Trenger jeg hjelp?

[AnonymBruker]

Dette er første gang jeg er her inne og vet ikke engang om dette er steder for å ta det opp, men jeg prøver. Beklager om det er feil.

Jeg vet ikke hva som gjøre det, men jeg er ikke okei. Jeg er en 20 år gammel jente som føler jeg trenger råd og andre sine perspektiv på det jeg kommer til å skrive nå.  Jeg kommer en 50% stilling og ellers har jeg fri dersom jeg ikke studerer ved siden av. Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg føler at hver minste lille del av kroppen min svikter meg. Jeg er sliten og trøtt hele tiden noe som gjør at jeg sover en del. Jobber som nattevakt og når jeg da har noen dager fri etter å ha vært på jobb, burde jeg komme meg på beina å fått gjort noe ut av disse dagene, men det går ikke. Hver minste lille del av kroppen min roper nei til meg bare jeg må reise meg for å gå på do. Jeg sover ekstremt mye, ikke fordi jeg vil, men fordi det er sånn det har blitt. Føler nesten at kroppen min ikke tolerere noe annet. Jeg klarer ikke bli med på de sosiale jeg blir invitert med på, jeg får ikke i meg nok mat fordi jeg sover så mye og får ikke meg selv til å komme meg opp å spise noe fordi kroppen min henger ikke med. Jeg sliter med å komme meg ut av sengen når jeg må på do, når jeg vet jeg burde spise og generelt alt. Jeg gråter en del, noen ganger vet jeg ikke hvorfor, andre ganger pga smerte. Jeg har hatt det slik som dette de siste 4 mnd, men nå de siste 3 ukene har jeg begynt å få en utrolig ubehagelig smerte som ligger mellom enden på venstre skulder og strekker seg over skulderen og opp mot øret. Det føles som at alt som er inni der blir krympet sammen på en måte, og det er absolutt ikke behagelig og noen ganger kan det bli så gale at tårene kommer. Dette har skjedd et par ganger nå og jeg skjønner ikke hva det kan være. Jeg vet at slike som meg ofte kan bli sett på som late, at de velger selv å sove den tiden de vil sove, og velger å stenge ute det sosiale. Men hadde jeg valgt noe av dette selv, hadde jeg valgt et så sosialt liv at jeg nesten ikke hadde sett sengen engang. Jeg er utrolig glad i det sosiale, men jeg klarer ikke. Jeg blir sliten av tanken på at mennesker skal snakke til meg og at jeg må snakke med dem. Sliter også med migrene, noe som ikke gjør saken bedre. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal formulere dette til et spørsmål, men er det noen som har opplevd det samme og vet hva jeg eventuelt kan gjøre? Jeg er 20 år, men er så sliten i kroppen at jeg føler jeg har kroppen til 97 år gammel dame. Jeg blir sliten av alt, bare det å snu meg i sengen og snu puten til den siden som ikke er våt av tårer er noe som har blitt et tiltak..

Anonymkode: 2c5a5...31d

[AnonymBruker]

Du bør bestille time hos lege for en grundig undersøkelse. 

Anonymkode: b07b2...427

[ColaZero]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er første gang jeg er her inne og vet ikke engang om dette er steder for å ta det opp, men jeg prøver. Beklager om det er feil.

Jeg vet ikke hva som gjøre det, men jeg er ikke okei. Jeg er en 20 år gammel jente som føler jeg trenger råd og andre sine perspektiv på det jeg kommer til å skrive nå.  Jeg kommer en 50% stilling og ellers har jeg fri dersom jeg ikke studerer ved siden av. Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg føler at hver minste lille del av kroppen min svikter meg. Jeg er sliten og trøtt hele tiden noe som gjør at jeg sover en del. Jobber som nattevakt og når jeg da har noen dager fri etter å ha vært på jobb, burde jeg komme meg på beina å fått gjort noe ut av disse dagene, men det går ikke. Hver minste lille del av kroppen min roper nei til meg bare jeg må reise meg for å gå på do. Jeg sover ekstremt mye, ikke fordi jeg vil, men fordi det er sånn det har blitt. Føler nesten at kroppen min ikke tolerere noe annet. Jeg klarer ikke bli med på de sosiale jeg blir invitert med på, jeg får ikke i meg nok mat fordi jeg sover så mye og får ikke meg selv til å komme meg opp å spise noe fordi kroppen min henger ikke med. Jeg sliter med å komme meg ut av sengen når jeg må på do, når jeg vet jeg burde spise og generelt alt. Jeg gråter en del, noen ganger vet jeg ikke hvorfor, andre ganger pga smerte. Jeg har hatt det slik som dette de siste 4 mnd, men nå de siste 3 ukene har jeg begynt å få en utrolig ubehagelig smerte som ligger mellom enden på venstre skulder og strekker seg over skulderen og opp mot øret. Det føles som at alt som er inni der blir krympet sammen på en måte, og det er absolutt ikke behagelig og noen ganger kan det bli så gale at tårene kommer. Dette har skjedd et par ganger nå og jeg skjønner ikke hva det kan være. Jeg vet at slike som meg ofte kan bli sett på som late, at de velger selv å sove den tiden de vil sove, og velger å stenge ute det sosiale. Men hadde jeg valgt noe av dette selv, hadde jeg valgt et så sosialt liv at jeg nesten ikke hadde sett sengen engang. Jeg er utrolig glad i det sosiale, men jeg klarer ikke. Jeg blir sliten av tanken på at mennesker skal snakke til meg og at jeg må snakke med dem. Sliter også med migrene, noe som ikke gjør saken bedre. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal formulere dette til et spørsmål, men er det noen som har opplevd det samme og vet hva jeg eventuelt kan gjøre? Jeg er 20 år, men er så sliten i kroppen at jeg føler jeg har kroppen til 97 år gammel dame. Jeg blir sliten av alt, bare det å snu meg i sengen og snu puten til den siden som ikke er våt av tårer er noe som har blitt et tiltak..

