To ulike angstreaksjoner - kun til informasjon

[stjernestøv]

1 minutt siden, issomethingwrong skrev:

Jeg vet dessverre ikke  

Skulle gjerne gitt deg et svar, men får verken lov eller har kunnskap til det.

Ok  

Bare det ikke er farlig så. 

[Caprioli]

1 time siden, ColaZero skrev:

Det eneste jeg tenker er at jeg tror ikke jeg vet om en eneste psykisk lidelse/psykisk sykdom som blir bedre av å kun kapitulere under dyna. Kanskje med unntak av innleggelse i psykiatrisk sykehus helt i starten i en meget kort periode. For de aller tyngste pasientene.

Men når det er sagt så må man selvsagt vurdere hvert enkelt tilfelle med tanke på hvor mye, som i ditt eksempel, forskjellig type terapi det er riktig å "utsette" pasienten for. 

For min egen del så går det veldig opp og ned ifh hvor mye psykiateren min pusher på. Om jeg er veldig dårlig tar han helt styring i timene. Da snakker vi kanskje bare litt om de tyngste tingene og han sier stopp når han mener vi skal stoppe. Og da snakker vi om vær og vind resten av timen. Når timen er over forteller han meg om hva vi skal snakke om neste gang og omtrent hvor lenge. I bedre perioder spør han bare når jeg kommer: hva vil du snakke om i dag? Men som sagt, uansett om jeg er skikkelig dårlig så pågår terapien. Og det er allikevel hardt arbeid. 

Hehe, ikke heng deg for mye opp i den dyne-saken -- det var mer en illustrasjon på at det jeg faktisk behøvde, var å få bort belastningene (type slutte i jobben og rydde opp i privatlivet) og rett og slett ta fri.

Jeg hadde angst fordi jeg hadde vært under så stort press så lenge (10+ år) at jeg ikke hadde mer å gi. Den eneste måten for meg å bli kvitt angsten var å bli kvitt belastningen og så gjøre veldig mye av ingenting veldig lenge. Med passelige doser aktivitet så jeg ikke ble helt deprimert.

Jeg er halvveis restaurert nå (har nesten-fikset meg tidligere, og gått på ny smell), og bruker forsåvidt antidepressiva for å holde angsten på avstand, som et tiltak for å redusere den totale symptomprofilen (det overveldende nok å gå gjennom hver dag i en kombo som minner om fyllesyke, feber og et maraton i kroppen).

Uansett -- poenget mitt er at jeg tror ikke min historie er unik, i den forstand at for mange så er angsten en funksjon av andre plager, og da hjelper det ikke å forsøke behandle angsten. Jeg for min del satt over to år på jobb med full angst, og fokus på eksponeringstrening med responsprevensjon, uten nevneverdige resultater.

Dette ønsker jeg veldig gjerne høre andres erfaringer og betraktninger rundt :-)

[emilie321]

Akkurat nå, Caprioli skrev:

Hehe, ikke heng deg for mye opp i den dyne-saken -- det var mer en illustrasjon på at det jeg faktisk behøvde, var å få bort belastningene (type slutte i jobben og rydde opp i privatlivet) og rett og slett ta fri.

Jeg hadde angst fordi jeg hadde vært under så stort press så lenge (10+ år) at jeg ikke hadde mer å gi. Den eneste måten for meg å bli kvitt angsten var å bli kvitt belastningen og så gjøre veldig mye av ingenting veldig lenge. Med passelige doser aktivitet så jeg ikke ble helt deprimert.

Jeg er halvveis restaurert nå (har nesten-fikset meg tidligere, og gått på ny smell), og bruker forsåvidt antidepressiva for å holde angsten på avstand, som et tiltak for å redusere den totale symptomprofilen (det overveldende nok å gå gjennom hver dag i en kombo som minner om fyllesyke, feber og et maraton i kroppen).

Uansett -- poenget mitt er at jeg tror ikke min historie er unik, i den forstand at for mange så er angsten en funksjon av andre plager, og da hjelper det ikke å forsøke behandle angsten. Jeg for min del satt over to år på jobb med full angst, og fokus på eksponeringstrening med responsprevensjon, uten nevneverdige resultater.

