Blir det for dumt å ta det opp med legen?

[Gjest Mina1]

Legetimen min nærmer seg, og jeg synes dette er direkte pinlig for meg. Vurderer å avbestille legetimen. Jeg gruer meg. Det er helt forferdelig ubehagelig for meg å sitte der å fortelle om alle disse angst-tankene mine til lege.... Jeg føler rett og slett at det er for pinlig og måtte utlegge meg slik. Jeg er redd at han innestenger meg på lukket psykriatrisk avdeling med en gang.... Eller ser på meg som en ond skapning som har den type angst som jeg har....

Hva sier dere? Er det så lurt å fortelle om denne merkelige angsten jeg har til legen? 

Han kan jo tro at jeg ikke er riktig klok når jeg forteller om at jeg har veldig angst for å miste kontrollen over meg selv slik at jeg må tenke hele tiden på mine egne bevegelser osv, og at jeg har kronisk angst for at noe skal skje med de jeg er glad i, og at jeg får bilder / filmeri hodet en gang i blant fra det jeg engster meg for. Og så får jeg problemer der og da og skille mellom virkelighet og bildene... akkurat som drømmene om natten...Men kommer fort frem til at ingenting galt har skjedd, og at det er kun tankene, men det er plagsom med så levende bilder i tankene som jeg får iblant. Itillegg så er det dette med forholdsbruddet som jeg dveler fortsatt ved. Hadde mareritt om det i natt. 

Hva vil legen tenke om meg etter å høre noe sånnt? Er dette sjokkerende urovekkende å høre for han? ..... Jeg er livredd for at han vil bli helt sjokkert.... 

Endret 14. november 2017 av Mina1

[Lillemus]

6 minutter siden, Mina1 skrev:

Hva vil legen tenke om meg etter å høre noe sånnt? Er dette sjokkerende urovekkende å høre for han? ..... Jeg er livredd for at han vil bli helt sjokkert.... 

Skjerp deg! Du MÅ til legen og du MÅ fortelle dette om du skal få hjelp og komme deg videre. Det du forteller har dessverre legen hørt mange ganger før, du er ikke noe enestående tilfelle og h*n kommer til å lytte til det du sier og komme med forslag til hvem som kan hjelpe deg gjennom dette.

Du våger ikke å avbestille timen! Om du synes det er vanskelig å si det til legen så kan du sende et brev i forkant, eller skrive et kort resyme og gi legen når du kommer til timen. Ingen av delene er uvanlig og jeg tipper de fleste fastleger opplever det fra tid til annen.

[Gjest Mina1]

20 minutter siden, Lillemus skrev:

Skjerp deg! Du MÅ til legen og du MÅ fortelle dette om du skal få hjelp og komme deg videre. Det du forteller har dessverre legen hørt mange ganger før, du er ikke noe enestående tilfelle og h*n kommer til å lytte til det du sier og komme med forslag til hvem som kan hjelpe deg gjennom dette.

Du våger ikke å avbestille timen! Om du synes det er vanskelig å si det til legen så kan du sende et brev i forkant, eller skrive et kort resyme og gi legen når du kommer til timen. Ingen av delene er uvanlig og jeg tipper de fleste fastleger opplever det fra tid til annen.

Jeg håper ikke at jeg må nødt å fortelle om alt. Altså at jeg bare kan fortelle kort og enkelt hva det dreier seg om. 

Altså jeg tenker på at jeg kan fortelle dette: 

