Gå til innhold

Angst


Gjest Mina1

Anbefalte innlegg

Å ha angst er ikke alltid like lett. Jeg har en angst. Noen dager er den lettere, og noen andre dager verre. Den kan være ganske irriterende å ha, 

I dag begynte jeg å tenke på alt jeg er redd for kan skje. Altså tanker som: Tenk om noe skjer med alle jeg er glad i. Tenk om noe skjer med en av dem. Tenk så vondt jeg ville fått det da.. Tenk hvis .. tenk hva.... Alt dette gikk på rundgang en stund og jeg forsøkte å få de bort, men nei... angsten bare steg og steg, så jeg ble så sprø av tankene at jeg like godt lå meg i sengen og sov i to timer. Det hjalp. Våknet langt mer optimistisk.  

Noen som har tips om hva man bør gjøre når man får slike tanker for å skyve de bort? . Mine hoper seg litt opp iblant, og så klarer jeg ikke å få de bort. Jeg har lært så mye av dette forumet, for noe av det jeg stresset med før har jeg blitt flink å skubbe ut av livet mitt. Men angsten den sitter... 

 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å prøve å skyve bort tankene er noe av det verste du kan gjøre. 

Anonymkode: 99c2b...fec

De kommer ikke så intenst når jeg er på jobb, men når jeg skal kose meg og har fri fra jobb.. vær sikker: da kommer de. Tenk hvis, tenk om.. osv.. Helt utrolig kjipt. Også blir jeg lei det, og forsøker å se hva som jeg kan gjøre for å stoppe dem. Men da komme de enda mer intenst. Mulig fordi jeg forsøker å skyve de bort. Jeg så en film. Trodde det skulle hjelpe for å få fokuset bort. Neida.. Men det som hjalp best var å sove i to timer for å klarne hodet litt. 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Mina1 skrev:

De kommer ikke så intenst når jeg er på jobb, men når jeg skal kose meg og har fri fra jobb.. vær sikker: da kommer de. Tenk hvis, tenk om.. osv.. Helt utrolig kjipt. Også blir jeg lei det, og forsøker å se hva som jeg kan gjøre for å stoppe dem. Men da komme de enda mer intenst. Mulig fordi jeg forsøker å skyve de bort. Jeg så en film. Trodde det skulle hjelpe for å få fokuset bort. Neida.. Men det som hjalp best var å sove i to timer for å klarne hodet litt. 

Bare aksepter tankene og ikke la de få noen næring. Bare la tankene vandre uten å gå inn i dem. Da forsvinner de etter hvert selv, uten at du dytter i dem :) 

Anonymkode: 99c2b...fec

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Mina1 skrev:

De kommer ikke så intenst når jeg er på jobb, men når jeg skal kose meg og har fri fra jobb.. vær sikker: da kommer de. Tenk hvis, tenk om.. osv.. Helt utrolig kjipt. Også blir jeg lei det, og forsøker å se hva som jeg kan gjøre for å stoppe dem. Men da komme de enda mer intenst. Mulig fordi jeg forsøker å skyve de bort. Jeg så en film. Trodde det skulle hjelpe for å få fokuset bort. Neida.. Men det som hjalp best var å sove i to timer for å klarne hodet litt. 

Nøkkelordet er aksept. Man må akseptere at man ikke til enhver tid har kontroll eller vet hva som skal skje. Man må ha tillit til at det helst går bra.

 

(Ja, jeg vet det er lettere å si enn å etterleve)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Xtra skrev:

Nøkkelordet er aksept. Man må akseptere at man ikke til enhver tid har kontroll eller vet hva som skal skje. Man må ha tillit til at det helst går bra.

 

(Ja, jeg vet det er lettere å si enn å etterleve)

Ja jeg vil ha full kontroll på at alle har det bra rundt meg, og at alt vil bli bra for dem i fremtiden osv. Det er det fokuset dreier seg om. Og det er det kontrollbehovet jeg må stoppe å surre på med. Det er ikke alt man kan ha kontroll over. Det er sant. Jeg må forsøke å tenke positivt, og ikke verstetenke. 