Dette ønsker jeg veldig gjerne høre andres erfaringer og betraktninger rundt :-)

Først litt dyne. Hver gang jeg ble lagt inn på psykiatrisk, så lot de meg ligge under dyna i 3 dager. Den 4de dagen måtte jeg stå opp.  Dette hjalp meg til å fortere få beina under meg. Nå er ikke 3 dager så lenge, men jeg skjønner godt hva du mener.

For meg så nytter det heller ikke å behandle angsten med eksponering terapi, den er der uansett hva jeg gjør om dagen. Det terapeuten vil jobbe med, er årsaken til angsten. Det sammen med medisiner (efexor, brintellix, abilify og quetiapin) gjør at dagen min går bedre og jeg får til mer. (Bortsett fra akkurat nå da)  Hadde nok aldri greid den lille jobben jeg har for ett år siden.

[Gjest Kanuttius]

2 timer siden, Caprioli skrev:

Hehe, ikke heng deg for mye opp i den dyne-saken -- det var mer en illustrasjon på at det jeg faktisk behøvde, var å få bort belastningene (type slutte i jobben og rydde opp i privatlivet) og rett og slett ta fri.

Jeg hadde angst fordi jeg hadde vært under så stort press så lenge (10+ år) at jeg ikke hadde mer å gi. Den eneste måten for meg å bli kvitt angsten var å bli kvitt belastningen og så gjøre veldig mye av ingenting veldig lenge. Med passelige doser aktivitet så jeg ikke ble helt deprimert.

Jeg er halvveis restaurert nå (har nesten-fikset meg tidligere, og gått på ny smell), og bruker forsåvidt antidepressiva for å holde angsten på avstand, som et tiltak for å redusere den totale symptomprofilen (det overveldende nok å gå gjennom hver dag i en kombo som minner om fyllesyke, feber og et maraton i kroppen).

Uansett -- poenget mitt er at jeg tror ikke min historie er unik, i den forstand at for mange så er angsten en funksjon av andre plager, og da hjelper det ikke å forsøke behandle angsten. Jeg for min del satt over to år på jobb med full angst, og fokus på eksponeringstrening med responsprevensjon, uten nevneverdige resultater.

Dette ønsker jeg veldig gjerne høre andres erfaringer og betraktninger rundt :-)

Det stemmer godt for meg. Ro, ha kun positive mennesker rundt meg og slippe å forholde meg til press og stress, da blir jeg bedre. Livet er jo livet og ikke alt kan elimineres men jo mere ro jo lettere kan jeg klare å handle matvarer uten å renne bort av angst og svette. 

[Gjest Mina1]

Jeg har en rolig bra dag i dag, men kjenner litt på en slags helsangst. Har en stor flekk på en fot som ikke vil gå bort... Den ligner en føflekk. Kjente akkurat type 1 symptomer.. som hjertebank... og rask puls av å tenke på den. Men jeg er flinkere å koble bort helseangst nå enn før. Jeg viste den til noen i familien min i dag, og de reagerte og sa at de ville sjekket den. De kunne lett forstå at jeg kunne lure på hva det er for noe, for den ser merkelig ut. Skal sjekke den i morgen, så slipper jeg å gå rundt med angst for hva det kan være, for angsten ligger jo litt i bakhodet selv om jeg er blitt flink å koble bort den typen angst. 

Endret 15. oktober 2017 av Mina1

[Pallida]

19 timer siden, Caprioli skrev:

N Uansett -- poenget mitt er at jeg tror ikke min historie er unik, i den forstand at for mange så er angsten en funksjon av andre plager, og da hjelper det ikke å forsøke behandle angsten. Jeg for min del satt over to år på jobb med full angst, og fokus på eksponeringstrening med responsprevensjon, uten nevneverdige resultater.

Dette ønsker jeg veldig gjerne høre andres erfaringer og betraktninger rundt :-)

Jeg har gjort meg samme erfaring. For noen (meg) er det av og til mest riktig å melde seg "ut" av livet for en periode, på tross av at det i prinsippet ikke er bra med isolasjon og inaktivitet. Det kommer helt an på hvilke mekanismer som ligger til grunn, og hva som er årsaken til angsten. 

Jeg har hatt store vansker med å sette grenser og i det hele tatt lytte til kroppen og mine begrensninger. Utbrenthet/angst/depresjon ble resultatet.

