Ta hensyn til egne begrensninger

[Trine]

Om noen hadde sagt til deg "nå kan jeg ikke få flere krav/forventninger på en stund for nå må stresset få lande så depresjonen ikke utvikler seg", hvordan hadde du oppfattet det? Hadde du klart å forstå eller ihvertfall akseptere det? Altså, selv om det er krav/forventninger som for deg anses som omtrent ubetydelige, hadde du klart å forstå at det for andre kan være uoverkommelig?

Jeg blir ekstremt stressa av hva jeg har forstått, er ganske små ting. Endring av avtaler, endring av arb.oppgaver, forventninger o.s.v. (for å gjøre det tydeligere, jeg er på nippet til å klikke om jeg må ha på ventilatoren på kjøkkenet mens jeg lager middag. Trenger ikke være mer enn en lyd som skal til for at det eksploderer i hue). Jeg forsøker å omgås folk via hundetrening, men jeg merker at det er vanskelig fordi alle jo så klart må bidra og sånne klubber tydeligvis liker å arrangere ting støtt og stadig. Jeg vil ikke fremstå som vanskelig eller lat, det er jo ikke det det er snakk om. Jeg prøver å kaste meg over oppgaver jeg vet jeg takler for å unngå oppgaver som stresser for mye. Andre tar på seg avanserte oppgaver, jeg blir jo frustrert bare av å tenke på hvordan de skal klare å løse disse oppgavene. Men de klarer det lett som bare det.

Nå sliter jeg veldig med å få fram poenget her. Greia er at jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan ta mest mulig hensyn til egne begrensninger uten at jeg fremstår som vanskelig og lat ovenfor andre. Men jeg aner jo ikke hvordan andre reagerer eller hva jeg skal si for at andre skal forstå. Det er det jeg vil ha hjelp til fra dere. Jeg vil ikke vite deres nøye gjennomtenkte tanker, jeg vil vite normale folks spontane reaksjon når noen sier de ikke takler noe som for deg er en selvfølge å takle.

[laban]

20 minutter siden, Trine skrev:

Altså, selv om det er krav/forventninger som for deg anses som omtrent ubetydelige, hadde du klart å forstå at det for andre kan være uoverkommelig?

Jeg tror det - om jeg ikke akkurat hadde forstått alt, ville jeg absolutt akseptert det.  Men jeg ville vært veldig glad for at vedkommende sa fra i klartekst. 

Jeg har vært ansvarlig for dugnadspregede aktiviteter som må gjennomføres etter et stramt tidsskjema og opplevd at folk ikke gjør / møter opp til relativt enkle oppgaver som de blir satt opp på, uten å gi beskjed.  Det skaper veldig mye mer bryderi enn om de sier fra på forhånd.  Det er ikke nødvendig å fortelle hele bakgrunnshistorien, bare jeg slipper å stå der med én person for lite og ikke vite om de er fem minutter forsinket eller har droppet helt ut, når vi er midt oppe i det. 

26 minutter siden, Trine skrev:

Jeg prøver å kaste meg over oppgaver jeg vet jeg takler for å unngå oppgaver som stresser for mye

I mange sammenhenger går det jo nettopp an å finne alternative løsninger.  Folk er forskjellige, og det tror jeg de fleste aksepterer uten for mye dill.  Hvis dette er en gruppe som er såpass liten at de andre har blitt litt kjent med deg, tror jeg du kan regne med at de andre godtar at du bidrar på din måte. 

30 minutter siden, Trine skrev:

Andre tar på seg avanserte oppgaver, jeg blir jo frustrert bare av å tenke på hvordan de skal klare å løse disse oppgavene. Men de klarer det lett som bare det.

Noen bare elsker å styre med sånt, vet du     

[AnonymBruker]

Jeg er helt lik. Det betyr at du har en vanskelig periode og det folk ikke forstår er at deprimerte kan dø av å bli innlagt på psykiatrisk eller bli suicidal om de ikke får ro i livet sitt. De som ikke forstår de bryr seg ikke eller vet ikke hva depresjon er.

