Gå til innhold

Sette seg inn i andres situasjon.


umakenverdt

Anbefalte innlegg

Vi kan jo ikke faktisk sette oss inn i hvordan andre faktisk opplever ting. Vi kan tro og tenke ut fra slik vi er hvordan vi tror andre opplever ting, men vi kan ikke vite om vi forstår i noen grad.

I forbindelse med dette synes jeg empati er vanskelig. Det å si at man forstår at det er tøft for den det gjelder, eller sier man har det på lignende måte selv, er det en empatisk måte å svare på? Det kommer kanskje an på hvordan man gjør det, men jeg er usikker på om jeg kunne gjort det på en bedre måte.Hvordan opplever dere å få slike svar?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Gargamel
1 time siden, umakenverdt skrev:

Vi kan jo ikke faktisk sette oss inn i hvordan andre faktisk opplever ting. Vi kan tro og tenke ut fra slik vi er hvordan vi tror andre opplever ting, men vi kan ikke vite om vi forstår i noen grad.

I forbindelse med dette synes jeg empati er vanskelig. Det å si at man forstår at det er tøft for den det gjelder, eller sier man har det på lignende måte selv, er det en empatisk måte å svare på? Det kommer kanskje an på hvordan man gjør det, men jeg er usikker på om jeg kunne gjort det på en bedre måte.Hvordan opplever dere å få slike svar?

Vanskelig spørsmål:), og vanskelig å lage en oppskrift. Empati krever at mam kombinerer egen erfaring med litt fantasi.Det er få følelser som er helt ukjente så man har jo en viss evne til å forstå hva andre føler i en situasjon. Samtidig er det noen ganger viktig å huske på forskjellene, inkludert gradsforskjeller.

Men for å gå mer rett på poenget:

Det er alltid ok å si ar man forstår at andre har det tøft. 

Vær mer forsiktig med å påstå at du har det på samme måte. Hvis den andre har lungekreft kan man ikke si at man har det på lignende måte fordi man er forkjølet. Da viser man at man faktisk ikke forstår hvor ille den andre har det. Altså mangel på empati. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Maggie55

Dette synes også jeg er vanskelig fordi man tar så ofte helt feil. Enkelte ganger tror jeg det er slik en berømt sosiolog spådde at verden bare vil underholdes til døde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius
1 time siden, umakenverdt skrev:

Vi kan jo ikke faktisk sette oss inn i hvordan andre faktisk opplever ting. Vi kan tro og tenke ut fra slik vi er hvordan vi tror andre opplever ting, men vi kan ikke vite om vi forstår i noen grad.

I forbindelse med dette synes jeg empati er vanskelig. Det å si at man forstår at det er tøft for den det gjelder, eller sier man har det på lignende måte selv, er det en empatisk måte å svare på? Det kommer kanskje an på hvordan man gjør det, men jeg er usikker på om jeg kunne gjort det på en bedre måte.Hvordan opplever dere å få slike svar?

Dette er en av tingene jeg diskuterte i terapi. At jeg via egenerfaring kan forstå mye men samtidig ikke vite sikkert. Hvordan skal jeg kunne kjenne en annens følelser 100%? Ting som har gått inn på meg behøver ikke gå like tungt inn på alle andre og for noen går det kanskje dypere innpå enn jeg kan ane. En prinsipiell debatt for min del men psykologen tok det som at jeg ikke hadde empati, ergo fikk jeg diagnose deretter. Jo takk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkte jeg kunne snu litt på flisa og se på hva den som "lider" kan gjøre for å hjelpe andre med forstå.

Som flere her har vært inne på mangler de rundt ofte referansegrunnlaget som skal til for virkelig å forstå (har du ikke hatt lungekreft, så har du ikke det).

Det kan da være hjelpsomt å kommunisere med de rundt på et språk det er mulig for dem å forstå.

For å eksemplifisere ved hjelp av meg selv, som sliter med en kropp som har sagt stopp etter mange år med overbelastning.

Har ikke tall på hvor mange som i beste mening har forsøkt vise forståelse eller gi råd basert på at de tenker at dette er en ren mental øvelse for meg (type depresjon) og at alt blir så bra bare jeg tenker annerledes, gjør positive ting og jeg vet ikke hva.

