Gå til innhold

Hvor viktig er nettverk?


Gjest anbr42

Anbefalte innlegg

Jeg er singel (til-og-fra forhold), og barnløs. Foreldre og søsken bor på en annen kant av landet enn meg, så ikke mye jeg ser til dem. Heldigvis har jeg noen gode venninner, da. 

Hadde jeg klart meg bedre om jeg var i et fast forhold, hadde barn, bodd nærmere foreldre og søsken?

Men hva da med venninnene mine? Om jeg flytter vil jeg nok sikkert miste dem. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tror du selv da?

Anonymkode: 4d6a6...ba3

Jeg tror selv at problemene mine nok ville ha vært de samme, uansett. Jeg er glad jeg ikke har barn i alle fall, for stakkars dem om de hadde hatt en slik mor! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er singel. Har to barn. Har ingen venner på fritiden annet enn familie. Dette er min egen skyld. Jeg er en person som liker å være for meg selv. Jeg kan føle meg litt ensom iblant. Men jeg savner inne venner. Savner mer en kjæreste. 

Ellers så har jeg vært samboer og i forhold før. Jeg var ikke så mye mer lykkelig da enn alene. 

Jeg forstår at du kan være redd ensomheten. Men det viktige er å gjøre det beste ut av det og gjøre det du føler for. Ønsker du venner så kan jo du gjerne finne det. Ønsker du kjæreste så kanskje du finner det. Til syvende og sist har alle kun seg selv. Ikke stress. Ta ting som du føler for. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, Rådvilla skrev:

Jeg tror selv at problemene mine nok ville ha vært de samme, uansett. Jeg er glad jeg ikke har barn i alle fall, for stakkars dem om de hadde hatt en slik mor! 

Jeg tror ikke at de som har alt er alltid de mest lykkelige. Man har problemer uansett om man har alt man drømmer om eller ikke. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

45 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg tror ikke at de som har alt er alltid de mest lykkelige. Man har problemer uansett om man har alt man drømmer om eller ikke. 

Tror du har helt rett i det. Det er ikke gitt at barn av psyke foreldre nødvendigvis har en tøffere oppvekst enn de som har foreldre med alt på stell, men hvor de f.eks jobber ræva av seg og sjeldent får kvalitetstid med egne unger. Eller barn av såkalte oppegående foreldre som skiller seg og lar ungene gå gjennom et helvete fordi de ikke makter å samarbeide. Er mange eksempler, og stiller man de opp mot hverandre, er det ikke sikkert at barn av psyke foreldre har det verst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

yellow ledbetter

Jeg tror det med behov for nettverk er veldig individuelt. Jeg har ingen venner her jeg bor nå. Bare mannen min, ungene hans og de av mine som bor her, og broren til mannen min. Det er helt fint. Hjemme hadde jeg noen få kompiser og venninner, pluss mine søsken. Men strengt tatt hadde jeg sikkert klart meg helt fint uten noen hvis jeg ikke hadde noen fra før av som jeg savnet. Jeg er ikke så sosial. Det har vært et større problem å ha for mange å forholde meg til enn for få, i grunnen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Jeg tenker at hadde jeg hatt barn så hadde jeg sannsynligvis dødd selv under fødselen og hvem vet kanskje hadde barnet husket meg som en meget god mor ulikt hvordan enkelte leger og spesielt patologene virker det synes om familier med psykisk problematikk.

Veldig rart spør du meg at enkelte mennesker velger sånne typer yrker når de er bærere av så negative holdninger til en fra før belastet gruppe mennesker. Påfallende rart.

Det er ting i livet ingen kan fire på og er du i den yngre kategorien kan sånne ting være viktig å reflektere godt og grundig over. Skulle kanskje ønske jeg hadde gjort det selv. Å være barnløs kvinne er fremdeles veldig tungt og vanskelig for omgivelser av ymse slag å godta og man blir lett mistenkeliggjort i de aller fleste miljø. Men ting kan ha så mange årsaker som andre ikke aner noe om og som ikke angår andre enn en selv.Men det er en "lang dags ferd mot natt "som barnløs og igrunnen ingen skjebne spesielt unner noen. Samtidig tror jeg menn som faller inn i " mamborollen" også har sitt. Mange fyller jo også livet sitt med en interessant jobb eller annen teoretisk eller praktisk aktivitet også for andre mennesker.