Takk for tips. Ja nøkkelordet er å akseptere angsten, men tenke at det ikke er alt man kan ha kontroll over i livet.  

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

yellow ledbetter

Typisk katastrofetenking. Jeg kjenner flere som har det sånn, og det kan bli veldig vanskelig til slutt hvis du ikke tenker deg ferdig. Jeg er ikke helt der heldigvis, men jeg har det med å krisemaksimere litt mindre ting. Som når jeg plutselig får vite at jeg skal reise et sted jeg aldri har vært før, og ikke vet hva jeg skal gjøre rent praktisk. For meg hjelper det å detaljplanlegge. Tenke gjennom alt som kan skje, og hva jeg gjør hvis det skjer, og hvor stor sannsynlighet er det egentlig for at det skjer i det hele tatt. Begynne med worst case og jobbe meg nedover til det jeg har kontroll over. Jeg vet ikke om det funker på sånne katastrofetanker selvsagt, men hvis du klarer å parkere tankene rundt det som er veldig lite sannsynlig og som du uansett ikke kan gjøre noe med, så er det kanskje mindre å håndtere til slutt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, yellow ledbetter skrev:

Typisk katastrofetenking. Jeg kjenner flere som har det sånn, og det kan bli veldig vanskelig til slutt hvis du ikke tenker deg ferdig. Jeg er ikke helt der heldigvis, men jeg har det med å krisemaksimere litt mindre ting. Som når jeg plutselig får vite at jeg skal reise et sted jeg aldri har vært før, og ikke vet hva jeg skal gjøre rent praktisk. For meg hjelper det å detaljplanlegge. Tenke gjennom alt som kan skje, og hva jeg gjør hvis det skjer, og hvor stor sannsynlighet er det egentlig for at det skjer i det hele tatt. Begynne med worst case og jobbe meg nedover til det jeg har kontroll over. Jeg vet ikke om det funker på sånne katastrofetanker selvsagt, men hvis du klarer å parkere tankene rundt det som er veldig lite sannsynlig og som du uansett ikke kan gjøre noe med, så er det kanskje mindre å håndtere til slutt. 

Takk for svar til deg og, og alle de andre som har svart. 

Du beskriver det ganske bra. Det er slik at jeg begynner å tenke på alt som kan skje, og hva om det skjer, og hvor vondt jeg vil få det da.... osv... Jeg tenker mest på hva om noe skjer mine barn... Det har jeg hatt på hjernen helt fra de er født. Nå er de voksne, men fortsatt går jeg rundt å sliter med det iblant. Og begynner å tenke verstetenking, og får panikk. Jeg har holdt på slik i 21 år nå. Helt fra jeg var gravid med første. Jeg kan også begynne å tenke på andre jeg er glad i, og få panikk for at noe skal skje de. Jeg dro det med meg inn i en drøm i natt og drømte at noe skjedde en jeg kjenner, og at jeg fikk panikk og gjorde alt for å redde personen. Det er lurt å akseptere at jeg får slik angst. Det er en angst for å miste de som jeg elsker. Og jeg må forsøke å tenke at kontrollen kan jeg ikke ha, men mest sannsynlig så går alt bra osv. Men det er ikke lett å tenke positivt alltid. Tror mange opplever det iblant. Men jeg kan ha litt mye av den type angst da. Så det kan være slitsomt i blant. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Øverst på denne siden på psykiatri står det en trå som heter :" verdt å lese". Der er det noen innlegg om angst. 

Anonymkode: 268c9...f1b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Øverst på denne siden på psykiatri står det en trå som heter :" verdt å lese". Der er det noen innlegg om angst. 