Jeg fortsatte likevel å presse meg, fordi det føltes feil og galt å gjøre det jeg ville og trengte: slippe å prestere - eller i det hele tatt gjøre noe som helst. Først når mekanismene bak min atferd ble avdekket, var det mulig å få til en endring, og anledning til å kjenne etter hva jeg trenger - og ikke trenger. Og for å få til dét, måtte jeg gi meg over. Gi opp. Våge å ikke klare. Gjøre. Levere. Prestere. Og dét kan være skummelt! 

[ColaZero]

21 timer siden, Caprioli skrev:

Hehe, ikke heng deg for mye opp i den dyne-saken -- det var mer en illustrasjon på at det jeg faktisk behøvde, var å få bort belastningene (type slutte i jobben og rydde opp i privatlivet) og rett og slett ta fri.

Jeg hadde angst fordi jeg hadde vært under så stort press så lenge (10+ år) at jeg ikke hadde mer å gi. Den eneste måten for meg å bli kvitt angsten var å bli kvitt belastningen og så gjøre veldig mye av ingenting veldig lenge. Med passelige doser aktivitet så jeg ikke ble helt deprimert.

Jeg er halvveis restaurert nå (har nesten-fikset meg tidligere, og gått på ny smell), og bruker forsåvidt antidepressiva for å holde angsten på avstand, som et tiltak for å redusere den totale symptomprofilen (det overveldende nok å gå gjennom hver dag i en kombo som minner om fyllesyke, feber og et maraton i kroppen).

Uansett -- poenget mitt er at jeg tror ikke min historie er unik, i den forstand at for mange så er angsten en funksjon av andre plager, og da hjelper det ikke å forsøke behandle angsten. Jeg for min del satt over to år på jobb med full angst, og fokus på eksponeringstrening med responsprevensjon, uten nevneverdige resultater.

Dette ønsker jeg veldig gjerne høre andres erfaringer og betraktninger rundt :-)

Hei!

Jeg missforsto deg her ja!

Leser at du har gått på ny smell etter "nesten-fiksing". Viktig poeng. Pass på at du blir hel-restaurert som du sier før du går i ilden igjen. Ikke sikkert du skal det uansett. Men nå har du jo sagt opp jobben og ryddet i privatlivet så den nye hverdagen etter friskmelding er vel ikke den samme.

Absolutt enig at angst som regel er et symptom. Man må behandle grunnlidelsen. 

[Caprioli]

På 16.10.2017 den 18.56, Mari- skrev:

Jeg har gjort meg samme erfaring. For noen (meg) er det av og til mest riktig å melde seg "ut" av livet for en periode, på tross av at det i prinsippet ikke er bra med isolasjon og inaktivitet. Det kommer helt an på hvilke mekanismer som ligger til grunn, og hva som er årsaken til angsten. 

Jeg har hatt store vansker med å sette grenser og i det hele tatt lytte til kroppen og mine begrensninger. Utbrenthet/angst/depresjon ble resultatet.

Jeg fortsatte likevel å presse meg, fordi det føltes feil og galt å gjøre det jeg ville og trengte: slippe å prestere - eller i det hele tatt gjøre noe som helst. Først når mekanismene bak min atferd ble avdekket, var det mulig å få til en endring, og anledning til å kjenne etter hva jeg trenger - og ikke trenger. Og for å få til dét, måtte jeg gi meg over. Gi opp. Våge å ikke klare. Gjøre. Levere. Prestere. Og dét kan være skummelt! 

Dette høres dessverre kjent ut (er du et speil? ).

