Ikke særlig aspergervennlig

[FGT]

34 minutter siden, Trine skrev:

Jeg mistenkte egentlig ingenting, for jeg visste ikke hva Asperger var. Men Madelenemie mistenkte det. Jeg sa ikke noe om det til sykepleieren før hun en dag sa at hun trodde jeg hadde Asperger. Det var etter at hun hadde filmet en time jeg hadde hos henne og tatt det opp i teamet hun jobbet i. Da fortalte jeg at ei med asperger mente å være overbevist om at jeg hadde det. Fastlegen var enig, jeg nevnte det for foreldrene mine og de mente at det måtte være asperger jeg hadde. Snakket også med den ene vennen jeg har, som virkelig kjenner meg og han var også enig i at det stemte. Så lenge jeg kan huske har jeg følt meg anderledes, aldri følt at jeg har passet inn noe sted. Jeg har blitt sett på som sjenert, men også sta, vrang og sær. Taklet forandringer fryktelig dårlig. Vært mer opptatt av hunder enn av mennesker. Likt best å være for meg selv. Jeg har slitt veldig på skolen, men det skyldes nok i hovedsak adhd. Jeg har veldig store konsentrasjonsproblemer. Men jeg var livredd for at noen skulle oppdage at jeg var dum så jeg jobbet ekstremt mye med skolearbeid hjemme. Jeg ahr aldri fungert godt i noen jobb. Da jeg ble elektriker var arbeidsgiverene fornøyde, men jeg var helt ødelagt. Syns strøm er interessant nok, men jeg taklet dårlig å møte opp på ulike steder, ringe folk, ha kontakt med kunder, utfør arbeid innen rimelig tid o.s.v. Jeg var konstant stressa og alltid sliten. Jeg tror kanskje kvinner prøver hardere enn menn, å skjule sine symptomer. Det har jeg ihvertfall lest. Og derfor er vi nok også mer utsatt for stress.

Ja nettopp,

 

51 minutter siden, Trine skrev:

Jo, det er funksjonsnivået som avgjør, diagnosen Asperger kommer ikke med automatisk uføretrygd. Men jeg tror det er lettere for NAV å se funksjonsnivået, eller mangelen på det, når man har diagnosen. Hvis man ikke har en diagnose så er det nok mer usikkert hvorvidt det er håp etter f.eks behandling og om man kan bli frisk.

Men da har de vel fått feil diagnose? Ikke at man må ha trøbbel med absolutt alt man tar seg til, men dette skriver Glenne: " Autismespekterforstyrrelser er en gruppe forstyrrelser karakterisert ved kvalitative avvik i gjensidig sosial interaksjon og i kommunikasjonsmønster. Forstyrrelsene preges også av et begrenset, stereotypt og repetitivt repertoar av interesser og aktiviteter. Disse kvalitative avvikene er gjennomgripende og preger personens fungering i alle situasjoner. " Jeg opplever ihvertfall diagnosen som gjennomgripende, den preger min fungering i alle situasjoner, muligens med unntak av når jeg sitter på do, ihvertfall om ikke vifta starter å gå samtidig, den lyden stresser meg.Men så preger den meg mer i et familieselskap enn når jeg er på hundetrening. For på hundetrening er det akseptert at det eneste som kommer ut av munnen min er hunderelatert, det er visst ikke like populært å prate kun om hunder i andre situasjoner.

 De mener ikke at de har fått feil diagnose heller. Glenne har vel mest med barn og gjøre, stemmer ikke det ? Men har du ingen ro når du er for deg selv. Kan ggjøre noe interessant  som du kan gå opp i, eller bare slappe av å se på noe interessant på tv. ?

[yellow ledbetter]

1 time siden, Trine skrev:

Jo, det er funksjonsnivået som avgjør, diagnosen Asperger kommer ikke med automatisk uføretrygd. Men jeg tror det er lettere for NAV å se funksjonsnivået, eller mangelen på det, når man har diagnosen. Hvis man ikke har en diagnose så er det nok mer usikkert hvorvidt det er håp etter f.eks behandling og om man kan bli frisk.

Men da har de vel fått feil diagnose? Ikke at man må ha trøbbel med absolutt alt man tar seg til, men dette skriver Glenne: " Autismespekterforstyrrelser er en gruppe forstyrrelser karakterisert ved kvalitative avvik i gjensidig sosial interaksjon og i kommunikasjonsmønster. Forstyrrelsene preges også av et begrenset, stereotypt og repetitivt repertoar av interesser og aktiviteter. Disse kvalitative avvikene er gjennomgripende og preger personens fungering i alle situasjoner. " Jeg opplever ihvertfall diagnosen som gjennomgripende, den preger min fungering i alle situasjoner, muligens med unntak av når jeg sitter på do, ihvertfall om ikke vifta starter å gå samtidig, den lyden stresser meg.Men så preger den meg mer i et familieselskap enn når jeg er på hundetrening. For på hundetrening er det akseptert at det eneste som kommer ut av munnen min er hunderelatert, det er visst ikke like populært å prate kun om hunder i andre situasjoner.

