Fortiden går utover selvbilde/ tro/ håp

[Gjest Mina1]

Jeg våknet i morges og kjente meg oppgitt over at jeg kan føle på alt det jeg gjør om fortid, egenverdi, angst og selvbilde. 

Jeg har opplevd å blitt behandlet som en dame som ikke er verdt noe som helst av tidligere relasjoner som jeg har vært i. Jeg må jo si at jeg burde brutt ut av relasjonene. Men jeg håpet at jeg ble mer verdsatt enn det virket som. Så jeg har jo på en måte ført meg selv i dette med å være i relasjoner der ble var tydelig galt. 

Jeg var lenge i relasjoner der jeg gjorde alt for mannen. Jeg løp til med en gang han ønsket å møte meg. Jeg forsøkte å vise han at jeg var der for han og at jeg elsket han. Jeg forsøkte å gjøre han tilfreds og glad. 

Jeg har blitt dumpet med å høre at all rus og kribling i kroppen / forelskelse var borte. Og at han ville ha avtale om at vi aldri skulle prate noensinne igjen. Rett iforkant av dumpingen var jeg hans livs beste sex og hans livs beste date. Så jeg har jo fått høre ord som fikk meg til å tro at jeg var spesiell.   Deretter går fyren videre med andre og jeg ble nyskjerrig med å gå inn på facebook å finne svaret på slik oppførsel med å gå inn en gang iblant for å se. Ser at vedkommende har noen damer der inne som han virker til å behandle på helt annen måte. Jeg ble behandlet dritt mens andre virker til å bli forgudet av han til evigheten. Jeg føler meg bare enda mer psyket ned og elendig.

Ikke skjell meg ut i svar i innlegget her. Jeg vet at mange kan komme til å skrive : ta deg sammen osv...  Jeg håper på å komme der at jeg ser glede i å date / og ja jeg håper på å finne en fast mann igjen. Men veien dit er tung pga erfaringer. 

Jeg håper på å ikke bli stående fast uten å våge å slå meg løs igjen. De negative følelsene i forbindelse med dette er vonde og harde. Føler at det slår helt pusten ut av meg iblant nesten. Å føle seg først elsket for så å føle seg som ingenting verdt og kastet som om man aldri har vært annet enn et dopapir.  I etterkant gjør jeg alt for å ikke treffe på de som har sårt meg på denne måten igjen. Jeg må sky visse steder fordi det stikker meg i hjerte etter å ha blitt så dårlig verdsatt. Vanskelige følelser. 

Noen som har råd om hvordan jeg kan mestre livet etter slike relasjoner? Ville du følt deg som verdens styggeste etter noe sånnt? Hvordan ville du reist deg opp igjen ? Jeg forsøker å reise meg opp men klarer ikke å reise meg helt opp igjen ennå. Men jeg jobber med saken. Det skal ikke få ødelegge for meg. 

Savner følelsen av å føle meg verdsatt og spesiell for en mann. Hater følelsen av å ha vært i livet og gjort mye for menn som ikke brydde seg om meg. 

 

Endret 8. september 2017 av Mina1

[Gjest Gargamel]

8 minutter siden, Mina1 skrev:

 Ser at vedkommende har noen damer der inne som han virker til å behandle på helt annen måte. Jeg ble behandlet dritt mens andre virker til å bli forgudet av han til evigheten. Jeg føler meg bare enda mer psyket ned og elendig.

 

Hvis han er sånn som du sier så tenker jeg ustabiliteten vil det komme frem i de andre forholdene også. Hvis ikke: Bra for dem.

11 minutter siden, Mina1 skrev:

måte ført meg selv i dette med å være i relasjoner der ble var tydelig galt. 

Jeg var lenge i relasjoner der jeg gjorde alt for mannen. Jeg løp til med en gang han ønsket å møte meg. Jeg forsøkte å vise han at jeg var der for han og at jeg elsket han. Jeg forsøkte å gjøre han tilfreds og glad. 

Jeg tror kanskje noen partnere etter hvert tar det for gitt, og slutter å sette pris på det hvis man overøser dem hele tiden. I verste fall går det over i forakt. Motsatt kan man bli desperat av å bli sulteforet av og på sånn som du har blitt. Altså at kjærlighet virker mer verdifullt hvis det er vanskelig å få tak i. Lurer litt på om det er derfor enkelte blir helt betatt av "bad boys".

Hvem vet.

