Gå til innhold

Min angstsirkel - tips for å komme meg ut?


sirop1365381324

Anbefalte innlegg

sirop1365381324

Hei,

 

Noen som kan gi med noen tips på hvordan jeg skal bryte denne? Etter å ha eksponert meg i flere år, sittet i angstsituasjoner og tenkt det går over-det går over, osv. har jeg ikke kommet noe lengre, og angsten for situasjoner som får meg inn i denne ringen og angsten i selve ringen er vedvarende hver dag.

 

Jeg er dritt lei av å gå å være redd noen som åpenbart ikke er farlig på noen som helst måte.

 

 

angstring.png

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Sliter med det samme selv (ikke sosial angst, men panikk) og sirkelen er lik.
Eksponering over lang tid hjelper ikke da angsten ikke minsker i situasjonene jeg gruer meg for.
Å få høre at angsten ikke er farlig og du dør ikke etc. hjelper ikke så mye når det fryktelig ubehagelig.

Anonymkode: 5ef9d...67e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

eksponering for angstfylte situasjoner kan være både terapi og tortur. Det høres ut som dere, i likhet med mange andre, har vært utsatt for tortur.

Jeg kjenner jo ikke deres situasjon, så dette er en helt generell betraktning.

For at eksponering skal være effektivt som terapi stiller det krav til både forberedelser og teknikk. Den letteste veien å gå er via en erfaren terapeut, som kan veilede i forberedelser og gjennomføring. Langt fra alle terapeuter vet hva de driver med når det gjelder dette, så her må en spore opp noen som virkelig kan.

Hvilken form for bistand har dere hatt i forbindelse med eksponeringstreningen?

Floskelen om at det ikke er farlig tror jeg ikke er til særlig hjelp for noen. Med unntak av første gang du får et panikkanfall er dette noe de fleste vet veldig godt. Problemet er jo at angsten i seg selv er så ubehagelig og hemmende.

Att @sirop1365381324

Endret av Caprioli
Lenke til kommentar
Del på andre sider

sirop1365381324

Denne typen angstring som har lagt ved i første innlegg fortoner seg også i andre situasjoner hvor jeg føler at jeg ikke bare kan trekke meg ut, foreks. kødannelse i trafikken etc. Jeg tror mekanismen er lik uansett setting.

Jeg selv har gått 4 runder med kogintiv terapi og såvidt noe metakognitiv terapi.

De behandlerne jeg har hatt har forklart grundig angsringen og de fysiske reaksjonene i kroppen, men virker noe overasket når min viten om mekanismen ikke synes og forbedre angsten, etter dette har det mest vært snakk om aksept for at angsten er der og vil være det. Jeg selv har vanskelig for å godta dette fordi jeg ser hvor utrolig irrasjonell denne typen angst er.

Jeg tenker at nøkkelen ut er et tankesett jeg tror på 100% men som jeg enda ikke har funnet, 

Endret av sirop1365381324
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, sirop1365381324 skrev:

Hei,

 

Noen som kan gi med noen tips på hvordan jeg skal bryte denne? Etter å ha eksponert meg i flere år, sittet i angstsituasjoner og tenkt det går over-det går over, osv. har jeg ikke kommet noe lengre, og angsten for situasjoner som får meg inn i denne ringen og angsten i selve ringen er vedvarende hver dag.

 

Jeg er dritt lei av å gå å være redd noen som åpenbart ikke er farlig på noen som helst måte.

 

 

angstring.png

Har det på lik linje selv. Det er derfor jeg ikke dater for tiden. Blitt invitert ut på dater osv, men dating forsterker dette. Jeg får angst for alt mulig som kan skje foreks med de jeg elsker mest av på jord: barna mine osv.. og da har jeg nok med den angsten og har kommet i en sirkel. Og da føler jeg for å ta det veldig med ro. I helgen har jeg hatt barnefri men holdt meg for meg selv pga angsten. Ganske kjipt da.. men sånn er det. Jeg er bedre nå i kveld, men jeg får nye angst- anfall til støtt og stadig. Ganske irriterende. Det er på en måte en sirkel... 

