Ta hensyn til egne begrensninger

[frosken]

1 time siden, Trine skrev:

 

Jeg setter pris på at du svarer ærlig, det er det jeg er ute etter, å vite hvordan folk faktisk reagerer og hva de forventer. Jeg har vært ganske åpen om min situasjon, men opplever da å få tilbake "sånn er det for alle". På treningene bidrar jeg minst like mye som de andre. Jeg bidrar også på stevner vi har, selv om det medfører kollaps når jeg kommer hjem. Men jeg opplever også at jo mer man sier seg villig til å gjøre, jo mer forventes det også at man gjør. Jeg forstår det med å strekke seg og jeg strekker meg mye, men for meg er det tøft nok bare å møte opp på treningene og være sosial med andre. Allerede der har jeg strekt meg veldig mye. Så da blir vel kanskje spørsmålet mer hvorvidt jeg bør trene sammen med andre. Dersom kravene strekker seg forbi det å faktisk klare å fungere i en gruppe, samarbeide, hjelpe til å planlegge treningene, rydde etter trening, hjelpe de som trenger hjelp o.s.v. så er jeg neppe verdig en plass i en treningsgruppe. Da bør jeg vel egentlig holde meg unna. Det er jo ganske store individuelle forskjeller på hvor mye personer streker seg i gitte situasjoner. Det kan virke som at de fleste ikke strekker seg noe når de f.eks sier hei, mens jeg har strekt meg langt når jeg sier hei til en person jeg ikke ser poenget med å si hei til.

Er det noen i klubben du synes du kjenner bedre enn andre og som du muligens kunne snakke med dette om? For meg høres det ut som om du bidrar mye allerede. 

Kommentarer av typen "sånn er det for alle", kan egentlig forstås på to veldig forskjellige måter. Den ene betydningen innebærer bagatellisering av de problemene du forsøker å beskrive, men noen vil si slike ting for at du skal slippe å føle deg "annerledes". Omgivelsene dine vet ikke nødvendigvis at det for deg er befriende å ha noen diagnosekategorier å putte de ulike vanskene du har inn i. 

Jeg tror at du må hjelpe omgivelsene dine til å forstå deg selv. 

 

[laban]

1 time siden, Trine skrev:

Jeg forsøker ikke sette grenser ut ifra egen makelighet. Jeg forstår ikke folks ønske om så mye styr og stell, men jeg aksepterer at det er sånn. Jeg er bare usikker på hvor mye styr og stell det forventes at man deltar i. 

Jeg forstår absolutt at det er andre årsaker for deg. Det at du grubler såpass mye på disse tingene, er et tydelig bevis på at det ikke handler om å vri seg unna.

1 time siden, Trine skrev:

Ut ifra frosken sitt svar så tenker jeg jo nå at jeg muligens burde holde meg unna hundeklubben siden jeg ikke makter å bidra i alt styret og stellet. Det er jo greit å få høre at det man strekker seg ikke er nok. Jeg klarer ikke strekke meg lenger enn jeg allerede gjør og da er det nok ikke plass til meg i sånne sosiale situasjoner som f.eks hundetrening.

Jeg synes det er en litt for streng tolkning. Dessuten kan ikke vi som ikke kjenner forholdene i klubben, vurdere nøyaktig hvor godt du passer inn der. Slike fellesskap som er basert på en bestemt hobby / interesse, samler ofte personer som er ganske ulike bortsett fra denne felles interessen - og det går helt fint. Gjør som du hadde planer om og som mange har støttet deg på - fortell hva du kan brukes til og hva som ikke egner seg for deg, så tror jeg det vil gå fint. Kanskje er det flere i klubben som synes det kan bli i meste laget med aktiviteter som ikke handler om hundene 

[Trine]

12 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg tenker du er litt i en prosess der du blir mer kjent med dine egne begrensninger og muligheter, og i den prosessen må man nok prøve seg litt frem også når det gjelder å si nei. Det er vel først da man klarer å se hvilken betydning det vil få. Hvis jeg bruker mer energi på å gruble og ha dårlig samvittighet over å si nei til noe, er det ikke alltid sikkert at det er det beste, selv om det koster meg mye å klare å gjøre det jeg blir bedt om også. Men det er jo ekstra utfordrende med oppgaver over tid for eksempel i en gruppe da.