[Gjest Mina1]

19 minutter siden, Gargamel skrev:

Hvis han er sånn som du sier så tenker jeg ustabiliteten vil det komme frem i de andre forholdene også. Hvis ikke: Bra for dem.

Jeg tror kanskje noen partnere etter hvert tar det for gitt, og slutter å sette pris på det hvis man overøser dem hele tiden. I verste fall går det over i forakt. Motsatt kan man bli desperat av å bli sulteforet av og på sånn som du har blitt. Altså at kjærlighet virker mer verdifullt hvis det er vanskelig å få tak i. Lurer litt på om det er derfor enkelte blir helt betatt av "bad boys".

Hvem vet.

Takk for svar. Kan være at andre damer vil føle usikkerhet og lignende følelser pga de også. 

Problemet i etterkant er at jeg føler meg så dårlig behandlet at han burde vært fullt klar over selv at det er dårlig gjort å kaste noen på en så simpel måte. Jeg har jo problemer med å gå videre pga følelsen alt ga meg. Men har forsøkt å lese meg frem og forstå motparten sine tanker og følelser. Han føler gjerne bare for å ha meg bort samme hva. Jeg vet ikke. Å kommunisere er umulig når vedkommende ikke vil. Og så sitter man der med mange spørsmål i etterkant da. 

Jeg har lest på nettet at for noen er det slik at de omgjør partneren til "luft" etter ganske lang relasjon. Det er det jeg har opplevd. Samtidig som  de vil ha en enighet om å aldri prates noensinne igjen / ikke prate ut engang...  Jeg kan gå rundt å tro at alt dette gjøres for å psyke meg ned / ødelegge .. og så sitter jeg iblant og håper på å få høre anger for behandlingen av meg. Men hva tenker den andre part? Er ikke lett å si. Er den parten ute etter å få meg til å føle meg elendig? Vil den personen at jeg skal slite med å gå videre? Hva vil vedkommende oppnå? Klarer vedkommende å forstå at det som jeg opplevde gjorde vondt eller vil vedkommende at jeg skal føle meg bra etterpå? Mange tanker og mange spørsmål. Men kunne du ha behandlet en dame på den måten jeg beskriver? Og hva skal være grunn for å behandle henne slik? 

Jeg vet ikke hvordan du ville sittet å følt deg nå om du var meg. Ville du skammet deg over å være meg? Ville du ha bare forsøkt å ignorere redselen for å oppleve det samme igjen? Ville du gjort alt for å unngå å treffe på folk som har behandlet deg på den måten/ fått deg til å føle deg slik? 

Jeg forsøker i blant å ignorere følelsene mine men da dukker de opp i mareritt om natten eller så får jeg mye angst som reaksjon av at jeg ignorerer de. 

Jeg forsøker å finne alt jeg kan av positiv tro. Jobber mye med meg selv. 

Endret 8. september 2017 av Mina1

[laban]

59 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg kan gå rundt å tro at alt dette gjøres for å psyke meg ned / ødelegge .. og så sitter jeg iblant og håper på å få høre anger for behandlingen av meg. Men hva tenker den andre part? Er ikke lett å si. Er den parten ute etter å få meg til å føle meg elendig? Vil den personen at jeg skal slite med å gå videre? Hva vil vedkommende oppnå? Klarer vedkommende å forstå at det som jeg opplevde gjorde vondt eller vil vedkommende at jeg skal føle meg bra etterpå?

Jeg synes du tillegger eksen din altfor mange normale, fornuftige egenskaper.  Det du har fortalt her, tyder på at han styres av helt andre ting enn tanker / planer / hensikter som det er normalt å ta hensyn til i et parforhold. Du kommer ikke til å få gode svar på disse spørsmålene - han vet antakelig ikke svarene selv, eventuelt virker de irrasjonelle på folk med normalt følelsesliv inkludert empati. 

1 time siden, Mina1 skrev:

Men har forsøkt å lese meg frem og forstå motparten sine tanker og følelser.

Du graver deg bare mer ned i fortiden ved å dvele ved denne historien.  Alt tyder på at du bør være glad du kom deg unna.  Tenk på ham som personlighetsforstyrret eller i hvert fall med en personlighet som matcher din så i de grader dårlig at dere ikke bør være sammen, punktum finale.     

[Gjest Mina1]

1 time siden, laban skrev:

Jeg synes du tillegger eksen din altfor mange normale, fornuftige egenskaper.  Det du har fortalt her, tyder på at han styres av helt andre ting enn tanker / planer / hensikter som det er normalt å ta hensyn til i et parforhold. Du kommer ikke til å få gode svar på disse spørsmålene - han vet antakelig ikke svarene selv, eventuelt virker de irrasjonelle på folk med normalt følelsesliv inkludert empati. 

