Ufør - en pariakaste?

[AnonymBruker]

Bør leses.

https://www.h-avis.no/debatt/meninger/leserinnlegg/ufor-en-pariakaste/o/5-62-461071

Vi er den gruppen mennesker som er en «belastning» for de ulike regjeringsalternativene, vi har tydeligvis «valgt» å la oss bli uføre, vi har hatt en «snill lege», eller vi har «sutret oss til en uføretrygd». Vi er «navere», vi ønsker bare å gå hjemme og slenge, uten å bidra til fellesskapet. Vi er helt «like» og «alle uføretrygdede er snyltere».

Noen som kjenner igjen disse karakteristikkene av gruppen uføre?

Disse utsagnene kan man finne igjen i utallige avisinnlegg når regnestykket på velferdsgodene i landet vårt skal diskuteres. Jeg føler meg rimelig provosert at det er godtatt å mobbe en gruppe mennesker, uten at noen tar til ordet for det motsatte. Jeg føler meg rimelig provosert av at man putter et utall av ulike skjebner i en samlesekk og antar at alle er like. Og jeg føler meg rimelig provosert av at det er legitimt å ha slike holdninger!

Vi som er uføre er langt ifra en homogen gruppe, vi har noen unge uføre, som av ulike årsaker ikke har taklet det samfunnet vi lever i dag, der effektivisering, omstilling og selvrealisering er begreper som tar knekken på noen.

Om du som leser dette med hånda på hjertet kan si, at du aldri har tenkt: «ja, se på naboen, uføre men jaggu klarer h*n å male huset, eller jobbe i hagen, eller å gå tur i fjellet», blir jeg glad, for det betyr at du har empati!

Mange uføre isolerer seg nettopp pga. den belastningen det er å skulle rettferdiggjøre at de klarer noe, en dag – de dagene den uføre ikke klarer noe, ser du h*n ikke! Da er kroppen utslitt, men den fjellturen som h*n var på lever h*n på lenge.

Mitt ønske for valgåret 2017 er at vi blir sett på som mennesker, ikke som en belastning. At vi får en hverdag som ikke tapper oss ytterligere for krefter, og at levevilkårene er slik at man har råd til å bo, råd til oppvarming og råd til å ha et varmt måltid om dagen, uten å måtte føle at vi «snylter» på samfunnet.

Vi ønsker å bli respektert!

Anonymkode: 497d5...0b9

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ikke veldig stigmatisert. Men det er mulig jeg ikke legger merke til det. På tidspunktet jeg ble ufør, så fikk jeg brev i posten om å komme og undertegne søknaden. Uten att jeg hadde bedt om det selv. Men nå har jeg en diagnose som største delen av de diagnostiserte er uføre.

 

Så for meg så var det ikke noe kamp om å få uføretrygd.

 

Mulig jeg har vært "heldig".

 

Men att Ola Dunk synes uføre er noen snyltere, det tror jeg nok sikkert.

 

Og ja, de politiske partiene de snakker om oss som problembarna i samfunnet. Med unntak av ytre venstre. Samtidig så er partier som FRP, sin velgermasse i høyere grad en vanlig trygdet. Selv om de har fostret slike Ola Dunkere som Leirstein.

Anonymkode: 5d800...333

[AnonymBruker]

Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt lei av disse innleggene. Lei fordi alt tas personlig og/eller i verste mening. At så mange, og særlig unge, blir uføre, er ikke de uføres skyld, men det er en betydelig utfordring for samfunnet. Og det er samfunnet som må finne løsninger slik at færre blir uføre og flere klarer å gjøre en jobb.

Når stadig færre skal forsørge stadig flere, når en før eller siden et punkt hvor dette ikke går i hop. Velferden for alle vil da synke. Som sagt er dette ikke de uføres skyld. Det er politikerne som må finne løsninger som snur denne trenden. De fleste uføre har en restarbeidsevne som vi må få utnyttet. Det vil tjene de uføre, og det vil tjene samfunnet. Ansvaret for å få dette til å funke ligger selvsagt ikke på de uføre, men på politikerne.

De uføre må tåle at denne utfordringen diskuteres på veien mot å finne løsninger uten å ta det som mobbing eller en personlig fornærmelse.