Jeg mente bare at diagnosen ASD er like god grunn/forklaring som Asperger Syndrom om en skal søke uføretrygd. Uten noen klar diagnose, derimot, er veldig mye vanskelig, også når det gjelder å få hjelp og tilrettelegging i skolen. Autismediagnosen har nok spart oss for mange klagerunder når det gjelder rettighetene til min yngste, selv om det har vært vanskelig nok å få skolen til å gjennomføre det i praksis, selv om vedtaket var på plass.

Jeg snakka med noen mødre en gang som hadde unger med større utfordringer enn min har, og den ene ungen var "uspesifisert utviklingshemmet." Men åpenbart veldig svakt fungerende. De hadde slitt skikkelig for å få nok hjelp og tilrettelegging, mens de andre som hadde en ganske "oppegående" unge med Downs Syndrom, hadde fått alt de ba om med én gang. Mora sa det selv. "Det er bare å si Downs, så åpner alle dører seg." De har jo en ganske sterk organisasjon i ryggen attpåtil, og diagnosen er såpass kjent at de får forståelse. Så sånn er det.

[FGT]

1 time siden, FGT skrev:

Hvis en ikke har en viss ro når en hjemme for seg selv alene, med unntak når man er på do, men snaut nok det, så må en vel tenke i retning  ADHD som kan være en årsak til det ?

 

 

Endret 14. oktober 2017 av FGT

[yellow ledbetter]

Jeg ville i alle fall tenkt det. Men hyperaktivitet kan jo være et utslag av Asperger/ASD også. De sier i alle fall det når det gjelder sønnen min. Han er like fiklete og rastløs som jeg og broren med ADHD, og hyperfokuserer også når han driver med noe han er interessert i, sånn som vi gjør. Men i følge utredningen er dette innenfor den diagnosen han har, så ikke vet jeg. Han har ikke prøvd Ritalin, som til en viss grad funker på meg og i stor grad på broren hans. Men jeg ser at for meg som har begge deler, så virker medisinen best på konsentrasjonsvanskene og impusiviteten. Den indre uroen, fiklingen, rastløsheten og hyperfokuset er nok omtrent som før.

[frosken]

2 timer siden, Trine skrev:

Nei, jeg har ikke lest dem. Jeg klarer ikke lese bøker for jeg skal helst bli ferdig før jeg har begynt, men så må jeg lese samme avsnitt 4 ganger før jeg har fått med meg noe av det jeg har lest. Men jeg skal google etterpå. Kanskje jeg gir bøkene en sjanse. Nå skal jeg få hjelp fra kommunen. De snakket også om noe som jeg ikke husker hva de kalte, men var ihvertfall noe med å bli bedre kjent med diagnosen. Ikke psykoedukasjon (eller hva det nå heter), de kalte det noe annet. Var et opplegg de hadde. Jeg får sikkert snart vite mer om det. Men ihvertfall så fikk jeg et inntrykk av at de kan mye om asperger, så jeg håper og tror at de kan hjelpe meg til å mestre livet bedre. Jeg lærer ikke så godt gjennom lesing. Jeg trenger klare beskjeder og konkrete ting jeg skal gjøre/jobbe med.

Men jeg skal google etterpå, nå må jeg først gå tur før minstemann dreper meg

Donna Williams sine bøker er selvbiografiske, det er ikke fagbøker, så du trenger ikke å huske det du leser. Kanskje vil noe av det hun forteller gjøre inntrykk på deg, og hvis ikke, så kan du jo bare gå videre i boka. Donna Williams er høytfungerende autist. Den første boken handler om barndommen hennes, om en oppvekst preget av utenforskap. Akkurat den første boka tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, da det kan være mange grunner til en oppvekst preget av det å ikke finne sin plass i et fellesskap. I bok nummer to skriver hun blant annet mye om sanseopplevelser som for meg var ganske ukjente. I den tredje boken skriver hun blant annet om å leve sammen med en annen på sine premisser. Det er mange år siden jeg leste bøkene hennes, men de gjorde et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. 