Du graver deg bare mer ned i fortiden ved å dvele ved denne historien.  Alt tyder på at du bør være glad du kom deg unna.  Tenk på ham som personlighetsforstyrret eller i hvert fall med en personlighet som matcher din så i de grader dårlig at dere ikke bør være sammen, punktum finale.     

Takk for svar. 

Jeg tenker slik at jeg vil tro at alle mennesker egentlig er normal og fornuftig. Mens sannheten er mulig en helt annen. Jeg ser jo det selv. Det fins jo litt av hvert, og noen er fornuftig på noen områder, men plutselig så opptrer de ikke fornuftig i det hele tatt. 

Jeg har slitt veldig pga min fortidshistorie. Jeg får panikk om selvfølelsen,  føler jeg ikke får puste og får helt angst av å tenke på hva jeg opplevde av nedsig... , og hvor tungt det jeg opplevde var at jeg begynner å surfe han opp å se hvordan han lever. Og det blir jo galt. Jeg ser jo at han virker til å beundre andre. Han er alltid singel i status, men jeg tror at han har en fast dame som han treffer. Og jeg er nok glemt. Mistenkte også en stund at han har flere samtidig men vet ikke svaret på det (siden han treffer damer og reiser på ferier med en "eks i hjembygden" alene i tilegg. Han opererte slik med meg så jeg ble helt forvirret og full i spørsmål da han ikke ville vite av meg ever igjen. Han avsluttet med meg på en ganske vond måte, - en fiendtlig måte. Det er årsaken til at jeg sliter i ettertid. Jeg håpet på at han forsto at dette gjorde det tungt med å gå videre for meg. Ville jo regne med at han ønsket meg det beste videre. Men men, umulig å forstå hvordan andre tenker. 

Som du sier: jeg skal nok være glad for at jeg kom meg unna før det gikk enda lengre tid.. Jeg får bare forsøke å fortsette å tenke på han som personlighetsforstyrret / person som ikke passer inn mot min egen fornuft,  som kunne tenke så dårlig på meg og behandle meg på en vinglete måte: med å si : du er min beste date, du er min beste sex, bryr meg om deg osv.. Man bryr seg ikke om en person man bare vil kaste ut av livet sitt på den måten som det ble gjort. Det kan nok hjelpe å tenke sånn. 

Jeg kan dømme meg selv sønder og ned og nord. Men om det er utseende mitt eller kroppen min som ikke var bra nok, så sier det litt om den som brukte tid på meg og må knuse meg sønder nord og sammen slik at jeg fikk problemer å reise meg opp igjen. Normalt sett er jeg betegnet som en veldig sterk person. Folk sier det til meg, men akkurat innen dette med kjærligheten her, så ble jeg ikke noe sterk. Det ble ganske vanskelig. 

Takk for at dere ikke kritiserer meg for følelsene. Jeg ber ingen kritisere meg for at jeg føler det sånn. Ingen må si ta deg sammen. Men godt med gode råd for veien videre etter noe slikt. Hvordan tenke, hvordan bygge seg opp, hvordan tro på noen igjen osv. Tenk om jeg er den eneste i verden de behandler slik, hvordan føle seg da? Men uansett: jeg må slutte å hate meg selv. Jeg skal elske meg selv. Jobber med meg selv om dette, men det henger i. Jeg forsøker å ikke tenke på det, og da dukker det irriterende nok opp i drømmene mine. Sikkert fordi det ligger i underbevisstheten. 

Jeg er også redd for å treffe på han igjen. For jeg føler en nedverdigende følelse med behandlingen. Han har jo sagt at han ville ha avtale mellom oss at vi aldri skal snakke mer sammen for resten av livet. Da er det gjerne ikke så rart at jeg vil unngå steder jeg vet han kan være osv. Jeg vet også at jeg mulig kan gå på et totalt sammenbrudd om jeg treffer han. Fordi det hele ble så tøfft. Derfor holder jeg meg unna. 