Anonymkode: 05f73...106

[Jokke89]

Du har rett. Om dette skal endres, så må det gjøres noe politisk. Og tror ikke partiene på høyresiden er de riktige til å gjøre dette, derfor må det bli regjeringsskifte om det skal bli noen bedring på dette punktet.. Samfunnet må bli flinkere til å la folk jobbe det de greier, uansett hvor liten stillingsprosent det måtte være

[AnonymBruker]

Pyramidespillet kollapser ganske snart ja, 1.7 barn per (norske) kvinne, vi lever lengre, vi masseimporterer folk, den ene gruppen vi masseimporterer har 40% yrkesdeltagelse og får permanent oppholdstillatelse, den andre gruppen vi importerer har 90% yrkesdeltagelse men får ikke eller ønsker ikke bli borgere. Denne 90% presser bare svakerestilte borgere (som bla.a de 40% jeg nevne) ut på ytelser, og bare gir billig arbeidskraft for rike bedriftseiere på bekostning av svakerestilte borgere (som fort sendes på trygd da, slik at rike bedriftseiere kan klage på at de må betale så mye skatt etter å ha sendt borgerne på trygd fordi de ville ha billig importert arbeidskraft...)

På toppen av det hele, har vi en religiøs oppblomstring, som vil føre til mye berikelse fremover, for å si det mildt

Mye kan løses ved å melde oss ut av EU (slik vi stemte for i valget), men det kommer nok ikke til å skje, og dette vil gå i dass før eller siden

Lykke til

 

Men, on topic, ja lite er enkeltindivider trygdet eller ei sin skyld, problemet slik jeg ser det er kortsiktig berikelse er det politikerne går for, men det har en ekstrem kostnad på sikt (men det bryr ikke politikerne seg om, for det er ikke deres jobb, deres jobb er å bli valgt)

Anonymkode: 361df...153

[Jokke89]

Jeg er for EU jeg, da, så den diskusjonen er det ikke riktig å ta med meg.. Men det som må skje, er at det må bli lettere med mindre stillinger, for eksempel om noen kan jobbe 30 prosent, bør de få muligheten til det, 40 prosent bør de få muligheten til det, ja, selv om du har kun 10 prosent restarbeidsevne, så bør du jobbe de 10 prosentene, du får da benytta din restarbeidsevne ! Om du ikke greier å jobbe, og er reelt 100 prosent ufør, skal du naturligvis slippe !

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Jokke89 skrev:

Jeg er for EU jeg, da, så den diskusjonen er det ikke riktig å ta med meg.. Men det som må skje, er at det må bli lettere med mindre stillinger, for eksempel om noen kan jobbe 30 prosent, bør de få muligheten til det, 40 prosent bør de få muligheten til det, ja, selv om du har kun 10 prosent restarbeidsevne, så bør du jobbe de 10 prosentene, du får da benytta din restarbeidsevne ! Om du ikke greier å jobbe, og er reelt 100 prosent ufør, skal du naturligvis slippe !

Problemet er bare at disse stillingene ikke finnes. 

Om du da ikke mener at staten skal opprette en masse "tulle-stillinger" slik at det skal være jobb til alle, som i tidligere Øst Tyskland.

 

Anonymkode: 497d5...0b9

[Jokke89]

Hadde jo ikke trengt å være tullestillinger, kunne vært noe som brukte alle sine beste evner

[Gjest Maggie55]

Håper politikerne nå som det også er valgår virkelig bir minnet på at vi ikke alle  har det ikke alle likt. Håper det blir mange og gode kronikker også i riksaviser og i øvrige mediaer. Kanskje hvis skriveføre og medievante mennesker tok virkelig tak i problematikken som som alltid bare øker og øker i aktualitet på samme måte som når de er i andre sammenhenger.

Mange er redde for å klage og bi oppfattet som håpløse og vanskelige og kanskje legge seg ut med " øvrigheta" som "definerer " moralsk praksis" og kanskje bli enda mere utsatte tror jeg.

Vi har det bra her i landet og kanskje noen av oss endog for godt men alt er langt fra glamour for alle.

(Noen må kanskje bare betale prisen som alltid i historien. Det er skjedd mye urett opp gjennom tidene og uretten finnes dessverre så altfor mye av også i dag. Alle er bare opptatt med sin sak og ser ofte bare seg selv. Skulle ønske jeg så grunn til optimisme som enkelte som så mange ganger før ved kriser mener det er grunn til å fremheve av positive tegn i " det store bildet")

Husker Per i "Per Gynt "hvor det var tema at man skulle ikke " gå utenom bøygen"

Kanskje det er hva vi gjør her i landet. ? (Går utenom " bøygen" og er " oss selv nok" som fader Ibsen skriver.)

