Gå til innhold

Ensomhet og trøst


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei.

Er en kvinne på 28 år som har flyttet til en større og ny by da kjæresten går master. Jeg selv jobber i helsevesnet og vi har bodd her i 2 mnd. Det er kun kjæresten min som jeg kjenner her så jeg vhar kjent en del på ensomhet her.

 

Har det bra med kjæresten men han jobber mye med skolen og sier selv han har dager humøret ikke er på topp og at han ikke er så pratsom. Dette forsterker min ensomhet.

Jeg har den siste tiden før jeg skal på senvakt kjøpt inn masse smågodt/ostepop for å spise og kaste opp igjen. Denna uken har jeg gjort det fire gang. Kun når jeg er alene. Og jeg føler ikke trang til oppkast når jeg spiser med kjæresten og kan kose meg. Men hvis jeg er nedfor blir jeg gla av å tenke på at jeg neste dag før senvakta kan kjøpe inn maase godt for å kaste opp igjen.

Jeg er normalvektig og driver med styrketrening. Føler jeg har kontroll.

Har jeg et problem?

Anonymkode: de28e...346

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Absolutt. Dette må du få hjelp til før det blir et større problem. Snakk med lege om dette og få hjelp. Kanskje du da også får samtaler med en terapaut som kan hjelpe deg med følelsene som ligger bak. Synes også at du skal fortelle kjæresten din hvordan du har det. Tenker nok etter hvert at du får venner og større nettverk der du bor med tiden. 

Anonymkode: d5907...49c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

yellow ledbetter

Ja. Du har et problem. Og hvis du ikke klarer å slutte med dette av deg selv, fort, så søk hjelp. Det kan gå over, men det kan bli mye verre også, så det er ikke verdt å ta sjansen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ensomhet er et valg. I en større by finnes det så mange tilbud at en ikke trenger å være ensom.

Anonymkode: bf1f3...983

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ensomhet handler ikke om antallet rundt en, men hvilke relasjoner en har.

Eksempelvis er det lite som er så ensomt som å være ensom i tosomhet - altså å føle seg ensom selv om man har en partner og bor med vedkommende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Caprioli skrev:

Ensomhet handler ikke om antallet rundt en, men hvilke relasjoner en har.

Eksempelvis er det lite som er så ensomt som å være ensom i tosomhet - altså å føle seg ensom selv om man har en partner og bor med vedkommende.

Helt enig. Jeg er mindre ensom nå enn da jeg var gift. Selv om jeg er mye alene nå (for ikke å si, mindre redd også)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk for svar :)

Som sagt føler jeg at jeg har kontroll. Synes det er en trøst å tenke kvelden før en senvakt at jeg neste dag når jeg er alene før senvakta kan fråtse i godteri for så kaste opp. Gir meg en god følelse. Ellers har jeg ikke problemer med å holde maten nede når jeg spiser vanlig mat og med andre.

Når det gjelder ensomhet er dette en helt ny by for meg og på jobb er det mest litt eldre som jobber. Ikke bare bare å skaffe seg venner...

Hilsen TS 

Anonymkode: de28e...346

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar :)

Som sagt føler jeg at jeg har kontroll. Synes det er en trøst å tenke kvelden før en senvakt at jeg neste dag når jeg er alene før senvakta kan fråtse i godteri for så kaste opp. Gir meg en god følelse. Ellers har jeg ikke problemer med å holde maten nede når jeg spiser vanlig mat og med andre.

Når det gjelder ensomhet er dette en helt ny by for meg og på jobb er det mest litt eldre som jobber. Ikke bare bare å skaffe seg venner...

Hilsen TS 

Anonymkode: de28e...346

 

Man føler ofte at man har kontroll, men egentlig er det spiseforstyrrelsen som har kontroll over deg. En måte å "teste" dette på, er å bestemme deg for å gå to uker uten å skulle kaste opp. Hvilke følelser bringer det da frem og vil du klare det?

Anonymkode: 0241b...1f8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar :)

Som sagt føler jeg at jeg har kontroll. Synes det er en trøst å tenke kvelden før en senvakt at jeg neste dag når jeg er alene før senvakta kan fråtse i godteri for så kaste opp. Gir meg en god følelse. Ellers har jeg ikke problemer med å holde maten nede når jeg spiser vanlig mat og med andre.

