Sette seg inn i andres situasjon.

[umakenverdt]

50 minutter siden, Mina1 skrev:

Man kan klare å se andre, om man faktisk går inn for å lytte og å se. Man vet jo hvordan det er å oppleve glede, sorg, tristhet, osv. Vi har nok alle opplevd litt av alt. Dermed så kan vi se hva det er. Ergo: vi kan klare å se litt av hva andre kan oppleve å gå igjennom for vi har alle opplevd diverse følelser i livet vårt. 

Men hvordan vet du hvordan og når jeg opplever glede, sorg, trishet osv? Det kan man vel ikke sette seg inn i uansett hvor mye man ser og lytter til andre. Man kan forsøke og noen ganger kanskje klare det til en viss grad, men det er umulig å forstå fullt og helt hvordan andre opplever ting. Jeg sier ikke vi ikke skal forsøke å nærme oss noe, men jeg synes det er vanskelig å vite når det går over fra forsøk på å forstå til sammenligning...

[umakenverdt]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tja nei jeg vet egentlig ikke hva som passer å si, men personen som skal vise empati burde ihvertfall ha en forståelse for at å være lei seg og deprimert ikke er det samme. De kan selvfølegelsig bruke sin "å være lei seg" som et sammenligningsgrunnlag så lenge de har den indre forståelsen og evner å vise det at å være lei seg og deprimert ikke er det samme.  På noen kan det virke som at de ikke forstår denne forskjellen og ser på det som akkurat det samme. Om du skjønner

Anonymkode: 261e5...05b

Ja, er enig i at de nok ikke burde uttale seg som om de vet akkurat hvordan du har det fordi de også har vært lei seg, men jeg tenker det blir vanskelig å være empatisk uten å bruke det som et visst sammenligningsgrunnlag?

I forbindelse med svaret ditt kom jeg til å tenke på dette med når man må svare på hvor vondt noe gjør på en skala hos legen noen ganger. Jeg aner ikke hva jeg skal svare på slik for jeg kan ikke sammenligne, for at det skal hjelpe legen burde jeg jo svare etter en sammenligning, men den har jeg ikke mulighet for å gjøre, hva er 8 i smerte? Det er jo et umulig spørsmål å svare på.

Jeg vet ikke om dette gir mening, men folk kan jo kanskje ha de samme negative tankene og følelsene som meg, uten at det kjennes så utholdelig for dem som jeg kjenner det, uten at det gir dem selvmordstanker. Det har vel noe med hvordan man er som menneske hvordan man klarer å håndtere ulike ting. 

[Gjest Mina1]

11 minutter siden, umakenverdt skrev:

Men hvordan vet du hvordan og når jeg opplever glede, sorg, trishet osv? Det kan man vel ikke sette seg inn i uansett hvor mye man ser og lytter til andre. Man kan forsøke og noen ganger kanskje klare det til en viss grad, men det er umulig å forstå fullt og helt hvordan andre opplever ting. Jeg sier ikke vi ikke skal forsøke å nærme oss noe, men jeg synes det er vanskelig å vite når det går over fra forsøk på å forstå til sammenligning...

Jeg vet. Du har et poeng i det. Det er ofte jeg har problemer å forstå andres tanker, og årsaken til at de er lei seg. Slik er det sikkert her og. Men jeg forstår hva det betyr å være lei seg. Hvis du forteller meg at du føler deg trist, så vet jeg hvor vondt det er å være trist. Jeg forstår da at du har det veldig vondt. Men det er ikke sikkert at jeg forstår årsaken om det er noe jeg ikke blir så lett trist over selv. Men er det et tema som jeg kjenner meg igjen, eller kan sette meg inn i,  så forstår jeg deg ennå bedre. Men hva om det er et tema jeg ikke blir trist av selv? .. men mitt eget svar til det er at ja men allikevel så vet jeg jo at du er trist, og at det er veldig vondt. 

Jeg føler selv at jeg er en empatisk person. Jeg blir lei meg når jeg ser andre gråter og er lei seg. Jeg tar lett til tårene. Og jeg føler med andre, og den evnen er jeg glad for å ha. Men iblant kan det være noen som jeg sliter med å forstå tankene til. 

Endret 13. oktober 2017 av Mina1

[umakenverdt]

48 minutter siden, Eva Sofie skrev:

 

Helt riktig! Man kan forsøke å sette seg inn i en annens situasjon, men man gjør det med sine egne holdninger ut fra hva man tror om en situasjon. Jeg har en fysisk funksjonshemning og enkelte ganger har jeg, spesielt av eldre damer på legesenteret, hørt de sukke dypt og hviske: "Åh, stakkars..." Da kan ikke jeg synes annet enn synd på de som kan ta så feil av hvordan det er å leve med en funksjonshemning. Og, hva vet jeg, for de hadde livet kanskje vært helt uutholdelig?