Har et par ting jeg lurer på om jeg kan spørre deg om:

1) Hvordan artet utbrentheten seg for deg?
Jeg sliter litt med å finne gjenkjennbare beretninger i forhold til slik det er for meg. Jeg har aldri vært der at jeg har følt meg så sliten at jeg ikke klarte å komme ut av senga, har sovet halve dagen, osv. Ja, jeg er helt klart sliten, men det som plager meg mye mer er et sammensurium av ubehagelige symptomer som gjør at jeg føler meg utrolig r*. Som når du er fyllesyk eller har høy feber (opplevelsen er ganske lik, selv om symptomene er noe annerledes). Uro/anspenthet/nervøsitet/angst, anspent i mage og bryst, hodet kjennes "betent" -- vanskelig å tenke/være til stede/fokusere, svimmelhet, kvalme, tung i kroppen, kulde-/hetetokter, søvnvansker, vansker med å spise, og sikkert en del til jeg har oversett. Føler meg så alene om å oppleve det på denne måten :-(

2) Kan du si litt om de mekanismene som lå bak adferden din?
Forstår hvis dette blir for mye, så du får gjøre det om du makter :-)

[Caprioli]

På 16.10.2017 den 19.32, ColaZero skrev:

Hei!

Jeg missforsto deg her ja!

Leser at du har gått på ny smell etter "nesten-fiksing". Viktig poeng. Pass på at du blir hel-restaurert som du sier før du går i ilden igjen. Ikke sikkert du skal det uansett. Men nå har du jo sagt opp jobben og ryddet i privatlivet så den nye hverdagen etter friskmelding er vel ikke den samme.

Absolutt enig at angst som regel er et symptom. Man må behandle grunnlidelsen. 

Nei, du har nok helt rett i at jeg ikke skal i ilden på samme måte som før -- har stått alt for mye alene på fjelltoppen og tatt støyten.

Det kjennes veldig bra ut å ha sluttet i jobben, avsluttet et ekteskap, flyttet tilbake til hjemplassen min - og, ikke minst, turt å gi litt beng. Som et eksempel: Javel, så får jeg et stort hull i CV-en min -- men jeg kjenner helt inne i hjertet at det stresser meg ikke det minste, og det føles veeeeldig godt . Har lært meg hva bekymring faktisk er, nå som jeg har fått alle de gamle bekymringene mine på avstand.

[Gjest Kanuttius]

1 time siden, Caprioli skrev:

Dette høres dessverre kjent ut (er du et speil? ).

Har et par ting jeg lurer på om jeg kan spørre deg om:

1) Hvordan artet utbrentheten seg for deg?
Jeg sliter litt med å finne gjenkjennbare beretninger i forhold til slik det er for meg. Jeg har aldri vært der at jeg har følt meg så sliten at jeg ikke klarte å komme ut av senga, har sovet halve dagen, osv. Ja, jeg er helt klart sliten, men det som plager meg mye mer er et sammensurium av ubehagelige symptomer som gjør at jeg føler meg utrolig r*. Som når du er fyllesyk eller har høy feber (opplevelsen er ganske lik, selv om symptomene er noe annerledes). Uro/anspenthet/nervøsitet/angst, anspent i mage og bryst, hodet kjennes "betent" -- vanskelig å tenke/være til stede/fokusere, svimmelhet, kvalme, tung i kroppen, kulde-/hetetokter, søvnvansker, vansker med å spise, og sikkert en del til jeg har oversett. Føler meg så alene om å oppleve det på denne måten :-(

2) Kan du si litt om de mekanismene som lå bak adferden din?
Forstår hvis dette blir for mye, så du får gjøre det om du makter :-)

Håper det er ok at jeg svarer. 

Jeg sover generelt ikke uten hjelp. Slik har det veřt i mange år. Totalt sover jeg 7 timer i døgnet men på feil tid...med jevne  (eller ujevne) mellomrom kan jeg bli liggende i en slags dvale i opptil 12 timer. Jeg er så klar over at jeg er i senga og at jeg må stå opp men kroppen lystrer ikke. I mange år klarte jeg meg uten medisinsk hjelp men da sto jeg opp gjerne 3-4 ganger hver natt før jeg sovnet. Det klarer jeg ikke nå lengre  (har fått angst for å stå opp). I tillegg ligger jeg våken med full angst om jeg er alene hjemme uansett hvor mye jeg dytter innpå.

Mine symptomer er lik dine. Mye uro, feber og innfluensafølelse uten målbar feber,...ja alt du lister opp har jeg. 

Mekanismen bak...ja si det er jeg ikke helt siķker på. Vet jeg har relasjonelle skader fra barndom som har blitt for store. Vet ikke om det var ett slikt svar du tenkte på (føler meg litt teit nå).

[Caprioli]

3 minutter siden, BamseLiten skrev:

Håper det er ok at jeg svarer. 