Anonymkode: 268c9...f1b

Takk for tipset. Jeg må forsøke å få rett fokus og slutte å gå rundt med denne angsten. Men samtidig så må jeg akseptere slik folk i tråden sier at jeg er redd for å miste kontrollen over at alle er friske og har det bra rundt meg. Altså min angst er slik at den handler ikke om meg selv men om alle som jeg elsker. Verstetenking om alt som kan skje dem osv. Blir helt lamslått av angsten iblant. Tenker på helt usannsynlige ting og. Altså usannsynlige ting som kan skje osv. Vi har nok alle kjent disse følelsene og hvor vanskelige slike tanker er. Men mine stopper ikke opp så lett. De bare fortsetter og fortsetter og plutselig så klarer jeg å være mer optimistisk men får tilbakefall hele tiden. 

Takk for deltakelse i tråden alle sammen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Mina1 skrev:

Takk for tipset. Jeg må forsøke å få rett fokus og slutte å gå rundt med denne angsten. Men samtidig så må jeg akseptere slik folk i tråden sier at jeg er redd for å miste kontrollen over at alle er friske og har det bra rundt meg. Altså min angst er slik at den handler ikke om meg selv men om alle som jeg elsker. Verstetenking om alt som kan skje dem osv. Blir helt lamslått av angsten iblant. Tenker på helt usannsynlige ting og. Altså usannsynlige ting som kan skje osv. Vi har nok alle kjent disse følelsene og hvor vanskelige slike tanker er. Men mine stopper ikke opp så lett. De bare fortsetter og fortsetter og plutselig så klarer jeg å være mer optimistisk men får tilbakefall hele tiden. 

Takk for deltakelse i tråden alle sammen :)

Kjenner igjen denne angsten for at noe skal skje de jeg er glad i, kanskje bekymringer er en del av livet? Men det er jo ikke noe godt, men en gang skal vi alle dø...det er jo uunngåelig. Tror det beste er å ha fokus på her og nå, det er nå vi lever. Og tenke at det er en mening med alt hjelper litt på,man må bare stole på universet....at det vet hva vi trenger. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, stjernestøv skrev:

Kjenner igjen denne angsten for at noe skal skje de jeg er glad i, kanskje bekymringer er en del av livet? Men det er jo ikke noe godt, men en gang skal vi alle dø...det er jo uunngåelig. Tror det beste er å ha fokus på her og nå, det er nå vi lever. Og tenke at det er en mening med alt hjelper litt på,man må bare stole på universet....at det vet hva vi trenger. 

Ja, vi er sikkert flere som kjenner på en slik angst. Husker før jeg fikk barn eller ble gravid for første gang, så kunne jeg tenke på noen slike tanker iblant, men jeg klarte letttere å skyve de bort. Men etter at jeg ble gravid første gang, så hang tanken seg veldig fast.. Og når jeg forsøker å stoppe å tenke på det så fortsetter angsten. Er noe rart med angst.. Angst er noe som ligger i oss, en redsel eller noe som lett henger seg fast når den først begynner. 

Du har rett i det du sier.: vi skal alle dø en gang, og det er viktig å leve her og nå, og nyte nuet. Man kan ikke kontrollere alt som skjer. Jeg vil liksom ha full kontroll på at alle jeg er glad i er trygg og sikker til enhver tid. Men jeg forsøker å ikke vise det til dem at jeg er sånn, så jeg går ikke rundt å kontrollerer alt heldigvis men jeg går å tenker og surrer og tenker katastrofetanker osv. Jeg ble sånn etter at jeg ble gravid første gangen, så det er noe med dette å være mor... 

Ungene er livet mitt... og derfor så blir jeg lettere hysterisk iblant... ;) . 

 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Mina1 skrev:

Ja, vi er sikkert flere som kjenner på en slik angst. Husker før jeg fikk barn eller ble gravid for første gang, så kunne jeg tenke på noen slike tanker iblant, men jeg klarte letttere å skyve de bort. Men etter at jeg ble gravid første gang, så hang tanken seg veldig fast.. Og når jeg forsøker å stoppe å tenke på det så fortsetter angsten. Er noe rart med angst.. Angst er noe som ligger i oss, en redsel eller noe som lett henger seg fast når den først begynner. 