Enig med deg her  

[Trine]

4 minutter siden, umakenverdt skrev:

I forbindelse med svaret ditt kom jeg til å tenke på dette med når man må svare på hvor vondt noe gjør på en skala hos legen noen ganger. Jeg aner ikke hva jeg skal svare på slik for jeg kan ikke sammenligne, for at det skal hjelpe legen burde jeg jo svare etter en sammenligning, men den har jeg ikke mulighet for å gjøre, hva er 8 i smerte? Det er jo et umulig spørsmål å svare på.

I følge de legene som har spurt meg om dette, er det en skala for min opplevde smerte. Altså, 0 er når jeg overhode ikke opplever smerte, mens 10 er det vondeste jeg noen gang har hatt. Så du trenger ikke vite hva som er vondt og ikke, for andre, men for deg selv. Uansett syns jeg det er vanskelig å svare på, det er jo ulike typer vondt. Og jeg tror jeg opplevde det som minst like vondt da bikkja hoppet opp og stanget meg i nesa, som da jeg brakk et ben i foten. Men den ene ulykken krevde ikke legehjelp, mens den andre medførte et par uker på krykker.

6 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg føler selv at jeg er en empatisk person. Jeg blir lei meg når jeg ser andre gråter og er lei seg. Jeg tar lett til tårene. Og jeg føler med andre, og den evnen er jeg glad for å ha. Men iblant kan det være noen som jeg sliter med å forstå tankene til.

Det du beskriver her er sympati og ikke empati.

[Caprioli]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Hm, men så er det jo en del som sier at empati er å innebære å kunne være i mørket med den man snakker med. Få den personen til å føle at han ikke er alene. Men der er grensen vanskelig med sammenligning. Jeg tenker jeg kunne sagt til en person som er blitt lam i underkroppen (som jeg har en viss relasjon til) at jeg forstår at han har det fryktelig tungt, og at jeg skjønner hvis han er sint og lei seg. Jeg kan jo ikke sette meg inn i hans situasjon, men kunne likevel sagt at jeg forsto at han hadde det tøft. Jeg kunne sikkert også prøvd å være optimistisk og sagt at det finnes forhåpentligvis hjelpemidler som kan hjelpe han eller lignende, og at jeg forstår at det blir en voldsom overgang.

Jeg forstår ikke helt for følelsen du og jeg har når vi eventuelt har kjærlighetssorg eller influensa kan jo være vidt forskjellig. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan kjærlighetssorg er for deg, og du kan ikke sette deg inn i hvordan det er for meg.  

Jeg tror ikke kompisen din mener noe vondt med det han sier. Hvis han ikke har opplevd uroen du har, så prøver han å sette seg inn i hvordan det kan være. Han prøver å gi gode råd som kan hjelpe, men det er ikke nødvendigvis hensiktsmessige råd for deg. Man kan føle seg hjelpeløs når man møter folk i en vanskelig situasjon, og "råd" er lett å ty til. 

Men selv om han hadde sagt at han forstår det er forståelig at det er utrolig slitsomt å kjenne på slik stress, uro og engstelighet, og at han forteller at det som har hjulpet han er å normalisere situasjonen de gangene han har kjent på stress og uro hadde det vært like feil? Stress og uro er i seg selv så vanlige følelser at det synes å være for mye å forlange av andre at de ikke sammenligner til en viss grad. Kan det ikke være empati da også?

 

Jeg er helt enig med det du skriver i første avsnitt i forhold til empati. Det er forskjell på å si "jeg forstår du har det tungt" og "jeg forstår hvordan du har det".

Du spikker flis med de der kjærlighetssorg/influensa-eksemplene. På et eller annet nivå går det an å finne felles erfaringsgrunnlag for ganske mye. Poenget mitt var at om det gjøres i form av en diskusjon, kan en finne sammenligninger som begge parter kan kjenne seg igjen i.

Tror heller ikke kompisen min mener noe annet enn det aller beste for meg. Det blir ikke noe mindre irriterende av den grunn. Merk at dette er noe han har gjort i årevis, og er noe jeg har vært tydelig på at etter hvert vanskelig kan tolkes på annen måte enn at han ikke tror på min beskrivelse hva gjelder alvoret i situasjonen. Han er fremdeles en veldig god venn og jeg snakker fortsatt mye med ham om det jeg sliter med. Har vent meg til å være overtydelig for å hjelpe hans forståelse :-)

[Gjest Mina1]

7 minutter siden, Trine skrev:

I følge de legene som har spurt meg om dette, er det en skala for min opplevde smerte. Altså, 0 er når jeg overhode ikke opplever smerte, mens 10 er det vondeste jeg noen gang har hatt. Så du trenger ikke vite hva som er vondt og ikke, for andre, men for deg selv. Uansett syns jeg det er vanskelig å svare på, det er jo ulike typer vondt. Og jeg tror jeg opplevde det som minst like vondt da bikkja hoppet opp og stanget meg i nesa, som da jeg brakk et ben i foten. Men den ene ulykken krevde ikke legehjelp, mens den andre medførte et par uker på krykker.