Jeg takker for svar fra deg, og han andre i tråden. De inneholdt ikke kritikk mot at jeg tenker på dette, og sliter med dette. Takk!. Dersom noen vil kritisere meg for disse tankene så vær så snill ikke delta i tråden. Alt jeg behøver for å reise meg opp er positive ord, og positiv energi i denne forbindelsen. Det kan ta tid å lege noen sår. Dette har tatt halvannet år. Nå forsøkte jeg å få en verdifull avslutning i mai måned igjen da, for 4 måneder siden. Skrev til han at jeg slet med å gå videre pga måten dette ble på. Men fikk samme kalde beskjed: han vil ikke høre noe som helst fra meg ever igjen!. 

Det som jeg bør gjøre er å gi litt faen, og slutte å surfe opp å lete etter svar for dette. 

Jeg har hatt noen andre dårlige erfaringer før, men denne var den tyngste for relasjonen varte så lenge. 

Var godt å få det ut. Hater å våkne til slike tunge tanker som i dag. Jeg håper på at jeg klarer å få lagt alt negativt bak meg  

 

Endret 8. september 2017 av Mina1

[Gjest Gargamel]

2 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg vet ikke hvordan du ville sittet å følt deg nå om du var meg. Ville du skammet deg over å være meg? Ville du ha bare forsøkt å ignorere redselen for å oppleve det samme igjen? Ville du gjort alt for å unngå å treffe på folk som har behandlet deg på den måten/ fått deg til å føle deg slik? 

Jeg vet ikke. Jeg vet at problemer i forhold kan bli altoppslukende og gi "tankekjør" dag og natt. Jeg vet også at det er en smell for selvtilliten å bli behandlet som luft eller verre. Jeg vet ikke om jeg ville gjort alt for å unngå å treffe en person. Kan ikke helt se for meg det.

Jeg må være så ærlig å si at jeg ikke forstår reaksjonen din helt. Du skriver om dette omtrent hver dag, og slik som du beskriver forholdet er det rart at du kan ha kjærlighetssorg og være så betatt av en sånn fyr så lenge etterpå. Jeg tror du er ganske sårbar i tillegg til at forholdet var veldig usunt.

Du har uansett ikke noe å skamme deg over. Det er ikke feil å snakke med en profesjonell.

[Gjest Mina1]

20 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg vet ikke. Jeg vet at problemer i forhold kan bli altoppslukende og gi "tankekjør" dag og natt. Jeg vet også at det er en smell for selvtilliten å bli behandlet som luft eller verre. Jeg vet ikke om jeg ville gjort alt for å unngå å treffe en person. Kan ikke helt se for meg det.

Jeg må være så ærlig å si at jeg ikke forstår reaksjonen din helt. Du skriver om dette omtrent hver dag, og slik som du beskriver forholdet er det rart at du kan ha kjærlighetssorg og være så betatt av en sånn fyr så lenge etterpå. Jeg tror du er ganske sårbar i tillegg til at forholdet var veldig usunt.

Du har uansett ikke noe å skamme deg over. Det er ikke feil å snakke med en profesjonell.

Takk for svar og råd. Jeg sliter forferdelig uten at jeg selv vil det så lenge i etterkant. Vet ikke helt hvorfor jeg må slite sånn når det virker som om andre ville taklet samme situasjon mye lettere. Du ville taklet det lettere? Og de andre her ville gjerne taklet det lettere..  og ja jeg har et tankekjør etter det forholdet. Et tankekjør som ikke ende tar. Kan hate meg selv for det men det gjør meg bare deprimert. Så jeg må akseptere mine egne følelser etter det. De er slik som de er men jeg må forsøke å få de bort på en eller annen måte. 

Men jeg skal vel trøste meg med at det fins folk med større lidelser enn hva jeg har. Men det er godt mulig at jeg bør prate med noen profesjonelle om dette for jeg har det vondt med å føle på dette. 

Takk for at dere ikke dømmer meg. Jeg ønsker ikke å ha det slik. Men de følelsene dette fikk meg til å føle sliter på meg. Derfor bør jeg mulig søke hjelp slik at jeg kan få hjelp til å sortere disse tankene. Håper på at det fins muligheter til at noen psykologer eller et eller annet klarer å få meg til å bli sterkere og legge det bak meg. 

Jeg vet ikke hva jeg lider av. Er dette kjærlighetssorg eller er det mer en ettervirkning av fiendtlige slutten av forholdet pluss måten jeg lot meg selv bli behandlet på?  Jeg tror det ikke bare er kjærlighetssorg. Tror det går litt på verdigheten jeg satt igjen med og troen på å stole på noen igjen. Litt kjærlighetssorg er nok der men det er ikke bare sorgen. Det er mest selvverdien og tilliten som ble brutt. Følte det som om hjertet mitt ble hoppet på osv. 