[Trine]

2 timer siden, FGT skrev:

Ja nettopp,

 

 De mener ikke at de har fått feil diagnose heller. Glenne har vel mest med barn og gjøre, stemmer ikke det ? Men har du ingen ro når du er for deg selv. Kan ggjøre noe interessant  som du kan gå opp i, eller bare slappe av å se på noe interessant på tv. ?

Ja, jeg tror kanskje de har mest med barn å gjøre. På Asker mente de at Glenne drev mest med kurs og ikke så mye utredning. Men jeg vet ikke.
Nei, altså alt er relativt. Jeg er jo roligere hjemme enn borte, men har aldri ro. Har ingen interesser hjemme som jeg kan sette meg ned med og bli oppslukt i. Det eneste som interesserer meg er jo hunder. Jeg klarer ganske greit å koble ut andre ting når jeg trener dem, men ikke ellers. TVen har ikke fungert siden i mars, så den har jeg ikke sett på på en stund. Jeg slapper ikke av når jeg ser på tv heller. Enten sitter jeg og spenner muskler, eller vrenger og vrir på meg, ellerså begynner jeg med andre ting og plutselig var det jeg så på, slutt.

[Trine]

1 time siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg mente bare at diagnosen ASD er like god grunn/forklaring som Asperger Syndrom om en skal søke uføretrygd. Uten noen klar diagnose, derimot, er veldig mye vanskelig, også når det gjelder å få hjelp og tilrettelegging i skolen. Autismediagnosen har nok spart oss for mange klagerunder når det gjelder rettighetene til min yngste, selv om det har vært vanskelig nok å få skolen til å gjennomføre det i praksis, selv om vedtaket var på plass.

Jeg snakka med noen mødre en gang som hadde unger med større utfordringer enn min har, og den ene ungen var "uspesifisert utviklingshemmet." Men åpenbart veldig svakt fungerende. De hadde slitt skikkelig for å få nok hjelp og tilrettelegging, mens de andre som hadde en ganske "oppegående" unge med Downs Syndrom, hadde fått alt de ba om med én gang. Mora sa det selv. "Det er bare å si Downs, så åpner alle dører seg." De har jo en ganske sterk organisasjon i ryggen attpåtil, og diagnosen er såpass kjent at de får forståelse. Så sånn er det.

Ja, det er det. Da jeg leste noen snakke om at de mistet diagnosen, så trodde jeg det var at folk med Asperger ble stående uten noen diagnose. Men da blir den jo bare erstattet med ASD og i praksis vil det jo ikke bli noen forskjell. Ja, har man en kjent disagnose så tror jeg rettningslinjene er på plass og da er det liksom ikke noe spørsmål. Spiller ingen rolle hvor godt eller dårlig fungerende man er da. Akkurat som om det er en pakke og den får de, uansett. Mens om det ikke er en standardpakke til diagnosen man har så blir det plutselig veldig vanskelig å gi hjelp.

[Trine]

1 time siden, FGT skrev:

Hvis en ikke har en viss ro når en hjemme for seg selv alene, med unntak når man er på do, men snaut nok det, så må en vel tenke i retning  ADHD som kan være en årsak til det ?

Var det ro vi snakket om? Har ikke ro når jeg er på do heller Men jeg fungerer jo selv om jeg er urolig. Jeg trodde det var funksjonsnivået vi snakket om.

1 time siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg ville i alle fall tenkt det. Men hyperaktivitet kan jo være et utslag av Asperger/ASD også. De sier i alle fall det når det gjelder sønnen min. Han er like fiklete og rastløs som jeg og broren med ADHD, og hyperfokuserer også når han driver med noe han er interessert i, sånn som vi gjør. Men i følge utredningen er dette innenfor den diagnosen han har, så ikke vet jeg. Han har ikke prøvd Ritalin, som til en viss grad funker på meg og i stor grad på broren hans. Men jeg ser at for meg som har begge deler, så virker medisinen best på konsentrasjonsvanskene og impusiviteten. Den indre uroen, fiklingen, rastløsheten og hyperfokuset er nok omtrent som før.

Hyperaktivitet kan være utslag av Asperger ja. Jeg satt ikke stille et sekund da jeg var hos nevropsykologen. Men i konklusjonen i journalen står det at pga såpass store oppmerksomhetsproblemer så var det rimelig å diagnostisere det med ADHD. Det står i journalen at det ble observert mye motorisk uro, men det er altså kun oppmerksomhetsproblemene som ble nevnt som årsak til å sette ADHD i tillegg til Asperger. Hehe, jeg gikk på 80 mg Strattera da jeg ble testet så tydelig at de ikke hjelper på hverken motorisk uro eller oppmerksonhet. Det står også i konklusjonen at det mønster av affiserte kognitive funksjoner som har fremkommet, er mer omfattende enn ved ADHD alene. Men jeg har normal iq da, om ikke annet. Hadde funksjonsforstyrrelser på samtlige av testområdene.