Anonymkode: 2c5a5...31d

Uff, jeg kjenner at jeg blir veldig trist av å lese om at du har det så ille. Veldig kort kan jeg si at jeg har en sønn på din alder som har det som deg, bortsett fra at han ikke klarer å jobbe. Han er sengeliggende hele døgnet . Dette pga fæle ting han har opplevd som liten og i flere år fram til ung voksen. Men han har kommet så langt nå at han ikke er i stand til å ta imot hjelp fordi han ikke klarer å komme seg ut, de som kan hjelpe ham må komme hjem hit, det jobber jeg med nå. 

Du må ikke risikere at det utvikler seg videre. Det er så utrolig godt å se at du nå søker hjelp, og det på egenhånd! Og at dette har pågått i det du skriver måneder og ikke år.

Det første du må gjøre er å komme deg til fastlegen din. Si akkurat det samme som det du skriver her. Og ikke vent med å bestille time. Gjør det i morgen og si at det haster. Jeg sier at det haster litt fordi jeg tenker at du kanskje trenger en sykemelding for en periode siden du jobber nattevakt. Det er ikke sikkert det er riktig nå. Men det må fastlegen avgjøre. Er det mulig at det kan tilrettelegges litt slik at du kan jobbe dagtid? Det er fristende å tenke at du trenger sykemelding, men samtidig så kan det hende at det er smart at du jobber litt for å ha et "normalt" moment i livet ditt. Der treffer du andre mennesker og får litt sosialt samspill. Og du trenger det også. Det er viktig.

Det du skriver er ikke greit, du sliter med kraftige fysiske symptomer, har isolert deg og gråter og er lei deg. Jeg er helt sikker på at du ikke er lat eller at du spiller syk for å slippe å f.eks jobbe. Ingen friske 20-åringer velger frivillig å sove bort livet og isolere seg slik du gjør. Jeg tenker at du trenger noen å snakke med. Vet foreldrene dine om dette, bor du hjemme? Er det mulig at du kan snakke med de? Men jeg lurer på en ting. Du skriver at du vet at sånne som du kan velge å sove når de vil og stenge ute det sosiale livet. Hva mener du med sånne som du?

Har det skjedd noe spesielt i livet ditt som kan være årsaken til alt dette tror du? Enten noe som har skjedd eller pågått når du var mindre eller noe som har hendt nå ganske nylig? Noen ganger så kan det være slik at ting som har skjedd som er leit og trist kan gi fysiske symptomer som det du forteller om. Eller kanskje dette er rent fysisk. Det hjelper jo f.eks ikke på tilstanden at du ikke får i deg nok mat. Hvis du bor alene kan kanskje foreldrene dine, eller andre, lage litt middag til deg som du kan ha stående eller fryse ned i porsjoner. Jeg er 50 og voksen, men får fremdeles innimellom en stor porsjon lapskaus av min far fordi jeg ikke alltid får i meg riktig og nok mat 

Men som sagt, du må begynne hos fastlegen. Ring i morgen. Håper å høre fra deg!

 

 

[Caprioli]

Kjære deg, ta til deg det @ColaZero skriver, det er veldig kloke ord.

Dette er ikke normalt, og krever utredning for avdekke årsaken. Ditt fremtidige jeg vil sende deg en stor takk dersom du ringer fastlegen allerede i morgen. Ikke for å skremme deg, men slike tilstander kan, som @ColaZero sier, ha stort forverringspotensiale om det ikke blir tatt tak i.