Ja, jeg føler at jeg i større grad aksepterer at jeg har begrensninger og forsøker å finne ut hva jeg kan tåle og ikke. Men så er det jo også det at jeg gjerne vil mer enn jeg tåler. Så fote sier jeg ja, og når jeg for tenkt meg om så angrer jeg på det. Men jeg er ikke en person som trekker meg når jeg har lovet noe så da må jeg bare stå i det. Jeg lærer stadig, jeg aksepterer bedre mine egne reaksjoner, selv om jeg syns reaksjonene er irriterende og jeg forstår at de ikke er normale. Jeg tror at bare det å akseptere at jeg blir mer stressa og mer sliten og i tillegg takler dårligere enn normale både å bli stressa og sliten, hjelper meg til å komme igjennom disse situasjonene. Jeg klandrer ikke meg selv i like stor grad som tidligere for mine overdrevne reaksjoner. Enig med deg at det ikke alltid er det beste å si nei, ikke når man bruker så mye energi på dårlig samvittighet.

12 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg tenker at så lenge man har som rettesnor at man ønsker å bidra så mye man klarer, men ikke så mye at man blir syk (sykere) av det, så må det være mer enn godt nok. Så er det å finne den balansen og kjenne seg selv godt nok til å vite hvor grensen går. Håpet mitt (som jeg klenger meg til) er også at når man finner den balansen og klarer å akseptere den, blir det også lettere å si ja til noe mer, fordi vi kan kutte ut en del av tankene om hvordan andre oppfatter at vi sier nei innimellom og skyldfølelsen dette gir. Jeg vet ikke om det er slik, men håper virkelig det. Og når man kjenner seg selv godt nok til å vite hvor mye man takler i løpet av en dag eller en uke, uten å falle helt sammen, vil det også kunne hjelpe på denne grublingen forhåpentligvis. Man vil da vite noe bedre hva som "bare" gjør en sliten, og hva som gjør en dårligere over lengre periode.

Noe av problemet mitt her er at jeg en gang kan klare ganske mye, mens jeg ikke klarer det samme en annen gang. Det er gjerne små ting som gjør at jeg tenker det er bedre å bare trekke seg unna. Den gruppa jeg trener med er veldig hyggelige og jeg tror de aksepterer at hodet mitt er en smule kaotisk. Problemet, om man kan kalle det et problem, er at om jeg får en vanskelig oppgave, så løser jeg den på et eller annet vis. Det andre ser er at jeg løser oppgaven, de ser ikke hva det koster meg å faktisk gjøre det. Så det er vanskelig for folk å forstå at jeg strever med det jeg strever med.

12 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg vet ikke. Skriver kanskje dette like mye til meg selv som til deg. Jeg synes selv det er fryktelig vanskelig når jeg får beskjed om å ta hensyn til egne begrensninger for jeg forstår ikke hvordan og hvor mye. Men det vet man kanskje bedre når man blir bedre kjent med seg selv og sine begrensninger og klarer å akseptere dem.

Hehe....vi sliter med mye av det samme du og jeg. Jeg forstår heller ikke hvordan og hvor mye jeg skal ta hensyn til egne begrensninger.

12 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg hadde akseptert at du måtte si nei på grunn av de forhold du nevner i innlegget ditt. Jeg har kjent på noe av det selv av andre årsaker som deg, så jeg vet hva det kan bety. Men hvorvidt folk aksepterer det og forstår det kommer vel an på hvilket erfaringsgrunnlag de har selv. Og ideelt sett burde det viktigste være at du med deg selv vet at dette er hensyn du må ta for at ting ikke skal bli verre. 

Ja, du har nok rett i at andres erfaringsgrunnlag har noe å si for hvorvidt de forstår eller ikke. Hehe, ja, ideelt sett, men her er det ikke mye som er særlig ideelt

12 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg vet ikke hvordan en hundeklubb drives, men er dette noe du kan ta opp med gruppen? Jeg synes ikke du ut fra svar her burde holde deg unna hundeklubben. Men kan du spørre noen om dette i hundeklubben, akkurat slik du gjør her. Jeg har lyst å fortsette i klubben, jeg ønsker å trene hundene mine, men jeg makter ikke alt styret og stellet. Hvis det innebærer at det vil være vanskelig for meg å fortsette i gruppen forstår jeg det.