Jeg mener ikke å syte i denne tråden. Men jeg ser alvoret når jeg våkner å begynner å gråte og når jeg går å sliter med mareritt om nettene når jeg forsøker å ikke tenke på det. Jeg har forsøkt å fortrenge det men selvsagt : da drømmer jeg om det igjen og får panikk når jeg våkner kaldsvettende og full i vonde følelser. Og så kommer angsten da... når jeg fortrenger det... da sitter jeg istedet der med noen panikkanfall uten like. 

Er det fastlegen jeg bør ta det med? Vet ikke hvordan jeg skal våge å fortelle dette..  Jeg tør her når jeg skriver men jeg sliter med å si det til andre. Kom gjerne med tips på hva dere selv ville gjort om dere har.. er så oppgitt av å gå rundt å føle på alt dette nå. 

Takker så mye for fine svar. Setter høy pris på forståelsen av at jeg har et problem som ikke er så lett. 

Endret 8. september 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

Jeg kan ikke ha det sånn så noe må jeg gjøre for å få bukt med tankekjøret og de vonde følelsene etter dette. Helt uten tvil. Er dyrt å gå til psykologer og leger men jeg bør nok koste på meg det for det er så kjipt å gå rundt med de følelsene som jeg sliter med i denne forbindelsen. Jeg håper på at jeg ikke er unik som sliter med dette.  Det fins jo andre mennesker som også sliter psykisk med ting. 

[Trine]

Jeg får en følelse av at det ligger noe mer bak disse følelsene dine. Tror ikke det er normalt å fortsatt slite etter 1,5 år. Virker som du har et stort behov for bekreftelse. Alle mennesker er ikke normale og fornuftige, da hadde vi jo ikke hatt alle disse psykiatriske diagnosene. Denne eksen din, om han er slik du forteller, så er han jo bare en tosk. Det er jo ikke deg det er noe galt med. Men kan det være at du også, i forholdet, søkte veldig mye bekreftelse? Kan han ha blitt så lei at han ikke har orket mer? Jeg prøver ikke klandre deg for noe altså, bare tenker om det kan være en forklaring på hans oppførsel. Helt god i toppen kan han jo uansett ikke være, det skal jo litt til å kontakte politiet fordi man ikke vil snakke med en person. Uansett syns jeg du skal respektere hans ønske og overse han fullstendig om du skulle "møte" han på nettet eller tilfeldigvis se han i virkeligheten. Du ødelegger jo ikke for andre enn deg selv når du er så opptatt av en person som ikke ønsker å ha noe med deg å gjøre.

Om du går til psykolog med driftsavtale så er det ikke dyrt, men da er det gjerne veldig lang ventetid og så lenge du tilsynelatende klarer deg bra så blir du heller ikke prioritert. Du kan sjekke om kommunen din har tilbud om "rask psykisk helsehjelp". Det er gratis, du trenger ikke henvisning fra fastlegen og man får time veldig raskt. Det er beregnet på personer med lett angst og/eller depresjon. Du kan også gå til fastlegen og få medisiner som kan hjelpe deg med både angst og tankekjør. Om man får litt hjelp av medisiner så kan det være lettere å se mer klart på ting og på den måten komme seg ut av tanker og følelser som man har viklet seg inn i.

[Gjest Mina1]

42 minutter siden, Trine skrev:

Jeg får en følelse av at det ligger noe mer bak disse følelsene dine. Tror ikke det er normalt å fortsatt slite etter 1,5 år. Virker som du har et stort behov for bekreftelse. Alle mennesker er ikke normale og fornuftige, da hadde vi jo ikke hatt alle disse psykiatriske diagnosene. Denne eksen din, om han er slik du forteller, så er han jo bare en tosk. Det er jo ikke deg det er noe galt med. Men kan det være at du også, i forholdet, søkte veldig mye bekreftelse? Kan han ha blitt så lei at han ikke har orket mer? Jeg prøver ikke klandre deg for noe altså, bare tenker om det kan være en forklaring på hans oppførsel. Helt god i toppen kan han jo uansett ikke være, det skal jo litt til å kontakte politiet fordi man ikke vil snakke med en person. Uansett syns jeg du skal respektere hans ønske og overse han fullstendig om du skulle "møte" han på nettet eller tilfeldigvis se han i virkeligheten. Du ødelegger jo ikke for andre enn deg selv når du er så opptatt av en person som ikke ønsker å ha noe med deg å gjøre.