Jeg har egentlig atlfor lenge: i 21 år vært plaget av sterk kronisk angst i høyere eller lavere grad. Men den er der hele tiden. Angsten dreier seg om redsel for katastrofale ting som kan skje. Jeg får en gang i blant bilder/ filmer i hodet av det jeg tenker, og det skremmer meg veldig, fordi jeg får problemer å skille disse bildene/ filmene fra virkeligheten, men innerst inne vet jeg at det er bare tankene. Jeg må da kontrollsjekke at alt er bra rundt meg, og får ganske mye angst i etterkant hver gang dette skjer. Disse bildene kommer ikke så ofte, men de kommer som oftest når angsten er på sin maksimale styrke. Jeg frykter hele tiden nye slike bilder og film, og forsøker hele tiden å finne metoder for å ikke få de. Men så kommer de allikevel. Jeg merker at plagene blir forverret dersom det skjer andre belastninger i livet mitt, som foreks jeg var gjennom et brudd som var ganske vanskelig og det forsterket plagene. Jeg går hele tiden rundt og tenker over mine bevegelser, hvordan jeg går, hvor jeg har beina, hender osv... fordi jeg er redd for å miste kontroll over kroppen min og gjøre noe jeg aldri ville gjort... Andre utenforstående i familien sier at de ser meg fungere helt normalt, er munter og glad, og at de har aldri oppdaget at jeg har den typen plage. Jeg på min side: føler plagene så intense som om jeg sitter i en "rullestol og ikke kan gå", men jeg presser meg selv til å fungere normalt , og føler at jeg kjemper ganske hardt med tanke på hvor stor belastning disse angstplagene mine er for meg. Derfor så er det lett å oppfatte plagene mine som en ikke-plage. Men det er en stor kronisk plage inni meg, som er ganske vanskelig å fungere med, men jeg fungerer. Også spør jeg om han vet hva som gjør disse bildene, og om det er noe å gjøre med dette for at jeg skal slippe å ha det slik... 

Jeg får si det på en eller annen slik måte.... Ja, godt å høre at dere ikke er sjokket og at dere mener det fins verre pasienter  . 

Endret 14. november 2017 av Mina1

[Fionys]

Hva med å begynne med å fortelle at du plages med angst og at det preger hverdagen din, at du har hatt det i flere år og at du begynner å bli sliten, så tar du det der i fra?

Endret 14. november 2017 av Fionys

[Gjest Mina1]

15 minutter siden, Fionys skrev:

Hva med å begynne med å fortelle at du plages med angst og at det preger hverdagen din, at du har hatt det i flere år og at du begynner å bli sliten, så tar du det der i fra?

Ja, men det som er kjipt er at jeg føler at jeg burde bare slutte å bekymre meg for alt mulig, men så lett er det tydeligvis ikke... Burde jo klart det på egenhånd, men det er tydeligvis ikke lett å få angst bort. 

[AnonymBruker]

Tror legen din har hørt verre ting..

Spørr om å få begynne på antideprressiva kanskje?

Anonymkode: bd09c...f36

[Gjest Mina1]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror legen din har hørt verre ting..

Spørr om å få begynne på antideprressiva kanskje?

Anonymkode: bd09c...f36

Ja, jeg er jo redd at han ser på meg som en sprø galning.... 

Men jeg tenker på å si at jeg sliter med kronisk angst hele tiden, og har gjort det i 21 år, men nå er jeg trøtt av å ha det sånn. For det er slitsomt. Og spør om det fins noen medisiner som kan hjelpe mot angsten... Så kan jeg jo prøve det å se, men samtidig er det skummelt om jeg tåler disse medisinene. Men det hadde gjort seg om det var noen medisiner som funket mot akkurat dette.... Jeg er skeptisk til meidisner og bivirkningene. Men er det noen som har tatt medisin mot angst og merket at det hjalp deg? 

Antidepressiva er også noe.. for hadde jeg bare fått noe som hjalp meg å takle bruddet som jeg var igjennom bedre. Jeg er jo ennå ikke over det. Så der sier du noe og... Ønsker å gjøre det jeg kan for å få de problemene ut av verden, selv om jeg er skeptisk til piller så tar jeg det om det er det som skal til!. 

Hvordan tok dere opp deres problemer med legen? Det er virkelig ikke lett Men jeg får bare gjøre det enkelt og si at jeg sliter med kronisk angst. 

Endret 14. november 2017 av Mina1

[AnonymBruker]

En ting er ihvertfall sikkert: du blir ikke innlagt. 

Du har klare symptomer på GAD. 

Legen din vil IKKE tro du er gal! Vær åpen og ærlig. Leger er vant til sllkt. Psykisk helse er halvparten av en fastleges jobb. 

