To ulike angstreaksjoner - kun til informasjon

[Caprioli]

1 time siden, påskelilje skrev:

Panikkanfall kan være ekstremt voldsomt. En av mine nærmeste fikk det som et resultat av stress og utbrenthet over mange år (10-15?) da det toppet seg med et dødsfall i familien og en mindre ulykke med familien. Da h*n begynte på jobb igjen etter ferien da ulykken skjedde, gikk det bare et par uker før h*n ble kjempedårlig. Ble ikke hentet med ambulanse, men jeg kan godt tenke meg at det kan skje - mest fordi det kan likne på andre fysiske tilstander, og at en må sjekke pasienten for dette, men en kan også bli fysisk ekstremt dårlig av en psykisk reaksjon.

Ja, jeg kan forstå dette dersom man aldri har hatt et panikkanfall før. Jeg "måtte" også få legetilsyn første gang jeg opplevde det. Trodde jeg skulle dø, fryktelig skremmende opplevelse.

[Gjest Kanuttius]

1 time siden, påskelilje skrev:

Panikkanfall kan være ekstremt voldsomt. En av mine nærmeste fikk det som et resultat av stress og utbrenthet over mange år (10-15?) da det toppet seg med et dødsfall i familien og en mindre ulykke med familien. Da h*n begynte på jobb igjen etter ferien da ulykken skjedde, gikk det bare et par uker før h*n ble kjempedårlig. Ble ikke hentet med ambulanse, men jeg kan godt tenke meg at det kan skje - mest fordi det kan likne på andre fysiske tilstander, og at en må sjekke pasienten for dette, men en kan også bli fysisk ekstremt dårlig av en psykisk reaksjon.

Det var voldsomt men samtidig veldig stille. Som om kroppen var død. Jeg kunne kun tenke og puste mens kroppen ikke klarte å respondere på noe som helst  min kjære ble redd for drypp/slag så det var han som ringte etter hjelp. Helt utrolig hvor mye en kropp kan respondere på psyken.

[Pallida]

22 timer siden, Caprioli skrev:

Fiffig, frem til det med omsorgssvikt så høres det veldig kjent ut. Hvor lang tid brukte du?

Du skrev tidligere at du av og til må melde deg ut -- hvor ofte og hvor lenge gjør du det?

Er det forresten sånn for deg også at symptomsammensetningen varierer veldig over tid både på kort sikt (innad i dagen) og lengre sikt? Som et eksempel -- den siste måneden har jeg begynt å få noe som minner om føling (lavt blodsukkernivå), uten at det er tilfelle. Det har jeg ikke hatt før. Derimot er jeg f.eks mye mindre svimmel enn jeg var for en del måneder siden.

Den problematikken din -- Har den gitt seg utslag på annet sett? Type depresjon, ptsd, ... ?

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med hvor langt tid jeg brukte? På å bli syk? Jeg har i grunnen hanglet hele mitt voksenliv (er 46 år nå), men hadde likevel et greit funksjonsnivå - og liv - frem til 2012. 

Hvordan jeg melder meg ut:  jeg deltar ikke i sosiale settinger, type "festlige lag", lange middagsbesøk o.l., og omgås stort sett kun min nærmeste familie og nære venner. Har presset meg til å gå i noen 50-årsdager o.l., men det har ikke gjort meg godt, tvert i mot, så de siste årene har jeg takket nei til hytteturer og diverse annet "gøy" fordi jeg rett og slett ikke har ork eller overskudd. Jeg klarer ikke koble meg på småprat og den generelle "flyten" i slike settinger og føler meg bare lost. I dårlige perioder unngår jeg alt sosialt (bor med mann og store barn, da). Drar gjerne på hytta en uke alene, når det passer sånn, og synes det er deilig med alenetid og stillhet der. Går ikke på butikken etc. , når batteriet er skikkelig flatt, det tapper meg for det lille jeg har av krefter. Og jeg tenker det får være greit. Å si ja til meg - der jeg er - innebærer samtidig å si nei takk til en god del av fellesskapets plikter og gleder. Så får andre tro og tenke hva de vil (selv om jeg ville løyet om jeg sa jeg ikke bryr meg). Jeg har pushet og presset meg alt for mye, og ser at dette i veldig stor grad handler om å please (det jeg tror) er andres forventninger og å unngå å bli avvist/mislikt. Målet er å bli mer opptatt av hva JEG tenker om meg, og at det er OK å være sånn passe, at listen ikke trenger være så høy. Lett å si, men vanskelig å etterleve, når grunnleggende antakelser om en selv og andre ikke akkurat er optimale. 