Dersom du ikke har vært til fastlegen tidligere og ikke vet hvem det er, kan du se det på https://minhelse.helsenorge.no

Der kan du også bytte lege om du ønsker.

Det høres ut som du skammer deg og holder det hemmelig for de rundt deg. Dersom det stemmer er det svært uheldig, da det både gjør situasjonen her og nå vanskeligere å håndtere, samt at det er til hinder for en god tilfriskningsprosess. Om dette er vanskelig for deg, så velg deg i første omgang ut én person som du deler det med.

PS: Fortell oss dersom dette med skam rundt situasjonen er noe du har vansker med å håndtere. Du kan være sikker på at det er mange av oss andre, meg inkludert, som har slitt og sliter med det samme. Da skal du få litt gode råd på veien :-)

Endret 15. oktober 2017 av Caprioli

[AnonymBruker]

Snakk med en lege. Kanskje få sjekket blodprosent, stoffskifte , d-vitamin ol. Lave verdier kan gjøre en slapp. ( dette er ganske vanlig og lett å behandle) .Jeg har selv gått nattevakter . Det er ikke alle som tåler det like lett. 50 % høres lite ut men er ikke så lite når man går natt. Det at kroppen hele tiden skal omstille seg tar tid. Man har gjerne akkurat brukt noen dager på å komme seg "ovenpå" så skal man på jobb igjen. Det å stadig føle seg sliten kan også slite på humøret. Jeg ble deprimert av å gå på nattevakt . Noe som gjorde meg enda mer sliten og tiltaksløs. Hvis du synes det er vanskelig å snakke med lege kan du evt gå på helsestasjon for ungdom.( vet ikke om det finnes der du bor ?). Det er gratis og man trenger ikke bestille time. Der får du prate med en helsesøster og evt har de også lege der.  Lykke til. 

Anonymkode: 10a1c...ca4

[frosken]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er første gang jeg er her inne og vet ikke engang om dette er steder for å ta det opp, men jeg prøver. Beklager om det er feil.

Jeg vet ikke hva som gjøre det, men jeg er ikke okei. Jeg er en 20 år gammel jente som føler jeg trenger råd og andre sine perspektiv på det jeg kommer til å skrive nå.  Jeg kommer en 50% stilling og ellers har jeg fri dersom jeg ikke studerer ved siden av. Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men jeg føler at hver minste lille del av kroppen min svikter meg. Jeg er sliten og trøtt hele tiden noe som gjør at jeg sover en del. Jobber som nattevakt og når jeg da har noen dager fri etter å ha vært på jobb, burde jeg komme meg på beina å fått gjort noe ut av disse dagene, men det går ikke. Hver minste lille del av kroppen min roper nei til meg bare jeg må reise meg for å gå på do. Jeg sover ekstremt mye, ikke fordi jeg vil, men fordi det er sånn det har blitt. Føler nesten at kroppen min ikke tolerere noe annet. Jeg klarer ikke bli med på de sosiale jeg blir invitert med på, jeg får ikke i meg nok mat fordi jeg sover så mye og får ikke meg selv til å komme meg opp å spise noe fordi kroppen min henger ikke med. Jeg sliter med å komme meg ut av sengen når jeg må på do, når jeg vet jeg burde spise og generelt alt. Jeg gråter en del, noen ganger vet jeg ikke hvorfor, andre ganger pga smerte. Jeg har hatt det slik som dette de siste 4 mnd, men nå de siste 3 ukene har jeg begynt å få en utrolig ubehagelig smerte som ligger mellom enden på venstre skulder og strekker seg over skulderen og opp mot øret. Det føles som at alt som er inni der blir krympet sammen på en måte, og det er absolutt ikke behagelig og noen ganger kan det bli så gale at tårene kommer. Dette har skjedd et par ganger nå og jeg skjønner ikke hva det kan være. Jeg vet at slike som meg ofte kan bli sett på som late, at de velger selv å sove den tiden de vil sove, og velger å stenge ute det sosiale. Men hadde jeg valgt noe av dette selv, hadde jeg valgt et så sosialt liv at jeg nesten ikke hadde sett sengen engang. Jeg er utrolig glad i det sosiale, men jeg klarer ikke. Jeg blir sliten av tanken på at mennesker skal snakke til meg og at jeg må snakke med dem. Sliter også med migrene, noe som ikke gjør saken bedre. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal formulere dette til et spørsmål, men er det noen som har opplevd det samme og vet hva jeg eventuelt kan gjøre? Jeg er 20 år, men er så sliten i kroppen at jeg føler jeg har kroppen til 97 år gammel dame. Jeg blir sliten av alt, bare det å snu meg i sengen og snu puten til den siden som ikke er våt av tårer er noe som har blitt et tiltak..