[Trine]

55 minutter siden, frosken skrev:

Donna Williams sine bøker er selvbiografiske, det er ikke fagbøker, så du trenger ikke å huske det du leser. Kanskje vil noe av det hun forteller gjøre inntrykk på deg, og hvis ikke, så kan du jo bare gå videre i boka. Donna Williams er høytfungerende autist. Den første boken handler om barndommen hennes, om en oppvekst preget av utenforskap. Akkurat den første boka tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, da det kan være mange grunner til en oppvekst preget av det å ikke finne sin plass i et fellesskap. I bok nummer to skriver hun blant annet mye om sanseopplevelser som for meg var ganske ukjente. I den tredje boken skriver hun blant annet om å leve sammen med en annen på sine premisser. Det er mange år siden jeg leste bøkene hennes, men de gjorde et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. 

Nei, trenger ikke huske det, men er jo ikke noe vits i å lese om jeg ikke får med meg det jeg leser uansett. Så må nok lese samme avsnitt om og om igjen uansett. Men om de er lettleste så kan det jo hende jeg klarer det. Ihvertfall om jeg minner meg selv på at jeg ikke må bli ferdi innen en viss tid.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Trine skrev:

Nei, trenger ikke huske det, men er jo ikke noe vits i å lese om jeg ikke får med meg det jeg leser uansett. Så må nok lese samme avsnitt om og om igjen uansett. Men om de er lettleste så kan det jo hende jeg klarer det. Ihvertfall om jeg minner meg selv på at jeg ikke må bli ferdi innen en viss tid.

Men du klarer få ked deg innlegg her?

Anonymkode: b5933...686

[Trine]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du klarer få ked deg innlegg her?

Anonymkode: b5933...686

Jada, men det tar litt tid. Nå er jo de færreste innleggene her på størrelse med en bok. Å lese et avsnitt 4 ganger, når det kun er et eller to avsnitt, går jo greit. Men å bare lese og lese den ene siden etter den andre, det er værre. Men noen ting er lettere å lese enn andre, så kan hende det går sånn relativt greit, ihvertfall om jeg klarer å stenge øra og holde blikket i boka. Men det er jeg jo ikke akkurat kjent for å få til.

[AnonymBruker]

På 10/11/2017 den 19.06, Trine skrev:

Jeg forstår ikke helt hva du vil frem til. Dette handler ikke om venner. Jeg er ikke noe flink til å ha venner for jeg klarer ikke ta meg av dem og det er veldig få personer jeg er trygg nok på til å klare å omgås dem uten at det tapper meg helt for energi. Så de vennene jeg har er de som liker å skrive av og til, men som ikke er så opptatt av å måtte finne på ting sammen.

Psykologen sier at man kan ikke holde seg helt unna mennesker for man må noen ganger til legen, eller i butikken eller andre steder hvor det finnes mennesker.

Hei!

Ok Jeg var/er opptatt av, begreper, forståelse, systemene, venner og vennskap baserer seg på, det var nok fordi jeg drev og tenkte på mine egne ting, at jeg skrev som jeg skrev.

Jeg har selv noen venner, men det er mennesker som sier de er mine venner, og de er jo det da, men jeg syns selve systemet, med hva venner/vennskap innebærer, og ikke, om du forstår.... rammene, betingelsene, eller evt fravær av betingelser...( Det er jo opp til hvem som helst nærmest å ha en løs mening om  hva en venn er..hvem som er en venn, når man ikke er venn, men som kommer innenfor begrepet, venn) systemet setter, er veldig uklare!

Jeg har en venn, denne vennen har jeg fått her på dol, så har jeg en kjæreste som også er en venn, det er så langt jeg har kommet i oppsummeringen til nå.

Jeg har forresten en venn til, dvs et menneske til som kan sende sms og spørre om alt er ok, når jeg ikke har tatt kontakt på lang tid. Jeg svarer da kort hvordan jeg har det, og er positiv med tanke på "morgendagen".

Hvis man kan dø og bli liggende død, feks et halvt års tid, dvs at selve foråtnelsesprosessen starter...når man har det veldig vanskelig, og alle rundt syns det er rart man overlever, dvs, alle rundt = familie og bekjente, så tror jeg vel at de egen utropte vennene, ikke er venner likevel. ( men det tror jeg nå, bare Gud vet hva jeg tror om 6 mnd om den saken)

Jeg trodde faktisk min barndomsvenn var min venn, men jeg tror ikke det lenger. 