Om du går til psykolog med driftsavtale så er det ikke dyrt, men da er det gjerne veldig lang ventetid og så lenge du tilsynelatende klarer deg bra så blir du heller ikke prioritert. Du kan sjekke om kommunen din har tilbud om "rask psykisk helsehjelp". Det er gratis, du trenger ikke henvisning fra fastlegen og man får time veldig raskt. Det er beregnet på personer med lett angst og/eller depresjon. Du kan også gå til fastlegen og få medisiner som kan hjelpe deg med både angst og tankekjør. Om man får litt hjelp av medisiner så kan det være lettere å se mer klart på ting og på den måten komme seg ut av tanker og følelser som man har viklet seg inn i.

Takk for svar. Jeg forsøker selv å forsøke å se situasjonen slik den faktisk var, og se det fra utsiden.

Han ville ikke forsøke engang å ta en skikkelig samtale etter siste gangen vi møttes. Da hadde vi sex hjemme hos han. Det var natt til nyttårsdagen. Vi pratet ellers hyggelig. Han fulgte meg til bussen, og sa hadet. Etterpå kom stillheten. Jeg følte meg veldig behandlet som om jeg ikke betydde noe som helst i livet hans, og derfor måtte jeg da bare spørre. Er du uinteressert i kontakt med meg? Jeg føler det sånn. Bare spør deg et åpent spørsmål om det. Da svarte han: du er bare patetisk som kan spørre meg om et slikt spørsmål. Vil ikke ha noe som helst kontakt med deg noensinne igjen for resten av livet. Jeg begynte da å sutre på mange meldinger om hvor lei meg jeg var fordi han sluttet å svare meg. Etter kort tid så politianmeldte han meg. Den ble henlagt. Politiet sa at han ville ha en avtale om at vi aldri i livet hadde kontakt igjen, og istedet for å gå gjennom advokat så ville han gjerne ha en personlig avtale oss imellom via en av tjenestemennene som vitne. Han hadde sagt at han ønsket bare å gå videre, og få dette bort. .Jeg tok det så jævla hardt.. Men jeg sa ja. Men egentlig så håpet jo jeg på en verdigere avslutning. Politiet sa samtidig at de forsto min side av situasjonen. Og de så hvor vanskelig den var. Absolutt! Men de mente at det beste var å kutte tvert. 

Etter det så klarte jeg å prestere å sende han melding om verdigere avslutning slik at jeg lettere klarte å legge det bak meg, noe som førte at jeg fikk høre det samme: ingen kontakt. 

Jeg mener at jeg aksepterte for mye i forholdet men jeg kan jo ta feil: 

foreks.: jeg aksepterte at han sov hjemme hos seg selv alene om natten, fordi han ikke ville sove sammen. Jeg aksepterte at han gjerne ikke hadde tid å treffes på 2 uker osv. Jeg aksepterte at han hadde sterkt behov for alenetid. Jeg aksepterte at han ikke offentliggjorde forholdet vårt på facebook. Jeg aksepterte at han møtte ekssamboeren sin som er hans bestevenninne i livet og som var det viktigste foran alt for han hver 2 måned når han dro hjem til der han kom fra.  Hun var som en søster. For meg gikk det faktisk fint at de to møttes alene. Jeg ville tro at han var ærlig med at hun var som en mann for han og som god søster, selv om hun var ganske pen. Han sa at han var trøtt og ville bare hjem å sove og skulle lagt å sovet istedet for å gå ut med meg ofte. Jeg tenkte: jaja han er nok bare sliten... Spurte han aldri om jeg ikke var fin nok eller bra nok osv... Jeg pratet til han som om jeg pratet med kollegaer og sjef på jobben. Pratet hyggelig, men på slutten når han ignorerte reagerte jeg med å skrive: jeg er sikkert ikke sexy nok eller bra nok osv... Det klarte jeg å lire fra meg da han hadde sagt aldri mer kontakt igjen. Men det er mulig at det er en selvfølge å akseptere alt dette. Og at det er meg som er helt på jorde.... Jeg føler i etterkant at jeg aksepterte for mye. 

Kan det være noe med meg som gjorde at han ikke orket meg mer? Ja tenker på den jeg og. Og kanskje han ville ignorere meg fordi han mente at jeg ikke fortjente et ord. Eller fordi han bare ville videre? : Men uansett: jeg sliter med avslutningen, helt klart og tydelig. Er veldig på å bereide meg selv for om det var noe jeg kunne gjort anderledes. 