Man skal leve i nåtiden, men det er så lett å bekymre seg. Vet ikke hvorfor jeg er sånn. Mulig at jeg er veldig redd for å miste det viktigste i livet mitt: barna, fordi jeg har mistet partnere hele tiden (altså som har forlatt meg) , og da blir jeg hysterisk i angsten for om noe kunne skje med de jeg elsker mest av jord og får katastrofetanker... Og barna og familien er viktigere enn alt for meg. Mer viktig enn noe annet så jeg blir helt lamslått av det, og føler for å være alene når jeg har barnefri. Det er en kjip sirkel som hemmer livet mitt. Jepp , kjenner meg igjen. 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

sirop1365381324

Det du beskriver Mina1 høres mer ut som generalisert angst, noe jeg ikke har.

Jeg derimot er ikke over normalt bekymret for at det skal skje noe med mine nærmeste osv. Dette er ting man ikke har kontroll over, og aldri vil få kontroll over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

18 minutter siden, sirop1365381324 skrev:

Denne typen angstring som har lagt ved i første innlegg fortoner seg også i andre situasjoner hvor jeg føler at jeg ikke bare kan trekke meg ut, foreks. kødannelse i trafikken etc. Jeg tror mekanismen er lik uansett setting.

Jeg forstår, situasjoner som er sosialt låst. Det er angst for angsten som er triggeren? Har hatt det samme selv, og vet godt hvordan det er. Satt med konstant angst hver ettermiddag i sirupen hele veien mellom Lysaker og Karihaugen. Dritkult å sitte en halvtime i kø i midtfeltet av Festningstunnellen den gangen Bispelokket enda var i drift, særlig om jeg hadde passasjerer i bilen :P. Og innerste rad på flyet. Og formelle middager. Og mye annen drit.

20 minutter siden, sirop1365381324 skrev:

Jeg selv har gått 4 runder med kogintiv terapi og såvidt noe metakognitiv terapi.

Kanskje du skal gi denne gjengen en sjanse?

https://helse-bergen.no/avdelinger/psykisk-helsevern/bjorgvin-distriktspsykiatriske-senter/emeistring

Du har avklart at det ikke ligger noe annet under angsten din? Altså en depresjon eller langvarig overbelastning? Det var dette som ga meg angst, og er det jeg måtte ta tak i for å få grep om den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sirop1365381324

Hei Caprioli

 

Jeg har merket meg at dersom jeg er psykisk sliten, eller nedstemt så er det værre, fordi da føler jeg for å bryte sammen i gråt i tillegg, og blir litt redd for dette skal skje i en sosial setting hvor dette er unaturlig.

I det siste året har angsten vært noe værre etter at jeg ble singel, noe som gjør at behovet for sosial omgang er blitt større enn da jeg hadde samboer, noe som igjen har gjort at jeg har følt mer på angsten før jeg skal være sosial, som jeg har et stort behov for å være og blir skuffet over meg selv for at jeg ikke tør og ta initiativ til å møte venner, som igjen har gjort meg mer deprisiv (puh!, lang setning). 

Utover dette så har denne type angst jeg har vært til stede i større eller mindre grad både i opp og nedturer de siste 7-8 årene.

Jeg har konkludert med at angsten er der uansett, men at i perioder hvor jeg er nedstemt er den endel sterkere, som igjen forsterker nedstemtheten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

43 minutter siden, sirop1365381324 skrev:

Det du beskriver Mina1 høres mer ut som generalisert angst, noe jeg ikke har.

Jeg derimot er ikke over normalt bekymret for at det skal skje noe med mine nærmeste osv. Dette er ting man ikke har kontroll over, og aldri vil få kontroll over.

