Å ha vært med en psykisk syk person som er virkelig dårlig stelt psykisk

[AnonymBruker]

Hei!

 

Er det noen som har hatt psykisk syke partnere her på siden, som altså har vært pårørende på en måte?

Jeg hadde psykisk syke foreldre og endte opp som samboende med en psykisk syk i 4 år som voksen....

Er det noen av dere som opplever hat og avmakt og sinneanfall etc fordi dere har endt opp igjen som voksen som en omsorgsperson for psykisk syke? Altså man må lage mat, passe på alt av regninger, lage middager og vaske og også gå på jobb og prøve å ha noe sosialt liv mens den psykisk syke er totalt fjern eller kaster bort livet sitt på henholdsvis psykose, depresjon og/eller rusmisbruk. Ambisjoner og fremtidsplaner er jo ikke en gang en fjern drøm de ønsker å ha, alt handler om å bare eksistere i limbo virker det som for psykisk syke.

Hvordan skal man bearbeide sånt i ettertid?

Jeg føler jo at i alle 3 tilfeller så utraderte den psykiske sykdommen personen fullstendig, dette gjaldt både mine foreldre og min forhenværende samboer. De mistet virkelighetsoppfatningen og evne til realitetsorientering fullstendig. 

Og disse 3 som skulle være henholdsvis foreldre å beskytte meg som barn og min samboer som skal beskytte meg som mann ble istedet som mine barn istedet.

Er det ikke ganske vanlig å få en slags depresjon eller gå inn i en slags apati om man opplever slikt?

Håper noen som har vært i terapi og er enten barnevernsbarn eller har opplevd omsorgssvikt kunne svart meg?

Anonymkode: 8be5b...79b

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

 

Er det noen som har hatt psykisk syke partnere her på siden, som altså har vært pårørende på en måte?

Jeg hadde psykisk syke foreldre og endte opp som samboende med en psykisk syk i 4 år som voksen....

Er det noen av dere som opplever hat og avmakt og sinneanfall etc fordi dere har endt opp igjen som voksen som en omsorgsperson for psykisk syke? Altså man må lage mat, passe på alt av regninger, lage middager og vaske og også gå på jobb og prøve å ha noe sosialt liv mens den psykisk syke er totalt fjern eller kaster bort livet sitt på henholdsvis psykose, depresjon og/eller rusmisbruk. Ambisjoner og fremtidsplaner er jo ikke en gang en fjern drøm de ønsker å ha, alt handler om å bare eksistere i limbo virker det som for psykisk syke.

Hvordan skal man bearbeide sånt i ettertid?

Jeg føler jo at i alle 3 tilfeller så utraderte den psykiske sykdommen personen fullstendig, dette gjaldt både mine foreldre og min forhenværende samboer. De mistet virkelighetsoppfatningen og evne til realitetsorientering fullstendig. 

Og disse 3 som skulle være henholdsvis foreldre å beskytte meg som barn og min samboer som skal beskytte meg som mann ble istedet som mine barn istedet.

Er det ikke ganske vanlig å få en slags depresjon eller gå inn i en slags apati om man opplever slikt?

Håper noen som har vært i terapi og er enten barnevernsbarn eller har opplevd omsorgssvikt kunne svart meg?

Anonymkode: 8be5b...79b

Så du er barnevernsbarn og ble flyttet fra dine psykisk syke foreldre? Bra, for da fikk du vel en så normal oppvekst som mulig etter det? Og din eks-samboer valgte du jo frivillig å være sammen med i fire år? 

Ja, skjønner at det er vondt å vanskelig å ha opplevd slike ting. Men noen ganger må en stoppe med å se seg selv som et offer. 

1. Du ble flyttet fra dine psyke foreldre og fikk en ny start i et fosterhjem. Det kan du i så fall se på som heldig. Du fikk en ny start, en ny mulighet. 

2. Forholdet til din eks valgte du selv. Nå er det slutt mellom dere, og det kan du også se på som heldig. Du har fått en ny start, en ny muligher her også.

Nå et det opp til deg å sørge for at livet blir så bra og godt som mulig. Og har du fått seriøse problemer du ikke greier å løse, av dette, så er du til og med så heldig at du kan søke hjelp for å få bearbeidet dine vonde opplevelser og tanker og følelser. Er ikke det flott? Vi har det godt her i Norge. 