Du har rett i det du sier.: vi skal alle dø en gang, og det er viktig å leve her og nå, og nyte nuet. Man kan ikke kontrollere alt som skjer. Jeg vil liksom ha full kontroll på at alle jeg er glad i er trygg og sikker til enhver tid. Men jeg forsøker å ikke vise det til dem at jeg er sånn, så jeg går ikke rundt å kontrollerer alt heldigvis men jeg går å tenker og surrer og tenker katastrofetanker osv. Jeg ble sånn etter at jeg ble gravid første gangen, så det er noe med dette å være mor... 

 

Ja det er sant, barn = bekymringer! Det er jo det kjæreste vi har <3 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Ja det er sant, barn = bekymringer! Det er jo det kjæreste vi har <3 

Det er det. Det er det som var det tøffe med å få barn. Kan bekymre vettet av meg noen ganger. Det er det kjæreste vi har i livet <3. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Mina1 skrev:

Det er det. Det er det som var det tøffe med å få barn. Kan bekymre vettet av meg noen ganger. Det er det kjæreste vi har i livet <3. 

Ja <3 Vi vil jo bare at de skal ha det godt :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Ja <3 Vi vil jo bare at de skal ha det godt :) 

Det er sant. Jeg lurer ofte på hvordan jeg hadde vært som menneske om jeg ikke hadde fått barn. Om man blir mer følsom av å få barn osv. For jeg føler at jeg fikk langt mer angst enn noensinne og ble mer følsom av å få barn. Men jeg ville aldri vært de foruten. Elsker dem. Og ja , vi vil jo bare at de skal ha det godt . <3 .  Det er sant det du sier: det er sånn det er. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@stjernestøv :: du ga meg en god ide med å forsøke å leve mer i nåtiden. Og ikke bekymre meg så mye om fremtiden. Det er en ide for å stoppe alle disse bekymringstankene mine. Huske å leve nå. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Mina1 skrev:

@stjernestøv :: du ga meg en god ide med å forsøke å leve mer i nåtiden. Og ikke bekymre meg så mye om fremtiden. Det er en ide for å stoppe alle disse bekymringstankene mine. Huske å leve nå. :) 

Ja jeg prøver på det :) Det er nå vi lever, ikke i fortiden eller fremtiden. Det er alltid noe å glede seg over i nuet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja jeg prøver på det :) Det er nå vi lever, ikke i fortiden eller fremtiden. Det er alltid noe å glede seg over i nuet. 

Det er helt sant. Det er nå man lever. Man lever verken i fortiden eller fremtiden. Jeg har vært flinkere i det siste. Eksen har jeg klart å ligge bort. Hver gang jeg begynner å klandre meg selv i den saken så tenker jeg som noen sa her inne: at det er ikke mer å gjøre. Det var han som ikke ville ha kontakt med meg lenger. Og da er det hans problem. Ikke mitt. Så derfor har jeg sluttet å dvele ved det. Men så er det angsten for alt mulig men som du sier : Jeg må slutte å engste meg for fremtiden fordi det er i nuet vi lever. Her og nå. Riktig sagt av dem. :). Skal tenke på det du sa hver gang angsttankene kommer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Det er helt sant. Det er nå man lever. Man lever verken i fortiden eller fremtiden. Jeg har vært flinkere i det siste. Eksen har jeg klart å ligge bort. Hver gang jeg begynner å klandre meg selv i den saken så tenker jeg som noen sa her inne: at det er ikke mer å gjøre. Det var han som ikke ville ha kontakt med meg lenger. Og da er det hans problem. Ikke mitt. Så derfor har jeg sluttet å dvele ved det. Men så er det angsten for alt mulig men som du sier : Jeg må slutte å engste meg for fremtiden fordi det er i nuet vi lever. Her og nå. Riktig sagt av dem. :). Skal tenke på det du sa hver gang angsttankene kommer :)

Så flott at du har klart å legge unna tankene om eksen, det er jo et stort fremskritt :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...