruker]

På 8/9/2017 den 22.32, AnonymBruker skrev:

Har seg slik, at jeg bærer på en veldig vond hemmelighet. Hemmeligheten har jeg bært alene en stund .Hemmeligheten tilsvarer ikke en fengselstraff,( slik at ingen misforstår. )

Problemet er at jeg ønsker ikke å ha denne hemmeligheten, men om jeg forteller denne, så kan jeg risikere at noen forteller den videre. Så når jeg egentlig ønsker å  være ærlig med spes.typen min, så kan jeg ikke være det. Er så fortvilt , for det er ingen utvei.

Hva hadde du gjort??

Anonymkode: 776ca...bf8

Jeg har også en hemmelighet jeg ikke kan dele med noen og det er grusomt. Normalt er jeg en ganske åpen person som ikke er redd for å feks si at jeg er deprimert og har angst hvis jeg føler en viss tillitt. Det er noe jeg sliter med å leve med men samtidig,-får noen vite det vil jeg ikke klare å leve lengre. Ikke noe straffbart og ikke noe jeg har gjort sånn egentlig heller. Psykologen vet om det men det snakkes ikke om og jeg klarer ikke ta opp temaet heller. Skam fra ende til annen.

Til sib88, takk for tipset om å sende melding til kirkens sos. Kanskje jeg våger en dag jeg er alene hjemme.

Anonymkode: dfe4d...524

[Gjest Gargamel]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også en hemmelighet jeg ikke kan dele med noen og det er grusomt. Normalt er jeg en ganske åpen person som ikke er redd for å feks si at jeg er deprimert og har angst hvis jeg føler en viss tillitt. Det er noe jeg sliter med å leve med men samtidig,-får noen vite det vil jeg ikke klare å leve lengre. Ikke noe straffbart og ikke noe jeg har gjort sånn egentlig heller. Psykologen vet om det men det snakkes ikke om og jeg klarer ikke ta opp temaet heller. Skam fra ende til annen.

Til sib88, takk for tipset om å sende melding til kirkens sos. Kanskje jeg våger en dag jeg er alene hjemme.

Anonymkode: dfe4d...524

Hvis du ikke har gjort noe straffbart lurer jeg på hva som gnager så mye at du omtrent ikke kan leve med det. Kanskje du har vært for svak i en situasjon, og ikke klart å gjøre det rette? Du er i såfall ikke alene.

Jeg har i alle en følelse av at det tar større plass i hodet ditt enn det fortjener.

 

Endret 12. august 2017 av Gargamel

[Gjest Gargamel]

På 9.8.2017 den 22.32, AnonymBruker skrev:

Har seg slik, at jeg bærer på en veldig vond hemmelighet. Hemmeligheten har jeg bært alene en stund .Hemmeligheten tilsvarer ikke en fengselstraff,( slik at ingen misforstår. )

Problemet er at jeg ønsker ikke å ha denne hemmeligheten, men om jeg forteller denne, så kan jeg risikere at noen forteller den videre. Så når jeg egentlig ønsker å  være ærlig med spes.typen min, så kan jeg ikke være det. Er så fortvilt , for det er ingen utvei.

Hva hadde du gjort??

Anonymkode: 776ca...bf8

Hvis det er et stort problem kan du starte med å fortelle det til noen som har taushetsplikt. Prest, lege, psykolog. Du er forsåvidt anonym her også, men det virker kanskje skummelt å legge det ut offentlig. 

[Gjest Mina1]

Vet hvordan det er å ikke få åpne seg til noen. Av og til er det viktig å forsøke å finne en å betro den til. Men av og til føles det umulig å fortelle den og. Å fortelle en hemmelighet krever tiltro og at man sier det til en som kan forstå deg. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, Mina1 skrev:

Vet hvordan det er å ikke få åpne seg til noen. Av og til er det viktig å forsøke å finne en å betro den til. Men av og til føles det umulig å fortelle den og. Å fortelle en hemmelighet krever tiltro og at man sier det til en som kan forstå deg. 

Nettopp. Men idé hemmeligheten fortelles endres synet på meg for alltid. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i hemmeligheten. En diagnose er satt og selv på lukkede anonyme fora blir man dømt nedenom og hjem dersom man forteller. Å snakke måtte være med en person man aldri så igjen etterpå, en som ikke kjente noen jeg kjenner.

Anonymkode: dfe4d...524

[cilie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. Men idé hemmeligheten fortelles endres synet på meg for alltid. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i hemmeligheten. En diagnose er satt og selv på lukkede anonyme fora blir man dømt nedenom og hjem dersom man forteller. Å snakke måtte være med en person man aldri så igjen etterpå, en som ikke kjente noen jeg kjenner.

Anonymkode: dfe4d...524

Høres ut som du bør snakke med en psykiater el psykolog. Kanskje diagnosen må revurderes, eller at du trenger hjelp til å bearbeide følelsene dine, akseptere, lære å leve med det. 

