Hvor " skadelig" er det å leve med mye kritikk?

[AnonymBruker]

Jeg har en mann som er veldig kritisk til alt jeg gjør. Han " pirker" og maser over alle slags små ting i hverdagen. Han sammenligner meg gjerne med andre kvinner og spør hvorfor jeg ikke er som de. Jeg vet at jeg har mine feil og ikke alltid strekker til og forstår han også. Ikke lett for en mann å leve med en psyk kone. Jeg er trygg på at han elsker meg tross alt og at han bare er stresset og frustrert. Føler likevel at all denne kritikken påvirker meg
fordi jeg prøver virkelig å gjøre mitt beste. Nytter ikke å si dette til han, har prøvd mange ganger. Er dette noe jeg bare bør lære meg å leve med? 

Anonymkode: 058d2...d22

[AnonymBruker]

Prøv et helt liv med kritikk. Ikkje bra.

Anonymkode: 10f79...e8c

[Gjest Mina1]

Et liv med for mye kritikk er ikke bra. Litt kritikk kan man tåle, men når det blir altfor mye... da kan det rett og slett bli for mye. Og det er ikke bra for psyken. 

[Soulshine]

Jeg hadde ikke orket å leve med et slikt menneske.

[Trine]

Jeg hadde sikkert begynt å ta igjen. Kritisert han for hver minste lille fiseting, helt til han hadde forstått at det faktisk ikke er noe hyggelig eller til jeg ikke hadde orket mer og flyttet.

[AnonymBruker]

Følger med på denne tråden i håp om gode råd. Jeg lever også med daglig kritikk og blir sliten av det. Jeg har sagt fra ørten ganger uten hell. 

Anonymkode: aec3f...635

[aa-k-j]

Om en skal si ifra om noe så begynn gjerne med "jeg" først. F.eks "jeg føler du ikke godtar meg som jeg er, jeg tror ikke lenger du elsker meg, jeg orker snart ikke mer av den stadige kritikken". Ofte er det nok til å få de til å tenke seg om og det er heller ikke konfronterende. Har selv erfart å komme mye lenger ved å begynne med "jeg".

[Gjest Mina1]

23 minutter siden, aa-k-j skrev:

Om en skal si ifra om noe så begynn gjerne med "jeg" først. F.eks "jeg føler du ikke godtar meg som jeg er, jeg tror ikke lenger du elsker meg, jeg orker snart ikke mer av den stadige kritikken". Ofte er det nok til å få de til å tenke seg om og det er heller ikke konfronterende. Har selv erfart å komme mye lenger ved å begynne med "jeg".

Jeg hadde et forhold. Jeg elsker den mannen fortsatt. Han er far til mine barn. Han er veldig snill og hyggelig og alt det. Veldig raus ovenfor meg. Han tjener mye mer enn meg, og gir meg ekstra med penger hver måned pga barna. Men jeg har egentlig ingen krav på det. Han er utrolig raus. Og han er jo snill men i forholdet så hadde vi våre problemer. 

Han kritiserte meg ganske kontstant. Greit jeg kan være veldig rotete i huset. Lat, Også kan jeg gjøre ting på en veldig enkel måte, mens han vil ha ting gjort på sin måte. Han ble ganske irritert på meg hele tiden, og kjeftet. Han kritiserte om at alt var så gale i huset, og hvordan alt så ut, og at han ikke orket å pusse opp heller eller noe. Alt var gale.. og han misstrives sånn med hele greien osv. Jeg på min side følte at han ikke elsket meg, men han sa at han gjorde. Plutselig så ville han ikke mer, og gikk videre ganske fort. Jeg hadde da levd med mye kritkk i 16 år. Så jeg var litt bitter til å begynne med. I ettertid tenkte jeg at jeg burde ha sagt klarere i fra når han kritiserte. Jeg burde sagt at nå er det nok. Vi kan ikke ha det sånn. Men jeg ble. Elsket han for høyt til å forlate han. I dag er han samboer og har barn med henne. Jeg er ikke bitter på han lenger. Jeg elsker han fortsatt fordi han er jo far til mine barn. Nå ser jeg på han som en bror. Men jeg mener at jeg burde satt foten ned for kritiseringen den gangen. 

 

[Gjest Maggie55]

Ikke så farlig så sant de som fremsetter kritikken ikke er de eneste skapninger som betyr noe i ens liv.

