Gå til innhold
AnonymBruker

Når barnet ditt blir deprimert av kjærlighetssorg...

Anbefalte innlegg

AnonymBruker   84 224 3 032
AnonymBruker

Jeg har et barn, som er voksent, men allikevel er det leit. Hun er ganske deprimert av en kjærlighetssorg. Hun var med en gutt en liten stund. Ikke så lenge men nok til at hun fikk følelser. Etter dette så dumper han henne, og hun blir helt nedfor i lang tid etterpå. Jeg kjenner meg igjen i henne. Alle følelsene hun sier er følelser jeg føler selv. 

Noen som har opplevd at sitt eget barn / noen nær de blir svært deprimert av kjærlighetssorg.. slik at du blir virkelig bekymret for det... Det som er problemet er at hun kan ikke bryte kontakten med han fordi de tar samme utdannelse og går på samme skole, og hun må se han holde på med nye damer... Og blir hele tiden nedbrutt av å være vitne til det. Jeg kunne ønske at hun kunne fått han på avstand slik at hun kan komme over han. 

Jeg forsøker å få henne til å se lys i tilværelsen. Komme seg over han. Men det er ikke lett å vite hva man skal si og gjøre for en som er virkelig deprimert av kjærlighetssorg. Hun har vært langt nede i ganske lang tid nå. 

Noen som har tips og ideer for hvordan en kan være en god støtte for en som er virkelig langt nede i sorg? 

 

Anonymkode: 92b9f...828

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

frosken   33 423 889
frosken

Hvor lenge er det siden bruddet?

Hvis det stemmer at hun er "virkelig deprimert", så bør hun oppsøke sin fastlege. Det virker som om du selv er ganske opptatt av kjærlighetssorg, og så fall er du neppe den rette til å hjelpe henne.  Jeg tror du fort kan komme til å helle bensin på bålet, i stedet for å normalisere de følelsene som er vanlige å ha i etterkant av et brudd. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   84 224 3 032
AnonymBruker
6 minutter siden, frosken skrev:

Hvor lenge er det siden bruddet?

Hvis det stemmer at hun er "virkelig deprimert", så bør hun oppsøke sin fastlege. Det virker som om du selv er ganske opptatt av kjærlighetssorg, og så fall er du neppe den rette til å hjelpe henne.  Jeg tror du fort kan komme til å helle bensin på bålet, i stedet for å normalisere de følelsene som er vanlige å ha i etterkant av et brudd. 

 

Det er et halvt år siden bruddet. 

Jeg har ingen mening i å helle bensin på bålet. Jeg forsøker å få henne til å ta helt avstand fra han. Ignorere han helt, for jeg tror det er best. Men problemet er jo at hun må treffe på han, pga skolen. Jeg skal be henne søke hjelp hos fastlege om depresjonen ikke tar stopp. Greit jeg har litt lik situasjon som henne, og jeg er redd for at hun har fått det med seg, og er ekstra sårbar pga det. Jeg ønsker at hun skal være lykkelig, og komme seg over han. Er vondt å se henne på den måten. 

 

Anonymkode: 92b9f...828

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fitnessguru   3 0
Fitnessguru

Jeg har opplevd en slik situasjon selv med en venninne i slutten av ungdomsskolen, hun var helt knust av en fyr og klarte ikke å la han gå før kanskje to-tre år etterpå. Jeg tenker at kjærlighetssorg og depresjon er helt to forskjellige ting, og du skal være ganske forsiktig med å blande de to begrepene. Når det er sagt, tenker jeg selv at denne datra di har godt av å bare snakke om problemet. Det som tilsynelatende er vanskeligst i denne situasjonen, er nok det at hun som du nevner, må se han på skolen hver dag. Dette vekker nok følelser og hun går sikkert rundt med mye tanker, kanskje engstelig for at han skal se henne eller tenker over at han skal se henne, at hun skal være mye bedre enn han og tenker kanskje alt for mye på hvordan han oppfatter henne når de omgås. Dette gjør det nok vanskeligere for henne. Jeg er ingen ekspert selvfølgelig, men det at hun bare endelig aksepterer at det er over og prøver å gå videre og gi faen vil nok være nøkkelen. Men den nøkkelen er riktignok ganske vanskelig fordi det handler om følelser og takling av dem. Spesielt når hun er så ung så er jo det ganske vanskelig. Eneste tipset jeg har er at hun snakker med noen hun stoler på og som kan backe henne opp, og dette kan jo du snakke med henne om. Hvis hun ikke føler vennene er en tilstrekkelig nok støtte kan du foreslå helsesøster eller psykolog. For guds skyld ikke lege, da må man være ganske så heldig for i det hele tatt å finne en som bryr seg.