Jeg vet ikke, det er nok ei der som jeg kan prate med om dette. Jeg tenkte jeg nå skulle se hvordan det går med det stevnet vi skal ha snart. Der skal jeg både hjelpe til og i tillegg starte med en hund Jeg har vært tydelig på hva jeg kan klare av oppgaver og ikke, så gjenstår det å se om de har tatt hensyn til det eller ikke. Resten av klubben har jeg tatt mer avstand fra. Det er en stor klubb og det blir ganske enkelt for mye for meg.

12 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg er sikker på at du bidrar med litt forskjellig bare med å være der også, og ved å legge det frem for gruppen på denne måten viser du også hvor utfordrende dette styret og stellet faktisk er for deg. Det er ikke bare ut fra egen makelighet, men det er faktisk så utfordrende at du vurderer om du klarer å være med i hundeklubben i det hele tatt.

Jeg bidrar så godt jeg kan ihvertfall. Det jeg trener der borte går ut på at man setter opp en bane med skilt som viser forskjellige øvelser hunden skal gjennomføre. Når vi er ferdige så sitter jeg gjerne og sorterer alle skiltene slik at de ligger i riktig nummerrekkefølge til neste trening. Jeg tror det er en sånn oppgave som folk syns er kjedelig, men som passer meg helt fint siden jeg takler dårlig når ting ikke er i system.

12 timer siden, umakenverdt skrev:

Jeg vet ikke om dette er riktig måte å gjøre det på, men det er bedre enn å trekke seg unna uten å ha luftet det! Jeg har gjort det noen ganger, fortalt om egne begrensninger og spurt de aktuelle personene om dette gjør at jeg ikke bør være med på den aktuelle aktiviteten. Jeg har opplevd det positivt å kunne lufte det på den måten.

Ja, jeg burde nok lufte det. Skal prøve å gjøre det etter stevnet. Da vet jeg kanskje bedre hva jeg kan klare å hjelpe til med der borte og ikke.

[Trine]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Håper du ikke misforstod meg Trine. Jeg er selv psyk og forstår problemet ditt. Du spør ærlig og bare det at du er oppmerksom på problemet og ønsker å være imøtekommende mot andre mennesker viser at du er en omtenksom person. Det er viktig å se sin begrensning men det har kanskje blitt et moteord. Når jeg er enig med frosken tenkte jeg egentlig ikke på deg men mer generelt. Jeg kjenner så mange ( friske folk) som hele tiden snakker om å sette grenser for seg selv. Tror noen ( ikke du) bruker dette som en unskyldning for ikke å stille opp for andre eller avvise mennesker de kunne ha gått i møte. Selv ønsker jeg  å være imøtekommende og se andre mennesker selv om jeg blir  sliten og får  angst av det. Føler meg dum og har ikke alltid noe å si. Men jeg kjenner likevel en glede over over å oppmuntre, lytte og vise andre at jeg bryr meg. Har sagt mye nei også det siste året og såret mennesker jeg er glad i, ikke stillt opp i besøk ol. Ja noen ganger er det greit å sette grenser men det er også en fantastisk følese når man har trosset angsten og ser at man likevel mestret det. 

Anonymkode: 05ba1...30e

Jeg ville ha ærlige svar, det er jo den eneste måten for meg å finne ut hvordan folk reagerer på. De fleste menneskene jeg omgås kjenner meg jo ikke spesielt godt, så jeg tenker at de kanskje lett vil tenke at jeg er en av de som hele tiden snakker om å sette grenser for seg selv. At det har blitt et moteord problematiserer det egentlig endel for de som faktisk må sette grenser. For meg er det ikke kun mentalt, men jeg har også en belastningsskade som fører til mye smerter. For meg føles det litt håpløst at det er så mange ting med meg, jeg kan jo godt forstå om folk ville tenke at jeg bare klager og syter dersom jeg skal ramse opp alt det jeg absolutt ikke burde gjøre. Det føles ofte lettere å bare bære på kaoset i hodet og smertene i føttene, og slippe å si noe om det. Men det er jo sånt som på sikt gjør at jeg trekker meg unna. Jeg får heller ikke noen mestringsfølelse av å gjøre ting som i utgangspunktet er for mye for meg. Om noe så får det meg kun til å føle meg enda mer ubrukelig fordi det koster meg så ekstremt mye å få til noe som for andre er en smal sak. Det har vært et par situasjoner i forbindelse med NAV og DPS hvor fastlegen min har brutt inn og satt grensene for meg. Jeg har alltid tenkt at man bare får tyne seg selv til den dagen det ikke går lenger, så får man finne en måte å avslutte det hele på. Men det er visst ikke sånn det skal være, man skal visst ikke hele tiden måtte tyne seg selv.

