AnonymBruker Skrevet 20. august 2017 Del Skrevet 20. august 2017 Fant nylig ut av min datter har relativt store psykiske problemer, da hun for få uker siden prøvde å ta sitt eget liv. Heldigvis overlevde hun uten varig men. Det viser seg også at hun har fått hjelp av spesialisthelsetjenesten siden før jul. Hun er nå 18 år. Dette har vært fælt, men nå tenker jeg mye på om jeg har gjort feil i barndommen, og om dette kunne blitt unngått hvis jeg var en bedre mor. Bør jeg ta selvkritikk fra dette? Kan det være at jeg som mor, og min ektemann som far har gjort/ikke gjort noe mot/for vår datter slik at hun fikk disse lidelsene? Anonymkode: c85c6...7ba 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. august 2017 Del Skrevet 20. august 2017 Hva er hennes diagnoser? Anonymkode: 81f19...b4b 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AmandaH Skrevet 20. august 2017 Del Skrevet 20. august 2017 Jeg tror ikke du er alene om å få den reaksjonen. Du holdt på å miste henne, men heldigvis (for alle) så overlevde hun. Jeg tror ikke det hjelper å klandre seg selv for eventuelle ting som har skjedd i fortiden. Det viktigste nå er kanskje å tenke på hvordan dere best mulig kan hjelpe og støtte henne igjennom denne vanskelige tiden. Jeg er sikker på at hun ser det på et nederlag i starten at hun i det hele tatt overlevde men da er det så viktig å få hjelp. Og riktig hjelp igjennom dette. Hun er ung og har hele livet foran seg. lykke til <3 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. august 2017 Del Skrevet 20. august 2017 16 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hva er hennes diagnoser? Anonymkode: 81f19...b4b Hun er enda under utredning, men per nå mener hennes behandler at hun har en bipolar lidelse. Hun har visstnok også trekk fra borderline personlighetsforstyrrelse, mulig hun har "hele diagnosen", men det er ikke utredet skikkelig enda. Anonymkode: c85c6...7ba 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Andreaswell Skrevet 20. august 2017 Del Skrevet 20. august 2017 For guds skyld, ikke klandre dere selv! Uansett hva som er gjort eller ikke gjort får man ikke endret dette nå. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. august 2017 Del Skrevet 20. august 2017 Bipolar lidelse er ikke noe man får av en "dårlig barndom". Ville du anklaget deg selv på samme måte om barnet ditt fikk astma eller diabetes? Fokuser på å være der for henne nå, på alle gode måter du kan komme på. Anonymkode: ea47b...d12 1 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. august 2017 Del Skrevet 20. august 2017 Vel det verste dere kan gjøre som foreldre er å bare lesse henne over til psykiatrien og la de ta ansvaret for deres barn. Da er livet hennes ødelagt. Anonymkode: 08cb1...9d1 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
laban Skrevet 20. august 2017 Del Skrevet 20. august 2017 10 minutter siden, AnonymBruker skrev: Vel det verste dere kan gjøre som foreldre er å bare lesse henne over til psykiatrien og la de ta ansvaret for deres barn. Da er livet hennes ødelagt. Anonymkode: 08cb1...9d1 Datteren er 18 år. Da kan ikke foreldrene verken "lesse henne over" til noen eller selv ta ansvaret for alt. 1 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
yellow ledbetter Skrevet 20. august 2017 Del Skrevet 20. august 2017 5 timer siden, AnonymBruker skrev: Bipolar lidelse er ikke noe man får av en "dårlig barndom". Ville du anklaget deg selv på samme måte om barnet ditt fikk astma eller diabetes? Fokuser på å være der for henne nå, på alle gode måter du kan komme på. Anonymkode: ea47b...d12 Nettopp. Godt sagt. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Trine Skrevet 21. august 2017 Del Skrevet 21. august 2017 Om du har gitt ditt barn en normal oppvekst så er det ikke noe mer du kunne ha gjort. Om du derimot har tydd til vold, visst om mobbing uten å forsøke å gjøre noe med det, vært urimelig eller behandlet barnet urettferdig, så kan du få klandre deg selv. Siden du ikke skriver noe om hvordan du og din mann har oppdratt og behandlet deres datter så går det jo faktisk ikke an å svare på om dere burde ta selvkritikk. Men mest sannsynlig så er det ingenting dere kunne gjort fra eller til. Min mor hadde noen forsøk på skyldfølelse da jeg i en alder av 35 år fikk diagnosene ADHD og asperger. Hun mente hun burde forstått det og ikke bare sett på meg som sta og vrang. Men diagnosene eksisterte jo ikke da jeg var liten, ihvertfall ikke på jenter, så hvordan skulle hun kunne forstå det da. Jeg fikk snakket henne ut av den skyldfølelsen, tror jeg ihvertfall. 