Gå til innhold
AnonymBruker

Tørr ikke fortelle psykologen alt...

Anbefalte innlegg

AnonymBruker   84 224 3 032
AnonymBruker

Hei.

Jeg ble utsatt for incest da jeg var liten. Etter å ha gått til flere ulike psykologer som jeg ikke følte for å betro dette til, fikk jeg for et par år siden en psykolog som jeg turte å åpne meg litt for. Jeg fortalte om første gangen jeg ble utsatt for overgrep, og jeg fortalte om det som om det var en enkeltstående episode, som var ille nok i seg selv. Nå har jeg en utfordring i at det er "more to the story". Historien er verre enn det psykologen min har fått vite. Jeg liker psykologen min veldig godt, og jeg stoler på h*n. H*n har vært en veldig god støtte, og har gjort alt riktig for å hjelpe meg. Likevel tørr jeg ikke å fortelle mer. Jeg har på den ene siden lyst til å legge alle kortene på bordet, men samtidig er jeg redd fordi:

1: Jeg er redd for å ikke bli trodd. At det blir for mye. Kanskje så mye at psykologen begynner å lure på om jeg overdriver/finner på e.l. Det hadde vært fullstendig krise for meg. Muligens så ille at jeg hadde tatt livet av meg.

2: Jeg skammer meg. Jeg er redd for at detaljene rundt dette skal gjøre at psykologen skal se på meg som et svakt offer. Muligens teit av meg å tenke, men jeg bryr meg om hva psykologen synes om meg, og jeg vil at h*n skal se på meg som en sterk person, og ikke som en svak, ødelagt og misbrukt person.

3: Å tenke på det, og å fortelle om det trigger utrolig mye angst! Er redd livet blir verre av å fortelle det, og at jeg skal knekke fullstendig sammen. Jeg har holdt disse tingene hemmelig for ALLE i 20 år, og jeg har flere av overgrepspersonene rundt meg den dag i dag. En nært, flere mer fjernt. 

4: Jeg får en følelse av desperasjon etter at psykologen skal hjelpe meg. Det ble litt sånn etter at jeg fortalte om første gangen også. Når jeg har fortalt om et overgrep, så går jeg litt i oppløsning, og jeg vil bare hyle, skrike og gråte, og jeg får en følelse av at jeg TRENGER at psykologen skal holde rundt meg, trøste meg og si at h*n skal hjelpe meg. -Ta ansvaret på en måte. Det vil jo selvfølgelig ikke skje, og derfor går jeg rundt å føler på at jeg trenger "noe" fra psykologen som h*n ikke kan gi, og det gjør meg lei meg.

Har andre erfaringer rundt dette? Hva gjorde dere?

 

Anonymkode: 60e48...57e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

BamseLiten   824 105
BamseLiten

Hvor skal jeg begynne for å gi deg ett godt svar. Mange gruer seg og får angst av å fortelle ting til psykologen. Jeg gruer meg også noe veldig men av helt andre årsaker enn deg. Det jeg tenker er at du slett ikke skal skamme deg over det som har skjedd, det er ikke ditt ansvar å føle skam. Du har ikke gjort noe galt og du gjør heller ikke noe galt ved å snakke om dette. Du skal tenke på ditt liv, du har rett til å gjøre det du føler er nødvendig for å få det bedre. 

Pkt 1. Du blir trodd!

Pkt 2. Du blir ikke sett på som svak! 

Pkt 3. At du blir dårligere når du begynner å bearbeide og sette ord på det som har skjedd tenker jeg er naturlig. Psykologen skal hjelpe deg så ikke det går for fort frem at du ikke klarer å stå i det. Blir det for ille kan du be om en innleggelse så du blir ekstra ivaretatt. Du vil få det bedre med deg selv etter hvert.

Pkt 4. Selvfølgelig trenger du at psykologen ivaretar deg. Kan du tenke om du har noen rundt deg som kan ta imot deg etter den første timen som kan gi deg en klem og omsorg? En venn eller noen som kan godta at det nå blir ekstra tøft uten å kreve at du forteller hvorfor. En bare være der venn? 

Ønsker deg alt godt ❤

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie   157 62
Eva Sofie

Jeg synes det er bra du nå endelig har kommet til en psykolog du kan åpne deg for. Jeg tror du trygt kan fortelle om at det har skjedd flere overgrep - det er svært vanlig i saker med incest. Jeg vil tro at psykologen ikke vil bli overrasket.

Du skriver: "jeg vil at h*n skal se på meg som en sterk person, og ikke som en svak, ødelagt og misbrukt person." Jeg er sikker på at om du forteller dette til psykologen din, vil hun tenke tvert om - h*n vil se på deg som en sterk person som tar ansvar og ønsker gjøre noe med sin egen livssituasjon. Det er ikke svakt gjort.

Kommunikasjon med psykologen er alfa og omega i en terapisituasjon og jeg synes du skal være fullstendig ærlig med psykologen: Fortell at du er redd at psykologen ikke vil tro på deg, fortell om skammen du føler på rundt dette, at du er redd hva psykologen vil tenke om deg og at du føler at du vil gå i oppløsning. Da kan dere jobbe med dette i terapien og du kan kanskje trygges før du forteller om det vanskelige.

Om du forteller om dine behov om fysisk kontakt når du fortteller er OK. Det er en ærlig sak. Det er kanskje ikke alle terapeuter som vil holde rundt en pasient, men om du føler det kan hjelpe, kan du spørre om å få holde psykologen i hånden.

Jeg ønsker deg lykke til! Husk at psykologen er der for deg og at h*n har hørt mye før.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×