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. Men idé hemmeligheten fortelles endres synet på meg for alltid. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i hemmeligheten. En diagnose er satt og selv på lukkede anonyme fora blir man dømt nedenom og hjem dersom man forteller. Å snakke måtte være med en person man aldri så igjen etterpå, en som ikke kjente noen jeg kjenner.

Anonymkode: dfe4d...524

Hvis hemmeligheten din er en diagnose, så er ikke det noe du plikter å fortelle andre. Det holder at du evt. sier at du sliter psykisk.

[AnonymBruker]

Enig med frosken. Du har ingen opplysningsplikt overfor noen. Jeg har heller ikke sagt noe om mine diagnoser til noen av mine.

Du ER heller ikke diagnosen din, husk det. 

Jeg ville for øvrig bedt om en secound opinion. Har du råd til å dra til psykia? Kan være verdt pengene når en diagnose preger livet ditt i så stor grad. 

Klem 

Anonymkode: fde6d...177

[Gjest Mina1]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. Men idé hemmeligheten fortelles endres synet på meg for alltid. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i hemmeligheten. En diagnose er satt og selv på lukkede anonyme fora blir man dømt nedenom og hjem dersom man forteller. Å snakke måtte være med en person man aldri så igjen etterpå, en som ikke kjente noen jeg kjenner.

Anonymkode: dfe4d...524

Du kan gjøre som jeg gjorde en gang. Jeg slet med noe og var inne på et annet forum. En av brukerne forsto at jeg slet tungt og skrev at hun kunne skrive med meg om det på anonym mail. Vi skrev om det. Og det var godt å få skrevet om det med noen som ikke dømte meg ned og nord. Om du vil så kan du skrive om det til meg på anonyme mailer. Det velger du selv. 

Jeg forstår godt hvordan det føles og sitte inne med noe man ikke føler at man kan si til folk. 

 

[frosken]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. Men idé hemmeligheten fortelles endres synet på meg for alltid. Jeg kjenner ikke meg selv igjen i hemmeligheten. En diagnose er satt og selv på lukkede anonyme fora blir man dømt nedenom og hjem dersom man forteller. Å snakke måtte være med en person man aldri så igjen etterpå, en som ikke kjente noen jeg kjenner.

Anonymkode: dfe4d...524

Hvis du fortsatt går hos den behandleren som har brukt denne diagnosen, så er dette et tema egnet til å drøfte inngående i terapi.

Av og til har jeg truffet folk som ikke har hatt noen problemer med å ha diagnoser som andre frykter, fordi de har hatt mer inngående forståelse av både diagnosen og seg selv enn hva som er vanlig. Dessverre er det enkelte psykiatridiagnoser som nesten benyttes som "skjellsord" i noen sammenhenger, men de som jobber med pasientene som muligens kan kategoriseres innenfor disse diagnosene, pleier å tenke annerledes om det.

Snakk med de du har kontakt med i helsevesenet om diagnosen som ble satt, og husk at du ikke går rundt med merkelappen i panna og den skal heller ikke stå på dørklokka di. Den er en privatsak.

[Gjest Mina1]

Man skal aldri være redd for hva andre kan tenke og tro om seg. Men det er vi vel alle sammen mer eller mindre. 

[AnonymBruker]

15 timer siden, frosken skrev:

Hvis du fortsatt går hos den behandleren som har brukt denne diagnosen, så er dette et tema egnet til å drøfte inngående i terapi.

Av og til har jeg truffet folk som ikke har hatt noen problemer med å ha diagnoser som andre frykter, fordi de har hatt mer inngående forståelse av både diagnosen og seg selv enn hva som er vanlig. Dessverre er det enkelte psykiatridiagnoser som nesten benyttes som "skjellsord" i noen sammenhenger, men de som jobber med pasientene som muligens kan kategoriseres innenfor disse diagnosene, pleier å tenke annerledes om det.

Snakk med de du har kontakt med i helsevesenet om diagnosen som ble satt, og husk at du ikke går rundt med merkelappen i panna og den skal heller ikke stå på dørklokka di. Den er en privatsak.

Takk. Det er en skjellsord diagnose i aller høyeste grad. 

 

Anonymkode: dfe4d...524

[AnonymBruker]

 Narsissist 😓

Anonymkode: dfe4d...524

[Gjest Mina1]

Viktige i livet er å våge å være seg selv. Ikke være redd for hva andre måtte tenke og tro. Men har man en diagnose som man ikke føler man kan fortelle så har som oftest ingen et krav på å vite den. Og tillit har alt å si. 

[AnonymBruker]

På 13.8.2017 den 8.16, frosken skrev:

Hvis hemmeligheten din er en diagnose, så er ikke det noe du plikter å fortelle andre. Det holder at du evt. sier at du sliter psykisk.

Hva andre ting kvalifiserer til opplysningsplikt ( for en ev. Partner / vennskap, hvis man utelukker diagnoser? 

Anonymkode: 776ca...bf8

[AnonymBruker]

Hva kvalifiserer til "opplysningsplikt " hvis man utelukker diagnoser? Iht Kjæreste eller vennskap?

Anonymkode: 776ca...bf8