Okey jeg er sånn at jeg kan gå hysterisk rundt hele tiden og tenke på alt som kan skje dem jeg elsker. Det er mulig en generalisert angst og tvangstanker jeg har eller noe.... Jeg lurer veldig på hvorfor jeg har så mye av det. Om det er pga situasjoner i livet mitt eller hva. Men det hemmer meg til å leve normalt liv på fritiden. Jeg blir veldig lamslått av angsten. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

58 minutter siden, sirop1365381324 skrev:

Det du beskriver Mina1 høres mer ut som generalisert angst, noe jeg ikke har.

Jeg derimot er ikke over normalt bekymret for at det skal skje noe med mine nærmeste osv. Dette er ting man ikke har kontroll over, og aldri vil få kontroll over.

Kjenner meg igjen i dette som du sier.  https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/angsttilstander/generalisert-angst-oversikt/ . Jeg tror at jeg lider av det, men vet ikke helt hva du lider av. Men jeg tror at jeg må ha en generalisert angstlidelse, veldig kronisk angst som er tilstede hele tiden omtrent slik som beskrevet her. Det er hva jeg har tror jeg. 

Endret av Mina1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

34 minutter siden, sirop1365381324 skrev:

Hei Caprioli

 

Jeg har merket meg at dersom jeg er psykisk sliten, eller nedstemt så er det værre, fordi da føler jeg for å bryte sammen i gråt i tillegg, og blir litt redd for dette skal skje i en sosial setting hvor dette er unaturlig.

I det siste året har angsten vært noe værre etter at jeg ble singel, noe som gjør at behovet for sosial omgang er blitt større enn da jeg hadde samboer, noe som igjen har gjort at jeg har følt mer på angsten før jeg skal være sosial, som jeg har et stort behov for å være og blir skuffet over meg selv for at jeg ikke tør og ta initiativ til å møte venner, som igjen har gjort meg mer deprisiv (puh!, lang setning). 

Utover dette så har denne type angst jeg har vært til stede i større eller mindre grad både i opp og nedturer de siste 7-8 årene.

Jeg har konkludert med at angsten er der uansett, men at i perioder hvor jeg er nedstemt er den endel sterkere, som igjen forsterker nedstemtheten.

Jeg kjenner veldig igjen den onde sirkelen med behov for å være sosial for å unngå depresjon, men så trigger det angsten så mye, og (i alle fall for meg) fikk jeg ofte ikke så mye ut av det heller pga angsten.

Hvis jeg skal komme med en påstand jeg ikke vet om jeg har dekning for (heh...) så gjøres enten eksponeringstreningen din feil, eller så er der noe annet under angsten. Tror det er en forutsetning å ha det rimelig bra med seg selv og livet sitt for å bekjempe en angstlidelse.

Kanskje om du sier hvor i landet du holder til, kan noen her inne anbefale en terapeut som er flink med angst?

Boka Hverdagspsyk kan jeg forøvrig anbefale. Virker som du er oppegående og har satt deg godt inn i tematikken allerede, men alltids noe nytt å lære.

En ting som ikke har vært nevnt er medikamentell behandling. Har du prøvd antidepressiva? Mange AD-medisiner som er effektive mot angst, og kan brukes i en periode for å få det bedre slik at du feks kan få dine sosiale behov dekt, og ordne opp i andre ting. Har vært til stor hjelp for meg i alle fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sirop1365381324

Jeg er selv ganske overasket over at jeg fortsatt reagerer fysiologisk og emosjonelt som jeg gjør på angstutløsende situasjoner til tross for at jeg har såpass god kjennskap til mekanismene bak. Eksponeringstreningen jeg gjør (var en kjapp tur på besøk hos en kompis senest i dag) gjør jeg etter boka slik jeg har lært det, kjenner på angsten, prøver å akseptere den og tenker at det er en fin mulighet for å lære at det går bra osv. Jeg har gått mange runder med meg selv for å forsøke å finne noen bakenforliggende årsaker, uten at jeg har funnet noen enda.

