Gå til innhold

Hvorfor tenner og tenker jeg på denne måten?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei, jeg trenger noen råd.

Jeg merker at jeg har en stor ubevissthet som gjør meg veldig ubehagelig, jeg tenner på voldelig sex, jeg liker sjenerte kvinner. Jeg merker jeg var redd for jeg skulle bli en voldtekts forbryter, jeg legger alt til rette for å bli det, men heldigvis så skremmer jeg alle kvinner med en brutal ærlighet når jeg kommuniserer med de. Men jeg er fylt med selvhat og jeg klarer ikke akseptere de tankene, jeg har hatt veldig merkelige tanker om sex siden jeg var tenåring, jeg var veldig ung når jeg lærte meg hvordan jeg fikk orgasme, men jeg var tenåring for jeg oppdaget hva jeg gjorde når jeg gnikket meg mot madrassen hver gang jeg la meg ned. Jeg fikk en sæd utløsning, frem til da var det ubevist, og nå egentlig igår ble jeg bevist på at jeg er veldig ubehagelig om jeg liker ei kvinne. Jeg trodde selv jeg var kanskje sjarmerende, jeg er ikke innpå slitsom, men jeg er så altfor direkte, og jeg vet hva jeg vil. Det ser jeg på hva porno jeg ser på, så jeg har meldt meg inn på en bdsm side. Men jeg er forsatt redd at jeg skal ubevist være ubehagelig igjen, jeg tolker signaler feil. Jeg tror jeg leser underbevisstheten til mennesker, jeg har alltid vært veldig oppmerksom. Men som jeg bommer på det, jeg skal til legen min imorgen heldigvis.

Jeg har slitt med depresjoner siden jeg var 14 år, kanskje også tidligere. Jeg begynte med selv skading noen år etter, og etter det har jeg vært på antidepressiva i 15 år. Hele selvtilliten min forsvant når jeg var tenåring, jeg var 20 da jeg mistet jomfrudommen min med ei dame på 39. Hode mitt er et vannvittig kaos fylt med motsigelser og paradokser og perverse tanker. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det, jeg er redd jeg ikke skal se hva jeg gjør, jeg vil ikke tenne på voldelig sex og jeg vil hvertfall ikke oppleve å være ubevist noen tanker igjen, jeg er livredd for det. Jeg stoler ikke lenger på mitt eget hode. Jeg kan ikke forstå hvor ubevisst dette var, det kom som et sjokk på meg.
Er det andre som opplever det slik? Kan det være en personlighetsforstyrrelse jeg har? En psykiater jeg gikk til tidligere trodde kanskje jeg kunne ha en schizotyp personlighetsforstyrrelse, jeg kan kjenne meg igjen i mange av kjennetegnene, men da jeg flyttet til Oslo sammen med min eks samboer byttet jeg behandler og jeg klarte ikke snakke med hun andre i det hele tatt.


Jeg er redd meg selv, jeg er redd jeg skal finne på å ta livet mitt. Jeg skal til legen i morgen, han kjenner litt til situasjonen min, men ikke at jeg havner i situasjoner som jeg opplever jeg har baktanker som ikke er bra, som om underbevisstheten har tatt meg der. Så skal jeg til en psykolog for en samtale om jeg kan få behandling hos hun, men det er lange ventelister. Vet noen om det er noe ekstra tiltak om det er krise, jeg har vurdert 3 ganger å legge meg inn på psykiatrisk den siste uken, nå vet jeg endelig hvorfor jeg har vurdert det. Jeg har fantasert de siste 10 årene om at jeg sloss mot meg selv, som en demon som går ut av meg, som jeg ikke kan drepe. Jeg hørte en mørk stemme inne i hode mitt nylig, den var helt klar, den sa at jeg burde skamme meg,  undertrykke det. Jeg har hørt den tidligere rett under innsovningen. Jeg har drømmer som er vonde, som jeg må opp å spise mat, jeg har hatt en drøm (mareritt) om jeg hadde sex med min mor (jeg våkner opp å undertrykker det, aldri sier noe til noen). Jeg er i ferd med å miste livet mitt, en dag ser jeg det, en annen dag ikke.


Beklager jeg skriver så dårlig, det går litt raskt når jeg forsøker å være ærlig, jeg mister tråden hele tiden og jeg orker ikke lese det om og om igjen. Det er også som det ikke finnes en tråd, alt bare svever rundt, tiden svever rundt, jeg tror ikke lenger på det individ, jeg tror på en universalisme, vi er et. Men jeg klarer ikke slippe det inn, det er der jeg står idag, jeg har tanker jeg ikke klarer å akseptere, så når jeg skriver de håper jeg de slipper taket de har på meg, det kommer noe helt utrolig ut av å være ærlig, en bevissthet på ting rundt seg som kjennes guddommelig. Det var som det gikk opp et lys da jeg så Platons hule teori for noen måneder siden. Jeg føler jeg forstår religion, og jeg føler jeg forstår alt feil. Før trodde jeg at jeg tenkte tankene mine, så lærte jeg å observere de, nå vet jeg ikke lenger hvem som observere tankene mine, jeg vet ikke hvem som tenker de. Jeg føler reinkarnasjonen til alle mine forferder, jeg føler meg som et dyr. Jeg lurer på om jeg kan være psykotisk. Om noen leser er jeg spent å høre hva dere tenker.


Mann 32.

Anonymkode: 4abc5...790

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...