Anonymkode: bd384...ba1

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du er barnevernsbarn og ble flyttet fra dine psykisk syke foreldre? Bra, for da fikk du vel en så normal oppvekst som mulig etter det? Og din eks-samboer valgte du jo frivillig å være sammen med i fire år? 

Ja, skjønner at det er vondt å vanskelig å ha opplevd slike ting. Men noen ganger må en stoppe med å se seg selv som et offer. 

1. Du ble flyttet fra dine psyke foreldre og fikk en ny start i et fosterhjem. Det kan du i så fall se på som heldig. Du fikk en ny start, en ny mulighet. 

2. Forholdet til din eks valgte du selv. Nå er det slutt mellom dere, og det kan du også se på som heldig. Du har fått en ny start, en ny muligher her også.

Nå et det opp til deg å sørge for at livet blir så bra og godt som mulig. Og har du fått seriøse problemer du ikke greier å løse, av dette, så er du til og med så heldig at du kan søke hjelp for å få bearbeidet dine vonde opplevelser og tanker og følelser. Er ikke det flott? Vi har det godt her i Norge. 

Anonymkode: bd384...ba1

Nei det var ikke helt sånn. Ble aldri flyttet annet enn midlertidig og barn blir mere utrygge av fosterhjem og måtte "settes" vekk og dette var lenge før barnevernet etc. 

Ang xen så ble jeg bare sammen med han pga jeg ble stalket, så tenkte å redde meg med et forhold...trengte mest en bodyguard.

Men du har jo forsåvidt rett i at han er borte nå, men nå er jeg jo gammel, så nå treffer jeg jo ikke en ny som jeg kunne likt garantert - for nå er jo alle opptatt eller flyttet vekk.

Men jeg tenkte egentlig mere på det med utrygg start og avmaktsfølelse og sinne ang alt og alle pga urettferdighet.

Anonymkode: 8be5b...79b

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det var ikke helt sånn. Ble aldri flyttet annet enn midlertidig og barn blir mere utrygge av fosterhjem og måtte "settes" vekk og dette var lenge før barnevernet etc. 

Ang xen så ble jeg bare sammen med han pga jeg ble stalket, så tenkte å redde meg med et forhold...trengte mest en bodyguard.

Men du har jo forsåvidt rett i at han er borte nå, men nå er jeg jo gammel, så nå treffer jeg jo ikke en ny som jeg kunne likt garantert - for nå er jo alle opptatt eller flyttet vekk.

Men jeg tenkte egentlig mere på det med utrygg start og avmaktsfølelse og sinne ang alt og alle pga urettferdighet.

Anonymkode: 8be5b...79b

Okei, da misforstod jeg og trakk slutninger jeg ikke skulle ha gjort. Beklager det.

Jeg tror at en utrygg start i livet med en utrygg og usikker barndom og ungdomstid, kan sette uutslettelige spor i sinnet og skape vedvarende/livsvarige problemer. Har du noen gang fått profesjonell hjelp til å bearbeide disse tingene? 

Anonymkode: bd384...ba1

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Okei, da misforstod jeg og trakk slutninger jeg ikke skulle ha gjort. Beklager det.

Jeg tror at en utrygg start i livet med en utrygg og usikker barndom og ungdomstid, kan sette uutslettelige spor i sinnet og skape vedvarende/livsvarige problemer. Har du noen gang fått profesjonell hjelp til å bearbeide disse tingene? 

Anonymkode: bd384...ba1

Ja men jeg bare gråt. 

Anonymkode: 8be5b...79b

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja men jeg bare gråt. 

Anonymkode: 8be5b...79b

Hvis det er veldig lenge siden, ville jeg ha gitt det et nytt forsøk. Er ikke sikkert at du bare vil gråte denne gangen. Og om du gjør det, tyder det jo bare på at du trenger omsorg, forståelse og å få satt tingene i system og perspektiv. Det er aldri for sent å be om hjelp. Om du er gammel, som du selv skriver, så er det fremdeles hjelp å få. Jeg vet jo ikke hvor gammel du er, men jeg tenker iallefall at du er tjent med å få bearbeidet disse tingene før du dør. Det er noe med det å kunne dø med "fred i hjertet og sinnet". 

Ønsker deg bare alt godt, og mener ikke å støte deg ved å skrive om døden.

Anonymkode: bd384...ba1