Anonymkode: b44df...df3

[yellow ledbetter]

Det laban sier er veldig viktig. Det er ikke nødvendig å forstå for å akseptere. Jeg har jo stort sett samme problematikk som du har i utgangspunktet, og kjenner meg veldig godt igjen. Ikke depresjon, riktig nok, men stress og angst når det blir for mye på én gang, eller kaos og omprioriteringer. Det er viktig å sette grenser for hva en orker på påta seg, og så får folk heller bare synes at jeg er lat eller uengasjert. Poenget er å si nei før det er for seint. Når du er midt oppi det er det litt verre å bare slippe ting så andre må overta.

[Gjest]

Jeg forstår deg fullt ut. Jeg har vært inne i en dårlig periode en stund, og det er lite som skal til for at det skal bli for mye for meg. 

[AnonymBruker]

Akkurat samme problemstilling sliter jeg med i hverdagen også selv om det ikke er depresjon som er hovedproblemet mitt, men sterk angst. I lange perioder fungerer jeg ikke i det hele tatt og når ungene skal ha foreldremøter, arrangementer gjennom skolen, familieselskaper osv., da sliter jeg noe voldsomt fordi jeg rett og slett ikke takler sånt. Da blir dagene derpå fullstendig ulevelige på grunn av angsten og jeg er totalt tappet for krefter. Andre som ikke har disse lidelsene vil heller aldri forstå oss, så ikke bruk energi til å forklare i hytt og pine hvordan ting er, men bruk enkle forklaringer hvor du tar hensyn til deg selv. Posjoner ut det du føler at du kan greie i løpet av dagen og ikke mer enn det ellers kan du gå på en skikkelig smell. Jeg snakker av erfaring.

Anonymkode: d6894...d91

[yellow ledbetter]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat samme problemstilling sliter jeg med i hverdagen også selv om det ikke er depresjon som er hovedproblemet mitt, men sterk angst. I lange perioder fungerer jeg ikke i det hele tatt og når ungene skal ha foreldremøter, arrangementer gjennom skolen, familieselskaper osv., da sliter jeg noe voldsomt fordi jeg rett og slett ikke takler sånt. Da blir dagene derpå fullstendig ulevelige på grunn av angsten og jeg er totalt tappet for krefter. Andre som ikke har disse lidelsene vil heller aldri forstå oss, så ikke bruk energi til å forklare i hytt og pine hvordan ting er, men bruk enkle forklaringer hvor du tar hensyn til deg selv. Posjoner ut det du føler at du kan greie i løpet av dagen og ikke mer enn det ellers kan du gå på en skikkelig smell. Jeg snakker av erfaring.

Anonymkode: d6894...d91

Ja. Sånne møter og sosiale greier er faktisk noe av det verste. Foreldremøter valgte jeg langt på vei å droppe de siste årene ungene mine gikk på ungdomsskolen. Jeg gikk dit i utgangspunktet for å få info om læreplanen, og så endte det ofte med meningsløse diskusjoner om bagateller, eller om ting som strengt tatt ikke hadde noe med skolen å gjøre. Det var faktisk mye bedre å få info skriftlig i etterkant fra læreren.

[stjernestøv]

2 timer siden, Trine skrev:

Om noen hadde sagt til deg "nå kan jeg ikke få flere krav/forventninger på en stund for nå må stresset få lande så depresjonen ikke utvikler seg", hvordan hadde du oppfattet det? Hadde du klart å forstå eller ihvertfall akseptere det? Altså, selv om det er krav/forventninger som for deg anses som omtrent ubetydelige, hadde du klart å forstå at det for andre kan være uoverkommelig?