Jeg går nok desverre med et unormalt tankekjør om dette. Så tydelgivis er jeg ikke som folk flest. De fleste hadde gjerne taklet dette bedre... 

 

 

 

Endret 8. september 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

Er mulig bare meg som er rar. Kan være at han er helt normal. Og at han bare ikke orket å kommunisere lenger. Hvem vet? Men jeg føler at jeg aksepterte litt vel mye, og at jeg burde rygget unna. Men kan være at jeg aksepterte noe normalt sett damer gjør i dag. Jeg vet ikke. 

[Gjest Xtra]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Er mulig bare meg som er rar. Kan være at han er helt normal. Og at han bare ikke orket å kommunisere lenger. Hvem vet? Men jeg føler at jeg aksepterte litt vel mye, og at jeg burde rygget unna. Men kan være at jeg aksepterte noe normalt sett damer gjør i dag. Jeg vet ikke. 

Du er ikke rar, men som du sier kverner du vel mye på dette, det går om igjen og om igjen. Du har fortalt samme historen her et utall ganger, og det er på tide du innser at den ikke lenger er relevant. Bortsett fra i ditt hode er dette nå et avsluttet kapittel. I stedet for å forsøke å forstå (det vil du nok aldri) må du jobbe aktivt for å lukke døren og gå videre. Om nødvendig sammen med en terapeut.

[Gjest Mina1]

7 minutter siden, Xtra skrev:

Du er ikke rar, men som du sier kverner du vel mye på dette, det går om igjen og om igjen. Du har fortalt samme historen her et utall ganger, og det er på tide du innser at den ikke lenger er relevant. Bortsett fra i ditt hode er dette nå et avsluttet kapittel. I stedet for å forsøke å forstå (det vil du nok aldri) må du jobbe aktivt for å lukke døren og gå videre. Om nødvendig sammen med en terapeut.

Jeg kverner på det. Det er plagsomt. Jeg føler nå at jeg har slitt for lenge med dette nå. Bare jeg er inne på nettdating så blir jeg stresset og forvirret og minnene om hva som skjedde blir såpass vanskelige at jeg må fort ut igjen. 

Jeg håper at dette ikke er en helt uvanlig problemstilling slik at noen terapeuter / hva som helst kan hjelpe meg ut av dette slik at jeg får et bedre sunnere liv uten slike tunge tanker. 

Takker igjen for svar. Er det fastlegen jeg bør ta det først med ? 

[laban]

19 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg begynte da å sutre på mange meldinger om hvor lei meg jeg var fordi han sluttet å svare meg.

Ja, det tviler jeg ikke på at du gjorde.

20 minutter siden, Mina1 skrev:

Etter kort tid så politianmeldte han meg. Den ble henlagt. Politiet sa at han ville ha en avtale om at vi aldri i livet hadde kontakt igjen, og i stedet for å gå gjennom advokat så ville han gjerne ha en personlig avtale oss imellom via en av tjenestemennene som vitne.

Det er en ekstrem reaksjon / handlingsmåte som tyder på at han ikke er helt god.

21 minutter siden, Mina1 skrev:

Men uansett: jeg sliter med avslutningen, helt klart og tydelig. Er veldig på å bebreide meg selv for om det var noe jeg kunne gjort annerledes. Jeg går nok dessverre med et unormalt tankekjør om dette.

Helt korrekt observert, og nå er det vel på tide at du tar konsekvensen av det - holder opp, med eller uten hjelp.  Som en start kan du jo pålegge deg selv å la være å skrive om saken på nett, i hvert fall ikke hver eneste dag.  Skriv noen rasende brev til ham (som du ikke sender) eller i en annen form til / for deg selv, men ikke legg det ut i offentligheten. 

[Trine]

Du er garantert ikke den eneste. En ting jeg har lært etter noen år hos psykiatere og psykologer er at samme hva man sier så blir de ikke overrasket Og hvem du skal kontakte har du allerede fått svar på. Enten sjekker du om "rask psykisk helsehjelp" er et tilbud i din kommune, ellerså kontakter du fastlegen. Om du er villig til å betale alt selv så kan du oppsøke en hvilken som helst privat psykolog.