For å hjelpe dem å forstå har jeg begynt å si at det nærmeste de kommer slik jeg har det er å se på det som en kraftig bakrus eller høy feber. Det er noe alle har opplevd og forstår hvordan føles. Det er ikke helt det samme som jeg opplever, men sammenlignbart.

Det er da også mulig for dem å forstå hvor tungt det er å fungere i hverdagen, når du har det slik dag etter dag etter dag etter dag. Pleier å si at de fleste fikser å gå på jobb med bakrus eller feber en dag eller to. Det er vondt og tungt, og koster masse krefter, men du klarer presse deg gjennom det.

Når dette er etablert er det mye lettere å få forståelse for at jeg behøver tid for å komme meg, etter å ha tilbragt to og et halvt år i denne tilstanden, hvor jeg sto i full jobb, med hus, familie og alt annet "på toppen". Anbefaler forøvrig alle andre å ta hintet når kroppen så til de grader forteller deg at nå er det stopp :-) Da slipper du å forbli i den samme bakrusen i laaaang tid etterpå.

Har også en helt annen teknikk jeg har brukt for å få folk til å forstå alvoret. Har det bedre nå, men når jeg hadde det som værst sa jeg til folk at om jeg hadde fått vite at jeg skulle ha det slik jeg har det i dag for resten av livet, så hadde jeg gjort det slutt umiddelbart. Det var helt reelt, og gjorde at folk skjønte jeg ikke tullet og "bare kunne ta meg sammen".

Merk at jeg ikke på noe tidspunkt hadde selvmordsplaner, i og med at jeg hele tiden har hatt berettiget håp og tro på at det skulle bli bedre.

Endret av Caprioli
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, umakenverdt skrev:

Vi kan jo ikke faktisk sette oss inn i hvordan andre faktisk opplever ting. Vi kan tro og tenke ut fra slik vi er hvordan vi tror andre opplever ting, men vi kan ikke vite om vi forstår i noen grad.

I forbindelse med dette synes jeg empati er vanskelig. Det å si at man forstår at det er tøft for den det gjelder, eller sier man har det på lignende måte selv, er det en empatisk måte å svare på? Det kommer kanskje an på hvordan man gjør det, men jeg er usikker på om jeg kunne gjort det på en bedre måte.Hvordan opplever dere å få slike svar?

Man må egentlig leve livet til vedkommende for å klare å vite hvordan den har det og hvordan situasjoner var. Men man kan allikevel forsøke å forstå enkelte ting. Men samtidig forstår man ikke helheten før man opplever det samme, alt det samme, og helt likt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror det viktigste er å lytte, og å gi støtte ved å uttrykke aksept for den andres opplevelse, sånn vedkommende uttrykker den. Det er i hvert fall det jeg opplever som å bli sett, forstått og respektert. Ofte kan det være fint å uttrykke at man har/har hatt det på tilsvarende måte selv, om så er tilfelle. 

Ønsker jeg konkrete tips, råd eller hjelp, vil jeg helst be om det selv. Folks ulike forsøk på å "fikse" er nok godt ment, men handler nok også ofte om å slippe å kjenne på ubehag eller tilkortkommenhet i møte med den andres smerte eller vansker. Jeg liker å bli møtt med en holdning om at jeg vet best om hva som er bra for meg og hva jeg trenger.

Uansett; gjør man sitt beste, så er det vel stort sett begrenset hvor feil det kan bli, dette med empati. Litt "klønete" må det være lov å være, så lenge viljen og ønsket om å forsøke å forstå og å tilby støtte er på plass. Og om noe, tror jeg det er lurt å ikke tenke for mye på hva som er riktig/feil, men heller prøve å bare "være i det", der og da. Nære relasjoner/samtaler innebærer kontakt med egen og andres sårbarhet. Jo mer man "øver",  jo bedre blir man til å kjenne både seg selv og andre. Bak alle "forskjellene" er vi egentlig ganske like, tror jeg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius
2 timer siden, Mari- skrev:

Jeg tror det viktigste er å lytte, og å gi støtte ved å uttrykke aksept for den andres opplevelse, sånn vedkommende uttrykker den. Det er i hvert fall det jeg opplever som å bli sett, forstått og respektert. Ofte kan det være fint å uttrykke at man har/har hatt det på tilsvarende måte selv, om så er tilfelle. 