Anonymkode: cbfc4...e5d

[Gjest Gargamel]

Det skal nok mye mer til for å virkelig sjokkere en lege.

Ikke vær redd for å si det som det er. 

[Gjest Mina1]

10 minutter siden, Gargamel skrev:

Det skal nok mye mer til for å virkelig sjokkere en lege.

Ikke vær redd for å si det som det er. 

Jeg bør nok si alvorsgraden om hvordan det er. For jeg løper ikke til lege pga litt angst. Dette er ganske hemmende og egentlig invalidiserende angst tiltross for at jeg kryper meg opp av rullestolen og presser meg selv til å fungere tross at jeg føler at jeg er skuespiller i en grøsserfilm for å si det sånn... Jeg går jo rundt og er redd... men jeg er stolt over at jeg er så tøff at jeg klarer å fungere tilsynelatende bra.  Jeg går jo rundt og er vettskremt hele tiden så og si... hele tiden. Og det kan ikke være sunt å gå rundt slik i 20 år til for å si det sånn.  Før eller siden vil jeg komme til å møte veggen om jeg fortsetter slik. For jeg blir jo eldre og tåler nok mindre med alderen. 

Jeg skal si det som det er. 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En ting er ihvertfall sikkert: du blir ikke innlagt. 

Du har klare symptomer på GAD. 

Legen din vil IKKE tro du er gal! Vær åpen og ærlig. Leger er vant til sllkt. Psykisk helse er halvparten av en fastleges jobb. 

Anonymkode: cbfc4...e5d

Ja legen er nok vant til slik. Jeg får bare fortelle litt om symptomene og spørre om det fins noe medisiner eller noe som kan hjelpe meg til å slippe å ha den angsten osv. Det er nok vanligere enn man tror.. 

Takker dere for råd og støtte. Det er ikke lett for meg å ta det opp. Men jeg ønsker meg et liv uten den forferdelige ekstreme angsten. Og da får jeg ta det opp for å se om det fins noe hjelp for å slippe den. Den kan jo komme av både hormoner osv i hjernen. Jeg vet ikke. Men jeg har forsøkt å gjort ekstremt mye for å få angsten bort, men det skal ikke være lett å bli kvitt dette. 

Endret 14. november 2017 av Mina1

[AnonymBruker]

Ingenting er for dumt å ta opp med legen. Ærlighet og oppriktighet er en forutsetning for å kunne få riktig hjelp.

Dine symptomer/tanker er dessuten ganske vanlig for de som har angst.

Anonymkode: 0901d...e06

[Gjest Mina1]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingenting er for dumt å ta opp med legen. Ærlighet og oppriktighet er en forutsetning for å kunne få riktig hjelp.

Dine symptomer/tanker er dessuten ganske vanlig for de som har angst.

Anonymkode: 0901d...e06

Godt å tenke på at de er ganske vanlige for oss som har angst. Da er det lettere å ta det opp. Men må nesten si litt om at jeg faktisk går i våken tilstand og får marerittbilder / filmer i hodet pga angsten og tankekjøret .. dette får jeg på mitt verste, og da blir jeg livredd etterpå og må kontrollsjekke at alt er bra for sikkerhetsskyld. 

Deprimert .. vet jeg ikke om jeg er. Jeg føler meg egentlig glad selv om jeg har vært gjennom noen ting som er ekstremt tungt for meg enda, men har angst for å bli deprimert pga angsten  . Ikke lette greier. Jeg får forklare dette til legen på en enkel og grei måte. 

Hadde det bare vært en "pille" som tok bort den ekstreme angsten, og alle problemene så hadde jeg gledelig tatt den!. 

Endret 14. november 2017 av Mina1

[Trine]

4 timer siden, Mina1 skrev:

Det er helt forferdelig ubehagelig for meg å sitte der å fortelle om alle disse angst-tankene mine til lege.... Jeg føler rett og slett at det er for pinlig og måtte utlegge meg slik.

Jeg har de siste årene snakket med veldig mange forskjellige behandlere. Jeg har enda ikke klart å overraske noen med hva jeg har sagt. I begynnelsen syns jeg også det var pinlig, men nå kan jeg snakke om det som om det var det mest naturlige i hele verden. 