[Trine]

11 timer siden, frosken skrev:

Er det noen i klubben du synes du kjenner bedre enn andre og som du muligens kunne snakke med dette om? For meg høres det ut som om du bidrar mye allerede. 

Kommentarer av typen "sånn er det for alle", kan egentlig forstås på to veldig forskjellige måter. Den ene betydningen innebærer bagatellisering av de problemene du forsøker å beskrive, men noen vil si slike ting for at du skal slippe å føle deg "annerledes". Omgivelsene dine vet ikke nødvendigvis at det for deg er befriende å ha noen diagnosekategorier å putte de ulike vanskene du har inn i. 

Jeg tror at du må hjelpe omgivelsene dine til å forstå deg selv. 

 

Jeg er ikke helt sikker. Jeg har snakket litt med en der borte, men det er ikke en av de i den gruppa jeg er i. Men det er nok ei der jeg kan snakke med, hun har ansvaret for gruppa. Men jeg vil først prøve å finne ut hva jeg kan mestre. Vil ikke ta opp dette så kort tid før et stevne vi skal ha heller. Tipper de sikkert stresser nok med å få alt på plass nå. Jeg har vært tydelig på hvilke oppgaver jeg kan klare. Det hadde jo vært litt krise om de setter meg til noe som f.eks krever mye konsentrasjon. Jeg kan også tåle å være sliten noen dager etterpå. Men jeg vet enda ikke hva de har satt meg til. Jeg bidrar så godt jeg kan ihvertfall, men jeg er usikker på om det er godt nok.

Hmm, ja, kanskje de ikke vil at jeg skal føle meg anderledes. Men jeg er jo anderledes, det er jo bare sånn det er.

Ja, det er ikke så lett når jeg ikke alltid forstår meg selv. Jeg har i alle år hatt et ganske galt bilde av meg selv. Jeg har tenkt at jeg bare må øve, så blir jeg sånn som alle andre. Det er først de siste årene at jeg har forstått at det ikke hjelper å øve. Joda, jeg har blitt en god skuespiller, men jeg vil alltid være anderledes selv om det ikke nødvendigvis syns for de rundt meg. Nå forsøker jeg å finne ut hvor mye jeg skal late som og hvor mye jeg skal være meg. Skal jeg klare å være et sted i en lengre periode så fungerer det ikke med skuespill. I det øyeblikket jeg ikke har klart mer har jeg alltid trekt meg unna.

[yellow ledbetter]

Nettopp. Å tyne seg selv kommer det ingenting godt ut av. Snakk med hun som du kjenner best, og se hva som er mulig å få til. Jeg forstår jo at denne klubben er viktig for deg, men det virker kanskje som det er for stort og hele miljøet er litt i overkant aktivt. Er det ikke mulig å være med uten å påta seg masse greier? Og hvilke oppgaver er enklest for deg å påta deg, i så fall? Da ungene mine var aktive i korps og barneidrett, fant jeg fort ut at det var bedre for meg å ta styreverv og ordne med papirarbeid og sånt enn å være aktivt med på arrangementer. Vi måtte jo ta vakter der også, men jeg slapp i det minste å ta ansvar for andre enn meg selv. Men det var et pes, det er helt sikkert. Og jeg har vært styremedlem i frivillige organisasjoner seinere også. Det verste der var i grunnen å komme seg ut av vervet når det ble for mye fordi de aldri fant noen som ville overta. Men takk og pris, nå er jeg ute av alt sånt. Det hjalp veldig på selvinnsikten å få en diagnose.

[Trine]

11 timer siden, laban skrev:

Jeg synes det er en litt for streng tolkning. Dessuten kan ikke vi som ikke kjenner forholdene i klubben, vurdere nøyaktig hvor godt du passer inn der. Slike fellesskap som er basert på en bestemt hobby / interesse, samler ofte personer som er ganske ulike bortsett fra denne felles interessen - og det går helt fint. Gjør som du hadde planer om og som mange har støttet deg på - fortell hva du kan brukes til og hva som ikke egner seg for deg, så tror jeg det vil gå fint. Kanskje er det flere i klubben som synes det kan bli i meste laget med aktiviteter som ikke handler om hundene 