Min pensjonerte psykiater er min venn også faktisk, for før det gikk 6 mnd sendte mail og sms, hvordan det gikk. Jeg svarte ikke først, fordi jeg hadde det så dårlig, og ville jo ikke skrive det....så jeg måtte liksom omprogrammere meg og lade meg selv opp, så da jeg fikk neste mail/sms, hadde jeg ordene i meg, til å skrive, ærlig, ikke overfladisk og sant, ja at mitt liv var inne i en vanskelig fase, men takket være min pensjonerte psykiater, klarte jeg motgangen, vi alle mennesker jo tidvis må greie stå i.

Hadde det vært klare "kjøreregler" en slags felles formening om hva er en venn, så hadde det jo vært enklere.

Men jeg er heldig, jeg har en kjæreste som er så glad i meg, og jeg elsker henne, har aldri ønsket være noen så nær fysisk, hun lukter kjempegodt. Hun har venner også, ikke så mange sier hun, men jeg syns ganske mange...for i hvert fall alle hun har, tar kontakt med jevne mellomrom, det gjør ikke de vennene jeg for en stund siden vurderte til mine venner å være.

Jeg kan med andre ord, råtne på rot,som det heter, uten at noen andre bryr seg annet enn kjæresten min, så noen i nær familie, som ikke er venner, men der kommer mer forpliktelse, ikke vennskap inn, så personen på dol, og før det muligens naboen, som sier er min venn, og det tror jeg nok er korrekt.

Så medregnet kjæresten har jeg 4 venner, en fra dol, min pensjonerte psykiater, og naboen jeg kjører søppel for.

Jeg ønsker virkelig være snill og hjelpsom mot andre, så jeg forstår ikke riktig hvorfor jeg da har så få venner?

Jeg skal ikke tenke så mye mer på det nå, jeg tror ikke det fins noe svar, jeg er bare ikke helt som andre, da mener jeg A 4,

Men utvider jeg begrepet vennskap, til at man kan være venn med noen som ikke tar kontakt, ja sånn at om man dør, bare råtner man opp, om man ikke har familie som varsler...ja så har jeg mange flere venner.

Jeg syns bare det er så vanskelig å forstå.

Jeg kan faktisk snart isolere meg, jeg har uføretrygd og penger. Jeg kan selge huset, kjøpe meg en eiendom kontant, og slippe se andre mennesker mer, annet enn kjæresten og de 3 vennene. Det har jeg lyst til, men jeg fryser så lett så jeg vil helst bo rundt ekvator , kjæresten min liker ikke varme...så derfor må jeg kankje bo på fjellet og varme meg i bålet.

Jeg vil helst bo på en strand på Bali, og slippe ha klær på meg.

Håper ting ordner seg for deg, beklager at jeg ikke greier forstå problemet ditt.

 

Anonymkode: 1ac18...977

[Trine]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Ok Jeg var/er opptatt av, begreper, forståelse, systemene, venner og vennskap baserer seg på, det var nok fordi jeg drev og tenkte på mine egne ting, at jeg skrev som jeg skrev.

Jeg har selv noen venner, men det er mennesker som sier de er mine venner, og de er jo det da, men jeg syns selve systemet, med hva venner/vennskap innebærer, og ikke, om du forstår.... rammene, betingelsene, eller evt fravær av betingelser...( Det er jo opp til hvem som helst nærmest å ha en løs mening om  hva en venn er..hvem som er en venn, når man ikke er venn, men som kommer innenfor begrepet, venn) systemet setter, er veldig uklare!

Jeg har en venn, denne vennen har jeg fått her på dol, så har jeg en kjæreste som også er en venn, det er så langt jeg har kommet i oppsummeringen til nå.

Jeg har forresten en venn til, dvs et menneske til som kan sende sms og spørre om alt er ok, når jeg ikke har tatt kontakt på lang tid. Jeg svarer da kort hvordan jeg har det, og er positiv med tanke på "morgendagen".

Hvis man kan dø og bli liggende død, feks et halvt års tid, dvs at selve foråtnelsesprosessen starter...når man har det veldig vanskelig, og alle rundt syns det er rart man overlever, dvs, alle rundt = familie og bekjente, så tror jeg vel at de egen utropte vennene, ikke er venner likevel. ( men det tror jeg nå, bare Gud vet hva jeg tror om 6 mnd om den saken)

Jeg trodde faktisk min barndomsvenn var min venn, men jeg tror ikke det lenger. 

