Er ikke alene om å ha problemer med psyken i livet...

[Gjest Mina1]

Alt som ligger under her på psykriatri viser at vi er flere som har våre problemer. Jeg har ofte følt at jeg har de tyngste problemer, men tydeligvis ikke. Så er det vanlig å slite litt med psykisk helse? Mer vanlig enn vi tror... Men det er en mager trøst å vite at man ikke er unormal iallefall, selv om det å slite med psyken iblant er stress. 

Jeg går ikke på noen behandling eller noe sånnt, men jeg driver selvterapi så godt jeg kan med mine problemer. Noe jeg lærte av psykriatere for mange mange år tilbake. Lærte en skrivetaktikk som jeg skulle bruke med å notere ned ting for meg selv, og finne fornuften som jeg egentlig vet. Den hjelper bra når jeg får tunge tanker. Samt ba de meg om å ikke bli tiltaksløs.. : gjøre noe: trene, være aktiv osv, og det hjelper meg stort. 

Har dere ofte følt dere veldig alene om dette med psyken? Altså følt at det var kun dere som sliter med det? 

 

 

Endret 3. oktober 2017 av Mina1

[emilie321]

Jeg føler meg ikke alene om å slite psykisk, vet jo at mange sliter. Noen mindre enn meg og noen mer. Når jeg sitter alene og kjenner at det blir mer og mer susing i hodet og uroen kommer snikende, blir mer og mer tiltaksløs og gleden i små ting forsvinner sakte men sikkert, da føler jeg meg alene. Og redd. Redd for hva som skjer, redd for det ukjente, men allikevel så kjente. Da kan jeg føle meg alene om å ha det slik.

[Fionys]

Jeg føler meg ikke alene om å slite psykisk, men kan føle meg alene med å forstå, for det kan være vanskelig å finne noe som forstår. 

[AnonymBruker]

Da jeg gikk på VGS følte jeg meg helt alene og var redd for alt som skjedde med meg og i hodet mitt. Ingen visste og jeg følte at ingen måtte få vite, for livet mitt hadde jo vært perfekt gjennom hele oppveksten. Da jeg første gang ble innlagt, så jeg jo med egne øyne at jeg ikke var alene og at det var folk som var mer i sin egen verden enn meg...

Anonymkode: 90d2f...063

[Gjest Mina1]

4 timer siden, Fionys skrev:

Jeg føler meg ikke alene om å slite psykisk, men kan føle meg alene med å forstå, for det kan være vanskelig å finne noe som forstår. 

Det er sånn det er. De som kjenner til hvordan det er må stå i dine eller mine sko foreks.

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg gikk på VGS følte jeg meg helt alene og var redd for alt som skjedde med meg og i hodet mitt. Ingen visste og jeg følte at ingen måtte få vite, for livet mitt hadde jo vært perfekt gjennom hele oppveksten. Da jeg første gang ble innlagt, så jeg jo med egne øyne at jeg ikke var alene og at det var folk som var mer i sin egen verden enn meg...

Anonymkode: 90d2f...063

Man er ikke alene om det. Tror de fleste opplever å slite i blant. 

[Gjest Kanuttius]

Jeg føler meg ikke alene om å være psykisk syk men jeg føler meg veldig alene med akkurat det jeg sliter med nå.

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig alltid slitt psykisk men ikke snakket om det før de siste årene . Mer fordi jeg vokste opp i en tid og et miljø der man ikke snakket om slikt og der dette var skambelagt. Da følte jeg meg veldig ensom . Som om jeg bar på en hemmelighet som ingen måtte vite om. Dessuten opplevde jeg skyldfølelse for å være slik jeg var , at jeg burde ta meg sammen og at det var min feil. Det å endelig få snakke med noen og få hjelp gjorde godt. Siden har jeg blitt veldig åpen og ærlig om hvordan jeg har det. Noe som gjør at andre tørr å åpne seg for meg og snakke om sine ting. 

Anonymkode: 290bc...396

[Gjest Mina1]

8 timer siden, BamseLiten skrev:

Jeg føler meg ikke alene om å være psykisk syk men jeg føler meg veldig alene med akkurat det jeg sliter med nå.

Sånn er det her og..