Anonymkode: 2c5a5...31d

Hei:-)

Det er lett å svare på spørsmålet i overskriften din, da jeg mener det er helt opplagt at du trenger hjelp. Du må bestille en time hos fastlegen din. Når du skal dit, så kan du ta med den teksten du har postet i denne tråden, den beskriver godt hvordan du har det. Du trenger hjelp til å få snudd dette, slik at du igjen kan trives med å være sosial også utenfor jobb. 

Håper du tar kontakt med fastlegen på mandag og bestiller en time. Hos noen fastleger kan man bestille time via nettet eller sms også, i så fall kan du gjøre dette allerede i dag. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, ColaZero skrev:

Uff, jeg kjenner at jeg blir veldig trist av å lese om at du har det så ille. Veldig kort kan jeg si at jeg har en sønn på din alder som har det som deg, bortsett fra at han ikke klarer å jobbe. Han er sengeliggende hele døgnet . Dette pga fæle ting han har opplevd som liten og i flere år fram til ung voksen. Men han har kommet så langt nå at han ikke er i stand til å ta imot hjelp fordi han ikke klarer å komme seg ut, de som kan hjelpe ham må komme hjem hit, det jobber jeg med nå. 

Du må ikke risikere at det utvikler seg videre. Det er så utrolig godt å se at du nå søker hjelp, og det på egenhånd! Og at dette har pågått i det du skriver måneder og ikke år.

Det første du må gjøre er å komme deg til fastlegen din. Si akkurat det samme som det du skriver her. Og ikke vent med å bestille time. Gjør det i morgen og si at det haster. Jeg sier at det haster litt fordi jeg tenker at du kanskje trenger en sykemelding for en periode siden du jobber nattevakt. Det er ikke sikkert det er riktig nå. Men det må fastlegen avgjøre. Er det mulig at det kan tilrettelegges litt slik at du kan jobbe dagtid? Det er fristende å tenke at du trenger sykemelding, men samtidig så kan det hende at det er smart at du jobber litt for å ha et "normalt" moment i livet ditt. Der treffer du andre mennesker og får litt sosialt samspill. Og du trenger det også. Det er viktig.

Det du skriver er ikke greit, du sliter med kraftige fysiske symptomer, har isolert deg og gråter og er lei deg. Jeg er helt sikker på at du ikke er lat eller at du spiller syk for å slippe å f.eks jobbe. Ingen friske 20-åringer velger frivillig å sove bort livet og isolere seg slik du gjør. Jeg tenker at du trenger noen å snakke med. Vet foreldrene dine om dette, bor du hjemme? Er det mulig at du kan snakke med de? Men jeg lurer på en ting. Du skriver at du vet at sånne som du kan velge å sove når de vil og stenge ute det sosiale livet. Hva mener du med sånne som du?

Har det skjedd noe spesielt i livet ditt som kan være årsaken til alt dette tror du? Enten noe som har skjedd eller pågått når du var mindre eller noe som har hendt nå ganske nylig? Noen ganger så kan det være slik at ting som har skjedd som er leit og trist kan gi fysiske symptomer som det du forteller om. Eller kanskje dette er rent fysisk. Det hjelper jo f.eks ikke på tilstanden at du ikke får i deg nok mat. Hvis du bor alene kan kanskje foreldrene dine, eller andre, lage litt middag til deg som du kan ha stående eller fryse ned i porsjoner. Jeg er 50 og voksen, men får fremdeles innimellom en stor porsjon lapskaus av min far fordi jeg ikke alltid får i meg riktig og nok mat 

Men som sagt, du må begynne hos fastlegen. Ring i morgen. Håper å høre fra deg!

 

 

Kan være jeg formulerte meg feil, det jeg mente med «sånne som meg» var at mennesker som opplever det samme. At om en vil hvile og er trøtt så velger man å ta seg en lur, men det er på en måte nesten ikke noe jeg velger, fordi kroppen min MÅ ha denne søvnen. 

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, det setter jeg veldig stor pris på! Jeg har hatt perioder de siste 4-5 årene hvor dette inntreffer, men når det har skjedd før, har det som oftest vært på grunn av noe som har skjedd. Nå vil jeg ikke si at det har skjedd noe, det har bare blitt sånn. Jeg bor hjemme og blir behandlet bra og middag og alt blir lagd, men jeg klarer ikke stå opp til denne middagen.. Jeg har tenkt på å ringe legen en stund nå, siden han kjenner også til hvordan ting har vært før. Men jeg har aldri vært sykemeldt før og av en eller annen grunn vet jeg ikke om jeg tørr å sykemelde meg heller, grunnet mangel på folk på jobb. Vet at dette ikke skal gå utover meg, men jeg tenker så utrolig mye på ting rundt meg og jeg er redd for at noe skal bli «min feil»? Vet ikke..