Hva som derimot er veldig skadelig tror jeg kun som legperson også fysiske smertefuløe "spor "får man  hjernen og hodet er å være i " umulig situasjon" eller slike " kortslutningssituasjomer"også i korte tidsrom. Det er ingen løsning eller mulig handlemåte og samtidig "opptrer verden forøvring "som at det er det.

Hva man selv har opplevet og hva man selv har av argumenter er uinteressante?

En skjebne kanskje værre enn døden som oftest blir kvinner til del.

Men noe skal kanskje leg og lærd ha å strides om ellers var de ikke mennesker.Noe skal man bare ha.😊

(Værsegod kle på deg og skyll ut.)😊

[Gjest Gargamel]

Jeg vil kalle det "dårlig arbeidsmiljø" i hjemmet. Jeg tror de fleste på en arbeidsplass skjønner at man ikke kan kritisere en medarbeider konstant for alle bagateller. Medarbeideren vil bli kraftig demotivert og kanskje syk av det. Vedkommende vil trekke seg bort, og kanskje se seg om etter ny jobb.

Hjemmet er også en slags arbeidsplass, så effekten er omtrent den samme.

[Gjest Mina1]

9 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg vil kalle det "dårlig arbeidsmiljø" i hjemmet. Jeg tror de fleste på en arbeidsplass skjønner at man ikke kan kritisere en medarbeider konstant for alle bagateller. Medarbeideren vil bli kraftig demotivert og kanskje syk av det. Vedkommende vil trekke seg bort, og kanskje se seg om etter ny jobb.

Hjemmet er også en slags arbeidsplass, så effekten er omtrent den samme.

Helt enig med deg. Der sier du det slik jeg opplevde det med far til mine barn. Jeg vil ikke skrive noe styggt om han altså. Han er en kjempeflink far til mine barn, snill og hyggelig fyr. Men han kunne være vanskelig å leve med. Det var som på en arbeidsplass der man får pirk for bagateller hele tiden... og det funker ikke i lengden. Jeg trakk meg mer og mer unna. Han merket det. Jeg klarte ikke å gå ifra han. Elsket han allikevel. Men jeg følte meg ikke oppriktig satt pris på i en slik situasjon. Jeg ville tilslutt ikke sitte med han i sofaen å se på tv, fordi jeg følte at han klagde sånn hele tiden. Han begynte å irritere meg. Jeg kan jo ta selvkritikk i min situasjon: jeg kan være rotete og alt det. Så jeg gikk han mulig på nervene. Men jeg er ikke så galen. Og samarbeid er viktig!. Man skal heller motivere hveandre. Man blir syk av gjentatt kritikk. Jeg ble bare verre og verre å leve med for han pga kritikken. Jeg råder folk til å sette foten ned om det blir for mye kjefting i hjemmet. Det funker ikke. Da må man ta en prat. Og så får man gi seg dersom ting ikke funker videre. Det skal ikke være kritkk i hjemmet hele tiden. 

Viktig med harmoni og ro. 

 

Endret 17. august 2017 av Mina1

[Janus30]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en mann som er veldig kritisk til alt jeg gjør. Han " pirker" og maser over alle slags små ting i hverdagen. Han sammenligner meg gjerne med andre kvinner og spør hvorfor jeg ikke er som de. Jeg vet at jeg har mine feil og ikke alltid strekker til og forstår han også. Ikke lett for en mann å leve med en psyk kone. Jeg er trygg på at han elsker meg tross alt og at han bare er stresset og frustrert. Føler likevel at all denne kritikken påvirker meg
fordi jeg prøver virkelig å gjøre mitt beste. Nytter ikke å si dette til han, har prøvd mange ganger. Er dette noe jeg bare bør lære meg å leve med? 

Anonymkode: 058d2...d22

Kjenner du deg igjen i noe av dette?:

“Gaslighting” er en systematisk psykisk mishandling for å bryte ned partnerens tro på sin egen hukommelse, virkelighetsoppfatning og dømmekraft. Offeret opplever en tilstand av dyp redsel og forvirring. Gaslighting inneholder de samme elementene som hjernevasking, forhørsmetoder og torturteknikker som er brukt i krig. Teknikken brukes av psykopater og narsissister for å få kontroll over sine ofre.