4 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg er redd at han innestenger meg på lukket psykriatrisk avdeling med en gang....

Jeg har til og med snakket om måter å ta livet av seg selv, men eneste gangen innleggelse har vært et tema var rett etter at den ene hunden min døde. Men jeg lovet å holde meg i live, og sa at det var større sjanse for at jeg fant på noe dumt dersom jeg måtte sende den andre hunden på ferie for å selv være innlagt. Så tro meg, det skal mer til enn angst for å bli lagt inn I de aller fleste tilfeller er innleggelse frivillig.

4 timer siden, Mina1 skrev:

Hva sier dere? Er det så lurt å fortelle om denne merkelige angsten jeg har til legen?

Dette har du spurt om mange ganger. Du vet godt hva vi andre mener om saken.

4 timer siden, Mina1 skrev:

Han kan jo tro at jeg ikke er riktig klok

Men du er jo ikke riktig klok, det er derfor du trenger hjelp. Eller, klok blir feil ord. Man kan være veldig klok og alikevel ha angst. Men noe i hjernen din fungerer ikke optimalt og når en kroppsdel ikke fungerer optimalt, eller ihvertfall godt nok, oppsøker man lege.

4 timer siden, Mina1 skrev:

Hva vil legen tenke om meg etter å høre noe sånnt? Er dette sjokkerende urovekkende å høre for han? ..... Jeg er livredd for at han vil bli helt sjokkert....

Tro meg, han blir ikke sjokkert. Han har garantert vært borti værre ting enn dette.

2 timer siden, Mina1 skrev:

Antidepressiva er også noe.. for hadde jeg bare fått noe som hjalp meg å takle bruddet som jeg var igjennom bedre.

Antidepressiva brukes i behandling av angst også, ikke bare depresjoner.

2 timer siden, Mina1 skrev:

Hvordan tok dere opp deres problemer med legen? Det er virkelig ikke lett Men jeg får bare gjøre det enkelt og si at jeg sliter med kronisk angst. 

I mitt tilfelle var det en lege på sykehuset som sa at jeg måtte til psykolog. Men jeg klarte ikke få tak i en psykolog på egenhånd. Så jeg gikk til fastlegen og spurte om hun kunne hjelpe meg. Og det gjorde hun Fikk også antidepressiva av henne, men de funket ikke på meg. Er generelt lite medisner som har noen effekt på meg. Jeg visste egentlig ikke selv hva som var problemet, annet enn at jeg var stressa hele tiden og hadde psykosomatiske smerter (fant de ut på sykehuset). Nå, noen år senere, vet jeg hva problemene mine er og jeg får hjelp til å mestre dem så godt som mulig.

[Fionys]

4 timer siden, Mina1 skrev:

 Hvordan tok dere opp deres problemer med legen? Det er virkelig ikke lett Men jeg får bare gjøre det enkelt og si at jeg sliter med kronisk angst. 

Jeg fortalte kort om mine problemer, så hadde fastlegen en del spørsmål til meg. Fastlegen sendte henvisning til DPS.

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, Fionys skrev:

Jeg fortalte kort om mine problemer, så hadde fastlegen en del spørsmål til meg. Fastlegen sendte henvisning til DPS.

Jeg tar opp dette for jeg sliter med det og spør om han vet om noe som kan hjelpe meg til å bli bedre slik at jeg slipper å ha det sånn. 

[Gjest Mina1]

2 timer siden, Trine skrev:

Jeg har de siste årene snakket med veldig mange forskjellige behandlere. Jeg har enda ikke klart å overraske noen med hva jeg har sagt. I begynnelsen syns jeg også det var pinlig, men nå kan jeg snakke om det som om det var det mest naturlige i hele verden. 

Jeg har til og med snakket om måter å ta livet av seg selv, men eneste gangen innleggelse har vært et tema var rett etter at den ene hunden min døde. Men jeg lovet å holde meg i live, og sa at det var større sjanse for at jeg fant på noe dumt dersom jeg måtte sende den andre hunden på ferie for å selv være innlagt. Så tro meg, det skal mer til enn angst for å bli lagt inn I de aller fleste tilfeller er innleggelse frivillig.