Men det er bel ikke  riktig å skjære alle med makt og stort ansvar og muligheter til å gjøre særligforskjell over en kam heller.Hva har man da?

Man må kanskje bare gå i seg selv og aldri gi opp og håpe at det virkelig er slik at " ingen går fri".

[ISW]

Jeg tror egentlig at det største hatet mot uføre bæres av de uføre selv (mot en selv).

Man misliker situasjonen man har kommet i, man misliker at man ikke kan jobbe, det er vondt å stå utenfor. Man sliter med en kronisk sykdom og man ser at andre i samfunnet har større inntekt, og "lykkes" bedre i livet.

Dette er fryktelig trist, og sykdom kan ramme hvem som helst. Men å sette definisjonen som en pariakaste, tror jeg som sagt i hovedsak gjøres av de uføre selv, og ikke samfunnet rundt. Skjønner at man føler seg sånn, når man er syk og har dårlig råd. Men jeg synes ikke det er riktig å projisere et slikt hat til menneskene rundt. Millioner av nordmenn er i jobb og ikke ser ned på de uføre. Selv om selvfølgelig noen gjør det, men langt flere uføre gjør det selv.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg tror egentlig at det største hatet mot uføre bæres av de uføre selv (mot en selv).

Man misliker situasjonen man har kommet i, man misliker at man ikke kan jobbe, det er vondt å stå utenfor. Man sliter med en kronisk sykdom og man ser at andre i samfunnet har større inntekt, og "lykkes" bedre i livet.

Dette er fryktelig trist, og sykdom kan ramme hvem som helst. Men å sette definisjonen som en pariakaste, tror jeg som sagt i hovedsak gjøres av de uføre selv, og ikke samfunnet rundt. Skjønner at man føler seg sånn, når man er syk og har dårlig råd. Men jeg synes ikke det er riktig å projisere et slikt hat til menneskene rundt. Millioner av nordmenn er i jobb og ikke ser ned på de uføre. Selv om selvfølgelig noen gjør det, men langt flere uføre gjør det selv.

Litt enig med deg der. Jeg er nylig uføretrygdet etter mange år i jobb. Da jeg hadde slitt psykisk i flere år var det å få slippe belastningen med jobb som å få en gave. Jeg har aldri tenkt negativt om de som er ufør eller engasjert meg så veldig i hvem de er. Hadde nok med mitt eget liv og utfordringer. Men etter flere innlegg her på DOL (som feks i denne tråen) ble jeg mer og mer usikker på hvordan andre ser på uføretrygdede. Uflretrygdede selv som stadig skriver om hvordan samfunnet betrakter oss. Etter dette ble jeg mer forsiktig med å fortelle folk om min situasjon. Blitt mer mistenkelig og føler behov for å rettferdiggjøre min uføretrygd. I stedet skulle jeg fokusere på å bli bedre og dele det med andre som noe gledelig. 

Anonymkode: 166e1...49e

[Trine]

Det er ingen tvil om at endel mennesker tror man kan gjøre hva faen man vil når man er ufør. Var en pedagog som sa til meg en gang (hun var heldigvis ikke på jobb da) "Men det er jo ikke alle som er hjemme og kan trene hund så mye de vil vet du". Eh...hadde jeg kunne trent hund så mye jeg ville så hadde jeg også kunne vært i jobb. Men samtidig så klarer jeg ikke la være å tenke at noen har forbausende mye de holder styr på av ulike dyr, hus, hage, mann, barn, bonusbarn o.s.v. og jeg stusser over hvor de får energien ifra og om ikke noe av energien kunne vært brukt til arbeid. Samtidig så vet jeg jo at selv små krav som stilles til meg fører til massivt stress og depresjon. Dette har jeg tidligere forsøkt å fortrenge, uten særlig hell. Nå vet jeg at det er endel av min diagnose. Det er en ting jeg egentlig ikke snakker om med andre enn folk med asperger eller som har barn med asperger, fordi jeg forstår hvor dumt det høres ut, alikevel er det sånn jeg er, og jeg opplever at de eneste som forstår det er de som selv lever med det. Man kan aldri vite hvordan en person opplever selv de enkleste ting. Man kan virke aldri så opplagt, mens inni er det kanskje bare kaos. Jeg vet (fordi de har sagt det selv) at det finnes snyltere. De ødelegger for alle andre. Men jeg velger å tro at de fleste er reelt uføre. Jeg opplever heller ikke i særlig stor grad at folk stiller spørsmål til min tilværelse, men det hender det kommer noen sleivspark og lite gjennomtenkte kommentarer fra folk rundt meg om andre uføre. Jeg virker jo også oppegående når jeg er sammen med andre, ingen som tenker over at det er noe galt med meg.

