Gå til innhold

Ville du fjernet aspergeren viss du kunne?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

19 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Hvis en stadig blir presset til å gjøre ting en ikke er komfortabel med, eller opplever omgivelsene som utrygge, er det naturlig å få angst og depresjoner etter hvert. En unge som får en aspergdiagnose tidlig blir forhåpentligvis tatt mer hensyn til enn de som har det uten at de selv og andre er klar over hva det er. Og det er lettere å godta seg selv når en vokser opp med en forklaring på hvorfor en er som en er, i stedet for å gå rundt og føle seg unormal og mislykket år etter år. 

Ja det du nevner med at angst og depresjoner oppstår, i voksenalder, etter lang tids lidelse er forståelig, den skjønner jeg.

Men det jeg derimot lurte på var hva som var grunnen til at tilleggslidelser oppstår i småbarnsalder..?

Anonymkode: 1339a...a7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Akkurat nå, FGT skrev:

Bare si takk hvis du føler for det.  Når er det heller ikke alle det er lett å snakke  med på en lett uanstrengt måte, og det trenger ikke være din feil. For slike personer, kan det bli slik du sier. Men snakker du med en god venn, eller en som virkelig bryr seg om deg, og du bryr deg om han også , så kommuniserer en mye bedre. 

Jeg vet ikke med andre as-folk, men sånn som det er med meg, så kommer ikke denne følelsen av når man skal takke naturlig. Ja jeg vet jeg skal takke når folk gir meg gaver, for det har folk sagt til meg. Men jeg visste ikke at man liksom skulle takke når man får en pose på matbutikken, den har jeg jo kjøpt. På samma måte så kommer ikke dette med å gi klemmer naturlig. Jeg kan klemme deg viss du spørr om å få en klem, men jeg går ikke bort til folk spontant å klemmer de.

Anonymkode: 1339a...a7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja det du nevner med at angst og depresjoner oppstår, i voksenalder, etter lang tids lidelse er forståelig, den skjønner jeg.

Men det jeg derimot lurte på var hva som var grunnen til at tilleggslidelser oppstår i småbarnsalder..?

Anonymkode: 1339a...a7e

Jeg har hatt dystymi helt fra jeg gikk på barneskolen ihvertfall. Husker ikke så mye fra før den tid, annet enn at jeg syns det var vanskelig å leke med andre barn. Når det gjelder ADHD som tilleggslidelse, er jo det også medfødt og nært beslektet til asperger. OCD er også en vanlig tilleggslidelse, og jeg vil tro det har en sammenheng med hvordan hjernen til en med asperger fungerer. Jeg har tendenser til tvangshandlinger, men ikke i en så stor grad at det blir et problem. Men når man er er veldig opptatt av system og rutiner, skal det vel ikke så mye til før dette blir mer tvang enn nyttig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke med andre as-folk, men sånn som det er med meg, så kommer ikke denne følelsen av når man skal takke naturlig. Ja jeg vet jeg skal takke når folk gir meg gaver, for det har folk sagt til meg. Men jeg visste ikke at man liksom skulle takke når man får en pose på matbutikken, den har jeg jo kjøpt. På samma måte så kommer ikke dette med å gi klemmer naturlig. Jeg kan klemme deg viss du spørr om å få en klem, men jeg går ikke bort til folk spontant å klemmer de.

Anonymkode: 1339a...a7e

Jeg har endt med å si takk altfor ofte, da er jeg på den sikre siden. Klemmer er ikke naturlig for meg. Ser ikke poenget med all denne klemmingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 18.10.2017 den 23.48, FGT skrev:

 

 

Jo, men en kan lære å like ting man ikke likte før også ?

Jeg har aldri klart å lære å like noe jeg i utgangspunktet ikke liker. Jeg kan ikke bare bestemme meg for å like noe. Enten så liker jeg det ellerså liker jeg det ikke. At man kan like noe man ikke likte før blir noe annet. Men å lære å like noe, det er ihvertfall umulig for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

yellow ledbetter
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja det du nevner med at angst og depresjoner oppstår, i voksenalder, etter lang tids lidelse er forståelig, den skjønner jeg.

Men det jeg derimot lurte på var hva som var grunnen til at tilleggslidelser oppstår i småbarnsalder..?