Jeg blir ekstremt stressa av hva jeg har forstått, er ganske små ting. Endring av avtaler, endring av arb.oppgaver, forventninger o.s.v. (for å gjøre det tydeligere, jeg er på nippet til å klikke om jeg må ha på ventilatoren på kjøkkenet mens jeg lager middag. Trenger ikke være mer enn en lyd som skal til for at det eksploderer i hue). Jeg forsøker å omgås folk via hundetrening, men jeg merker at det er vanskelig fordi alle jo så klart må bidra og sånne klubber tydeligvis liker å arrangere ting støtt og stadig. Jeg vil ikke fremstå som vanskelig eller lat, det er jo ikke det det er snakk om. Jeg prøver å kaste meg over oppgaver jeg vet jeg takler for å unngå oppgaver som stresser for mye. Andre tar på seg avanserte oppgaver, jeg blir jo frustrert bare av å tenke på hvordan de skal klare å løse disse oppgavene. Men de klarer det lett som bare det.

Nå sliter jeg veldig med å få fram poenget her. Greia er at jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan ta mest mulig hensyn til egne begrensninger uten at jeg fremstår som vanskelig og lat ovenfor andre. Men jeg aner jo ikke hvordan andre reagerer eller hva jeg skal si for at andre skal forstå. Det er det jeg vil ha hjelp til fra dere. Jeg vil ikke vite deres nøye gjennomtenkte tanker, jeg vil vite normale folks spontane reaksjon når noen sier de ikke takler noe som for deg er en selvfølge å takle.

Åh jeg hadde forstått det veldig godt om du hadde sagt det sånn, forstår også et nei som ikke trenger å begrunnes. Det er ikke alltid det passer, er ikke alltid man er i form og det er lov å si nei uten å begrunne det. Vi har bare ansvar for det vi sier, hvordan andre tar det er opp til dem. 

Men må jo innrømme det, det er vanskelig å sette grenser noen ganger...

Endret 22. august 2017 av stjernestøv

[yellow ledbetter]

Det er veldig vanskelig til tider, fordi vi ofte har inntrykk av at "alle andre klarer jo alt".

[Trine]

2 timer siden, laban skrev:

Jeg tror det - om jeg ikke akkurat hadde forstått alt, ville jeg absolutt akseptert det.  Men jeg ville vært veldig glad for at vedkommende sa fra i klartekst. 

Jeg har vært ansvarlig for dugnadspregede aktiviteter som må gjennomføres etter et stramt tidsskjema og opplevd at folk ikke gjør / møter opp til relativt enkle oppgaver som de blir satt opp på, uten å gi beskjed.  Det skaper veldig mye mer bryderi enn om de sier fra på forhånd.  Det er ikke nødvendig å fortelle hele bakgrunnshistorien, bare jeg slipper å stå der med én person for lite og ikke vite om de er fem minutter forsinket eller har droppet helt ut, når vi er midt oppe i det. 

Så da kan jeg øve meg på å si ifra? Jeg forsøker å finne en ballanse, prøver å lære meg hva jeg kan takle og ikke og ikke bare si ja uten å tenke meg om. De rundt meg tror jo at jeg klarer alt veldig bra, de ser meg jo ikke når jeg er hjemme og jeg er ganske flink til å late som.

Om jeg har sagt jeg skal gjøre noe så gjør jeg det uansett hva det koster meg. Jeg syns ikke noe om at folk tar på seg både den ene og den andre oppgaven for så å bare droppe ut av det uten grunn. For meg er det veldig viktig at man kan stole på at folk gjør det de sier de skal gjøre, så jeg tillater ikke meg selv å droppe ut av oppgaver jeg har lovet å gjøre.

2 timer siden, laban skrev:

I mange sammenhenger går det jo nettopp an å finne alternative løsninger.  Folk er forskjellige, og det tror jeg de fleste aksepterer uten for mye dill.  Hvis dette er en gruppe som er såpass liten at de andre har blitt litt kjent med deg, tror jeg du kan regne med at de andre godtar at du bidrar på din måte.

Problemet mitt er at det er så mange ting jeg ikke kan eller bør gjøre, så jeg blir jo lei selv. De jeg har mest med å gjøre er en liten gruppe, men selve klubben er gigantisk. Og som det sikkert er de fleste steder så er noen mer forståelsesfulle enn andre. 