Dette har du spurt om mange ganger. Du vet godt hva vi andre mener om saken.

Men du er jo ikke riktig klok, det er derfor du trenger hjelp. Eller, klok blir feil ord. Man kan være veldig klok og alikevel ha angst. Men noe i hjernen din fungerer ikke optimalt og når en kroppsdel ikke fungerer optimalt, eller ihvertfall godt nok, oppsøker man lege.

Tro meg, han blir ikke sjokkert. Han har garantert vært borti værre ting enn dette.

Antidepressiva brukes i behandling av angst også, ikke bare depresjoner.

I mitt tilfelle var det en lege på sykehuset som sa at jeg måtte til psykolog. Men jeg klarte ikke få tak i en psykolog på egenhånd. Så jeg gikk til fastlegen og spurte om hun kunne hjelpe meg. Og det gjorde hun Fikk også antidepressiva av henne, men de funket ikke på meg. Er generelt lite medisner som har noen effekt på meg. Jeg visste egentlig ikke selv hva som var problemet, annet enn at jeg var stressa hele tiden og hadde psykosomatiske smerter (fant de ut på sykehuset). Nå, noen år senere, vet jeg hva problemene mine er og jeg får hjelp til å mestre dem så godt som mulig.

Å slite med angst er jo ikke frivillig så du har rett i at det beste er å ta timen. Det er noe i hjernen min som ikke helt klarer å knekke angsten selv. Og jeg surrer fortsatt over bruddet med eksen , altså om alt var min skyld osv. Noe jeg bør ta med legen. 

[tilstede]

7 timer siden, Mina1 skrev:

Legetimen min nærmer seg, og jeg synes dette er direkte pinlig for meg. Vurderer å avbestille legetimen. Jeg gruer meg. Det er helt forferdelig ubehagelig for meg å sitte der å fortelle om alle disse angst-tankene mine til lege.... Jeg føler rett og slett at det er for pinlig og måtte utlegge meg slik. Jeg er redd at han innestenger meg på lukket psykriatrisk avdeling med en gang.... Eller ser på meg som en ond skapning som har den type angst som jeg har....

Hva sier dere? Er det så lurt å fortelle om denne merkelige angsten jeg har til legen? 

Han kan jo tro at jeg ikke er riktig klok når jeg forteller om at jeg har veldig angst for å miste kontrollen over meg selv slik at jeg må tenke hele tiden på mine egne bevegelser osv, og at jeg har kronisk angst for at noe skal skje med de jeg er glad i, og at jeg får bilder / filmeri hodet en gang i blant fra det jeg engster meg for. Og så får jeg problemer der og da og skille mellom virkelighet og bildene... akkurat som drømmene om natten...Men kommer fort frem til at ingenting galt har skjedd, og at det er kun tankene, men det er plagsom med så levende bilder i tankene som jeg får iblant. Itillegg så er det dette med forholdsbruddet som jeg dveler fortsatt ved. Hadde mareritt om det i natt. 

Hva vil legen tenke om meg etter å høre noe sånnt? Er dette sjokkerende urovekkende å høre for han? ..... Jeg er livredd for at han vil bli helt sjokkert.... 

Det du sliter med er helt vanlige angstting, og skiller seg ikke noe spesielt ut fra andre angster. Legen kommer ikke til å tenke noe annet om deg enn andre som kommer til han med angstplagene sine. Du har en del generalisert angst og så nærmer du deg ocd- spekteret, helt vanlige angsttilstander, som det finnes hjelp for. Men en må være så tøff at en bretter opp armene og tar tak i det om en skal få det bedre i livet sitt, og ikke bare gå å stampe i det samme mønsteret hele tiden for seg selv. Med begge disse angsttilstandene trenger en oftest hjelp utenifra for å komme seg videre. Det trenger du også. 