Anonymkode: 2c5a5...31d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Snakk med en lege. Kanskje få sjekket blodprosent, stoffskifte , d-vitamin ol. Lave verdier kan gjøre en slapp. ( dette er ganske vanlig og lett å behandle) .Jeg har selv gått nattevakter . Det er ikke alle som tåler det like lett. 50 % høres lite ut men er ikke så lite når man går natt. Det at kroppen hele tiden skal omstille seg tar tid. Man har gjerne akkurat brukt noen dager på å komme seg "ovenpå" så skal man på jobb igjen. Det å stadig føle seg sliten kan også slite på humøret. Jeg ble deprimert av å gå på nattevakt . Noe som gjorde meg enda mer sliten og tiltaksløs. Hvis du synes det er vanskelig å snakke med lege kan du evt gå på helsestasjon for ungdom.( vet ikke om det finnes der du bor ?). Det er gratis og man trenger ikke bestille time. Der får du prate med en helsesøster og evt har de også lege der.  Lykke til. 

Anonymkode: 10a1c...ca4

Er akkurat slik jeg også føler det. At nattevakt gjør med deprimert og det gjør at kroppen min ikke lenger henger med fordi døgnet mitt er helt snudd. Og det å skulle ha fri noen dager også komme tilbake på jobb, det ødelegger hele rytmen i hverdagen. Når jeg har fri har jeg prøvd å snu døgnet og kommet meg opp om morningen, og i begynnelsen fungerte det helt ok, men nå fungerer det ikke i det hele tatt. Jeg sover gjennom alle alarmer (jeg våkner alltid av alarmer,) men nå er det akkurat som alt bare sier nei. Så dette med nattevakt vet jeg at har mye å si på hva som skjer, men det er jobben min og det er slik jeg tjener pengene mine akkurat nå.. Må nok ta en tur til legen, for dette synes jeg selv begynner å gå for langt og jeg klarer ikke fortsette slik.

Anonymkode: 2c5a5...31d

[ColaZero]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan være jeg formulerte meg feil, det jeg mente med «sånne som meg» var at mennesker som opplever det samme. At om en vil hvile og er trøtt så velger man å ta seg en lur, men det er på en måte nesten ikke noe jeg velger, fordi kroppen min MÅ ha denne søvnen. 

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, det setter jeg veldig stor pris på! Jeg har hatt perioder de siste 4-5 årene hvor dette inntreffer, men når det har skjedd før, har det som oftest vært på grunn av noe som har skjedd. Nå vil jeg ikke si at det har skjedd noe, det har bare blitt sånn. Jeg bor hjemme og blir behandlet bra og middag og alt blir lagd, men jeg klarer ikke stå opp til denne middagen.. Jeg har tenkt på å ringe legen en stund nå, siden han kjenner også til hvordan ting har vært før. Men jeg har aldri vært sykemeldt før og av en eller annen grunn vet jeg ikke om jeg tørr å sykemelde meg heller, grunnet mangel på folk på jobb. Vet at dette ikke skal gå utover meg, men jeg tenker så utrolig mye på ting rundt meg og jeg er redd for at noe skal bli «min feil»? Vet ikke..

Anonymkode: 2c5a5...31d

Så fint at du skriver tilbake :-)

Det første jeg vil si at ingenting er din feil. Det er ikke din feil at du har det slik du har det. Om legen mener du trenger en pause fra nattevaktene så er det heller ikke din feil. Du er ikke feil. Hverken nå eller i framtiden. Ikke noe er din egen skyld.

Det er veldig bra at legen kjenner deg og din historie fra før. Da blir alt lettere for deg. Du må ringe og bestille time i morgen. Greier du det?

Hva sier foreldrene dine til deg når du har det slik som dette nå?

Hvis du er redd for at de også skal tenke at ting er din feil så synes jeg at du skal vise dem denne tråden du har laget her og la dem lese alt du har skrevet og alle svarene. Det synes jeg egentlig du skal gjøre uansett.

Og angående dette med at du er redd for sykemelding. Det kan hende at det er lurt at du jobber litt. Slik som jeg skrev. Da har du et fast holdepunkt og treffer andre mennesker. Det kan være viktig nå. Samtidig kommer helsa først, noe jeg forstår at du skjønner.

