Relasjoner til andre?

[Sunset90]

Hvordan er dit forhold til dine foreldre? hvordan er relasjone imellom dere?

Eks, om du har en dårlig relasjon fra oppveksten har dette påvirket deg i noen grad?

[Eva Sofie]

2 timer siden, Sunset90 skrev:

Hvordan er dit forhold til dine foreldre? hvordan er relasjone imellom dere?

Eks, om du har en dårlig relasjon fra oppveksten har dette påvirket deg i noen grad?

 

Det har påvirket meg både positivt og negativt. Man lærer av det foreldre gjør riktig og det de gjør galt. Hva man velger å gjøre ut av det i sitt eget liv, er opp til hver enkelt. Jeg ønsker ikke være mer privat enn dette - det er tross alt et åpentforum på nettet

Per Fugulis sitat passer fint inn her synes jeg: "Prøv ikke å være perfekt. Vær heller en utmerket versjon av deg selv!"

[Caprioli]

5 timer siden, Sunset90 skrev:

Hvordan er dit forhold til dine foreldre? hvordan er relasjone imellom dere?

Eks, om du har en dårlig relasjon fra oppveksten har dette påvirket deg i noen grad?

Det har i voksen alder gått opp for meg at begge mine foreldre, på hver sin måte, har hatt store begrensninger som, ja, foreldre. De har alltid vært glad i meg og min bror, gjort det beste for oss og alltid behandlet oss bra. Men, de har ikke evnet å knytte emosjonelle bånd til oss. Både jeg og min bror har et svært distansert forhold til begge våre foreldre (de er skilt i dag).

Noen eksempler:

• Vi har siden vi var små tiltalt dem med navn
• Vi søkte begge tidlig ut av kjernefamilien, både fysisk og emosjonelt
• Jeg har ikke lyst til å gi noen av dem en klem
• Jeg ønsker ikke å være sårbar ovenfor dem (og har blant annet derfor ikke dype samtaler med dem)
• Det er overhode ikke naturlig for meg å søke støtte hos dem når jeg behøver det
• Jeg har ikke fått sterke følelsesmessige reaksjoner når de har blitt alvorlig syke

Min bror er en østers. Tror han har mye å jobbe med, men ikke mulig å nå inn.

For min del så kjenner jeg at dette har påvirket veldig grunnleggende ting hos meg. Jeg har ikke på langt nær fått fullt grep om dette (kanskje får jeg det aldri), men noe har jeg identifisert:

• En livslang jakt på en tilhørighet jeg aldri kjente i kjernefamilien
  Dette har hatt store praktiske konsekvenser for meg, hvor jeg har forsøkt finne denne tilhørigheten i stadig nye grupper (vennegjenger, arbeidsplasser, svigerfamilie, ...)
• Trodde i mange år at jeg ikke evnet å fortsatt være åpen med noen dersom de kom for nær meg.
  Forsto til slutt at det ikke var meg det var noe galt med, men mine foreldre (spesielt min mor)
• Et savn etter omsorg
  Jeg opplevde nok aldri omsorg, i form av følelsen av omsorg (kun praktisk omsorg), når jeg vokste opp
  Kanskje er det uflaks eller andre ting, men jeg har egentlig ikke følt at andre har gitt meg denne type omsorg heller, altså en følelse av at noen tar vare på meg.
• Trygghet
  Jeg er på mange måter en ganske trygg person, men samtidig ikke, og jeg tror det ligger noe her i oppveksten min og relasjonene til mine foreldre. Dette er et aspekt jeg foreløpig ikke har jobbet så mye med, så det er ikke så konkret for meg.

Merk: Jeg er en svært velfungerende fyr og har ikke traumer eller psykiske plager som følge av dette. Mine problemer anser jeg for å ligge innenfor normalspekteret. Skal sies at jeg sitter her utbrent, og at noe av dette nok har gjort meg disponert for å havne i denne tilstanden -- og det er noe jeg må jobbe videre med, for å unngå å repetere mønsteret etter jeg har blitt frisk.

[Sunset90]

1 time siden, Caprioli skrev:

Det har i voksen alder gått opp for meg at begge mine foreldre, på hver sin måte, har hatt store begrensninger som, ja, foreldre. De har alltid vært glad i meg og min bror, gjort det beste for oss og alltid behandlet oss bra. Men, de har ikke evnet å knytte emosjonelle bånd til oss. Både jeg og min bror har et svært distansert forhold til begge våre foreldre (de er skilt i dag).

Noen eksempler:

• Vi har siden vi var små tiltalt dem med navn
• Vi søkte begge tidlig ut av kjernefamilien, både fysisk og emosjonelt
• Jeg har ikke lyst til å gi noen av dem en klem
• Jeg ønsker ikke å være sårbar ovenfor dem (og har blant annet derfor ikke dype samtaler med dem)
• Det er overhode ikke naturlig for meg å søke støtte hos dem når jeg behøver det
• Jeg har ikke fått sterke følelsesmessige reaksjoner når de har blitt alvorlig syke

Min bror er en østers. Tror han har mye å jobbe med, men ikke mulig å nå inn.