Lykke til!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Caprioli   94 54
Caprioli

Hei, har hun tidligere erfaring med sorg, og kanskje spesifikt kjærlighetssorg? Hvis erfaringsbasen hennes er begrenset så tror jeg du gjør klokt i å dele av din.

Vi som har vært ute en vinterdag før, vet at det må få gjøre vondt, vi vet at alt er ikke over, og vi vet at det tar tid, men før eller siden så kommer du videre. Vi vet også at den sorgen DU går gjennom er ikke unik, selv om det føles sånn for den som står oppi det ("ingen forstår den relasjonen vi hadde", "vi var ment for hverandre", ...).

Første gang du møter virkelig sorg, så har du ikke den kunnskapen. Den må du skaffe deg ved å gå gjennom det, men andres troverdige beskrivelse av deres erfaringer med sorg kan være til stor hjelp.

Når det gjelder dette med at hun ikke får mulighet til å få ham på avstand på grunn av skolen. Kanskje noen som har gått gjennom samlivsbrudd med felles barn har noen gode råd? Om ikke direkte sammenlignbart, så har situasjonen i alle fall noen likhetstrekk.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker   84 224 3 032
AnonymBruker
4 timer siden, Caprioli skrev:

Hei, har hun tidligere erfaring med sorg, og kanskje spesifikt kjærlighetssorg? Hvis erfaringsbasen hennes er begrenset så tror jeg du gjør klokt i å dele av din.

Vi som har vært ute en vinterdag før, vet at det må få gjøre vondt, vi vet at alt er ikke over, og vi vet at det tar tid, men før eller siden så kommer du videre. Vi vet også at den sorgen DU går gjennom er ikke unik, selv om det føles sånn for den som står oppi det ("ingen forstår den relasjonen vi hadde", "vi var ment for hverandre", ...).

Første gang du møter virkelig sorg, så har du ikke den kunnskapen. Den må du skaffe deg ved å gå gjennom det, men andres troverdige beskrivelse av deres erfaringer med sorg kan være til stor hjelp.

Når det gjelder dette med at hun ikke får mulighet til å få ham på avstand på grunn av skolen. Kanskje noen som har gått gjennom samlivsbrudd med felles barn har noen gode råd? Om ikke direkte sammenlignbart, så har situasjonen i alle fall noen likhetstrekk.

Hun har aldri erfart kjærlighetssorg før. Første gangen. Jeg har fortalt henne om min kjærlighetssorg, og måten jeg lever meg videre på. Jeg har forsøkt å gi henne råd om hvordan hun skal tenke, og takle det. Jeg har også forklart henne at de fleste opplever kjærlighetssorg, og at det er helt vanlig. Det er ikke unikt. Men at hun aldri må gi opp troen for livet er enda langt, og hun er så pen, snill, skjønn og reflektert at hun finner seg en mann om hun vil. Men hun er kresen, og jeg har sagt at det er en del av det å falle for de gutta som alle de andre henger etter... Det er at det blir kamp om de. Og iblant så blir mannfolkene vanskeligere når de vet de er pop. Hun hadde hatt kjæreste om hun ville, men hun er altså veldig kresen. Hun har ikke mangel på mannfolk etter seg. Tvertimot. Hun har alltid vært en populær jente. 

Jeg forsøker å finne frem ting som gir humor, glede osv i hverdagen slik at hun får bort tankene på han. 

Takker for svar. :) , Det skal nok gå bra selv om jeg som mor er kjempebekymret når jeg ser en datter med kjærlighetssorg. Jeg gjorde faren obs på dette også. Så han har pratet litt med henne og. 

Anonymkode: 92b9f...828

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×