Jeg sover generelt ikke uten hjelp. Slik har det veřt i mange år. Totalt sover jeg 7 timer i døgnet men på feil tid...med jevne  (eller ujevne) mellomrom kan jeg bli liggende i en slags dvale i opptil 12 timer. Jeg er så klar over at jeg er i senga og at jeg må stå opp men kroppen lystrer ikke. I mange år klarte jeg meg uten medisinsk hjelp men da sto jeg opp gjerne 3-4 ganger hver natt før jeg sovnet. Det klarer jeg ikke nå lengre  (har fått angst for å stå opp). I tillegg ligger jeg våken med full angst om jeg er alene hjemme uansett hvor mye jeg dytter innpå.

Mine symptomer er lik dine. Mye uro, feber og innfluensafølelse uten målbar feber,...ja alt du lister opp har jeg. 

Mekanismen bak...ja si det er jeg ikke helt siķker på. Vet jeg har relasjonelle skader fra barndom som har blitt for store. Vet ikke om det var ett slikt svar du tenkte på (føler meg litt teit nå).

Kjempebra at du svarer! Jeg er glad for alle som vil dele sine erfaringer, og det er jeg sikker på at alle andre er også 

Jeg antar det er uroen som gjør at du ikke får sove? Går veldig i bølger til meg -- kan sove bra i perioder, men så går det dårligere-og-dårligere til jeg når en bølgedal, og så går det oppover igjen.

Samme med de andre symptomene -- varierer veldig, både på mikronivå (kan skifte på fem minutter), innad i dagen, mellom dager, uker og måneder og hele veien opp til endringer som skjer over mange måneder. Hvordan er det hos deg?

Du har min dypeste medfølelse med det å ikke forstå hva som ligger bak. Har strevet med det selv, men håper at jeg har landet på riktig når jeg (dvs. min psykolog) endte opp med "andre spesifiserte reaksjoner på alvorlig belastning" (ICD 10) som følge av mange år med gradvis nedkjøring.

Hva tenker du om muligheter for tilfriskning?

Jeg er (håper jeg) i den heldige situasjon at med tiden så vil jeg bli bra automagisk, fordi jeg har tatt vekk alle bekymringsfaktorene fra livet mitt. Men jeg vet jo ikke 

[Gjest Kanuttius]

Så bra

Det går litt i bølger ja. Det skifter på minuttet. Dagen kan være helt fin og så slår den indre uroen meg totalt ut eller jeg får i kjelleren. Etter sosiale sammenkomster kan jeg sitte på do hele natten. Når jeg over uker har jobbet mentalt med en ting så slås jeg ut av en annen ting, det føles litt som i filmen "en serie uheldige hendelser". Jeg blir liksom ikke helt klok på meg selv og hva som egentlig er problemet. Har også diagnosen fibromyalgi og klarer ikke helt skille klinten fra hveten. 

Ang tilfriskning, jeg vet sannelig ikke. Jeg jobber ikke og er på mitt andre løp på aap. Jeg har jobbet deltid mellom de to aap'ene og selv det ser ut til å være for mye men samtidig føler jeg jo at jeg skulle kunne klare noe. Men hva det skulle være aner jeg ikke. Jeg har vert hos psykolog og fikk beskjed om at det var rom for spontan bedring men at jeg aldri kom til å bli frisk. Diagnosemessig har jeg ikke vert heldig og skal ha en omkamp om den. 

Akkurat nå føler jeg at alle triggere er fjernet bortsett fra en ting som jeg håper dps vil hjelpe med (venter på svar på henvisningen nå etter at jeg sluttet hos privat psykolog). Går det bra vil jeg satse på 50% jobb og 50% ufør for å ikke slite meg helt ut flere ganger.

[ColaZero]

17 timer siden, Caprioli skrev:

Nei, du har nok helt rett i at jeg ikke skal i ilden på samme måte som før -- har stått alt for mye alene på fjelltoppen og tatt støyten.

Det kjennes veldig bra ut å ha sluttet i jobben, avsluttet et ekteskap, flyttet tilbake til hjemplassen min - og, ikke minst, turt å gi litt beng. Som et eksempel: Javel, så får jeg et stort hull i CV-en min -- men jeg kjenner helt inne i hjertet at det stresser meg ikke det minste, og det føles veeeeldig godt . Har lært meg hva bekymring faktisk er, nå som jeg har fått alle de gamle bekymringene mine på avstand.