Jeg oppdaget for sent at min nærmeste familie ikke klarte seg så bra som jeg hadde fanget opp før det var så altfor sent.

Men vi i Norge er i det store og det hele rettskafne mennesker som ingenting har å frykte uansett hvilke valg vi gjør i livet.

Men nettverk er superviktig nå tror jeg spesielt for de yngre generasjoner.

Håper alt godt for deg😊

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Jeg ser at igjen er mitt forsøk på svar blitt klosset og dumt og fullt av feil. Det skal ikke være lett som min far alltid sa til meg.

Det hele kan sis enkelt. Folk har ofte så forskjellige interesser på samme måte som vi ikke alle er interessert i smiger og veldedighet.

Da tror jeg bare man går inni politikken med hud og hår.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Jeg mener heller ikke å fremstille dem som om at det er spesielt synd på meg som barnløs og lite nr familie. Igrunnen greit for meg nå i livet og også selvvalgt til stor del.

Det å eksponere seg mye i et stort nettverk må jo bare være en stor tilleggsbelastning og kanskje å utsette seg for mye.

Jeg tar nå en lang pause fra å prøve å svare noe mer og prøver å legge også dette på hylla for godt. Mye også på grunn av en verkefinger som nå er forferdelig vond.

Jeg savner jobben min og den lille hybelleiligheten ( som tiltok bare ble revet vell av andre som trengte nummer to bolig)min enormt og har mye tydd til å være her når trøkket oppleves i overkant stort.

Men alt har en ende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til Maggie55: Takk for dine bidrag! Tror du har mye klokt å komme med, men at det noen ganger kan være vanskelig å få alle tanker og ord ned på papiret/tastaturet. Men det synes jeg ikke du skal bry deg så mye om. Din stemme er like viktig her inne som alle andres. Og du virker å være en veldig mild og snill dame. :)

Håper bare du kan finne tid til deg selv også, og ikke bare bruke kreftene dine på din mor. Jeg synes du bør flytte for deg selv igjen siden du savner den tida du bodde på hybel. Og kanskje kan du få deg en liten jobb igjen også. Kommunen kan vel kanskje komme inn i bildet og overta mer og mer omsorgen for din mor? 

Ønsker deg iallefall masse lykke til og alt godt.Ta vare på deg! Og husk, du teller! Du er verdifull! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gargamel
9 timer siden, Rådvilla skrev:

Jeg er singel (til-og-fra forhold), og barnløs. Foreldre og søsken bor på en annen kant av landet enn meg, så ikke mye jeg ser til dem. Heldigvis har jeg noen gode venninner, da. 

Hadde jeg klart meg bedre om jeg var i et fast forhold, hadde barn, bodd nærmere foreldre og søsken?

Men hva da med venninnene mine? Om jeg flytter vil jeg nok sikkert miste dem. 

 

Vanskelig å si. Så lenge du har venninner har du et nettverk. Slekta beholder du uansett hvor du bor, så det virker ikke lutt å flytte. Vanskelig å si om du ville hatt det bedre med mann og barn. Flere gleder, men også flere problemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror på en måte man blir vant til enten å være alene eller å ha folk rundt seg. Personlig tror jeg at vi mennesker er skapt til å være mer sammen. I Norge er vi nok mer individualistisk enn i mange andre kulturer. Jeg har både mann og barn . Det hjelper meg til å sette andre enn meg selv i fokus. Noe som har vær sunnt da jeg har en psykisk lidelse. Jeg trenger å kjenne at noen tar i meg, trenger meg ,ser meg og viser at de er glad for at  jeg er til.. De siste årene har jeg isolert meg fra venner og aktiviteter pga depresjon.  Jeg kjenner på et savn fordi jeg har opplevd gleden ved vennskap og vet hva jeg går glipp av. Forskning viser at enslige sliter mer med sykdom både psykisk og fysisk. En politiker snakket mye om å gjøre noe med ensomhet og isolasjon blant blant annet eldre mennesker. Jeg håper virkelig at dette blir tatt på alvor. Livet blir faktisk så mye rikere av å ha andre mennesker å forholde seg til. Enten det er familie, venner eller organisert aktivitet. 