Ønsker jeg konkrete tips, råd eller hjelp, vil jeg helst be om det selv. Folks ulike forsøk på å "fikse" er nok godt ment, men handler nok også ofte om å slippe å kjenne på ubehag eller tilkortkommenhet i møte med den andres smerte eller vansker. Jeg liker å bli møtt med en holdning om at jeg vet best om hva som er bra for meg og hva jeg trenger.

Uansett; gjør man sitt beste, så er det vel stort sett begrenset hvor feil det kan bli, dette med empati. Litt "klønete" må det være lov å være, så lenge viljen og ønsket om å forsøke å forstå og å tilby støtte er på plass. Og om noe, tror jeg det er lurt å ikke tenke for mye på hva som er riktig/feil, men heller prøve å bare "være i det", der og da. Nære relasjoner/samtaler innebærer kontakt med egen og andres sårbarhet. Jo mer man "øver",  jo bedre blir man til å kjenne både seg selv og andre. Bak alle "forskjellene" er vi egentlig ganske like, tror jeg. 

Det er jeg så enig i. Jeg omgås stort sett bare andre mennesker på ett dagsenter. Der er det mange som har ulike utfordringer men via små samtaler høst og her forstår vi mer og mer av hverandre. Aksept er viktig. Å akseptere at ikke hele historien blir fortalt med en gangn men litt og litt over flere uker. Mange av oss lider av ulike psykiske sykdommer og noen er tidligere rusmisbrukere. En av disse forteller litt og en dag kjente jeg den ekstreme uroen i kroppen og fortalte det til henne. Det var den samme uroen som leder henne inn i rus. Vi var begge nære på å være i miljøet både med og hun mtp at legene ikke klarer å hjelpe men rusen kan hjelpe. Så henne har jeg mye sympati for, hun lever i dag som en flott rusfri dame med stabilt liv. Jeg er stolt av henne.  Senere fant jeg en avisartikkel om henne og da gråt jeg hele natten gjennom. Da skjønte jeg hennes redsler og kamp for å bli fri fra vold og rus. Jeg er så glad hun har et normalt liv nå. Vel fortjent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merker at jeg  har en sårbarhet for dette med sammenligning . At det er en slags konkurranse om hvem som har det vanskeligst. Det er liksom alltid noen som har det verre og jeg får dårlig samvittighet. Jeg ble flau da psykologen på DPSen sa at de hadde så mange pasienter som hadde mer alvorlige diagnoser og at de måtte fokusere på disse. Jeg opplevde meg selv som uutholdelig dårlig og er etter fem år fremdeles ikke frisk. Venner som ikke forstår min lidelse kommer også med kommentarer. Du har det da ikke verre enn oss. Du må tenke positiv, tenk på alt som er bra i livet ditt osv. Jeg snakker aldri om mine følelser til folk lenger . Bare til psykiateren min og traumepsykologen. 

Anonymkode: b89fa...707

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 12.10.2017 den 19.40, umakenverdt skrev:

Vi kan jo ikke faktisk sette oss inn i hvordan andre faktisk opplever ting. Vi kan tro og tenke ut fra slik vi er hvordan vi tror andre opplever ting, men vi kan ikke vite om vi forstår i noen grad.

I forbindelse med dette synes jeg empati er vanskelig. Det å si at man forstår at det er tøft for den det gjelder, eller sier man har det på lignende måte selv, er det en empatisk måte å svare på? Det kommer kanskje an på hvordan man gjør det, men jeg er usikker på om jeg kunne gjort det på en bedre måte.Hvordan opplever dere å få slike svar?

Jeg vet ikke om noen mennesker klarer å sette seg inn i hvordan andre mennesker har det. Jeg klarer det ikke. Ofte kan jeg tenke at personen har det værre enn det den egentlig har det, fordi jeg selv ikke hadde taklet situasjonen personen er i. Jeg kan ikke sammenligne med annet enn hvordan jeg selv hadde følt det. Noen tilfeller er også situasjoner jeg overhode ikke hadde brydd meg om, eller ihvertfall lett kommet over, mens personen det gjelder sliter veldig med situasjonen.