Anonymkode: 1339a...a7e

Depresjon og angst forekommer blant barn også. Jeg har aldri vært deprimert heldigvis, men så lenge jeg kan huske har jeg hatt sosial angst og prestasjonsangst. Jeg gruet meg kvalm til sånt som andre unger syntes var moro. Juletrefester, 17. mai og bursdagsselskap, idrettsdager, klassefester og framføringer på skolen. Og da føler en seg ganske dum og lite verdt etter hvert. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 time siden, Trine skrev:

Jeg har aldri klart å lære å like noe jeg i utgangspunktet ikke liker. Jeg kan ikke bare bestemme meg for å like noe. Enten så liker jeg det ellerså liker jeg det ikke. At man kan like noe man ikke likte før blir noe annet. Men å lære å like noe, det er ihvertfall umulig for meg.

Jeg tenkte mer på at det var en prosess, ikke et press, men noe som kom med de utfordringene en tar. En kan liksom ikke sitte å vente på at en skal like noe. Hvis en ønsker noe, så jobber en for det. Er det noe du kunne tenke deg å like bedre en du gjør nå ? Eller er du fornøgd med livet slik det er ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, FGT skrev:

Jeg tenkte mer på at det var en prosess, ikke et press, men noe som kom med de utfordringene en tar. En kan liksom ikke sitte å vente på at en skal like noe. Hvis en ønsker noe, så jobber en for det. Er det noe du kunne tenke deg å like bedre en du gjør nå ? Eller er du fornøgd med livet slik det er ?

Det hadde vært lettere om jeg likte å være med andre mennesker, likte å gjøre husarbeid, eller likte å lage middag. Men det gjør jeg altså ikke. Jeg kan, til en viss grad, like å være sammen med andre når jeg går tur eller trener hund, men ikke ellers. Jeg sitter heller ikke å venter på at jeg skal like det, men jeg har akseptert at noen ting må man selv om man ikke liker det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

35 minutter siden, Trine skrev:

Det hadde vært lettere om jeg likte å være med andre mennesker, likte å gjøre husarbeid, eller likte å lage middag. Men det gjør jeg altså ikke. Jeg kan, til en viss grad, like å være sammen med andre når jeg går tur eller trener hund, men ikke ellers. Jeg sitter heller ikke å venter på at jeg skal like det, men jeg har akseptert at noen ting må man selv om man ikke liker det.

Nettopp. Der er du ved kjernen av mitt poeng. Hvis det er noen trekk du ikke liker ved deg selv, har en større sjanse for å kvitte deg med det. Jeg skal til å støvsuge å vaske golvene nå, men det er så mye annet jeg vil heller gjøre. Da må jeg tenke at det er viktig å gjøre det for min egen og konas trivsel. Når jeg bare har kommet i gang med det, så er jeg fokusert på det, og da er det bare mye lettere, ja jeg kan faktisk like det også , når det går mot slutten.  og kan slappe av etterpå med noe leg "liker " Det er det man kalle å fremelske . Mye av det som kan virke kjedelig å tenke på, kan vi fremelske, når vi vet og forstår at det er viktig.   

Endret av FGT
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, FGT skrev:

Nettopp. Der er du ved kjernen av mitt poeng. Hvis det er noen trekk du ikke liker ved deg selv, har en større sjanse for å kvitte deg med det. Jeg skal til å støvsuge å vaske golvene nå, men det er så mye annet jeg vil heller gjøre. Da må jeg tenke at det er viktig å gjøre det for min egen og konas trivsel. Når jeg bare har kommet i gang med det, så er jeg fokusert på det og kan slappe av etterpå med noe leg "liker " 

Vel, sånn fungerer det ikke her. Jeg blir bare mer deprimert av alt man må gjøre, og av å vite at jeg må gjøre akkurat det samme om og om igjen, resten av livet.

Endret av Trine
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Trine skrev:

Vel, sånn fungerer det ikke her. Jeg blir bare mer deprimert av alt man må gjøre, og av å vite at jeg må gjøre akkrat det samme om og om igjen, restena v livet.

Forstår det også. Motivasjon er viktig , spesielt for Aspergere. Jeg jobbet noen år som renholder, og det samme dag ut og dag inn, men samme kjøringene frem og tilbake, men bare noe få timer av gangen, med relativt dårlig betaling. En dag jeg kjørte hjemover så tenkte jeg , hvor lenge orker jeg dette, så bare det samme og samme lang fremover, og det gjorde meg mismodig. Så plutselig skar motoren seg , for selv om jeg jobbet for et firma, brukte jeg min egen bil. Heldigvis ble det en løsning på at jeg slapp  ta den jobben mer, selv om økonomien ble noe stammere. Jeg hadde fått nok av den utakknemlige jobben. 

Endret av FGT
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 18.10.2017 den 22.25, Worrysome plenty skrev:

Jo, altså man har jo en grunnpersonlighet? Dersom jeg plutselig hadde blitt en annen person, da hadde jeg ikke vært meg selv lengre?