Anonymkode: f019a...ee3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, Rådvilla skrev:

Jeg er singel (til-og-fra forhold), og barnløs. Foreldre og søsken bor på en annen kant av landet enn meg, så ikke mye jeg ser til dem. Heldigvis har jeg noen gode venninner, da. 

Hadde jeg klart meg bedre om jeg var i et fast forhold, hadde barn, bodd nærmere foreldre og søsken?

Men hva da med venninnene mine? Om jeg flytter vil jeg nok sikkert miste dem. 

 

Jeg er alenemor og har bare venninner som er alenemødre. De er mitt nettverk og jeg tenker at dine venninner også er ditt nettverk. Tenker du på å flytte? Du trenger ikke miste kontakt med venninnene dine, men du vil selvfølgelig ikke se dem så ofte. Den ene av venninnen mine har flyttet 10 mil unna, men det hindrer ikke oss i å møtes. Jeg har vært på overnattingsbesøk hos henne og hun har vært hos meg. Du har alltids valget å ringe til foreldre og søsken for å opprettholde kontakten.

Får du barn vil du knytte sterke bånd til dem men barneoppdragelse er krevende. Det vil kreve alt av deg. Å ha en partner som eneste sosiale holpepunkt tror jeg ikke er bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 8/19/2017 den 14.05, Rådvilla skrev:

Tror du har helt rett i det. Det er ikke gitt at barn av psyke foreldre nødvendigvis har en tøffere oppvekst enn de som har foreldre med alt på stell, men hvor de f.eks jobber ræva av seg og sjeldent får kvalitetstid med egne unger. Eller barn av såkalte oppegående foreldre som skiller seg og lar ungene gå gjennom et helvete fordi de ikke makter å samarbeide. Er mange eksempler, og stiller man de opp mot hverandre, er det ikke sikkert at barn av psyke foreldre har det verst.

Jeg har faktisk svevd i syvende himmel. Har funnet store forelskelsen og fått barn. Og etter bruddet fant jeg den på ny men det tok slutt altså. Jeg har følt at livet mitt kunne sees som i en kjærlighetsfilm der man får alt man drømmer om for en periode. Men var jeg mer lykkelig enn nå? 

Nå per dags dato sitter jeg her å kjenner på hvor vondt det er å bli forlatt og å få høre at "han sluttet å være forelsket. Hele forelskelsen hans for meg ble borte og han ville bare leve videre og finne en ny, og ville ha meg ut av sitt liv". Men er jeg egentlig mer ulykkelig nå enn jeg var før ? Jeg er ikke det. For jeg levde i en uvisshet. Hele livet er uvisst. Og jeg ble veldig redd for å miste det jeg hadde når jeg hadde det. Redd for å si noe feil. Redd for å gjøre noe feil. Redd for å få høre at han ikke var interessert lenger. 

Så tenk på hva vi slipper når vi er alene. Vi slipper å være redd for å miste det vi har. Vi holder også mer bakkekontakt. Det kan være vondt å bli forelsket. Fordi man svever så høyt i himmelen og da er fallhøyden ganske så stor. 

Jeg må være ærlig å si : Ja jeg er lykkelig fordi jeg har to barn som betyr alt for meg. Ja jeg er lykkelig fordi jeg er frisk. Jeg tillater meg å være lykkelig selv om jeg er singel. 

Jeg vil også si : dersom jeg ikke hadde barn så måtte jeg gjøre det samme og tenke det samme. Man kan ha det fint alene og. Og man taper ikke så mye på å iblant forsøke å se seg om etter interessante mennesker å bli kjent med om man vil det. Jeg forguder ikke de menneskene som har alt. Tvert imot : dem jeg faktisk forguder er de som ikke har alt og allikevel gjør sitt beste. 