Det er ganske tøft gjort å klare å gi litt f. Spesielt når du, slik jeg har oppfattet det, virker å være en person som virkelig har holdt ut og holdt ut i mange år. 

Jeg husker for en del år tilbake. Vi satt på vaktrommet på jobben og snakket om en kollega av oss. Hun jobbet fullt, tok i tillegg etterutdanning, var gift med fire barn (små), jobbet ekstra på et annet sted og var treningsinstruktør. Var i tillegg svært aktiv politisk. Vi beundret henne alle sammen og syntes hun var supertøff og lurte på hvor hun hentet overskuddet fra. Og ikke minst tiden. Døgnet har jo bare 24 timer. Husker at jeg sa at jeg sammenlignet med henne følte meg litt lat Glemmer aldri noe en sa da: Jeg er ikke imponert. Det er umulig for henne å prestere 100% på alle disse arenaene. Og hvor tilbringer hun mest tid? Det er ihvertfall ikke hjemme. Det gikk et halvårs tid så var superjenta 100% sykemeldt. Jeg jobbet der i ytterligere tre år. Så henne aldri igjen.

[ColaZero]

17 timer siden, Caprioli skrev:

Dette høres dessverre kjent ut (er du et speil? ).

Har et par ting jeg lurer på om jeg kan spørre deg om:

1) Hvordan artet utbrentheten seg for deg?
Jeg sliter litt med å finne gjenkjennbare beretninger i forhold til slik det er for meg. Jeg har aldri vært der at jeg har følt meg så sliten at jeg ikke klarte å komme ut av senga, har sovet halve dagen, osv. Ja, jeg er helt klart sliten, men det som plager meg mye mer er et sammensurium av ubehagelige symptomer som gjør at jeg føler meg utrolig r*. Som når du er fyllesyk eller har høy feber (opplevelsen er ganske lik, selv om symptomene er noe annerledes). Uro/anspenthet/nervøsitet/angst, anspent i mage og bryst, hodet kjennes "betent" -- vanskelig å tenke/være til stede/fokusere, svimmelhet, kvalme, tung i kroppen, kulde-/hetetokter, søvnvansker, vansker med å spise, og sikkert en del til jeg har oversett. Føler meg så alene om å oppleve det på denne måten :-(

2) Kan du si litt om de mekanismene som lå bak adferden din?
Forstår hvis dette blir for mye, så du får gjøre det om du makter :-)

Jeg bare skyter inn noe som datt ned i hodet mitt. Punkt nr 1. (Nå har vi ikke lov å synse om diagnoser her, men jeg gjør det allikevel, hjelp!). Har du tenkt noe i retning av ME? 

[Pallida]

19 timer siden, Caprioli skrev:

G Dette høres dessverre kjent ut (er du et speil? ).

Har et par ting jeg lurer på om jeg kan spørre deg om:

1) Hvordan artet utbrentheten seg for deg?
Jeg sliter litt med å finne gjenkjennbare beretninger i forhold til slik det er for meg. Jeg har aldri vært der at jeg har følt meg så sliten at jeg ikke klarte å komme ut av senga, har sovet halve dagen, osv. Ja, jeg er helt klart sliten, men det som plager meg mye mer er et sammensurium av ubehagelige symptomer som gjør at jeg føler meg utrolig r*. Som når du er fyllesyk eller har høy feber (opplevelsen er ganske lik, selv om symptomene er noe annerledes). Uro/anspenthet/nervøsitet/angst, anspent i mage og bryst, hodet kjennes "betent" -- vanskelig å tenke/være til stede/fokusere, svimmelhet, kvalme, tung i kroppen, kulde-/hetetokter, søvnvansker, vansker med å spise, og sikkert en del til jeg har oversett. Føler meg så alene om å oppleve det på denne måten :-(

2) Kan du si litt om de mekanismene som lå bak adferden din?
Forstår hvis dette blir for mye, så du får gjøre det om du makter :-)

Jeg kan nikke gjenkjennende til ALT du beskriver under punkt 1. Symptomene kan variere, men jeg har alltid en grunnleggende og gjennomgående tretthet/slitenhet i kroppen + anspent muskulatur. Sover aldri på dagen, men hviler mye. 