For min del så kjenner jeg at dette har påvirket veldig grunnleggende ting hos meg. Jeg har ikke på langt nær fått fullt grep om dette (kanskje får jeg det aldri), men noe har jeg identifisert:

• En livslang jakt på en tilhørighet jeg aldri kjente i kjernefamilien
  Dette har hatt store praktiske konsekvenser for meg, hvor jeg har forsøkt finne denne tilhørigheten i stadig nye grupper (vennegjenger, arbeidsplasser, svigerfamilie, ...)
• Trodde i mange år at jeg ikke evnet å fortsatt være åpen med noen dersom de kom for nær meg.
  Forsto til slutt at det ikke var meg det var noe galt med, men mine foreldre (spesielt min mor)
• Et savn etter omsorg
  Jeg opplevde nok aldri omsorg, i form av følelsen av omsorg (kun praktisk omsorg), når jeg vokste opp
  Kanskje er det uflaks eller andre ting, men jeg har egentlig ikke følt at andre har gitt meg denne type omsorg heller, altså en følelse av at noen tar vare på meg.
• Trygghet
  Jeg er på mange måter en ganske trygg person, men samtidig ikke, og jeg tror det ligger noe her i oppveksten min og relasjonene til mine foreldre. Dette er et aspekt jeg foreløpig ikke har jobbet så mye med, så det er ikke så konkret for meg.

Merk: Jeg er en svært velfungerende fyr og har ikke traumer eller psykiske plager som følge av dette. Mine problemer anser jeg for å ligge innenfor normalspekteret. Skal sies at jeg sitter her utbrent, og at noe av dette nok har gjort meg disponert for å havne i denne tilstanden -- og det er noe jeg må jobbe videre med, for å unngå å repetere mønsteret etter jeg har blitt frisk.

Takk for utfyllende svar, kjenner meg igjen en del du nevner her. 

[Gjest Maggie55]

Jeg vet ikke. Virker ofte som om alt er så enkelt for alle andre.

Angående det med åpenhet. Man er jo ganske anonym iallefall rent juridisk sett. Det er vel også derfor et sånt forum har stor begrensninger. Da man ikke kan kvalitetssikre opplysninger med foreksempel å ringe opp med utfyllende spørsmål hvis man lurer på noe. De fleste generaliserer og anonymiserer vel også mye .

Noe tilhører jo også andres " dialoger" og har ingenting med en selv å gjøre. Enkelte bemerkninger faller vel også fra mennesker som er ganske " på randen".

[Gjest Maggie55]

Vi er jo ikke kommet til noen rettsforklaring ennå hvis dere føler noen har vært indiskre.

Noen vil kanskje hindre at noen kommer så langt som kanskje burde være der?

Man har kanskje et slikt forum for å unngå at det kommer dit at vi får hilse på rettsautomatene.

Alt virker så enkelt for så mange i dag.

Mange snakker kanskje også i koder og alt er avtalt spill.

Enkelte mennesker har kanskje veldig begrenset kontakt og har det vondt nok allerede. Ingen kan påta seg andres skyld eller lidingar.

Alle burde passe egne saker.

Skyldfølelse bør bare pushes tilbake til de somfortjener den.

Elendighetas snekker. Hvem det måtte være.Spør noen meg.

 

 

 

[Gjest Maggie55]

Praktisk omsorg er ikke dårlig bare det.

[Gjest Maggie55]

Spørsmålet er for stort for meg.Den avstanden har ikke jeg til mine nærmeste og tror aldri får den.

Noe er kanskje bare litt skjebne. Inte vet jag.😊

[Gjest Maggie55]

Man kan jo aldri glemme at foreldre er kanskje ikke like godt informerte de heller. På samme måte som de pårørende kanskje ikke er for de som er syke og dårlige.

[Gjest Maggie55]

Vi er forskjellig og det vil vi alltid være. Akkurat derom ingen tvil.

[yellow ledbetter]

Foreldrene mine er døde, så vi har naturlig nok ikke noe forhold. Men det var bra så lenge de levde. Jeg så lite til faren min de siste årene siden vi bodde langt fra hverandre, men det var ikke noe uvennskap. Moren min og jeg var veldig nære, men hun døde dessverre altfor tidlig. Jeg følte vel ikke alltid at de forsto meg i barndommen og ungdommen, men jeg var jammen ikke lett å forstå seg på heller. Men de var snille og respekterte meg, og jeg har ingenting å klage på. 

[morsan]

17 timer siden, Sunset90 skrev:

Hvordan er dit forhold til dine foreldre? hvordan er relasjone imellom dere?

Eks, om du har en dårlig relasjon fra oppveksten har dette påvirket deg i noen grad?

Jeg har alltid hatt et godt forhold til dem, både under oppveksten og i voksen alder. Jeg rakk ikke å være voksen så lenge før faren min gikk bort, så jeg har i mange år kun hatt mor i live.

Selvsagt kan man finne småting og episoder både fra oppvekst og senere der man ser at heller ikke foreldre er perfekte eller forstår eller kan alt. Det har vært småkrangler/-enigheter og småirritasjoner, men alt har i grunnen ikke vært viktige ting når alt kommer til alt. Jeg har hatt en god oppvekst og følt med verdsatt og elsket, og det gir en grunnleggende trygghet med på veien, selv om livet har buttet innimellom.