Jeg tok en test på nettet engang, ifølge den har jeg svært lite empati, noe som forsåvidt er forenelig med min diagnose. Jeg kan si til noen at jeg forstår at vedkommende har det tøft. Jeg skjønner at for den personen er situasjonen ille. Jeg kan ikke si at jeg forstår hvordan det føles, for ingen føler likt. Det er utrolig sjeldent jeg sier jeg har det på lignende måte, det er kun de få gangene jeg faktisk har det på lignende måte og da er det ovenfor personer jeg kjenner, slik at jeg vet noe av bakgrunnen dems. Men om du f.eks hadde sagt at du gruet deg til et selskap du skulle i, da kunne jeg nok sagt at det forstår jeg godt, for jeg hater å gå i selskaper. Men jeg kan ikke si noe om hvordan det føles for deg å gå i det selskapet.

For meg er det vel litt sånn at de med samme diagnose som meg ofte kan skrive at de forstår, da gjerne etterfulgt av en forklaring hvor jeg tenker "ja, akkurat sånn er det". Mens om en annen person hadde sagt "jeg forstår hvordan du føler når du må i et selskap", hadde jeg nok tenkt "nei, det gjør du overhode ikke". Da søsteren min (type hypersosial) sa etter at hun hadde vært noen dager på en hytte sammen med en annen familie, og den andre familien hadde dratt, "nå forstår jeg hvordan Trine har det", tenker jeg at hun nok gjorde det. Hun er ikke redd for å si at hun har problemer med å forstå hvordan ting oppleves for meg, hun bare aksepterer at jeg opplever ting anderledes. Men da suste det i hodet hennes og hun følte seg helt tom. Hun var ordentlig sliten av alle opplevelsene og ungene og folk på alle kanter. Og hun klarte å forstå at sånn er det for meg etter langt færre inntrykk og folk.

Jeg vet ikke om noe av dette ga noe svar på dine spørsmål, eller om det overhode ga noen mening. Du har så vanskelige spørsmål :P Men jeg gjorde et forsøk på å svare ihvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Gargamel skrev:

Vanskelig spørsmål:), og vanskelig å lage en oppskrift. Empati krever at mam kombinerer egen erfaring med litt fantasi.Det er få følelser som er helt ukjente så man har jo en viss evne til å forstå hva andre føler i en situasjon. Samtidig er det noen ganger viktig å huske på forskjellene, inkludert gradsforskjeller.

Men for å gå mer rett på poenget:

Det er alltid ok å si ar man forstår at andre har det tøft. 

Vær mer forsiktig med å påstå at du har det på samme måte. Hvis den andre har lungekreft kan man ikke si at man har det på lignende måte fordi man er forkjølet. Da viser man at man faktisk ikke forstår hvor ille den andre har det. Altså mangel på empati. 

Det verste er folk som sammenligner det å være dypt deprimert med selvmordstanker med det å "være lei seg av og til". Det er IKKE det samma!!!!!,,!,!!!!! Da blir jeg forbanna da:ph34r: 

Anonymkode: 261e5...05b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det verste er folk som sammenligner det å være dypt deprimert med selvmordstanker med det å "være lei seg av og til". Det er IKKE det samma!!!!!,,!,!!!!! Da blir jeg forbanna da:ph34r: 

Anonymkode: 261e5...05b

Bare "Jeg skjønner hvordan du har det, jeg er nemlig også litt lei meg av og til"😩

Anonymkode: 261e5...05b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for innspill alle sammen :) 

Vi er alle forskjellige så det er jo helt umulig å forstå fullt og helt hvordan andre opplever noe uansett om man skulle oppleve nøyaktig det samme. Det vet jeg, men jeg har jo også hørt at det kan hjelpe å høre at man ikke er alene om å oppleve det som skjer som  noe vanskelig. Men da er det viktig at det ikke oppfattes som sammenligning (hvem har den mest utfordrende situasjonen). Jeg er redd for at det skal oppleves slik når jeg skriver at jeg kjenner meg igjen i tankemåtene til andre eller at andre synes noe er utfordrende, vondt, vanskelig eller lignende. At det oppleves som at jeg sammenligner.

Jeg tenker man kan kjenne seg igjen i isolerte egenskaper andre har, symptomer andre har, situasjoner andre er i, men ikke hvordan andre i helhet opplever situasjoner. 