2 timer siden, laban skrev:

Noen bare elsker å styre med sånt, vet du  

Ja, kan ikke skjønne det, men mamma f.eks er en sånn som elsker å styre. Jeg blir helt matt av henne, men samtidig så er det jo greit for hun styrer noen ganger for meg også

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt lik. Det betyr at du har en vanskelig periode og det folk ikke forstår er at deprimerte kan dø av å bli innlagt på psykiatrisk eller bli suicidal om de ikke får ro i livet sitt. De som ikke forstår de bryr seg ikke eller vet ikke hva depresjon er.

Anonymkode: b44df...df3

Hadde det enda "bare" vært en periode. Men jeg har lært meg at det er endel hensyn jeg må ta pga asperger og adhd, og tar jeg ikke disse hensynene så kommer depresjonen. Og nå vil jeg gjerne lære meg hva som må til for at jeg i størst mulig grad unngår depresjonene. Men livet er vanskelig og fullt av utfordringer hele tiden, så tror ikke jeg klarer å unngå depresjon helt. Det er nok mange som ikke vet hva depresjon er. Var ei en gang som sa hun var så deprimert, men hun var jo ikke deprimert, men trist pga en hendelse som nettopp hadde skjedd. Det er ganske stor forskjell syns jeg, å være deprimert og å være trist for noe som nylig har skjedd.

[Trine]

2 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Det laban sier er veldig viktig. Det er ikke nødvendig å forstå for å akseptere. Jeg har jo stort sett samme problematikk som du har i utgangspunktet, og kjenner meg veldig godt igjen. Ikke depresjon, riktig nok, men stress og angst når det blir for mye på én gang, eller kaos og omprioriteringer. Det er viktig å sette grenser for hva en orker på påta seg, og så får folk heller bare synes at jeg er lat eller uengasjert. Poenget er å si nei før det er for seint. Når du er midt oppi det er det litt verre å bare slippe ting så andre må overta.

Forskjellen hos oss er nok bare at hos deg slår stresset ut som angst, men hos meg slår det ut som depresjon. Jeg får øve meg på å si nei. Men jeg har også opplevd å nærmest få oppgaver kastet etter meg, da kortslutter det fullstendig. Skulle ønske jeg klarte å holde roen, men det gjør jeg virkelig ikke.

[Trine]

2 timer siden, MxxM skrev:

Jeg forstår deg fullt ut. Jeg har vært inne i en dårlig periode en stund, og det er lite som skal til for at det skal bli for mye for meg. 

Kjedelig når man føler man tåler så mye mindre enn alle andre. Jeg gjør jo alltid det pga asperger og adhd, men så prøver jeg nå å finne en måte for å unngå belastninger som resulterer i depresjon.
Håper du snart kommer deg ut av perioden. Her går det litt greiere nå fordi jeg slipper endel belastninger. Men så forsøker jeg jo å fungere sosialt til en viss grad ihvertfall.

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat samme problemstilling sliter jeg med i hverdagen også selv om det ikke er depresjon som er hovedproblemet mitt, men sterk angst. I lange perioder fungerer jeg ikke i det hele tatt og når ungene skal ha foreldremøter, arrangementer gjennom skolen, familieselskaper osv., da sliter jeg noe voldsomt fordi jeg rett og slett ikke takler sånt. Da blir dagene derpå fullstendig ulevelige på grunn av angsten og jeg er totalt tappet for krefter. Andre som ikke har disse lidelsene vil heller aldri forstå oss, så ikke bruk energi til å forklare i hytt og pine hvordan ting er, men bruk enkle forklaringer hvor du tar hensyn til deg selv. Posjoner ut det du føler at du kan greie i løpet av dagen og ikke mer enn det ellers kan du gå på en skikkelig smell. Jeg snakker av erfaring.

Anonymkode: d6894...d91

Det der er jeg imponert over at folk får til. Møter og arrangementer og familieselskaper, det er jo noe hele tiden når man har barn. Jeg hadde ikke klart det. Jeg har forsøkt å forklare enkelt. "Jeg har asperger derfor er det vanskelig å......." Men så har jeg opplevd at folk ikke tror meg så jeg kan ikke bruke den forklaringen. Ofte responderer jeg med å trekke meg unna, unngå alle situasjoner hvor jeg må forholde meg til mennesker. Men jeg vil gjerne trene hundene mine og noen ganger er det da en fordel å være flere, så jeg prøver virkelig å få det til å fungere uten at det koster meg altfor mye.