Det du beskriver her er sympati og ikke empati.

Ja det verste jeg kan se.. det er å se andre ha det vondt. Det heter vel sympati men jeg kan empatisere de følelsesmessige reaksjonene. Altså forstå hvordan de kan kjennes på kroppen. Men det er ikke alltid jeg klarer å forstå hvorfor den personen har det vondt som sagt.

Jeg kan forstå at de psykiske lidelsene som det fortelles om her inne er ikke noe godt å ha. 

Jeg så akkurat en film om noen som mistet et familiemedlem nettopp. Jeg satt å strigråt selv om det var bare film. Og alle vet jo hvor vondt det er å miste noen man er glad i. 

Endret 13. oktober 2017 av Mina1

[Pallida]

Lurer på om denne har blitt delt her inne tidligere, men jeg synes Brené Brown her gir en klok og god avklaring på forskjellen mellom empati og sympati.

Selv praktiserer jeg begge deler. Det er ikke alltid evnen eller overskuddet til å "koble seg på" er til stede. 

https://m.youtube.com/watch?v=1Evwgu369Jw

[Gjest Kanuttius]

1 time siden, Mari- skrev:

Lurer på om denne har blitt delt her inne tidligere, men jeg synes Brené Brown her gir en klok og god avklaring på forskjellen mellom empati og sympati.

Selv praktiserer jeg begge deler. Det er ikke alltid evnen eller overskuddet til å "koble seg på" er til stede. 

https://m.youtube.com/watch?v=1Evwgu369Jw

Den var morsom. Dvs at når jeg får en følelse av at noen ikke har det bra, uten at de sier noe, så er det empati? Sett at man spør personen og får bekreftet at det er noe vondt.

[Gjest Kanuttius]

Jeg synes dette er en grei forklaring på sympati vs empati: 

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Sympati

 

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Empati

Endret 14. oktober 2017 av Kanuttius

[Gjest Gargamel]

9 timer siden, umakenverdt skrev:

Men hvordan vet du hvordan og når jeg opplever glede, sorg, trishet osv? Det kan man vel ikke sette seg inn i uansett hvor mye man ser og lytter til andre. Man kan forsøke og noen ganger kanskje klare det til en viss grad, men det er umulig å forstå fullt og helt hvordan andre opplever ting. Jeg sier ikke vi ikke skal forsøke å nærme oss noe, men jeg synes det er vanskelig å vite når det går over fra forsøk på å forstå til sammenligning...

Selvfølgelig er det umulig å forstå 100% hvordan andre opplever ting. Man får sikte mot "godt nok", som ofte ellers i livet. 

[AnonymBruker]

Jeg tror at noen mennesker er mer følsom for andre sin lidelse. Jeg har tatt innover meg altfor mye både privat og på jobb. Jeg hadde da veldig god kontakt med mine egne følelser og var litt hudløs. Dette ble en altfor stor belastning i lengden fordi folk kom til meg med alle sine problemer og jeg levde meg inn i livene deres. Nå går jeg på antidepressiva og har blitt likegyldig. Jeg blir dårlig når noen snakker om problemer. Tror det er viktig å finne en balanse . Man kan lytte og støtte andre mennesker men ikke leve livene deres. 

Anonymkode: b89fa...707

[yellow ledbetter]

Det er ikke alltid lett å skille mellom empati og sympati. Men det siste kan en i alle fall lære seg. Jeg er sikkert ikke verdens mest empatiske, men det går da an å være et godt medmenneske likevel.

[Gjest Kanuttius]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at noen mennesker er mer følsom for andre sin lidelse. Jeg har tatt innover meg altfor mye både privat og på jobb. Jeg hadde da veldig god kontakt med mine egne følelser og var litt hudløs. Dette ble en altfor stor belastning i lengden fordi folk kom til meg med alle sine problemer og jeg levde meg inn i livene deres. Nå går jeg på antidepressiva og har blitt likegyldig. Jeg blir dårlig når noen snakker om problemer. Tror det er viktig å finne en balanse . Man kan lytte og støtte andre mennesker men ikke leve livene deres. 

Anonymkode: b89fa...707

Jeg tror noe av årsaken til at jeg og har blitt syk. 