Hvordan føler du deg når du er på jobb? Skriker kroppen og hodet etter søvn og hvile da også eller har du det greit når du er der? Gruer du deg for å gå på jobb?

[AnonymBruker]

23 minutter siden, ColaZero skrev:

Så fint at du skriver tilbake :-)

Det første jeg vil si at ingenting er din feil. Det er ikke din feil at du har det slik du har det. Om legen mener du trenger en pause fra nattevaktene så er det heller ikke din feil. Du er ikke feil. Hverken nå eller i framtiden. Ikke noe er din egen skyld.

Det er veldig bra at legen kjenner deg og din historie fra før. Da blir alt lettere for deg. Du må ringe og bestille time i morgen. Greier du det?

Hva sier foreldrene dine til deg når du har det slik som dette nå?

Hvis du er redd for at de også skal tenke at ting er din feil så synes jeg at du skal vise dem denne tråden du har laget her og la dem lese alt du har skrevet og alle svarene. Det synes jeg egentlig du skal gjøre uansett.

Og angående dette med at du er redd for sykemelding. Det kan hende at det er lurt at du jobber litt. Slik som jeg skrev. Da har du et fast holdepunkt og treffer andre mennesker. Det kan være viktig nå. Samtidig kommer helsa først, noe jeg forstår at du skjønner.

Hvordan føler du deg når du er på jobb? Skriker kroppen og hodet etter søvn og hvile da også eller har du det greit når du er der? Gruer du deg for å gå på jobb?

Jeg gruer meg alltid til å dra på jobb. Ikke fordi det er forferdelig å være der, men fordi det er mye arbeid som blir lagt på meg fordi de som har hatt skift før meg ikke har gjort som de skal. Dette gjør det utrolig slitsomt å komme på jobb, fordi jeg alltid vet hva som venter meg. Det er tungt å fikse etter andre, for også skulle gjøre min egen jobb samtidig. Jeg sliter litt med migrene når jeg er på jobb, og en del smerter i rygg og nakke. Dette kan ha noe med feil skovalg å gjøre, men smerten blir noen ganger så vond at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Skulle sikkert hatt en time for det også, føler jeg skulle hatt en time for det meste akkurat nå. 

Familien min vet ikke noe, fordi de ser på det som normalt at jeg sover mye fordi jeg jobber natt. Jeg vet ikke hva de tenker egentlig, men jeg tror ikke de tenker på det på en annen måte at jeg bare er trøtt fordi jeg har vært på jobb. Jeg føler meg heller ikke så komfortabel med å skulle snakke med de om dette, fordi jeg har fått høre at «det tar på å jobbe natt, det er nok derfor.» og jeg vet jo at det har mye med det å gjøre, men jeg føler ikke at de ville forstått det slik som jeg har fortalt her. Kanskje jeg tar feil, men jeg er ikke så komfortabel med å snakke om sånne ting fordi jeg alltid føler meg som en byrde og at jeg bare leter etter noe å klage på. Noe som ikke føles bra, fordi det absolutt ikke stemmer. Jeg tror jeg skal ta denne uken dag for dag også se om jeg bestiller meg en time hos fastlegen min. Burde vel egentlig gjort det allerede imorgen, men av en eller annen grunn må jeg alltid være helt sikker på at det er alvorlig nok til at jeg skal la noen andre høre på problemene mine. Synes det er utrolig godt at noen tar seg tid til å svare på forum som dette, fordi det er ikke alltid like enkelt å skulle åpne seg for venner og familie. Ukjentes syn og perspektiver synes jeg alltid er godt å høre, uansett om det er positivt eller negativt

Anonymkode: 2c5a5...31d

[ColaZero]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gruer meg alltid til å dra på jobb. Ikke fordi det er forferdelig å være der, men fordi det er mye arbeid som blir lagt på meg fordi de som har hatt skift før meg ikke har gjort som de skal. Dette gjør det utrolig slitsomt å komme på jobb, fordi jeg alltid vet hva som venter meg. Det er tungt å fikse etter andre, for også skulle gjøre min egen jobb samtidig. Jeg sliter litt med migrene når jeg er på jobb, og en del smerter i rygg og nakke. Dette kan ha noe med feil skovalg å gjøre, men smerten blir noen ganger så vond at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Skulle sikkert hatt en time for det også, føler jeg skulle hatt en time for det meste akkurat nå. 