Jeg tror at hvis det å tenke slik er å ha lite empati er vi mange som ikke eier empati, Bamseliten.

Jeg vet ikke, men synes dette er skikkelig vanskelig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bare "Jeg skjønner hvordan du har det, jeg er nemlig også litt lei meg av og til"😩

Anonymkode: 261e5...05b

Nå skal jeg ikke provosere deg, men synes dette er vanskelig. Hvordan ønsker du at de som vil vise empati i en slik situasjon skal forholde seg til deg. Hvis man ikke har direkte erfaring med depresjon, men har vært gjennom tunge ting og det er det man har av sammenligningsgrunnlag. Hvis man sier noe som "Jeg skjønner at du har det vanskelig, det å ha tunge tanker er vondt. Jeg har også tunge tanker innimellom så jeg forstår ut fra det du forteller at du har det tøft". Er det også et svar som føles vanskelig for deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du ikke vet hva det innebærer så la vær å bruk sammenligninger. Ingen gir den typen tilbakemeldinger til en som er lam i underkroppen, med mindre de er i tilsvarende situasjon selv.

Du kan bruke sammenligninger dersom det er som et ledd i en diskusjon hvor du prøver forstå, sammen med den som lider. Type, "er det sånn som å ha kjærlighetssorg?", "blir du like sliten som når du har influensa?" eller lignende.

Har en venn som insisterer på at det er best for meg å i så stor grad som mulig normalisere det jeg sliter med.

Eksempelvis:

Meg: Er så utrolig stressa, urolig og engstelig hele tida. Har snakka med legen om å bytte medisin for å hjelpe på det.

Kompis: Det er ikke nødvendigvis normalsituasjonen å ha full ro i kroppen sin, de fleste er litt påslått det meste av tiden.

Meg: Hva f* er det du babler om mann?! Det er en konstant eksplosjon inne i kroppen min og jeg får angst bare jeg løfter hodet for fort!!! Hva pokker er normalt med det?!

:-)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, Caprioli skrev:

Hvis du ikke vet hva det innebærer så la vær å bruk sammenligninger. Ingen gir den typen tilbakemeldinger til en som er lam i underkroppen, med mindre de er i tilsvarende situasjon selv.

Du kan bruke sammenligninger dersom det er som et ledd i en diskusjon hvor du prøver forstå, sammen med den som lider. Type, "er det sånn som å ha kjærlighetssorg?", "blir du like sliten som når du har influensa?" eller lignende.

Har en venn som insisterer på at det er best for meg å i så stor grad som mulig normalisere det jeg sliter med.

Eksempelvis:

Meg: Er så utrolig stressa, urolig og engstelig hele tida. Har snakka med legen om å bytte medisin for å hjelpe på det.

Kompis: Det er ikke nødvendigvis normalsituasjonen å ha full ro i kroppen sin, de fleste er litt påslått det meste av tiden.

Meg: Hva f* er det du babler om mann?! Det er en konstant eksplosjon inne i kroppen min og jeg får angst bare jeg løfter hodet for fort!!! Hva pokker er normalt med det?!

:-)

Hm, men så er det jo en del som sier at empati er å innebære å kunne være i mørket med den man snakker med. Få den personen til å føle at han ikke er alene. Men der er grensen vanskelig med sammenligning. Jeg tenker jeg kunne sagt til en person som er blitt lam i underkroppen (som jeg har en viss relasjon til) at jeg forstår at han har det fryktelig tungt, og at jeg skjønner hvis han er sint og lei seg. Jeg kan jo ikke sette meg inn i hans situasjon, men kunne likevel sagt at jeg forsto at han hadde det tøft. Jeg kunne sikkert også prøvd å være optimistisk og sagt at det finnes forhåpentligvis hjelpemidler som kan hjelpe han eller lignende, og at jeg forstår at det blir en voldsom overgang.

Jeg forstår ikke helt for følelsen du og jeg har når vi eventuelt har kjærlighetssorg eller influensa kan jo være vidt forskjellig. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan kjærlighetssorg er for deg, og du kan ikke sette deg inn i hvordan det er for meg.  