[Trine]

1 time siden, stjernestøv skrev:

Åh jeg hadde forstått det veldig godt om du hadde sagt det sånn, forstår også et nei som ikke trenger å begrunnes. Det er ikke alltid det passer, er ikke alltid man er i form og det er lov å si nei uten å begrunne det. Vi har bare ansvar for det vi sier, hvordan andre tar det er opp til dem. 

Men må jo innrømme det, det er vanskelig å sette grenser noen ganger...

Men du er jo en sånn god og forståelsesfull person <3

Ja, det er jo sant det, at vi bare har ansvar for det vi sier. Jeg prøver bare å forstå hvordan folk vil reagere på det, sånn at jeg kan være forberedt. Men folk reagerer jo så forskjellig så det går vel ikke an å forberede seg. Å sette grenser er veldig vanskelig, ihvertfall når man tåler så mye mindre enn andre. Jeg må vel kanskje, på et vis, lære meg å ikke bry meg om hva andre måtte mene. Jeg har jo ikke valgt det selv, å være den jeg er.

[Trine]

27 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Det er veldig vanskelig til tider, fordi vi ofte har inntrykk av at "alle andre klarer jo alt".

Alle andre klarer jo alt, jeg blir jo sliten bare av å tenke på alt det andre gjør i løpet av en dag.

[bibben]

1 time siden, stjernestøv skrev:

Åh jeg hadde forstått det veldig godt om du hadde sagt det sånn, forstår også et nei som ikke trenger å begrunnes. Det er ikke alltid det passer, er ikke alltid man er i form og det er lov å si nei uten å begrunne det. Vi har bare ansvar for det vi sier, hvordan andre tar det er opp til dem. 

Men må jo innrømme det, det er vanskelig å sette grenser noen ganger...

Her kommer en setning som kan være lurt å ha oppe i ermet:

"Hva er det ved mitt _nei_ du ikke forstår?"

Jeg synes den er finurlig og slagkraftig

[XbellaX]

Øv deg på å si ifra, -for det er faktisk helt greit. Men gjør det for all del i klartekst med en kort forklaring, det du skriver helt i første setning på hovedinnlegget er veldig bra. Jeg synes også Laban drar frem et viktig poeng med å si ifra i tide. 

Så flott at du tar tak i dette!

[Trine]

2 minutter siden, bibben skrev:

Her kommer en setning som kan være lurt å ha oppe i ermet:

"Hva er det ved mitt _nei_ du ikke forstår?"

Jeg synes den er finurlig og slagkraftig

Hmm...det var en bra setning. Vet ikke om jeg hadde turt å si det, jeg er altfor redd for konflikter og for å såre andre. Fryktelig irriterende egentlig. Andre sårer jo meg stadig vekk. Men det føles nesten lettere å takle å bli såret selv for det har jeg ihvertfall kontroll på. Andres følelser har jeg jo ikke kontroll på.

[stjernestøv]

4 minutter siden, Trine skrev:

Men du er jo en sånn god og forståelsesfull person <3

Ja, det er jo sant det, at vi bare har ansvar for det vi sier. Jeg prøver bare å forstå hvordan folk vil reagere på det, sånn at jeg kan være forberedt. Men folk reagerer jo så forskjellig så det går vel ikke an å forberede seg. Å sette grenser er veldig vanskelig, ihvertfall når man tåler så mye mindre enn andre. Jeg må vel kanskje, på et vis, lære meg å ikke bry meg om hva andre måtte mene. Jeg har jo ikke valgt det selv, å være den jeg er.

Åh takk i likeså <3 

Ja vanskelig å vite hvordan andre enn en selv vil reagere, noen føler seg kanskje avvist....man vet jo aldri. Men de får føle hva de vil i grunn, jeg får dårlig samvittighet når jeg sier nei så må øve meg på det. Ja det er viktig å ikke bry seg om hva andre måtte mene.