Familien min vet ikke noe, fordi de ser på det som normalt at jeg sover mye fordi jeg jobber natt. Jeg vet ikke hva de tenker egentlig, men jeg tror ikke de tenker på det på en annen måte at jeg bare er trøtt fordi jeg har vært på jobb. Jeg føler meg heller ikke så komfortabel med å skulle snakke med de om dette, fordi jeg har fått høre at «det tar på å jobbe natt, det er nok derfor.» og jeg vet jo at det har mye med det å gjøre, men jeg føler ikke at de ville forstått det slik som jeg har fortalt her. Kanskje jeg tar feil, men jeg er ikke så komfortabel med å snakke om sånne ting fordi jeg alltid føler meg som en byrde og at jeg bare leter etter noe å klage på. Noe som ikke føles bra, fordi det absolutt ikke stemmer. Jeg tror jeg skal ta denne uken dag for dag også se om jeg bestiller meg en time hos fastlegen min. Burde vel egentlig gjort det allerede imorgen, men av en eller annen grunn må jeg alltid være helt sikker på at det er alvorlig nok til at jeg skal la noen andre høre på problemene mine. Synes det er utrolig godt at noen tar seg tid til å svare på forum som dette, fordi det er ikke alltid like enkelt å skulle åpne seg for venner og familie. Ukjentes syn og perspektiver synes jeg alltid er godt å høre, uansett om det er positivt eller negativt

Anonymkode: 2c5a5...31d

Ja, du skulle hatt en time for det meste nå.

Jeg synes det er ille at du føler at du ikke kan snakke med familien din om dette. Jeg oppfordrer deg til å vise dem dette du har skrevet her. Men skjønner at det er vanskelig for deg. Det virker som om du er en ansvarsfull jente som vil klare alt selv. Og som er redd for å ikke være bra nok. Du føler kanskje at du må være flink og gjøre det som er forventet, uansett. For hvis det skjærer seg så er det noe feil med deg. Noe det ikke er. 

Det er faktisk allerede i ferd med å skjære seg. Og jeg synes dette er alvorlig. Og jeg blir bekymret når du sier at du skal ta en dag av gangen i uken som kommer og bare se om du skal bestille time hos legen. Du føler kanskje at du har fått lettet litt på trykket og føler deg litt bedre nå når du har snakket med oss her inne, men situasjonen er allikevel alvorlig og du må ringe til legen i morgen, helst når de åpner.

[Caprioli]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Familien min vet ikke noe, fordi de ser på det som normalt at jeg sover mye fordi jeg jobber natt. Jeg vet ikke hva de tenker egentlig, men jeg tror ikke de tenker på det på en annen måte at jeg bare er trøtt fordi jeg har vært på jobb. Jeg føler meg heller ikke så komfortabel med å skulle snakke med de om dette, fordi jeg har fått høre at «det tar på å jobbe natt, det er nok derfor.» og jeg vet jo at det har mye med det å gjøre, men jeg føler ikke at de ville forstått det slik som jeg har fortalt her. Kanskje jeg tar feil, men jeg er ikke så komfortabel med å snakke om sånne ting fordi jeg alltid føler meg som en byrde og at jeg bare leter etter noe å klage på. Noe som ikke føles bra, fordi det absolutt ikke stemmer.

Anonymkode: 2c5a5...31d

Angående dine foreldre og deres normalisering av det du opplever. La meg sitere meg selv fra en annen forumtråd hvor jeg snakker om en god venn av meg. Han driver også denne normaliseringen, fordi han har en eller annen idé om at det er hjelpsomt for meg. Det er over hodet ikke hjelpsomt, så du får min stemme i diskusjonen med dine foreldre.

Her sitatet, som gjengir en av mange tilsvarende diskusjoner jeg har hatt med ham.

Meg: Er så utrolig stressa, urolig og engstelig hele tida. Har snakka med legen om å bytte medisin for å hjelpe på det.

Kompis: Det er ikke nødvendigvis normalsituasjonen å ha full ro i kroppen sin, de fleste er litt påslått det meste av tiden.

Meg: Hva f* er det du babler om mann?! Det er en konstant eksplosjon inne i kroppen min og jeg får angst bare jeg løfter hodet for fort!!! Hva pokker er normalt med det?!

Nesten tragikomisk, hadde det ikke vært for at det ikke er komisk i det hele tatt 

[AnonymBruker]

10 timer siden, ColaZero skrev:

Ja, du skulle hatt en time for det meste nå.

Jeg synes det er ille at du føler at du ikke kan snakke med familien din om dette. Jeg oppfordrer deg til å vise dem dette du har skrevet her. Men skjønner at det er vanskelig for deg. Det virker som om du er en ansvarsfull jente som vil klare alt selv. Og som er redd for å ikke være bra nok. Du føler kanskje at du må være flink og gjøre det som er forventet, uansett. For hvis det skjærer seg så er det noe feil med deg. Noe det ikke er. 