Jeg tror ikke kompisen din mener noe vondt med det han sier. Hvis han ikke har opplevd uroen du har, så prøver han å sette seg inn i hvordan det kan være. Han prøver å gi gode råd som kan hjelpe, men det er ikke nødvendigvis hensiktsmessige råd for deg. Man kan føle seg hjelpeløs når man møter folk i en vanskelig situasjon, og "råd" er lett å ty til. 

Men selv om han hadde sagt at han forstår det er forståelig at det er utrolig slitsomt å kjenne på slik stress, uro og engstelighet, og at han forteller at det som har hjulpet han er å normalisere situasjonen de gangene han har kjent på stress og uro hadde det vært like feil? Stress og uro er i seg selv så vanlige følelser at det synes å være for mye å forlange av andre at de ikke sammenligner til en viss grad. Kan det ikke være empati da også?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan klare å se andre, om man faktisk går inn for å lytte og å se. Man vet jo hvordan det er å oppleve glede, sorg, tristhet, osv. Vi har nok alle opplevd litt av alt. Dermed så kan vi se hva det er. Ergo: vi kan klare å se litt av hva andre kan oppleve å gå igjennom for vi har alle opplevd diverse følelser i livet vårt. 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

28 minutter siden, umakenverdt skrev:

Nå skal jeg ikke provosere deg, men synes dette er vanskelig. Hvordan ønsker du at de som vil vise empati i en slik situasjon skal forholde seg til deg. Hvis man ikke har direkte erfaring med depresjon, men har vært gjennom tunge ting og det er det man har av sammenligningsgrunnlag. Hvis man sier noe som "Jeg skjønner at du har det vanskelig, det å ha tunge tanker er vondt. Jeg har også tunge tanker innimellom så jeg forstår ut fra det du forteller at du har det tøft". Er det også et svar som føles vanskelig for deg?

Tja nei jeg vet egentlig ikke hva som passer å si, men personen som skal vise empati burde ihvertfall ha en forståelse for at å være lei seg og deprimert ikke er det samme. De kan selvfølegelsig bruke sin "å være lei seg" som et sammenligningsgrunnlag så lenge de har den indre forståelsen og evner å vise det at å være lei seg og deprimert ikke er det samme.  På noen kan det virke som at de ikke forstår denne forskjellen og ser på det som akkurat det samme. Om du skjønner

Anonymkode: 261e5...05b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ‎12‎.‎10‎.‎2017 den 19.40, umakenverdt skrev:

Vi kan jo ikke faktisk sette oss inn i hvordan andre faktisk opplever ting. Vi kan tro og tenke ut fra slik vi er hvordan vi tror andre opplever ting, men vi kan ikke vite om vi forstår i noen grad.

I forbindelse med dette synes jeg empati er vanskelig. Det å si at man forstår at det er tøft for den det gjelder, eller sier man har det på lignende måte selv, er det en empatisk måte å svare på? Det kommer kanskje an på hvordan man gjør det, men jeg er usikker på om jeg kunne gjort det på en bedre måte.Hvordan opplever dere å få slike svar?

 

Helt riktig! Man kan forsøke å sette seg inn i en annens situasjon, men man gjør det med sine egne holdninger ut fra hva man tror om en situasjon. Jeg har en fysisk funksjonshemning og enkelte ganger har jeg, spesielt av eldre damer på legesenteret, hørt de sukke dypt og hviske: "Åh, stakkars..." Da kan ikke jeg synes annet enn synd på de som kan ta så feil av hvordan det er å leve med en funksjonshemning. Og, hva vet jeg, for de hadde livet kanskje vært helt uutholdelig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tja nei jeg vet egentlig ikke hva som passer å si, men personen som skal vise empati burde ihvertfall ha en forståelse for at å være lei seg og deprimert ikke er det samme. De kan selvfølegelsig bruke sin "å være lei seg" som et sammenligningsgrunnlag så lenge de har den indre forståelsen og evner å vise det at å være lei seg og deprimert ikke er det samme.  På noen kan det virke som at de ikke forstår denne forskjellen og ser på det som akkurat det samme. Om du skjønner

Anonymkode: 261e5...05b

"Jeg har vært lei meg mange ganger tidligere, så jeg skjønner (ikke) hvor vanskelig du har det som har det så ille at du tenker på selvmord hver eneste dag" 

No sånt

Hvem vet

Anonymkode: 261e5...05b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...