Når det gjelder ensomhet er dette en helt ny by for meg og på jobb er det mest litt eldre som jobber. Ikke bare bare å skaffe seg venner...

Hilsen TS 

Anonymkode: de28e...346

Jeg har hatt en spiseforstyrrelse. Ikke noe å leke med dette. 

Anonymkode: d5907...49c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lyst å høre med å kollega og bytte til senvakt i morgen for det frister å kjøpe inn smågodt. Det blir nok med tanken. Men frister. 

 

Ts 

Anonymkode: de28e...346

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts her igjen.

Klarte å holde meg unna oppkast søndag, mandag og tirsdag da jeg ikke var alene etter jobb og var sammen med kjæresten og var på trening. Men i dag før senvakta har jeg overspist boller og smågodt og kastet opp x2. Så føler meg ikke så bra nå før jobb men heldigvis kommer jeg meg gjennom vakta.

Men jeg tror ikke jeg klare å fortelle dette til noen. Føler ikke at noen blir å forstå og er redd for at de skal tro jeg søker oppmerksomhet.

Er liksom en god trøst å kunne kjøpe inn masse godt og kaste det opp noen ganger. Samtidig tenker jeg at dette ikke er noe jeg gjør hver dag. Er det farlig hvis man gjør det en gang i uka eller annenhver uke?

Ellers koser jeg meg med mat når jeg spiser med kjæresten og på jobb.

 

Ikke lett dette 

Anonymkode: de28e...346

Lenke til kommentar
Del på andre sider

yellow ledbetter

Du har et usunt forhold til mat, rett og slett. Mat er næring, ikke trøst. Ikke at det er farlig fysisk å kaste opp en gang i uka, men du har det jo ikke bra psykisk når du holder på sånn. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her igjen.

Klarte å holde meg unna oppkast søndag, mandag og tirsdag da jeg ikke var alene etter jobb og var sammen med kjæresten og var på trening. Men i dag før senvakta har jeg overspist boller og smågodt og kastet opp x2. Så føler meg ikke så bra nå før jobb men heldigvis kommer jeg meg gjennom vakta.

Men jeg tror ikke jeg klare å fortelle dette til noen. Føler ikke at noen blir å forstå og er redd for at de skal tro jeg søker oppmerksomhet.

Er liksom en god trøst å kunne kjøpe inn masse godt og kaste det opp noen ganger. Samtidig tenker jeg at dette ikke er noe jeg gjør hver dag. Er det farlig hvis man gjør det en gang i uka eller annenhver uke?

Ellers koser jeg meg med mat når jeg spiser med kjæresten og på jobb.

 

Ikke lett dette 

Anonymkode: de28e...346

Dersom du ikke ønsker å snakke med noen i din omgangskrets, kan du jo oppsøke profesjonelle.

Eksempelvis kan du gå til fastlegen, legge frem problemet, og drøfte om du bør henvises til spesialist (feks psykolog). Det er en helt ærlig og grei sak som en lege vil forholde seg til på lik linje med at du kom inn med influensa.

For ordens skyld: Du er redd for ikke å bli forstått, kanskje at du blåser problemet ut av proporsjoner (min antagelse, behøver ikke stemme). En time hos fastlegen er ikke å regne som et stort skritt å ta. Tipper langt de fleste legetimer dreier seg om mindre alvorlige ting enn dette. Herregud, min lege morer seg med at jeg har fast plass på venterommet... :-)

Endret av Caprioli
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Kanuttius

Snakk med fastlegen. Ikke vær redd for det med oppmerksomheten, du er på vei inn i en alvorlig sykdom som kan ta mange år av livet ditt og du trenger hjelp. Jo før jo bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts her igjen.

Tusen takk for svar.

Er ingen i familie/vennekrets jeg føler jeg kan prate med om dette.

Denne uken har jeg kastet opp tre gang for det er kun da jeg har hatt mulighet. Nemlig på dagtid før senvakt når samboer er på jobb.

Senest i dag gjorde jeg det siden han er på skolen og studerer. 

Samtidig føler jeg at jeg at jeg ellers koser meg med mat uten å kaste opp. I går kveld koset jeg og kjæresten min oss med god mat og litt snacks og jeg følte ikke trang til å kaste opp.

 

Tror nok ensomhet forsterker dette da jeg ikke har fått noen venner her ennå. Så kjenner jeg savner familie og venner i hjembyen der jeg flyttet fra.