Vit at du er verdt noe. 

Du er 50. Jeg er 40. Vi er i en alder det det er viktig å nyte tiden. Ikke gå rundt å være trist for det vi ikke har. 

Som en låt sier : vi kommer til jorden med ingenting i hendene og forlater jorden uten noe med oss. Vi er egentlig helt alene i seg selv. Om vi får noe bra i hendene så er vi ikke garantert å ha det hos oss lengre enn i nåtiden. Lev livet og kos deg :). Ikke vær redd for å bli ensom. Man kan bli ensom sammen med noen og. Tren. Vær i aktivitet. Vær glad ! 

Og vil si en ting : selv om jeg burde sveve av lykke over å ha to barn i livet mitt, så er det absolutt ingen "dans på roser". Jeg kan bekymre vettet ut av meg pga de. Elsker dem høyere enn meg selv men det er tøfft. For man lever gjennom de og møter mye tøffe tak på veien. Men det er glede og. Men allikevel den lykken har sin pris: bekymringer følger med.  Ville ikke vært uten dem men lykken har sin pris. 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke det er ille å være aleine i det hele tatt. Jeg har bodd alene i flere år, men allikevel må jeg kaste tiden bort på folk jeg ikke liker spesielt godt som dårlige naboer, facebook aquaintences, xer, xers venner, etc. og gamle uvenner.

Sånn er dessverre mitt liv-  og grunnen er at jeg ikke flyttet utenlands.

Trøsten er jo feks. at det er like mange dårlige mennesker alle steder. Men mentalitenen i byer og tettsteder kan være dårlig eller bra, og byer og tettsteder kan bli dårlige eller bedre kommer ann på hvem som flytter til og fra. + kriminaliteten.

Det jeg syns med å ha diagnose bipolar ,som er at man er veldig følelsesstyrt som menneske, er at veldig få respekterer man og at respekten for kvinner i samfunnet er generelt sett veldig lav, faktisk ekstremt lav. Så folk respekterer kynisme mer enn følelser.

Kombinasjonen av rykter rundt psykiatriske diagnoser, alenemor, aleneboende, singel, og kvinne er ganske skremmende. Samfunnet har ikke bevegd seg så mye bort fra bygdedyret og sladder og usannheter og rykter og hekseprosesser og utfrysning og klassesamfunn som går på totalt idiotiske og vilkårlige parametre. Dette ser man i varierende grad over hele verden.

Syns det er trist at når man ønsker å bo alene,bl. annet fordi jeg ikke respekterer menn og heller ikke mine xer; at man skal bli så redd pga hvor dårlig og liten respekt for kvinner at man skal måtte hoppe på første og beste interesserte mann for å redde seg fra å bli stalket, voldtatt, banket opp, ranet eller andre typiske voldsting kvinner opplever fordi de er svakere fysisk. Men jeg tror at et utrygt og voldelig og sjåvinistisk samfunn har skylden. Slik at kvinner utvikler den ideen at de trenger en mann som beskyttelse som helst må være høy og stor i kroppen. Sånn tenker veldig mange faktisk. Skjønner at mange menn kan føle seg lurt om de innser at de kun er der av den grunn at hun de er sammen med skal føle seg trygg.

Anonymkode: 0f202...9c7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja og selvfølgelig rik og ha connections så man er 4 ganger beskyttet. Det er sånn de tenker, men realiteten er jo at det kun er en kombinert levende bodyguard og innbruddsalarm + billett til dyre klær og fritid. Har 0 med kjærlighet å gjøre. 

Anonymkode: 0f202...9c7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når "kona" pusher damer på duden og ønsker at han "utvikler" seg mentalt med å få tilgang på andre damer, da er det nok ikke anna enn en 100 % praktisk innstilning som kun har med overlevelsesinstinkter å gjøre. Trist men sant.

Anonymkode: 0f202...9c7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...