Jeg ble syk etter mye press over lang tid, både på jobb og privat. Å bli langtidssykemeldt var i seg selv en faktor som utløste enormt mye stress og uro hos meg. Har i ettertid forstått at det å fungere etter "flink pike"-standarden - bite tennene sammen og bare klare ALT, selv om kroppen prøvde å si i fra, mer og mer høylytt, holdt mye ubearbeidede traumer og skam i sjakk. Jeg strever fremdeles med å våge å bare være, uten å prestere eller presse meg. Mye av årsaken ligger i omsorgssvikt ++ i oppveksten. Det er etter hvert mye dokumentasjon på hvordan hjernen og nervesystemet preges av langvarige traumer og omsorgssvikt. Jeg føler at jeg etter hvert har fått ganske god selvinnsikt og forståelse for min problematikk, men samtidig føles det surrealistisk å erkjenne at jeg er såpass preget og skadet som jeg er. En del av meg tror fremdeles at det "bare" er å ta seg i sammen, men heldigvis (og dessverre!); dét har jeg ikke krefter til! 

[Caprioli]

5 timer siden, ColaZero skrev:

Det er ganske tøft gjort å klare å gi litt f. Spesielt når du, slik jeg har oppfattet det, virker å være en person som virkelig har holdt ut og holdt ut i mange år. 

Slike erkjennelser må få lov å ta tid, i alle fall var det slik for meg. Jeg har vært helt sykmeldt i ti måneder nå, og har kastet mer og mer på båten i løpet av den perioden. Nå er det mest "bli frisk" som er igjen 

5 timer siden, ColaZero skrev:

Jeg husker for en del år tilbake. Vi satt på vaktrommet på jobben og snakket om en kollega av oss. Hun jobbet fullt, tok i tillegg etterutdanning, var gift med fire barn (små), jobbet ekstra på et annet sted og var treningsinstruktør. Var i tillegg svært aktiv politisk. Vi beundret henne alle sammen og syntes hun var supertøff og lurte på hvor hun hentet overskuddet fra. Og ikke minst tiden. Døgnet har jo bare 24 timer. Husker at jeg sa at jeg sammenlignet med henne følte meg litt lat Glemmer aldri noe en sa da: Jeg er ikke imponert. Det er umulig for henne å prestere 100% på alle disse arenaene. Og hvor tilbringer hun mest tid? Det er ihvertfall ikke hjemme. Det gikk et halvårs tid så var superjenta 100% sykemeldt. Jeg jobbet der i ytterligere tre år. Så henne aldri igjen.

Vet du hvor lenge hun hadde holdt på slik? Det er ofte de der ekstremvariantene hvor noen over "kort tid" brenner seg helt ut som vi hører om. De er også lettest å identifisere som det de er. I andre tilfeller, som meg, har det vært mindre belastning, men over mye lengre tid. Jeg har vel sagt her at jeg brukte 10 år, men må nok innrømme ovenfor meg selv at sannheten er nærmere 15. Hadde et minikollaps allerede tilbake i 2006 husker jeg.

5 timer siden, ColaZero skrev:

Jeg bare skyter inn noe som datt ned i hodet mitt. Punkt nr 1. (Nå har vi ikke lov å synse om diagnoser her, men jeg gjør det allikevel, hjelp!). Har du tenkt noe i retning av ME? 

Det der må være innafor, værre å kaste ut kreftdiagnoser 

ME, i alle fall hvis vi utelukker de hvor en fysiologisk årsak ligger bak (de lærde strides vel om det i det hele tatt finnes), er bare en betegnelse, på lik linje med utmattelse og utbrenthet. Det finnes en rekke diagnoser i dette spekteret, men de er bare merkelapper på et sett symptomer sett opp mot sannsynlige årsaker. Det er viktig for oss mennesker å putte ting i bås med fine merkelapper, men innenfor dette sykdomsområdet er det veldig flytende grenser.