Det er sant. Man har en grunnpersonlighet. Tenkte akkurat på det i dag. Jeg har fri fra jobben, og føler jeg virkelig for å bruke tiden på å være sosial? Nei, jeg vil bruke tiden på sånn ego-ting. Men da tenkte jeg..: jaja sånn er noen av oss. Mens noen skriver på facebook: "er rastløs... noen som vil finne på noe, ut på byen, kino whatever"? altså dersom de har bittelitt alenetid.. Noen takler ikke å være litt alene engang. Det går de helt på nervene.  Kan ikke være kjekt å ha det sånn heller :) . Da er det godt å ha roen i å nyte å være alene. 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, FGT skrev:

Forstår det også. Motivasjon er viktig , spesielt for Aspergere. Jeg jobbet noen år som renholder, og det samme dag ut og dag inn, men samme kjøringene frem og tilbake, men bare noe få timer av gangen, med relativt dårlig betaling. En dag jeg kjørte hjemover så tenkte jeg , hvor lenge orker jeg dette, så bare det samme og samme lang fremover, og det gjorde meg mismodig. Så plutselig skar motoren seg , for selv om jeg jobbet for et firma, brukte jeg min egen bil. Heldigvis ble det en løsning på at jeg slapp  ta den jobben mer, selv om økonomien ble noe stammere. Jeg hadde fått nok av den utakknemlige jobben. 

Motivasjon er jo et generelt problem når man har adhd, pga dpoaminmangelen. Selvbelønningssystemet fungerer liksom ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Akkurat nå, Mina1 skrev:

Det er sant. Man har en grunnpersonlighet. Tenkte akkurat på det i dag. Jeg har fri fra jobben, og føler jeg virkelig for å bruke tiden på å være sosial? Nei, jeg vil bruke tiden på sånn ego-ting. Men da tenkte jeg..: jaja sånn er noen av oss. Mens noen skriver på facebook: "er rastløs... noen som vil finne på noe, ut på byen, kino whatever"? altså dersom de har bittelitt alenetid.. Noen takler ikke å være litt alene engang. Det går de helt på nervene.  Kan ikke være kjekt å ha det sånn heller :) . Da er det godt å ha roen i å nyte å være alene. 

Spørs mye på om man bor alene eller har samboer/barn tenker jeg.

 Kan skjønne at folk med barn blir sjeleglad for alenetid. Samme med de som har samboer. De er jo så å si aldri alene, klart de blir glad når de får en kveld alene, med sine hobbies

Men mange med as har ikke samboer og ikke barn. Og vil gjerne være med når det først skulle skjedd noe, siden dem ellers bruker all tida si alene

Anonymkode: 1339a...a7e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spørs mye på om man bor alene eller har samboer/barn tenker jeg.

 Kan skjønne at folk med barn blir sjeleglad for alenetid. Samme med de som har samboer. De er jo så å si aldri alene, klart de blir glad når de får en kveld alene, med sine hobbies

Men mange med as har ikke samboer og ikke barn. Og vil gjerne være med når det først skulle skjedd noe, siden dem ellers bruker all tida si alene

Anonymkode: 1339a...a7e

Ja, jeg er singel, men jeg har to barn. Og derfor så føler jeg at jeg mangler savnet etter det sosiale på fritiden. Fordi jeg har barna som jeg har kontakt med hele tiden. Har barna halvt boende hos meg, og halvt hos faren. Og når de er hos faren så sender vi meldinger , ringer og prater med hveandre ganske ofte. Så det kan jo være av den årsak at jeg ikke føler meg ensom. :) 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

yellow ledbetter
11 minutter siden, Trine skrev:

Motivasjon er jo et generelt problem når man har adhd, pga dpoaminmangelen. Selvbelønningssystemet fungerer liksom ikke.

Det eneste som fungerer for meg er faste rutiner. At jeg bestemmer meg for at jeg skal gjøre sånne ting jeg må, men ikke liker, til et fast tidspunkt, og etterpå er jeg ferdig og kan glemme det helt til neste gang. Men det går jo på personlighet også. Mannen min haler ut kjedelige ting i det uendelig og blir aldri ferdig, mens jeg biter tenna sammen og får det unna så fort jeg kan. Vi har ADHD begge to. Men han er en sånn som grubler og blir lett deprimert og overveldet, mens jeg er en sånn som fortrenger og nekter å forholde meg til ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det går bra så lenge det ikke skjer noe uventet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

yellow ledbetter
41 minutter siden, FGT skrev:

Nettopp. Der er du ved kjernen av mitt poeng. Hvis det er noen trekk du ikke liker ved deg selv, har en større sjanse for å kvitte deg med det. Jeg skal til å støvsuge å vaske golvene nå, men det er så mye annet jeg vil heller gjøre. Da må jeg tenke at det er viktig å gjøre det for min egen og konas trivsel. Når jeg bare har kommet i gang med det, så er jeg fokusert på det, og da er det bare mye lettere, ja jeg kan faktisk like det også , når det går mot slutten.  og kan slappe av etterpå med noe leg "liker " Det er det man kalle å fremelske . Mye av det som kan virke kjedelig å tenke på, kan vi fremelske, når vi vet og forstår at det er viktig.   