Men jeg har tenkt dette mange ganger, ikke bare fordi frosken skrev det hun skrev. Det sies at det eneste som er værre enn hundemiljøet er hestemiljøet Det er ekstremt mye drama. De som er i den gruppa jeg trener med er like lite glad i drama som meg, men de takler alikevel å omgås disse dramatiske menneskene, det gjør ikke jeg. Jeg blir fullstendig ødelagt. De fleste aktivitetene handler forsåvidt om hunder, men det er jo da snakk om å arrangere konkurranser. Konkurranser innebærer mye fremmede folk i tillegg til alle dramatikerene. Jeg vil nå teste hvordan jeg takler å hjelpe til med et stevne som den gruppa jeg er i står fullstendig ansvarlig for. Kanskje går det greit og da kan jeg si at jeg hjelper til med ting i gruppa, men ikke utover det og høre om det er ok. Blir det kortslutning for meg med dette stevnet så vet jeg forhåpentligvis bedre hvorfor eller hva som gjør at jeg ikke klarer det og da kan jeg ta opp det med hun som har ansvaret for gruppa. Det er først de siste årene at jeg har akseptert for meg selv at jeg har begrensninger jeg må ta hensyn til dersom jeg skal ha et greit nok liv. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvor grensene går og ofte er også grensene bevegelige. Men så er det først de siste 2 mnd at jeg har forstått at jeg visst nok har rett til å ha et greit liv. Jeg kan ikke belage meg på at fastlegen skal redde meg ut av alt så jeg bør vel lære meg å gjøre det på egenhånd.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Trine skrev:

Jeg ville ha ærlige svar, det er jo den eneste måten for meg å finne ut hvordan folk reagerer på. De fleste menneskene jeg omgås kjenner meg jo ikke spesielt godt, så jeg tenker at de kanskje lett vil tenke at jeg er en av de som hele tiden snakker om å sette grenser for seg selv. At det har blitt et moteord problematiserer det egentlig endel for de som faktisk må sette grenser. For meg er det ikke kun mentalt, men jeg har også en belastningsskade som fører til mye smerter. For meg føles det litt håpløst at det er så mange ting med meg, jeg kan jo godt forstå om folk ville tenke at jeg bare klager og syter dersom jeg skal ramse opp alt det jeg absolutt ikke burde gjøre. Det føles ofte lettere å bare bære på kaoset i hodet og smertene i føttene, og slippe å si noe om det. Men det er jo sånt som på sikt gjør at jeg trekker meg unna. Jeg får heller ikke noen mestringsfølelse av å gjøre ting som i utgangspunktet er for mye for meg. Om noe så får det meg kun til å føle meg enda mer ubrukelig fordi det koster meg så ekstremt mye å få til noe som for andre er en smal sak. Det har vært et par situasjoner i forbindelse med NAV og DPS hvor fastlegen min har brutt inn og satt grensene for meg. Jeg har alltid tenkt at man bare får tyne seg selv til den dagen det ikke går lenger, så får man finne en måte å avslutte det hele på. Men det er visst ikke sånn det skal være, man skal visst ikke hele tiden måtte tyne seg selv.

Har ikke sagt at du skal tyne deg selv?. Jeg er uføretrygdet akkurat fordi jeg strekte " strikken " for langt og nå tåler jeg ingenting. Bare tanken på at det forventes noe av meg gir meg panikkfølelse . Men jeg har barn, mann, venner og familie som jeg ikke bare kan sette en mur opp mot.Det er de nærmeste rundt meg jeg må strekke meg litt lengre for. Selv om jeg skulle ønske at de forstod hvor krevende det er for meg. Psykiateren min sier også at jeg bør  kunne forvente forståelse for min situasjon og ikke strekke det for langt. Kanskje det har med min personlighet å gjøre. Jeg føler meg mer verdifull når jeg betyr noe for andre og tror at jeg da må gjøre noe for å fortjene det. Jeg må lære at jeg er bra nok likevel og at mine nærmeste er mer opptatt av å se at jeg har det bra enn at jeg sliter meg ut. 