[Gjest Mina1]

34 minutter siden, tilstede skrev:

Det du sliter med er helt vanlige angstting, og skiller seg ikke noe spesielt ut fra andre angster. Legen kommer ikke til å tenke noe annet om deg enn andre som kommer til han med angstplagene sine. Du har en del generalisert angst og så nærmer du deg ocd- spekteret, helt vanlige angsttilstander, som det finnes hjelp for. Men en må være så tøff at en bretter opp armene og tar tak i det om en skal få det bedre i livet sitt, og ikke bare gå å stampe i det samme mønsteret hele tiden for seg selv. Med begge disse angsttilstandene trenger en oftest hjelp utenifra for å komme seg videre. Det trenger du også. 

Betryggende å høre. Takk for innspill. Ja jeg tror min angst er en ganske vanlig angsttype. Jeg forstår ikke helt hva angsten min handler om selv iblant men det jeg har kommet frem til er at den handler i hovedsak om redsel for å miste de jeg er glad i, og redsel for å miste kontroll over kroppen min og meg selv. 

Angsten er kronisk. Altså den er tilstede hele tiden. Når jeg er på mitt verste så er det som om tankene blir drømmer. Jeg har mareritt i våken tilstand og får panikk av det som jeg skjuler slik ikke alle som ser meg synes jeg er gal. Jeg kan For eks sitte ved siden av en kollega å prate på en buss. Plutselig så ser jeg en av de jeg elsker høyest bli påkjørt av bussen og blodet spruter..  Jeg får sjokk. Hjertebank. Blir livredd. Og våkner til meg selv og forstår at det ikke har skjedd men at det var meg som fallt inn i et mareritt i tankene / hodet. Og så blir jeg selvsagt urolig. Ringer den personen jeg så for meg i marerittet. Vedkommende er på ferie med faren i England. F.eks.Jeg sier bare : går det bra med deg ? Hvor er Du? Osv. Er alt topp? Personen sier : ja alt er topp med meg. Hvorfor skal det ikke være det mamma? Jaja vet du bryr deg om meg. Men jeg har det bra mamma. Okey flott sier jeg.  Kollegaen min prater som om alt er okey. Jeg skjuler den traumatiske marerittsaken med å prate og late som ingenting. Men inni meg så føler jeg meg helt ødelagt. For hjem og tenker over alt dette og tenker på det i ca 2 dager. Får ingen ny film. Blir roligere . Men så blir jeg redd nye filmer og er redd det kommer flere.... Og så kommer det en til og jeg blir igjen  lamslått av panikk . Det er en ganske kronisk invalidiserende angst men presser meg til å fungere. Men dersom jeg opplever ytterligere påkjenninger itilerg som For eks det med min eks så får jeg enda mer av disse marerittfilmene i hodet som beskrevet. Altså angsten blir verre. Derfor var det veldig tungt for meg da han kuttet kontakten på den måten han gjorde. Jeg slet enda mer med angsten. 

Endret 14. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

3 timer siden, tilstede skrev:

Det du sliter med er helt vanlige angstting, og skiller seg ikke noe spesielt ut fra andre angster. Legen kommer ikke til å tenke noe annet om deg enn andre som kommer til han med angstplagene sine. Du har en del generalisert angst og så nærmer du deg ocd- spekteret, helt vanlige angsttilstander, som det finnes hjelp for. Men en må være så tøff at en bretter opp armene og tar tak i det om en skal få det bedre i livet sitt, og ikke bare gå å stampe i det samme mønsteret hele tiden for seg selv. Med begge disse angsttilstandene trenger en oftest hjelp utenifra for å komme seg videre. Det trenger du også. 

https://www.hjelptilhjelp.no/Angst/metakognitiv-terapi-en-kur-for-kronisk-bekymring

Leser om det her. Det ser ut som at det er en slags generalisert angsttype. Leser her og kjenner meg helt igjen. Det føles utrolig ubehagelig, men det er nok en slik type kronisk bekymringstype angst, hvor jeg lever med angst hele tiden inni meg.. 24 timer i døgnet. 

[Gjest Xtra]

Legen vil antakelig tilby deg medisiner, men jeg tror du bør insistere på å få henvisning til psykolog for å få noen å snakke med. Og antakelig langt mer enn et par timer.