[Gjest Kanuttius]

37 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Det er ikke alltid lett å skille mellom empati og sympati. Men det siste kan en i alle fall lære seg. Jeg er sikkert ikke verdens mest empatiske, men det går da an å være et godt medmenneske likevel.

Var det ikke slik at man måtte ha empati for å lære sympati? 

[yellow ledbetter]

5 minutter siden, BamseLiten skrev:

Var det ikke slik at man måtte ha empati for å lære sympati? 

Det tror jeg ikke. Eller, du kan vel lære empati på en måte også, men det er lett å feiltolke ting som ikke sies rett ut. Sønnen min sleit veldig med å forstå om folk var sinte eller lei seg da han var yngre. Nedovermunn var nedovermunn, liksom, og jeg er nok også litt der. En person som bare er unormalt stille, for eksempel. Jeg aner sjelden om han eller hun er sur, lei seg, eller bare trøtt og sliten, med mindre jeg har sett eller hørt noe i forkant som gir meg et hint om hva det kan være. Om jeg i det hele tatt legger merke til det, da.

Men de fleste av oss vet jo hvordan det er å ha det vondt og være lei seg, og når en vet det, så skal en være ganske avstumpet for å ikke føle sympati for de som har det sånn. Og vi må også innse at selv om vi ikke nødvendigvis ville tatt på vei for en tilsvarende situasjon, så er det likevel vondt for de som gjør det. Det handler jo bare om å respektere at folk er ulike.

Så nei, faktisk. Du kan absolutt ha sympati uten å ha empati. Men en får det ikke nødvendigvis på "instinkt" sånn som mer empatiske folk gjør.

[Gjest Mina1]

Det sies at en psykopat mangler empati. Men en psykopat mangler nok også sympati. Det sier seg selv. Men forskjellen på sympati og empati er jo interessant. Ordene virker jo til å ha ganske lik betydning. Men det å ha empati er nok å innleve seg i andres situasjoner og forstå den. Sympati er å ha forståelse og omtanke om at vedkommende har det vanskelig eller vondt osv osv, og føle på seg at dette er ikke bra osv. Altså medmenneskelig følelse og omsorg. 

Det gjør godt å føle med andre mennesker. Men hvem føler man med? Kun dem man er glad i eller en fremmed på gaten? . Jeg kan innrømme at såklart tenker jeg mest på de jeg elsker og er glad i, men jeg bryr meg også dersom jeg ser at en fremmed ikke har det bra. 

Endret 14. oktober 2017 av Mina1

[yellow ledbetter]

1 time siden, Mina1 skrev:

Det sies at en psykopat mangler empati. Men en psykopat mangler nok også sympati. Det sier seg selv. Men forskjellen på sympati og empati er jo interessant. Ordene virker jo til å ha ganske lik betydning. Men det å ha empati er nok å innleve seg i andres situasjoner og forstå den. Sympati er å ha forståelse og omtanke om at vedkommende har det vanskelig eller vondt osv osv, og føle på seg at dette er ikke bra osv. Altså medmenneskelig følelse og omsorg. 

Det gjør godt å føle med andre mennesker. Men hvem føler man med? Kun dem man er glad i eller en fremmed på gaten? . Jeg kan innrømme at såklart tenker jeg mest på de jeg elsker og er glad i, men jeg bryr meg også dersom jeg ser at en fremmed ikke har det bra. 

Nettopp. Mangelen på sympati er jo det verste med psykopater. De er jo som regel utmerket klar over hva de gjør mot andre og hvor ille det er for dem de gjør det mot, men de gjør det likevel, så lenge de selv har fordeler eller glede av det.

 

[Gjest Mina1]

16 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Nettopp. Mangelen på sympati er jo det verste med psykopater. De er jo som regel utmerket klar over hva de gjør mot andre og hvor ille det er for dem de gjør det mot, men de gjør det likevel, så lenge de selv har fordeler eller glede av det.

 

Det er sant. De er bare ute etter sine egne fordeler og glede. Utnyttelse til egen vinning. De ser på et menneske som om det er en bruksgjenstand. 

Endret 14. oktober 2017 av Mina1

[yellow ledbetter]

1 time siden, Mina1 skrev:

Det er sant. De er bare ute etter sine egne fordeler og glede. Utnyttelse til egen vinning. De ser på et menneske som om det er en bruksgjenstand. 

Ja. Jeg leste forresten om en psykopat som hadde gått i terapi og lært å oppføre seg bra mot familien sin fordi terapeuten hadde overbevist ham om at det var det han selv ville ha mest igjen for. Men jeg tror neppe en kan kalle det et lykkelig familieforhold i vanlig forstand.