Anonymkode: 05ba1...30e

[Trine]

15 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Nettopp. Å tyne seg selv kommer det ingenting godt ut av. Snakk med hun som du kjenner best, og se hva som er mulig å få til. Jeg forstår jo at denne klubben er viktig for deg, men det virker kanskje som det er for stort og hele miljøet er litt i overkant aktivt. Er det ikke mulig å være med uten å påta seg masse greier? Og hvilke oppgaver er enklest for deg å påta deg, i så fall? Da ungene mine var aktive i korps og barneidrett, fant jeg fort ut at det var bedre for meg å ta styreverv og ordne med papirarbeid og sånt enn å være aktivt med på arrangementer. Vi måtte jo ta vakter der også, men jeg slapp i det minste å ta ansvar for andre enn meg selv. Men det var et pes, det er helt sikkert. Og jeg har vært styremedlem i frivillige organisasjoner seinere også. Det verste der var i grunnen å komme seg ut av vervet når det ble for mye fordi de aldri fant noen som ville overta. Men takk og pris, nå er jeg ute av alt sånt. Det hjalp veldig på selvinnsikten å få en diagnose.

Nei, det gjør ikke det. Men jeg har, fram til for et par mnd siden, trodd at jeg ikke har hatt annet valg enn å tyne meg selv. Klubben er for stor, men dersom jeg kan få slippe å forholde meg til noe annet enn akkurat den gruppa jeg trener med så tror jeg det skal gå greit. På de mest aktive dagene der borte så sliter jeg veldig, det er folk på alle kanter. Men akkurat når jeg trener mine egne hunder så har jeg heldigvis evnen til å stenge andre ting ute. Jeg vil ikke ta opp noe nå, så kort tid før stevne. Men etter det så vet jeg forhåpentligvis bedre hva som fungerer og ikke. Papirarbeid fungerer ikke her, det er jeg for urolig og ukonsentrert til.
Ja, har helt klart hjulpet på selvinnsikten å få diagnosene.

[Trine]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke sagt at du skal tyne deg selv?. Jeg er uføretrygdet akkurat fordi jeg strekte " strikken " for langt og nå tåler jeg ingenting. Bare tanken på at det forventes noe av meg gir meg panikkfølelse . Men jeg har barn, mann, venner og familie som jeg ikke bare kan sette en mur opp mot.Det er de nærmeste rundt meg jeg må strekke meg litt lengre for. Selv om jeg skulle ønske at de forstod hvor krevende det er for meg. Psykiateren min sier også at jeg bør  kunne forvente forståelse for min situasjon og ikke strekke det for langt. Kanskje det har med min personlighet å gjøre. Jeg føler meg mer verdifull når jeg betyr noe for andre og tror at jeg da må gjøre noe for å fortjene det. Jeg må lære at jeg er bra nok likevel og at mine nærmeste er mer opptatt av å se at jeg har det bra enn at jeg sliter meg ut. 

Anonymkode: 05ba1...30e

Nei, jeg skrev ikke at du har sagt det, men at jeg alltid har trodd at jeg må det. Men i sommer har fastlegen vært streng og stoppet selvtyningen i de situasjonene hvor hun har kunnet det. Så nå begynner jeg å skjønne at man ikke skal strekke seg over sine egne grenser. Men fortsatt er det et problem å ikke gjøre det. Jeg har heldigvis ikke barn og mann. Men jeg har familie og tantebarn som jeg må stille opp for. Heldigvis er den ene hunden min ekstremt glad i barn, så han sørger for å underholde dem. Familien min forstår endel og aksepterer mye, men jeg strekker meg fordet, fordi jeg selv mener jeg tåler mye mindre enn hva de fortjener. Men jeg har jo mer tid til å hente meg inn enn det du har som tross alt bor sammen med mann og barn. Du bør ikke måtte gjøre så mye for å føle deg verdifull hos din egen familie. Om du hele tiden føler at du strekker deg for mye så er det vel viktig at du snakker med mannen din om det. Kanskje han kan hjelpe deg med å forstå at du ikke behøver å strekke deg så mye som du gjør.

[Marigrete]

På 22.8.2017 den 23.08, umakenverdt skrev:

Jeg vet ikke hvordan en hundeklubb drives, men er dette noe du kan ta opp med gruppen? Jeg synes ikke du ut fra svar her burde holde deg unna hundeklubben. Men kan du spørre noen om dette i hundeklubben, akkurat slik du gjør her. Jeg har lyst å fortsette i klubben, jeg ønsker å trene hundene mine, men jeg makter ikke alt styret og stellet. Hvis det innebærer at det vil være vanskelig for meg å fortsette i gruppen forstår jeg det.