1 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. august 2017 Del Skrevet 21. august 2017 Hvis bare perfekte foreldre kan få barn hadde det blitt dårlig med befolkningsøkning. Ingen foreldre gjør alt rett men de fleste foreldre elsker ungene sine og prøver så godt de kan. Samfunnet skylder de som får barn en stor takk. Det er en krevende og viktig jobb. De færreste foreldre forblir egoister når de får barn, tvert imot. Dessuten stilles det mye større krav til foreldre i dag enn tidligere generasjoner. Jeg har mange barn. Noen har klart seg veldig bra og er gode samfunnsborgere men en av de har strevd med både venner, skole og hatt psykiske problemer. Det er lett i "etterpåklokskap " å lure på hva vi gjorde galt. Skulle vi ha gitt dette barnet mer kjærlighet eller skulle vi ha vært strengere?. Vi har hatt kontakt med fagfolk gjennom hele skoletiden uten at det har vært så veldig til hjelp. Det som er viktig er at ikke foreldre trekker seg vekk og stoler helt på systemet når barna blir 18 år. Unge voksne trenger foreldrene sine. Anonymkode: 19a36...24e 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. august 2017 Del Skrevet 21. august 2017 Det er tydelig at hun synes det er svært ubehagelig å snakke om personlige problemer/ting med meg og min mann. Hun unngår personlige spørsmål, og blir ganske så irritabel. Hun lot oss blant annet ikke komme på besøk på sykehuset før etter nærmere to uker, og da var dette sammen med behandler. Hun fortalte oss der at hun syntes vi kritiserer henne alt for mye, og overser/ignorerer henne, men jeg og min mann føler ikke at vi gjør dette. Hun virker generelt sett mye sur på oss foreldre, og jeg føler nesten hun distanserer seg litt fra oss. Oppholder seg nesten aldri sammen med oss i stuen, nesten kun hvis hun må/skal spise etc. Min mann har også i sjeldne øyeblikk brukt noe som kan grense til vold i sinne, feks dytting, riste i henne etc. Dette sluttet han med for 3-4 år siden. Han viser i grunn litt lite forståelse for vår datters situasjon, og virker irritert over at hun ikke klarer å tenke annerledes når hun feks har mye angst for ulike situasjoner. - ts Anonymkode: c85c6...7ba 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Trine Skrevet 21. august 2017 Del Skrevet 21. august 2017 4 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det er tydelig at hun synes det er svært ubehagelig å snakke om personlige problemer/ting med meg og min mann. Hun unngår personlige spørsmål, og blir ganske så irritabel. Hun lot oss blant annet ikke komme på besøk på sykehuset før etter nærmere to uker, og da var dette sammen med behandler. Hun fortalte oss der at hun syntes vi kritiserer henne alt for mye, og overser/ignorerer henne, men jeg og min mann føler ikke at vi gjør dette. Hun virker generelt sett mye sur på oss foreldre, og jeg føler nesten hun distanserer seg litt fra oss. Oppholder seg nesten aldri sammen med oss i stuen, nesten kun hvis hun må/skal spise etc. Min mann har også i sjeldne øyeblikk brukt noe som kan grense til vold i sinne, feks dytting, riste i henne etc. Dette sluttet han med for 3-4 år siden. Han viser i grunn litt lite forståelse for vår datters situasjon, og virker irritert over at hun ikke klarer å tenke annerledes når hun feks har mye angst for ulike situasjoner. - ts Anonymkode: c85c6...7ba Om det ikke ligger noe mer i bunn, så blir man vel ikke psykisk ustabil av å bli dyttet. Ikke at jeg mener man skal riste i noen eller dytte, men blir man provosert nok så kan det være vanskelig å la være. Det er ikke så vanskelig å forstå at hun ikke ønsker å unngå personlige spørsmål, spesielt om din mann ikke viser forståelse for hennes situasjon. En mulighet kan jo være at dere alle deltar i noen timer med behandleren hennes. Hun er i en alder hvor hun normalt skal løsrives fra familien og det er helt normalt at man trekker seg unna og ikke ønsker å sitte sammen med familien hele tiden. Jeg satt nesten aldri i stua sammen med familien, det gjorde ikke søsteren min heller og hun har ikke en eneste diagnose Vi spiste middag sammen, that`s it. Det er jo fint lite interessant hverken for barn eller ungdom å sitte i stua sammen med sine foreldre. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 22. august 2017 Del Skrevet 22. august 2017 Man har ingenting å bebreide seg som forelder. Alle forelder ønsker sitt barn det aller beste uansett. Kanskje du trenger støtte i en så vond situasjon av en psykolog.Be om støtteterapi i pårørendesituasjonen av spesialist. Håper alt går bra med dere. Anonymkode: a3ef5...bd0 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 22. august 2017 Del Skrevet 22. august 2017 16 timer siden, AnonymBruker skrev: Det er tydelig at hun synes det er svært ubehagelig å snakke om personlige problemer/ting med meg og min mann. Hun unngår personlige spørsmål, og blir ganske så irritabel. Hun lot oss blant annet ikke komme på besøk på sykehuset før etter nærmere to uker, og da var dette sammen med behandler. Hun fortalte oss der at hun syntes vi kritiserer henne alt for mye, og overser/ignorerer henne, men jeg og min mann føler ikke at vi gjør dette. Hun virker generelt sett mye sur på oss foreldre, og jeg føler nesten hun distanserer seg litt fra oss. Oppholder seg nesten aldri sammen med oss i stuen, nesten kun hvis hun må/skal spise etc. Min mann har også i sjeldne øyeblikk brukt noe som kan grense til vold i sinne, feks dytting, riste i henne etc. Dette sluttet han med for 3-4 år siden. Han viser i grunn litt lite forståelse for vår datters situasjon, og virker irritert over at hun ikke klarer å tenke annerledes når hun feks har mye angst for ulike situasjoner. - ts Anonymkode: c85c6...7ba Ikke enkelt når hun såret og avviser dere samtidig som hun trenger dere. Det er ikke så uvanlig at ungene våre opplever oss anderledes enn vi har ment å være. Ikke så uvanlig at de føler seg uelsket selv om vi elsker de. Noen ganger feiler vi i å vise dette på en måte som får dem til å forstå. Noen trenger mer tid sammen med oss , andre trenger bekreftelse, noen trenger ros,noen trenger klem og noen gaver for å føle at du bryr deg. De har ulike kjærlighetsspråk. Det å bli voksen er krevende . Forholdet til far er viktig for en ung jente og det ser ut til at din mann ikke helt vet hvordan han skal møte henne ?. Hvis disse episodene du nevner er noe din datter husker er det viktig at han svelger stoltheten og ber om tilgivelse. Personlig gikk jeg veldig i forsvar da noen stillte spørsmål om hvordan jeg hadde vært som mor. Men forstod jo at hennes mentale helse var viktigere enn hvordan jeg fremstod .Lytt til henne når hun selv tar initiativ og prøve å forstå . Si at dere er der for henne når hun selv ønsker å snakke og ikke anklage henne for noe. Vi tok kontakt med et familievernkontor og snakket om problemet der. Vår datter hadde også et anstrengt forhold til sin far. Han er glad i henne men han kjeftet når han ble usikker og skulle sette grenser. Jeg var for snill og satte lite grenser. Begge deler kan få et barn til å føle at man ikke bryr seg. Samtidig vil jeg si at det er mange faktorer som man ikke kan skylde på foreldrene når det gjelder psykiske plager. Jeg ble ofte overrasket over hvordan hun opplevde ting og jeg visste at det var helt urimelig mye av det hun sa. Hun overtolket ting. Når man har disse " depressive brillene" på ser man alt gjennom de " brillene". Det er vanskelig å være foreldre i en slik situasjon men det er godt at hun nå får hjelp og jeg håper at dere foreldre også får hjelp. Anonymkode: 19a36...24e 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
stjernestøv Skrevet 22. august 2017 Del Skrevet 22. august 2017 På 20.8.2017 den 11.20, AnonymBruker skrev: Fant nylig ut av min datter har relativt store psykiske problemer, da hun for få uker siden prøvde å ta sitt eget liv. Heldigvis overlevde hun uten varig men. Det viser seg også at hun har fått hjelp av spesialisthelsetjenesten siden før jul. Hun er nå 18 år. Dette har vært fælt, men nå tenker jeg mye på om jeg har gjort feil i barndommen, og om dette kunne blitt unngått hvis jeg var en bedre mor. Bør jeg ta selvkritikk fra dette? Kan det være at jeg som mor, og min ektemann som far har gjort/ikke gjort noe mot/for vår datter slik at hun fikk disse lidelsene? Anonymkode: c85c6...7ba Det er ikke din skyld nei... Men i mange år trodde enkelte folk at min sønn slet psykisk pga meg fordi jeg slet psykisk. Det var urettferdig, jeg støttet han så godt jeg kunne og vi har et godt forhold i dag. Men man gir ikke bipolar og asperger til folk!!! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.