Min pensjonerte psykiater er min venn også faktisk, for før det gikk 6 mnd sendte mail og sms, hvordan det gikk. Jeg svarte ikke først, fordi jeg hadde det så dårlig, og ville jo ikke skrive det....så jeg måtte liksom omprogrammere meg og lade meg selv opp, så da jeg fikk neste mail/sms, hadde jeg ordene i meg, til å skrive, ærlig, ikke overfladisk og sant, ja at mitt liv var inne i en vanskelig fase, men takket være min pensjonerte psykiater, klarte jeg motgangen, vi alle mennesker jo tidvis må greie stå i.

Hadde det vært klare "kjøreregler" en slags felles formening om hva er en venn, så hadde det jo vært enklere.

Men jeg er heldig, jeg har en kjæreste som er så glad i meg, og jeg elsker henne, har aldri ønsket være noen så nær fysisk, hun lukter kjempegodt. Hun har venner også, ikke så mange sier hun, men jeg syns ganske mange...for i hvert fall alle hun har, tar kontakt med jevne mellomrom, det gjør ikke de vennene jeg for en stund siden vurderte til mine venner å være.

Jeg kan med andre ord, råtne på rot,som det heter, uten at noen andre bryr seg annet enn kjæresten min, så noen i nær familie, som ikke er venner, men der kommer mer forpliktelse, ikke vennskap inn, så personen på dol, og før det muligens naboen, som sier er min venn, og det tror jeg nok er korrekt.

Så medregnet kjæresten har jeg 4 venner, en fra dol, min pensjonerte psykiater, og naboen jeg kjører søppel for.

Jeg ønsker virkelig være snill og hjelpsom mot andre, så jeg forstår ikke riktig hvorfor jeg da har så få venner?

Jeg skal ikke tenke så mye mer på det nå, jeg tror ikke det fins noe svar, jeg er bare ikke helt som andre, da mener jeg A 4,

Men utvider jeg begrepet vennskap, til at man kan være venn med noen som ikke tar kontakt, ja sånn at om man dør, bare råtner man opp, om man ikke har familie som varsler...ja så har jeg mange flere venner.

Jeg syns bare det er så vanskelig å forstå.

Jeg kan faktisk snart isolere meg, jeg har uføretrygd og penger. Jeg kan selge huset, kjøpe meg en eiendom kontant, og slippe se andre mennesker mer, annet enn kjæresten og de 3 vennene. Det har jeg lyst til, men jeg fryser så lett så jeg vil helst bo rundt ekvator , kjæresten min liker ikke varme...så derfor må jeg kankje bo på fjellet og varme meg i bålet.

Jeg vil helst bo på en strand på Bali, og slippe ha klær på meg.

Håper ting ordner seg for deg, beklager at jeg ikke greier forstå problemet ditt.

 

Anonymkode: 1ac18...977

Men du har jo 3 venner og en kjæreste, hvorfor er ikke det nok? Jeg har 2 venner og ingen kjæreste. Det er noen mennesker jeg trener hund med, men det er mennesker jeg omgås, jeg tenker ikke at de er vennene mine, selv om vi jo heller ikke er uvenner. Jeg er redd for å ha venner for det medfører forpliktelser jeg ikke alltid klarer å leve opp til. Derfor er mine to venner, venner som er der selv om man ikke har pratet med hverandre på et år. Om jeg trenger dem så vet jeg at de stiller opp og jeg vet at jeg kan stille opp for dem.

Jeg forstår ikke helt sammenhengen for det virker som du er misfornøyd for at du ikke har flere venner, men smtidig snakker du om at du ønsker å isolere deg.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, Trine skrev:

Men du har jo 3 venner og en kjæreste, hvorfor er ikke det nok? Jeg har 2 venner og ingen kjæreste. Det er noen mennesker jeg trener hund med, men det er mennesker jeg omgås, jeg tenker ikke at de er vennene mine, selv om vi jo heller ikke er uvenner. Jeg er redd for å ha venner for det medfører forpliktelser jeg ikke alltid klarer å leve opp til. Derfor er mine to venner, venner som er der selv om man ikke har pratet med hverandre på et år. Om jeg trenger dem så vet jeg at de stiller opp og jeg vet at jeg kan stille opp for dem.

Jeg forstår ikke helt sammenhengen for det virker som du er misfornøyd for at du ikke har flere venner, men smtidig snakker du om at du ønsker å isolere deg.

:-)

Takk for påpekingen, her trengs en oppklaring.

Og den må jeg ta med meg selv.

Jeg tror alt ender med å handle om at jeg ikke forstår vennebegrepet.