Jeg er sikker på at du bidrar med litt forskjellig bare med å være der også, og ved å legge det frem for gruppen på denne måten viser du også hvor utfordrende dette styret og stellet faktisk er for deg. Det er ikke bare ut fra egen makelighet, men det er faktisk så utfordrende at du vurderer om du klarer å være med i hundeklubben i det hele tatt.

Jeg vet ikke om dette er riktig måte å gjøre det på, men det er bedre enn å trekke seg unna uten å ha luftet det! Jeg har gjort det noen ganger, fortalt om egne begrensninger og spurt de aktuelle personene om dette gjør at jeg ikke bør være med på den aktuelle aktiviteten. Jeg har opplevd det positivt å kunne lufte det på den måten.

Dette synes jeg virker som en grei måte å gjøre det på. Skal prøve å se om jeg kan adoptere den selv.

Det å sette grenser for seg selv har absolutt blitt et moteord. Det som da kan bli vanskelig å forstå, for de fleste kanskje, er når denne grensen for noen av oss er så utrolig lav. 

Man kan kanskje ikke forsøke å presse seg, når resultat tidligere ofte har vist seg å føre til alvorlige depresjonsperioder. Tror relativt friske folk tror at "vi" med store utfordringer bør forsøke å øve på å øke terskelen for stress. 

Tror jeg skal finne meg et eksempel på hvor min terskel er, ala din kjøkkenvifte, og fortelle denne. Det gjør det kanskje litt mer forståelig for andre å få noe "håndfast".

Kanskje man bare må kalle en spade for en spade. Og finne litt andre forklarende ord enn de "dagligdagse" ord som stress/stressa.

[Trine]

4 timer siden, Marigrete skrev:

Dette synes jeg virker som en grei måte å gjøre det på. Skal prøve å se om jeg kan adoptere den selv.

Det å sette grenser for seg selv har absolutt blitt et moteord. Det som da kan bli vanskelig å forstå, for de fleste kanskje, er når denne grensen for noen av oss er så utrolig lav. 

Man kan kanskje ikke forsøke å presse seg, når resultat tidligere ofte har vist seg å føre til alvorlige depresjonsperioder. Tror relativt friske folk tror at "vi" med store utfordringer bør forsøke å øve på å øke terskelen for stress. 

Tror jeg skal finne meg et eksempel på hvor min terskel er, ala din kjøkkenvifte, og fortelle denne. Det gjør det kanskje litt mer forståelig for andre å få noe "håndfast".

Kanskje man bare må kalle en spade for en spade. Og finne litt andre forklarende ord enn de "dagligdagse" ord som stress/stressa.

Ja, det er nok en god idé å gjøre det slik som umaken skriver. Jeg skal forsøke å få til det selv.

Ja, det er det. Alle snakker om å sette grenser. Og når man da har en veldig lav grense så blir det kanskje vanskelig for folk å ta det seriøst.

Jeg presser meg selv bare jeg skal på butikken, eller besøke familien. Og før noen fant ut hva som "feilte" meg så har jeg jo i grunn ikke gjort annet enn å øve meg på å tåle mer stress. Og resultatet, jeg tåler bare mindre og mindre. Jeg tenker jo at overbelastning i hodet blir som overbelastning i alle andre kroppsdeler. Tar man ikke hensyn til smertene så ender det med at de blir kroniske og tålegrensen blir kraftig redusert.

Ja, håndfaste ting er bra. Stress/stressa tror jeg har fått en litt annen betydning etterhvert. Mitt, og sikkert ditt, stress er ikke det vanlige "skyndte seg ut døra for å rekke bussen"-stresset. Og det er jo faktisk sånn at noe stress er sunt stress. Men å gå som en tikkende bombe, med konstante småeksplosjoner i hodet, dag ut og dag inn, det er ikke bra. For meg er det nok å skru på ventilatoren eller at det er mer enn et annet menneske i butikken, før stresset er der for fullt.

[Gjest Mina1]

På 22.8.2017 den 10.17, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt lik. Det betyr at du har en vanskelig periode og det folk ikke forstår er at deprimerte kan dø av å bli innlagt på psykiatrisk eller bli suicidal om de ikke får ro i livet sitt. De som ikke forstår de bryr seg ikke eller vet ikke hva depresjon er.

Anonymkode: b44df...df3

Jeg får veldig mye tunge tanker selv om jeg stresser for mye. Nå er ikke jeg sucidal. Men jeg blir veldig tung i tankene mine. Derfor støtter denne. Viktig å roe ned og ikke stresse.