Av medikamentell behandling så begynte jeg på Aurorix for ca 3 måneder siden (600mg) uten at det har hjulpet meg nevneverdig, jeg skal nå møte legen i neste uke for å diskutere nedtrapping og evt. overgang til noe annet.

Jeg tar også betablokkere ved behov og har gjort det de siste årene, dette hjelper noe på de fysiske symtomene, men angsten er naturligvis like tilstede uansett.

Jeg bor i Trondheim forresten.

Endret av sirop1365381324
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurer litt på en ting. Hvis dere har angst for sosiale sammenhenger og unngår disse og likevel kommer i en sosial setting vil angsten fortsatt være like sterk?. Jeg erfarer gjerne at når jeg først er sammen med folk som jeg er relativt trygge på så klarer jeg ofte å være sosial selv om jeg har sterk angst før jeg går dit. Feks kan jeg kvie meg voldsomt til å gå til psykiateren. Når jeg endelig sitter der er jeg nesten lettelse og er fullstendig utkjørt. Som om jeg innser at dette ikke er farlig. Etterpå kommer grubleriene som kan vare i dagesvis. 

Anonymkode: 6ab7e...b59

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Min angstsirkel ser også slik ut, min angst har lammet meg ganske hardt de siste to årene.
I vinter var jeg nesten ikke ute av døren på 4 mnd. Får voldsom angst hver gang jeg forlater hjemmet.
Har en psykiatrisk sykepleier som jeg har trent på eksponering med, men føler det har stagnert veldig.
Klarer litt mer enn før, men bare å gå rundt hjørnet er fortsatt kjempetøft, trodde det skulle bli bedre med tiden.
Følte det hjalp veldig da jeg ikke var alene om det og trente sammen med sykepleieren, men når jeg skal "trene" på egenhånd blir det vanskelig, er så ufattelig sliten :(. 
Hver gang jeg går ut så får jeg følelsen av å ikke kunne svelge, svimmelhet, øresus, panikk +++, ikke lett og bare si til seg selv at det ikke er farlig da.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 21.10.2017 den 23.24, sirop1365381324 skrev:

Jeg er selv ganske overasket over at jeg fortsatt reagerer fysiologisk og emosjonelt som jeg gjør på angstutløsende situasjoner til tross for at jeg har såpass god kjennskap til mekanismene bak. Eksponeringstreningen jeg gjør (var en kjapp tur på besøk hos en kompis senest i dag) gjør jeg etter boka slik jeg har lært det, kjenner på angsten, prøver å akseptere den og tenker at det er en fin mulighet for å lære at det går bra osv. Jeg har gått mange runder med meg selv for å forsøke å finne noen bakenforliggende årsaker, uten at jeg har funnet noen enda.

Høres jo ut som du har god styring på dette -- et spørsmål: Har du opplevd at du har klart å gradvis jobbe deg til mindre angst på denne måten, bare for så å falle tilbake til gammelt nivå igjen senere? ...og repetert dette mønsteret?

På 21.10.2017 den 23.24, sirop1365381324 skrev:

Av medikamentell behandling så begynte jeg på Aurorix for ca 3 måneder siden (600mg) uten at det har hjulpet meg nevneverdig, jeg skal nå møte legen i neste uke for å diskutere nedtrapping og evt. overgang til noe annet.

Jeg tar også betablokkere ved behov og har gjort det de siste årene, dette hjelper noe på de fysiske symtomene, men angsten er naturligvis like tilstede uansett.

Ja, det finnes som du sikkert er kjent med mye å velge i her. Har selv prøvd både Cipralex og Wellbutrin med suksess. Kan si at for min egen del har det å bli kvitt angsten med medikamenter gjort det mulig for meg å identifisere og jobbe med andre ting som ikke har vært så bra. Kanskje du er heldig og gjør deg samme erfaring når du finner et medikament som fungerer for deg.