Symptomer kommer og går her og. Har ikke hatt det du beskriver som føling. Jeg kan ha greie dager når det ikke er for mye som skjer, men tåler veldig dårlig stress. Blir lett trigget når jeg er sliten, og har vanskelig for å roe kroppen/nervesystemet ned når det skjer. Fryktelig slitsomt (har ei sånn uke nå)... 

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelser av C-PTSD, noe også min behandler bekrefter og møter meg ut i fra. Scorer moderat høyt på depressive symptomer, men har ingen "klassisk" depresjon. 

[ColaZero]

På 18.10.2017 den 23.23, Caprioli skrev:

Slike erkjennelser må få lov å ta tid, i alle fall var det slik for meg. Jeg har vært helt sykmeldt i ti måneder nå, og har kastet mer og mer på båten i løpet av den perioden. Nå er det mest "bli frisk" som er igjen 

Vet du hvor lenge hun hadde holdt på slik? Det er ofte de der ekstremvariantene hvor noen over "kort tid" brenner seg helt ut som vi hører om. De er også lettest å identifisere som det de er. I andre tilfeller, som meg, har det vært mindre belastning, men over mye lengre tid. Jeg har vel sagt her at jeg brukte 10 år, men må nok innrømme ovenfor meg selv at sannheten er nærmere 15. Hadde et minikollaps allerede tilbake i 2006 husker jeg.

Det der må være innafor, værre å kaste ut kreftdiagnoser 

ME, i alle fall hvis vi utelukker de hvor en fysiologisk årsak ligger bak (de lærde strides vel om det i det hele tatt finnes), er bare en betegnelse, på lik linje med utmattelse og utbrenthet. Det finnes en rekke diagnoser i dette spekteret, men de er bare merkelapper på et sett symptomer sett opp mot sannsynlige årsaker. Det er viktig for oss mennesker å putte ting i bås med fine merkelapper, men innenfor dette sykdomsområdet er det veldig flytende grenser.

Det betyr at behandling også er mye av det samme for de ulike diagnosene. Det går på hvile, riktig mengde aktivitet, finne belastningene som bragte deg dit du er, kvitte seg med dem, og identifisere de underliggende årsakene og jobbe med dem. Eller noe i den gata 

Men j* frustrerende å stå oppi, fordi det oppleves overveldende, kaotisk, uforståelig og uangripelig.

Ja, hvor lenge holdt hun på før det stoppet opp? Tror nok det var en 2-3 år. Så dette var nok litt som du skriver ekstremvarianten over "kort tid". Sammenlignet med deg som lå litt lavere i intensitet, men over lengre tid.

Jeg tenkte litt i ME retning fordi du nevner dette med influensafølelse. Pluss andre symptomer du har nevnt. Men du har jo ikke denne enorme utmattelsen. Men ME kommer jo i mange varianter. Men utmattelsen er vel alltid til stede. Neida, stemmer ikke helt, men noe kunne minne litt om det 

[Caprioli]

Jeg er nok bare et lost case som må donere min kropp til vitenskapen når jeg dør 

Tusen takk for all input her, veldig nyttig for meg med innspill fra nye folk (som @stjernestøv begynner jeg jo å tvile på behandlerapparatet noen ganger, men får egentlig bare bekreftet gang på gang at de vet hva de driver med ).