Jeg føler også at hvis jeg forteller dette til kjæresten min at han kanskje ikke blir å forstå. 

 

Håper på flere svar fra dere

Anonymkode: de28e...346

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som var mitt problem da jeg hadde en spiseforstyrrelse var at jeg egentlig ikke ville ha innblanding av andre. Man vil ha kontroll på dette selv og for meg var det angst forbundet med å slippe andre inn i min situasjon. Vil bare si at det er helt greit å dele dette med noen. Lege eller en terapaut vil ta deg på alvor og vil kunne hjelpe deg. Det virker uskyldig men kan lett utvikle seg til noe verre. For min del brukte jeg mange år på å bli frisk fordi jeg ikke oppsøkte hjelp. 

Anonymkode: d5907...49c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts her 

Ja jeg ønsker jo å holde dette for meg selv. For hvis jeg forteller dette til kjæresten kan jeg jo ikke fortsette å gjøre dette når han er på skolen for da vet han det jo. Jeg føler det å overspise og kaste det opp noen ganger i uka er en trøst når jeg bor så langt fra familie og venner og da kjæresten er opptatt med skole. Jeg er også veldig dårlig til å prate. Når kjæresten spør om d går bra svarer jeg alltid ja. Jeg føler meg svak hvis jeg sier det ikke går bra....

 

Setter pris på flere svar og erfaringer :)

Anonymkode: de28e...346

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ts her 

Ja jeg ønsker jo å holde dette for meg selv. For hvis jeg forteller dette til kjæresten kan jeg jo ikke fortsette å gjøre dette når han er på skolen for da vet han det jo. Jeg føler det å overspise og kaste det opp noen ganger i uka er en trøst når jeg bor så langt fra familie og venner og da kjæresten er opptatt med skole. Jeg er også veldig dårlig til å prate. Når kjæresten spør om d går bra svarer jeg alltid ja. Jeg føler meg svak hvis jeg sier det ikke går bra....

 

Setter pris på flere svar og erfaringer :)

Anonymkode: de28e...346

Har selv vært igjennom en kort periode med oppkast, men for meg så bikket det over til overspising/tvangsspising. Har slitt med dette i mange år. Jeg har et råd angående til at du kaster opp innimellom, søk hjelp.

Det å være svak betyr ikke at en viser sine svake sider, men heller motsatt, en er sterk når en tør å vise sine svake sider.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her 

Ja jeg ønsker jo å holde dette for meg selv. For hvis jeg forteller dette til kjæresten kan jeg jo ikke fortsette å gjøre dette når han er på skolen for da vet han det jo. Jeg føler det å overspise og kaste det opp noen ganger i uka er en trøst når jeg bor så langt fra familie og venner og da kjæresten er opptatt med skole. Jeg er også veldig dårlig til å prate. Når kjæresten spør om d går bra svarer jeg alltid ja. Jeg føler meg svak hvis jeg sier det ikke går bra....

 

Setter pris på flere svar og erfaringer :)

Anonymkode: de28e...346

Du beskriver en helt typisk tenkning for folk med spiseforstyrrelser, særlig i en tidlig fase. Overspisningen og oppkasten er foreløpig noe du ser på som en løsning. Etter hvert vil du sannsynligvis oppfatte det både som en venn og en fiende. Har du uflaks rekker du å bli så avhengig av å dette at du påfører deg selv både fysiske skader og får store problemer med å slutte. 

Jeg har litt lyst til å si at det ikke er noe poeng at du skriver om det her så lenge du ønsker å fortsette. Vent til du har et ønske om å slutte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, frosken skrev:

Du beskriver en helt typisk tenkning for folk med spiseforstyrrelser, særlig i en tidlig fase. Overspisningen og oppkasten er foreløpig noe du ser på som en løsning. Etter hvert vil du sannsynligvis oppfatte det både som en venn og en fiende. Har du uflaks rekker du å bli så avhengig av å dette at du påfører deg selv både fysiske skader og får store problemer med å slutte. 

Jeg har litt lyst til å si at det ikke er noe poeng at du skriver om det her så lenge du ønsker å fortsette. Vent til du har et ønske om å slutte. 

Takk for svar. Jo har lyst til å slutte. Men er vanskelig å ta steget og hvem jeg skal fortelle det til. For meg hjelper det uansett å skrive her og få luftet tankene mine. 

Ts

Anonymkode: de28e...346

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...