–  Jammen, på tirsdag sa du at du skulle ordne det??
–  Neida, nå roter du igjen vet du. Det har jeg da aldri sagt! Jeg sa at vi skulle få noen til å ordne det. Du bør få sjekket det hodet ditt, altså. Huff, stakkars deg.

Gaslighting fremstår som en arbeidsmodell narsissisten følger. Et generelt trekk ved narsissisten er manglende evne til selvinnsikt, så det er lite sannsynlig at narsissistene har innsikt om spillet de setter i gang. Det drivende for narsissisten er å dekke over sin underliggende, voldsomme skamfølelse, og gaslighting er verktøyet.

1) Idealiseringsfasen

I starten av forholdet fremstår narsissisten som et elskelig og omsorgsfullt vesen, kun opptatt av offerets velbefinnende. Målet nå er å gå inn i en sammensmeltningsfase med offeret. Alt er «vi», «oss», «våre» og «vårt». Offeret overøses med oppmerksomhet og narsissisten er støttende, beundrende, elskelig, sjarmerende, flørtende, energisk og bare kjempemorsom å være sammen med. Narsissisten virker så lykkelig og interessert i forholdet, og offeret deler av sine innerste hemmeligheter. Det uvitende offeret nyter hvert øyeblikk med sin karismatiske partner. Offeret knytter sterke bånd til narsissisten, og tror den andre gjør det samme. Offeret beruses av en intens lykkefølelse som snart skal fordampe.

2) Nedvurderingsfasen

I denne fasen skal offeret brytes ned. Brått og uforklarlig forvandles narsissisten til et kaldt og omsorgsløst vesen. Offeret treffer bakken med et brak, det virker ikke lenger som han eller hun gjør noe som helst riktig. Narsissistens vakre ord er erstattet av nådeløs kritikk, og det offeret har delt om seg selv blir nå brukt som våpen av narsissisten. Uansett hva offeret gjør får det en negativ utgang. Det blir en endeløs rekke av nedvurderinger. Offeret, som er totalt forvirret og ikke har noen anelse om årsaken til forandringen, blir stresset, ulykkelig og deprimert. Forvirret av narsissistens fiendtlige oppførsel, jobber offeret hardere og hardere for å dreie forholdet tilbake til slik det var i den vidunderlige starten, men ingenting hjelper. Offeret trekker seg tilbake i frykt og forvirring og er snart en skygge av seg selv.

3) Dumpingfasen

Det som startet med narsissistens manipulative idealisering av offeret, ender med offerets idealisering av narsissisten. Offeret lengter tilbake til den bedøvende deilige starten av forholdet, og holder ut nedvurdering og kritikk i håp om å kunne få litt, bare litt, av det det som var så godt. Den smertefulle erkjennelsen av at forholdet helt fra starten har vært basert på en løgn, er for tung å bære. Narsissisten er nå totalt likegyldig til offerets behov og ønsker, og er for lengst i gang med å finne et nytt offer, gjerne i full åpenhet. Den eneste effekten av offerets intense forsøk på å reparere forholdet er at det styrker narsissistens ego ytterligere.

Hvordan kan du vite når du blir gaslighted?

Hvis du opplever noen av de følgende varselssignalene kan det være at du danser «Gaslight Tango». Ta vare på deg selv ved å ta en ny titt på forholdet ditt, ved å snakke med venner du stoler på og begynn å tenke på å forandre dynamikken i forholdet ditt.

Her er tegnene på gaslighting:

1. Du tviler konstant på deg selv.

2. Du spør deg selv «er jeg altfor sensitiv og følsom» flere ganger om dagen.

3. Du føler deg ofte forvirret og sprø og føler for å sjekke med andre for å forsikre deg om at du ikke er blitt helt gal.