Ja, eller bare bestemme seg for at enkelte kjipe ting må en faktisk bare gjøre, og å gruble og ergre seg over det gjør det enda verre. Som å røske et plaster av et sår. Få det overstått, liksom, når du vet at det må til. 

Det var noe av det som drev meg til vanvidd da jeg skulle hjelpe en av ungene med lekser i sin tid. Han brukte mer tid på å rase over hvor teit det var at han måtte gjøre det, enn på selve leksene, og dermed ble han jo aldri ferdig. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

24 minutter siden, Trine skrev:

Motivasjon er jo et generelt problem når man har adhd, pga dpoaminmangelen. Selvbelønningssystemet fungerer liksom ikke.

Ja det skjønner jeg i forhold til min kone. Hun må ha stimelands  hele tiden. Det sies at å kunne arbeide er en gave i seg selv. Vel jeg har erfart at det er bra  å gjøre noe en liker i en periode, jobbe med noe en ikke liker, men for at en må tjene to kroner.  I mitt tilfelle, hadde jeg motivasjon til å holde ut en tid, og jeg tror det var bra. Men en må ha variasjon med det en ikke liker også, og helst noen gode tilbakemeldinger. Hvis det ikke finnes, så går en fort trett.  Jeg tror og føler at jeg utvikler meg som menneske når jeg må gjøre noe jeg i utgangspunktet ikke liker, men at det allikevel er viktig. Men da nytter det ikke å syte  å klage seg igjennom det, men være positiv , ha en positiv innstilling.  Det man sår det høster man jo, før eller siden. Ikke bare i forbindelse med jobb, for å tjene penger, men gjøre ting for andre også  vennetjenester.

 

Endret av FGT
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Det eneste som fungerer for meg er faste rutiner. At jeg bestemmer meg for at jeg skal gjøre sånne ting jeg må, men ikke liker, til et fast tidspunkt, og etterpå er jeg ferdig og kan glemme det helt til neste gang. Men det går jo på personlighet også. Mannen min haler ut kjedelige ting i det uendelig og blir aldri ferdig, mens jeg biter tenna sammen og får det unna så fort jeg kan. Vi har ADHD begge to. Men han er en sånn som grubler og blir lett deprimert og overveldet, mens jeg er en sånn som fortrenger og nekter å forholde meg til ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det går bra så lenge det ikke skjer noe uventet. 

Før hadde jeg faste rutiner, men så var det noen som mente at det var på grensen til tvangstanker/handlinger, for jeg måtte vaske leiligheten hver fredag etter jobb. Så da fjernet jeg rutinene og det var nok ikke så lurt. Jeg har vel funnet ut at jeg bør ha minst mulig faste tidspunkt for da blir det veldig vanskelig for meg dersom jeg plutselig ikke kan på det tidspunktet en gang. Jeg får støvsugd og vasket badet og holdt kjøkkenbenken ren. Jeg får også vasket klær, men det er vel helst fordi det blir total krise om ingen av de klærne jeg liker å gå i, er rene. Men ellers så høres jeg nok mer ut som mannen din, jeg grubler, blir deprimert og overveldet. men har jeg først bestemt meg for å gjøre noe så grubler jeg ikke. Det er bare fryktelig mye grubling fram til jeg får bestemt meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 20.10.2017 den 11.32, FGT skrev:

Det kan bli helt naturlig også. Vi er ikke født med en komplett personlighet. Som barn ,kan vi liker det som også er mer naturlig for barn , men vi utvikler oss, altså noe av vår personligheten utvikler seg, Så vi kan ikke si , at det jeg likte som barn det er "Jeg" slik er jeg !  Deler av vår personlighet, og det vi liker forandrer seg etter hva vi prioriterer i livet, miljøet, og våre yrkesvalg og interesser . Selv om vi har medfødt en del av vår personlighet , som evner og talenter , og visse egenskaper, så må disse forvaltes videre, helst da de positive. 

Det er vanskelig. I begynnelsen av tyveårene er personligheten formet, og den blir mer stabil jo eldre man blir.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...