Hvis jeg feks sender et nødsignal, til og med til de jeg trodde var venner på dol, så tror jeg de vil hjelpe, men i en travel hverdag, husker de ikke på at jeg har det vanskelig. Det glemte jeg et øyeblikk, ( jeg mistet perspektiv:-(  ) fordi jeg er nå opptatt av 6 mnd "fristen", dvs innen 6 mnd bør noen ha meldt en savnet.

Takk for at du svarte.

Håper ting vil ordne seg for deg. Skal prøve lese på nytt det du skrev, kanskje har jeg et bra svar/løsning.

Jeg har selv asperger syndrom, og selv om jeg har tvilt på det, har jeg de siste årene, ikke tvilt på dette. For som min pensjonerte psykiater sa en gang, da jeg for n`te gang hadde innvendinger mot denne diagnosen, " Men hva annet kan det være da?", og det hadde jeg jo ikke noe svar på. Det er faktisk ingen annen diagnose som så presist belyser det jeg strever med, og har strevd med fra barndommen, dvs de mellommenneskelige rellasjoner, da jeg hadde så vanskelig for å oppdage andre mennesker i menneskemengden. Det jeg ikke tenkte på, var jo at andre mennesker tenkte egne tanker, men det rett og slett visste jeg ikke, ikke før noen sa det eksplisitt, gikk det lyset opp for meg.

 

Anonymkode: 1ac18...977

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

:-)

Takk for påpekingen, her trengs en oppklaring.

Og den må jeg ta med meg selv.

Jeg tror alt ender med å handle om at jeg ikke forstår vennebegrepet.

Hvis jeg feks sender et nødsignal, til og med til de jeg trodde var venner på dol, så tror jeg de vil hjelpe, men i en travel hverdag, husker de ikke på at jeg har det vanskelig. Det glemte jeg et øyeblikk, ( jeg mistet perspektiv:-(  ) fordi jeg er nå opptatt av 6 mnd "fristen", dvs innen 6 mnd bør noen ha meldt en savnet.

Takk for at du svarte.

Håper ting vil ordne seg for deg. Skal prøve lese på nytt det du skrev, kanskje har jeg et bra svar/løsning.

Jeg har selv asperger syndrom, og selv om jeg har tvilt på det, har jeg de siste årene, ikke tvilt på dette. For som min pensjonerte psykiater sa en gang, da jeg for n`te gang hadde innvendinger mot denne diagnosen, " Men hva annet kan det være da?", og det hadde jeg jo ikke noe svar på. Det er faktisk ingen annen diagnose som så presist belyser det jeg strever med, og har strevd med fra barndommen, dvs de mellommenneskelige rellasjoner, da jeg hadde så vanskelig for å oppdage andre mennesker i menneskemengden. Det jeg ikke tenkte på, var jo at andre mennesker tenkte egne tanker, men det rett og slett visste jeg ikke, ikke før noen sa det eksplisitt, gikk det lyset opp for meg.

 

Anonymkode: 1ac18...977

Hei

Hvis du har hørt uttrykket, "man ser ikke skogen for bare trær",

så hadde jeg det sånn:

Jeg så ikke menneskene i menneskemengden.

Det var bare alt sammen en klump av materie, mindre interessant enn annen materie, spesielt bøker, 

Men nå, dvs egentlig i mange år, har jeg interessert meg myye for mennesker, og før jeg også tenkte på mennesker på den måten jeg gjør nå, før det brydde jeg meg om dem, selv da jeg ikke hadde noen annen enn barndomsvennen min. 

Skal lese dine spørsmål.

Anonymkode: 1ac18...977

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trine skrev:

Men du har jo 3 venner og en kjæreste, hvorfor er ikke det nok? Jeg har 2 venner og ingen kjæreste. Det er noen mennesker jeg trener hund med, men det er mennesker jeg omgås, jeg tenker ikke at de er vennene mine, selv om vi jo heller ikke er uvenner. Jeg er redd for å ha venner for det medfører forpliktelser jeg ikke alltid klarer å leve opp til. Derfor er mine to venner, venner som er der selv om man ikke har pratet med hverandre på et år. Om jeg trenger dem så vet jeg at de stiller opp og jeg vet at jeg kan stille opp for dem.

Jeg forstår ikke helt sammenhengen for det virker som du er misfornøyd for at du ikke har flere venner, men smtidig snakker du om at du ønsker å isolere deg.

Jeg har ingen venner og ingen kjæreste. Men man blir vant til det meste.

Så sånn er det.

Anonymkode: b5933...686

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Hvis du har hørt uttrykket, "man ser ikke skogen for bare trær",

så hadde jeg det sånn:

Jeg så ikke menneskene i menneskemengden.