Det betyr at behandling også er mye av det samme for de ulike diagnosene. Det går på hvile, riktig mengde aktivitet, finne belastningene som bragte deg dit du er, kvitte seg med dem, og identifisere de underliggende årsakene og jobbe med dem. Eller noe i den gata 

Men j* frustrerende å stå oppi, fordi det oppleves overveldende, kaotisk, uforståelig og uangripelig.

[Caprioli]

3 timer siden, Mari- skrev:

Jeg kan nikke gjenkjennende til ALT du beskriver under punkt 1. Symptomene kan variere, men jeg har alltid en grunnleggende og gjennomgående tretthet/slitenhet i kroppen + anspent muskulatur. Sover aldri på dagen, men hviler mye. 

Jeg ble syk etter mye press over lang tid, både på jobb og privat. Å bli langtidssykemeldt var i seg selv en faktor som utløste enormt mye stress og uro hos meg. Har i ettertid forstått at det å fungere etter "flink pike"-standarden - bite tennene sammen og bare klare ALT, selv om kroppen prøvde å si i fra, mer og mer høylytt, holdt mye ubearbeidede traumer og skam i sjakk. Jeg strever fremdeles med å våge å bare være, uten å prestere eller presse meg. Mye av årsaken ligger i omsorgssvikt ++ i oppveksten. Det er etter hvert mye dokumentasjon på hvordan hjernen og nervesystemet preges av langvarige traumer og omsorgssvikt. Jeg føler at jeg etter hvert har fått ganske god selvinnsikt og forståelse for min problematikk, men samtidig føles det surrealistisk å erkjenne at jeg er såpass preget og skadet som jeg er. En del av meg tror fremdeles at det "bare" er å ta seg i sammen, men heldigvis (og dessverre!); dét har jeg ikke krefter til! 

Fiffig, frem til det med omsorgssvikt så høres det veldig kjent ut. Hvor lang tid brukte du?

Du skrev tidligere at du av og til må melde deg ut -- hvor ofte og hvor lenge gjør du det?

Er det forresten sånn for deg også at symptomsammensetningen varierer veldig over tid både på kort sikt (innad i dagen) og lengre sikt? Som et eksempel -- den siste måneden har jeg begynt å få noe som minner om føling (lavt blodsukkernivå), uten at det er tilfelle. Det har jeg ikke hatt før. Derimot er jeg f.eks mye mindre svimmel enn jeg var for en del måneder siden.

Den problematikken din -- Har den gitt seg utslag på annet sett? Type depresjon, ptsd, ... ?

[Gjest Kanuttius]

Det "lave blodsukkeret" som ikke er lavt,  kan det være panikkanfall? Ikke alle får stramminger i brystet. Jeg har hatt massevis av slike anfall, flere ganger daglig de siste månedene før jeg ble sykmeldt. Anfallene ble verre og verre, en gang så ille at jeg ble hentet i ambulanse. 

[Caprioli]

3 minutter siden, BamseLiten skrev:

Det "lave blodsukkeret" som ikke er lavt,  kan det være panikkanfall? Ikke alle får stramminger i brystet. Jeg har hatt massevis av slike anfall, flere ganger daglig de siste månedene før jeg ble sykmeldt. Anfallene ble verre og verre, en gang så ille at jeg ble hentet i ambulanse. 

Nei, det er ikke panikkanfall, mistenker at det kan være knyttet til Wellbutrin -- har ikke hatt det før jeg begynte med det (og holder på å gå av det nå).

Hentet i ambulanse? Det hørtes seriøst ut. På grunn av et panikkanfall?

[påskelilje]

12 timer siden, Caprioli skrev:

Hentet i ambulanse? Det hørtes seriøst ut. På grunn av et panikkanfall?

Panikkanfall kan være ekstremt voldsomt. En av mine nærmeste fikk det som et resultat av stress og utbrenthet over mange år (10-15?) da det toppet seg med et dødsfall i familien og en mindre ulykke med familien. Da h*n begynte på jobb igjen etter ferien da ulykken skjedde, gikk det bare et par uker før h*n ble kjempedårlig. Ble ikke hentet med ambulanse, men jeg kan godt tenke meg at det kan skje - mest fordi det kan likne på andre fysiske tilstander, og at en må sjekke pasienten for dette, men en kan også bli fysisk ekstremt dårlig av en psykisk reaksjon.