På 21.10.2017 den 23.24, sirop1365381324 skrev:

Jeg bor i Trondheim forresten.

Det gjør forsåvidt jeg også, men har ikke drevet så mye med ren angstbehandling her (har bodd i Oslo de siste årene). Er forsåvidt godt fornøyd med psykologen jeg går til i Trondheim, som har hjulpet meg sirkle inn hva det er jeg egentlig sliter med. Han er privat uten avtale dog, så det koster meg tusen kroner timen. Send meg en privat melding om du ønsker mer info.

Endret av Caprioli
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 22.10.2017 den 0.22, Angstlei skrev:

Min angstsirkel ser også slik ut, min angst har lammet meg ganske hardt de siste to årene.
I vinter var jeg nesten ikke ute av døren på 4 mnd. Får voldsom angst hver gang jeg forlater hjemmet.
Har en psykiatrisk sykepleier som jeg har trent på eksponering med, men føler det har stagnert veldig.
Klarer litt mer enn før, men bare å gå rundt hjørnet er fortsatt kjempetøft, trodde det skulle bli bedre med tiden.
Følte det hjalp veldig da jeg ikke var alene om det og trente sammen med sykepleieren, men når jeg skal "trene" på egenhånd blir det vanskelig, er så ufattelig sliten :(. 
Hver gang jeg går ut så får jeg følelsen av å ikke kunne svelge, svimmelhet, øresus, panikk +++, ikke lett og bare si til seg selv at det ikke er farlig da.

Føler med deg, har aldri hatt så sterk angst som det der, men jeg vet godt hva angst gjør med livskvaliteten.

Som jeg skrev lenger opp her, så synes ikke jeg det er til noe hjelp å vite at det ikke er farlig. Angsten blir ikke mindre j* av den grunn.

Hvis det har stagnert synes jeg du skal vurdere en ny behandler. Det betyr ikke at din eksisterende er dårlig, men ikke sikkert det er rett match for deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sirop1365381324
1 hour ago, Caprioli said:

Høres jo ut som du har god styring på dette -- et spørsmål: Har du opplevd at du har klart å gradvis jobbe deg til mindre angst på denne måten, bare for så å falle tilbake til gammelt nivå igjen senere? ...og repetert dette mønsteret?

 

Det har jeg til en viss grad, for så å plutselig falle tilbake til start igjen.  Noen ganger må jeg jobbe meg fram med eksponering mange ganger før jeg merker nevneverdig bedring, andre ganger kan det bli mye bedre bare med 1 gang eksponering i samme situasjon som jeg forrige gang ble grepet av panikken i. Felles for alle disse gangene er angsten i forkant før jeg skal inn i en situasjon som er angstutløsende, den varier ganske lite og er tilstede hver gang.

Foreks. I dag var jeg på besøk hos min søster og baby, grudd meg i flere dager før dette besøket, det gikk overaskende bra uten tendenser til panikk, kun "vanlig" angst under besøket. Akkurat nå føler jeg at jeg kunne lett dratt tilbake uten store angsten i forkant, i morgen derimot er terskelen mye høyere igjen. 

Tenkte du på noe spesielt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 23.10.2017 den 22.16, sirop1365381324 skrev:

Det har jeg til en viss grad, for så å plutselig falle tilbake til start igjen.  Noen ganger må jeg jobbe meg fram med eksponering mange ganger før jeg merker nevneverdig bedring, andre ganger kan det bli mye bedre bare med 1 gang eksponering i samme situasjon som jeg forrige gang ble grepet av panikken i. Felles for alle disse gangene er angsten i forkant før jeg skal inn i en situasjon som er angstutløsende, den varier ganske lite og er tilstede hver gang.