Det var bare alt sammen en klump av materie, mindre interessant enn annen materie, spesielt bøker, 

Men nå, dvs egentlig i mange år, har jeg interessert meg myye for mennesker, og før jeg også tenkte på mennesker på den måten jeg gjør nå, før det brydde jeg meg om dem, selv da jeg ikke hadde noen annen enn barndomsvennen min. 

Skal lese dine spørsmål.

Anonymkode: 1ac18...977

Du svarte ikke på det Trine spurte om . Hun spurte om hvorfor du ønsker å isolere deg som nudist på en strand på Bali samtidig som at du klager over at du "bare" har 4 stk venner og 1 kjæreste.

Anonymkode: 4c11a...65f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

:-)

Takk for påpekingen, her trengs en oppklaring.

Og den må jeg ta med meg selv.

Jeg tror alt ender med å handle om at jeg ikke forstår vennebegrepet.

Hvis jeg feks sender et nødsignal, til og med til de jeg trodde var venner på dol, så tror jeg de vil hjelpe, men i en travel hverdag, husker de ikke på at jeg har det vanskelig. Det glemte jeg et øyeblikk, ( jeg mistet perspektiv:-(  ) fordi jeg er nå opptatt av 6 mnd "fristen", dvs innen 6 mnd bør noen ha meldt en savnet.

Har du ikke barn da?

Anonymkode: b5933...686

[Trine]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

:-)

Takk for påpekingen, her trengs en oppklaring.

Og den må jeg ta med meg selv.

Jeg tror alt ender med å handle om at jeg ikke forstår vennebegrepet.

Hvis jeg feks sender et nødsignal, til og med til de jeg trodde var venner på dol, så tror jeg de vil hjelpe, men i en travel hverdag, husker de ikke på at jeg har det vanskelig. Det glemte jeg et øyeblikk, ( jeg mistet perspektiv:-(  ) fordi jeg er nå opptatt av 6 mnd "fristen", dvs innen 6 mnd bør noen ha meldt en savnet.

Takk for at du svarte.

Håper ting vil ordne seg for deg. Skal prøve lese på nytt det du skrev, kanskje har jeg et bra svar/løsning.

Jeg har selv asperger syndrom, og selv om jeg har tvilt på det, har jeg de siste årene, ikke tvilt på dette. For som min pensjonerte psykiater sa en gang, da jeg for n`te gang hadde innvendinger mot denne diagnosen, " Men hva annet kan det være da?", og det hadde jeg jo ikke noe svar på. Det er faktisk ingen annen diagnose som så presist belyser det jeg strever med, og har strevd med fra barndommen, dvs de mellommenneskelige rellasjoner, da jeg hadde så vanskelig for å oppdage andre mennesker i menneskemengden. Det jeg ikke tenkte på, var jo at andre mennesker tenkte egne tanker, men det rett og slett visste jeg ikke, ikke før noen sa det eksplisitt, gikk det lyset opp for meg.

 

Anonymkode: 1ac18...977

Jeg er ikke værre anlagt enn at jeg vet hvem du er, selv om du skriver som anonym

Jeg har aldri hørt om denne 6 mnd. fristen. Jeg er også veldig usikker på om man skal spørre folk om hvordan det går, eller om det oppleves som mas. Jeg tenker at når jeg ikke hører noe fra noen, er det fordi de er så opptatt med sitt og da vil ikke jeg forstyrre dem. Så er jeg redd for å skrive til folk fordi de da kanskje vil finne på noe sammen og det er jeg så dårlig på. Jeg har heller ikke hatt noe overskudd de siste 11 mnd. Det har vært altfor mye jeg har måtte forholde meg til og for mye inntrykk og forandringer. Men derfor er jeg ikke en god venn, og derfor kan jeg ikke ha mange venner. For jeg klarer ikke holde styr på alle. Og jeg klarer ikke ta ,eg av alle. Bare de som tar kontakt, klarer jeg å svare.

Men denne 6 mnd. fristen, den må vel gjelde begge veier? Og om du tar kontakt innen 6 mnd. så tenker kanskje de andre at da har dere jo hatt kontakt også kan det gå en stund før dere har kontakt igjen?

[Trine]

De skulle ringe denne uka, fikk jeg beskjed om. Men ingen har ringt. Skulle få et vedtak i posten også. Har ikke fått det heller. Jeg har mest lyst til å gi opp alt nå. Men jeg kan ikke gi opp så lenge jeg har disse dyra mine. Hvorfor i helvete har jeg de dyra? Og hvorfor i helvete kan jeg ikke bare være normal? Det er ikke bare kommunen, det er alt, hele livet, jeg vil ikke være her mer!