Det er faktisk allerede i ferd med å skjære seg. Og jeg synes dette er alvorlig. Og jeg blir bekymret når du sier at du skal ta en dag av gangen i uken som kommer og bare se om du skal bestille time hos legen. Du føler kanskje at du har fått lettet litt på trykket og føler deg litt bedre nå når du har snakket med oss her inne, men situasjonen er allikevel alvorlig og du må ringe til legen i morgen, helst når de åpner.

Jeg satser på å få meg en time i dag. Blir bare veldig stresset om ikke fastlegen min er til stede, fordi han er den eneste jeg egentlig klarer å gå til. Men samtidig trenger jeg en time i dag.. håper på det beste

Anonymkode: 2c5a5...31d

[AnonymBruker]

9 timer siden, Caprioli skrev:

Angående dine foreldre og deres normalisering av det du opplever. La meg sitere meg selv fra en annen forumtråd hvor jeg snakker om en god venn av meg. Han driver også denne normaliseringen, fordi han har en eller annen idé om at det er hjelpsomt for meg. Det er over hodet ikke hjelpsomt, så du får min stemme i diskusjonen med dine foreldre.

Her sitatet, som gjengir en av mange tilsvarende diskusjoner jeg har hatt med ham.

Meg: Er så utrolig stressa, urolig og engstelig hele tida. Har snakka med legen om å bytte medisin for å hjelpe på det.

Kompis: Det er ikke nødvendigvis normalsituasjonen å ha full ro i kroppen sin, de fleste er litt påslått det meste av tiden.

Meg: Hva f* er det du babler om mann?! Det er en konstant eksplosjon inne i kroppen min og jeg får angst bare jeg løfter hodet for fort!!! Hva pokker er normalt med det?!

Nesten tragikomisk, hadde det ikke vært for at det ikke er komisk i det hele tatt 

Jeg forstår hva du snakker om. Jeg føler av og til at man nesten ikke får lov til å snakke om hvordan man har det fordi «alle har det sånn i blandt.» Men det vil jeg absolutt ikke si. Det er stor forskjell på å være urolig, trøtt, sliten eller hva det måtte være, en gang i blandt, enn å være det hele tiden 24/7. Denne forskjellen er det ikke alle som forstår desverre..

Anonymkode: 2c5a5...31d

[ColaZero]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg satser på å få meg en time i dag. Blir bare veldig stresset om ikke fastlegen min er til stede, fordi han er den eneste jeg egentlig klarer å gå til. Men samtidig trenger jeg en time i dag.. håper på det beste

Anonymkode: 2c5a5...31d

Bra! :-)

[Eva Sofie]

På meg virker det som at du vil være "flink pike" på jobb og vil ikke vise familien din at du strever. Jeg mistenker at de kanskje allerede har en mistanke om at noe ikke er som det burde ettersom du ikke klarer å være sosial og ikke får i deg den maten du burde. Jeg vil, som allerede nevnt, oppfordre deg til i det minste å vise dem dette første innlegget ditt. Jeg tror ikke de vil synes du klager, men at det gir de en forklaring. Kanskje de kan bli en støtte for deg. Det er tungt å bære alt dette alene.

Jeg håper du har fått time til legen din nå. Om du synes det er vanskelig å snakke, synes jeg, igjen, at du kan ta med innlegget du har skrevet her. Det beskriver på en fin og ærlig måte hvordan du har det. Legen vil ikke synes du klager eller overdriver. Det er jeg ganske sikker på. Jeg får inntrykk av at du ikke er den som renner ned dørene til legen og da vil han trolig ta deg på alvor når du endelig søker hjelp.

Jeg ønsker deg lykke til!

Endret 16. oktober 2017 av Eva Sofie

[Caprioli]

På 16.10.2017 den 7.58, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår hva du snakker om. Jeg føler av og til at man nesten ikke får lov til å snakke om hvordan man har det fordi «alle har det sånn i blandt.» Men det vil jeg absolutt ikke si. Det er stor forskjell på å være urolig, trøtt, sliten eller hva det måtte være, en gang i blandt, enn å være det hele tiden 24/7. Denne forskjellen er det ikke alle som forstår desverre..

Anonymkode: 2c5a5...31d

Jeg mistenker at du er typen som går ganske mange runder med deg selv hvor du vurderer om det du opplever er normalt eller ei, så da behøves denne type tilbakemeldinger slettes ikke. Er lett å gå nye runder med seg selv, og få vansker med å vurdere hva som er normalt.

Men, veldig bra at du har landet på at det ikke er normalt. Hold deg til det :-)

Håper det går bra med bestilling av legetime :-)