Foreks. I dag var jeg på besøk hos min søster og baby, grudd meg i flere dager før dette besøket, det gikk overaskende bra uten tendenser til panikk, kun "vanlig" angst under besøket. Akkurat nå føler jeg at jeg kunne lett dratt tilbake uten store angsten i forkant, i morgen derimot er terskelen mye høyere igjen. 

Tenkte du på noe spesielt?

Hva skal jeg si -- jeg tenker at det er tankene dine rundt angst (frykten for å få angst) som er situasjonen du skal eksponere deg for. Jeg tror ikke du er redd for å være på besøk hos søstra di. Selve eksponeringstreningen blir da en ren mental øvelse -- hvor du riktignok må planlegge noe for å trigge tankeprosessen, men at eksponeringen starter der.

Den klassiske eksponer-deg-for-edderkoppen-strategien, gjør deg gradvis mindre redd for edderkopper, men bare så lenge det er edderkopper i seg selv du faktisk er redd for. Det er med andre ord ikke noe annet underliggende som edderkoppskrekken bare utløser.

Hvis det motsatte var tilfelle kunne du trene deg opp til å bli mindre redd edderkopper, for så å falle tilbake, fordi du ikke hadde tatt hånd om den egentlige frykten.

Noe annet -- Du sier angsten startet for en 7-8 år siden, men såvidt jeg skummet meg frem til har du ikke sagt noe om utløsende faktor? Kan du huske om du hadde en panikkangstepisode i forkant? Behøver ikke være tett i forkant -- kan godt være mange måneder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sirop1365381324
45 minutes ago, Caprioli said:

Noe annet -- Du sier angsten startet for en 7-8 år siden, men såvidt jeg skummet meg frem til har du ikke sagt noe om utløsende faktor? Kan du huske om du hadde en panikkangstepisode i forkant? Behøver ikke være tett i forkant -- kan godt være mange måneder.

Jeg husker min første panikkangst-episode, det var i klassen på videregående i 2007 hvor jeg var cocky på første rad og viste stort sett alt, og diskuterte gjerne med læreren om ting og tang jeg var uenig i. En gang hadde vi en lærerstudent som tydeligvis så seg litt lei på det der og som gjorde en personlig bemerkning på meg som person, da fikk jeg sikkelig kroppslig symtomer på panikk med hjertebank, prikking i kroppen og tunnellsyn, ja alle symtomer på panikkangst utenom hyperventligering. Jeg har egentlig aldri hyperventliert, kun hatt tilløp til hyperventilering. Jeg viste ikke hva dette var og det gikk over på et par minutter. Tenkte ikke mer på det før rundt 2010/2011 hvor jeg begynte å gradivs bli mer skjelven for møter og situasjoner jeg ikke kunne trekke meg ut av umiddelbart. Etter det har det gått i bølger med både hyppighet og intensistet, men aldri vært helt symtomfri.

Jeg husker foreks. første gang jeg merket på forhånd at jeg hadde angst før jeg skulle besøke besteforeldrene mine, jeg sto ute i gårsplassen vår på vei inn i bilen hvor jeg plutselig merket sikkelig motstand for å dra på besøk, dette var i en periode hvor angsten for ting var på topp med både muntlig eksamen forran meg og et forhold som skrantet. Etter dette har jeg alltid følt stor angst før og under besøk der, med unntak av en en periode rundt 2013/2014, hvorfor det gikk så greit i denne perioden vet jeg ikke, men det kan ha sammenheng med at andre ting var veldig stabilt i den perioden.

Endret av sirop1365381324
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Kanuttius

Har du fått mange negative tilbakemeldinger på noen områder i livet før det første anfallet kom? Kan det være noe du har fortrengt? Har du forsøkt å bevilge deg ro mellom eksponeringen? Du har sikkert hørt om det glasset som er fullt og renner over. Føler du det er lettere å takle situasjonene hvis glasset er tømt for vann på forhånd? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...