Uansett, uføre er jo en gruppe mennesker akkurat som arbeidstakere er en gruppe mennesker. For ikke å snakke om hådtverkere. Vet ikke hvor mange ganger jeg har overrasket folk fordi jeg er presis, håndtverkere skal ikke komme presis, visst nok. Grupperinger vil det alltid være. Jeg er i gruppa som er på vei til å bli ufør, jeg er også i gruppa over hundeeiere (der skal jeg love deg det er mye hetsing, alle hunder er gale, ingen plukker opp dritten, alle hunder spiser sau o.s.v.). At man er i en gruppe betyr ikke at man er som alle andre i den gruppa, men det er fortsatt en gruppe man hører hjemme i. Og det er alltid sånn, i alle grupper, at noen ødelegger for resten.

[Gjest Maggie55]

Man kan selvsagt skrive kronikk på kronikk men I et demokrati er det bare en måte "å si fra "om ting på

Og det er ved stemmegivning ved demokratisk valg.Man er seg kanskje  ikke denne muligheten tilstrekkelig nok bevisst bestandig.

Men alt kan bli bedre.😊

Tommelen opp.😊

[Jokke89]

Jeg har i alle fall stemt i dag... Får håpe at det blir regjeringsskifte til høsten, men man vet jo aldri..

[gråstein]

54 minutter siden, Jokke89 skrev:

Jeg har i alle fall stemt i dag... Får håpe at det blir regjeringsskifte til høsten, men man vet jo aldri..

Det håper jeg virkelig ikke. Er svakt Arbeiderparti som er avhengig av støtte fra SV, Rødt og MPG? Høres ut som et mareritt.

[AnonymBruker]

På 15.8.2017 den 22.53, Jokke89 skrev:

Hadde jo ikke trengt å være tullestillinger, kunne vært noe som brukte alle sine beste evner

I Sverige har man prøvd mye det der. Resultatet har blitt tullejobber i fleng. F.eks. at folk som er blit satt til å male samme stol mange, mange ganger av ganger. Kritikken mot uføre går jo på at de ikke jobber, tross restarbeidsevne, men neglisjerer at det ikke finnes jobber for disse.

Mye av årsaken til at folk har blitt uføretrygdet, er som mange gir uttrykk for: det har ikke bare med helsen å gjøre. Det har med arbeidsmarkedet å gjøre. Folk med dårlig helse greier ikke å yte så mye som andre. Ved nedbemanninger og omorganiseringer blir disse de første til å bli satt på porten. De er veldig heldige om de klarer å få seg ny jobb. Hvorfor?

I tillegg til lavere effektivitet for disse arbeidstakerne med tilhørende svekket lønnsomhet får arbeidsgivere enda et problem: Arbeidsgivere nemlig normalt må betale sykepenger for arbeidstakere den første tiden av sykefraværet. Det koster massevis av penger og er et kjempeproblem når man skal konkurrere med lavkostandsland. Siden muligheten til å redusere sykefraværet gjennom bedre arbeidsmiljø er begrenset, har arbeidsgivere en annen mulighet: Få vedkommende til å slutte i jobben ved nedbemanninger, omorganiseringer og outsourcing. Arbeidsgivere ansetter nesten aldri noen over 50 år lenger. De aller fleste nye jobber går til folk fra EØS-land, folk som krever mindre lønninger til minst like god effektivitet. Da øker lønnsomheten.

Det vi har sett av dette, er sannsynligvis bare begynnelsen og vil fortsette. En vakker dag kan du risikere det samme, når du passerer 50, blir risikoen enda større. Det er veldig lett å legge skylden på tidligere ansatte og uføre. Det løser bare ingenting.

Uføretryg er velferdsstatens måte å unngå at folk i en slik slituasjon havner i uløselig nød. Retten til arbeid ser politikerne egentlig bort fra.

Anonymkode: a49b6...87f

[Gjest Maggie55]

Det eneste politikere av i dag er interessert i er som itoppidrettsdretten å jobbe frem sin egen " sikspackmage".

Ingen ser de som virkelig trenger hjelp ute og hjemme.