4. Du ber om unnskyldning hele tiden.

5. Du kan ikke begripe hvorfor du ikke er lykkeligere – du som tilsynelatende har det så godt.

6. Du kommer ofte med unnskyldninger for partnerens oppførsel til venner og familie.

7. Du holder tilbake og skjuler informasjon for venner og familie slik at du ikke trenger å forklare eller unnskylde.

8. Du vet at noe er forferdelig galt, men du kan ikke helt sette fingeren på det – ikke engang for deg selv.

9. Du begynner å lyve for å unngå å bli så nedfor av de konstante virkelighetstwistene og manipulasjonene.

10. Du begynner å få problemer med å treffe enkle avgjørelser

11. Du føler at du pleide å være en helt annen person – mer trygg, mer morsom, mer avslappet.

12. Du føler deg håpløs og gledesløs.

13. Du føler at du ikke kan gjøre noenting riktig.

14. Du lurer på om du er «bra nok».

[Lillemus]

Jeg hadde nok gjort som Trine - tatt igjen med samme mynt. Kanskje det da hadde gått opp for ham hvor pyton det er med folk som oppfører seg sånn.

[Gjest Mina1]

Det er ganske alvorlig når det er hele tiden psykisk nedbryting i forholdet. Altså hele tiden kritikk .. det går på psyken løs. Det er ikke sikkert at den som kritiserer tenker så mye over konsekvensene av det den gjør, men det er lurt å uansett få en stopp på at vedkommende holder på sånn med en gang, eller så må man gå. 

Ikke tro at det vil bedre seg med tiden. Det ville jeg klamre meg til, men det ble ikke bedre. Ble bare verre og verre. Men klarer man å få en stopp på det, få vedkommende til å se alvoret av kritserende adferden så kan det bli bra. 

Selvsagt bør den som blir kritisert tenke gjennom sin egen adferd også. Noe kritikk kan være riktig. Men uansett: det er måten det blir sagt på, og er det for mye kritikk så funker det ikke. 

 

[Gjest Mina1]

1 minutt siden, Lillemus skrev:

Jeg hadde nok gjort som Trine - tatt igjen med samme mynt. Kanskje det da hadde gått opp for ham hvor pyton det er med folk som oppfører seg sånn.

Spørs om den løsningen hjelper. Men det er jo lov å forsøke. Men kjedelig at det skal måtte være sånn. 

[AnonymBruker]

Takk for mange gode svar. Det har virkelig fått meg til å tenke. Har bare blitt så vant til å ha det slik at jeg har sluttet å gjøre noe med det. Ser nå at det har påvirket meg mye. En ting som gikk opp for meg er hvordan dette også har påvirket barna våre og at dette må ta slutt. Ser hvordan de tar etter faren og hvordan de også kritiserer og "pirker" på meg. Jeg må virkelig sette foten ned og gi beskjed. 

Anonymkode: 058d2...d22

[emilie321]

Jeg har levd med bla kritikk fra jeg var liten og fant så en mann som var en litt bedre versjon enn min far, men dog... Fikk bla kritikk for at jeg brettet sokkene feil...    De siste årene jeg var gift hadde jeg skikkelig vondt i magen hver gang jeg var på vei hjem.  Resultatet ble at jeg ikke tror at jeg gjør noe bra nok, er ikke bra nok og er mye redd for at jeg skal være en plage for andre. Trekker meg fort tilbake pga at jeg er redd for å gjøre noe galt.

Det å leve med mye kritikk er direkte skadelig og når en ser at ungene tar etter så er det på tide å ta grep.

[Lillemus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for mange gode svar. Det har virkelig fått meg til å tenke. Har bare blitt så vant til å ha det slik at jeg har sluttet å gjøre noe med det. Ser nå at det har påvirket meg mye. En ting som gikk opp for meg er hvordan dette også har påvirket barna våre og at dette må ta slutt. Ser hvordan de tar etter faren og hvordan de også kritiserer og "pirker" på meg. Jeg må virkelig sette foten ned og gi beskjed. 

Anonymkode: 058d2...d22

En ting er at dine barn har begynt å ta etter sin far og hakker på deg (det er kjempeille altså, ikke misforstå meg!), men de har lært at det er slik man kan behandle sin partner og det er nok en stor fare for at de vil ta med seg dette videre ut i egne forhold... Så ja - du bør absolutt sette foten kraftig ned og få din mann til å forstå alvoret i det på en eller annen måte.

[AnonymBruker]

Jeg får stadig vekk høre hvor dum jeg er. Det inngår i kritikken også jeg får hver eneste dag. Det er fint at noen andre tok opp dette temaet.  Det er slitsomt å leve med kritikk. Og vondt. Det glør noe med en.

Anonymkode: aec3f...635

[AnonymBruker]

Daglig kritikk over lengre tid er svært skadelig!

Anonymkode: 2dc9e...ac9