En ting er ihvertfall sikkert, du kommer ingen vei med å gå og gnage på dette, prøve å finne forklaringer på det som skjedde. Du vil aldri få en forklaring. Vi her inne kjenner bare din side av saken. Ingen her kan vite hvorfor han gjorde som han gjorde. Men hva spiller det for noen rolle? Hvorfor er det så viktig å få en verdig avslutning? Jeg tror faktisk ikke det hadde hjulpet deg noe som helst. Du får ikke gjort noe med det som har skjedd, på et eller annet vis må du komme deg videre. 

[Gjest Mina1]

9 minutter siden, Trine skrev:

Du er garantert ikke den eneste. En ting jeg har lært etter noen år hos psykiatere og psykologer er at samme hva man sier så blir de ikke overrasket Og hvem du skal kontakte har du allerede fått svar på. Enten sjekker du om "rask psykisk helsehjelp" er et tilbud i din kommune, ellerså kontakter du fastlegen. Om du er villig til å betale alt selv så kan du oppsøke en hvilken som helst privat psykolog.

En ting er ihvertfall sikkert, du kommer ingen vei med å gå og gnage på dette, prøve å finne forklaringer på det som skjedde. Du vil aldri få en forklaring. Vi her inne kjenner bare din side av saken. Ingen her kan vite hvorfor han gjorde som han gjorde. Men hva spiller det for noen rolle? Hvorfor er det så viktig å få en verdig avslutning? Jeg tror faktisk ikke det hadde hjulpet deg noe som helst. Du får ikke gjort noe med det som har skjedd, på et eller annet vis må du komme deg videre. 

Jeg ser at jeg får jo ikke gjort noe med hva som skjedde siden han nekter all form for kommunikasjon. Da er det håpløst. Jeg håpet hele tiden på å få pratet ut sammen og lagt det bak oss. Altså at han ville gi et forsøk på det men når han ikke vil det er det håpløst å vente på at han kanskje en gang vil ja. 

[Trine]

9 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg ser at jeg får jo ikke gjort noe med hva som skjedde siden han nekter all form for kommunikasjon. Da er det håpløst. Jeg håpet hele tiden på å få pratet ut sammen og lagt det bak oss. Altså at han ville gi et forsøk på det men når han ikke vil det er det håpløst å vente på at han kanskje en gang vil ja. 

Du får ikke gjort noe med det som skjedde uansett, det har jo allerede skjedd. Det vil ikke hjelpe å snakke med han om det, det vil alltid være noe ved situasjonen som du ikke forstår og som du vil gå og gnage på. Han har sikkert lagt det bak seg for lenge siden, det er du som må legge det bak deg. Når du ikke har klart å legge det bak deg på 1,5 år, bør du oppsøke hjelp til å få lagt det bak deg.

[stjernestøv]

Jeg kom meg ut av fortiden ved å skrive mye om den, nå er jeg ferdigskrevet Det var viktig for meg "å bli hørt og sett" så jeg skrev til behandlere og det var greit for dem. 

[Gjest Mina1]

55 minutter siden, Trine skrev:

Du får ikke gjort noe med det som skjedde uansett, det har jo allerede skjedd. Det vil ikke hjelpe å snakke med han om det, det vil alltid være noe ved situasjonen som du ikke forstår og som du vil gå og gnage på. Han har sikkert lagt det bak seg for lenge siden, det er du som må legge det bak deg. Når du ikke har klart å legge det bak deg på 1,5 år, bør du oppsøke hjelp til å få lagt det bak deg.

Ja det jeg fikk høre av politiet var at han ønsket aldri kontakt igjen. Han har ingen følelser for meg sa de. Og han ble ganske lett ferdig med denne relasjonen uten problem hadde han sagt . For han var det gansje lett å komme over meg.  Det er jo helt unødvendig av meg å gnage på det ja. Jeg burde jo bare glemt det hele og lagt alt bak meg lett jeg og 

Endret 8. september 2017 av Mina1

[Trine]

7 minutter siden, Mina1 skrev:

Ja det jeg fikk høre av politiet var at han ønsket aldri kontakt igjen. Han har ingen følelser for meg sa de. Og han ble ganske lett ferdig med det hele uten problem hadde han sagt . Det er jo helt unødvendig av meg å gnage på det ja. Jeg burde jo bare glemt det hele og lagt alt bak meg lett jeg og 

Ja, jeg vet hva han sa til politiet, det har du skrevet endel ganger før Historien forandrer seg ikke selv om du gjentar den ofte. 

Men nå har det seg sånn at du ikke klarer legge det bak deg så lett, så da får du oppsøke hjelp. Har du sjekket hvilke tilbud kommunen din har?