Blir det for dumt å ta det opp med legen?

[Gjest Mina1]

2 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg tror du heldigvis er på vei videre nå, men det som slår meg mest er at du ser ut til å (i alle fall før) tenke at alt er din feil. At det er deg det er noe galt med, ikke han som faktisk har oppført seg dårlig. For det har han jo, uansett hvordan du er og ikke er. Det kan jo rett og slett være at du er en helt grei og fin person, og han er en egoistisk, ufølsom idiot. Har ikke den tanken streifet deg? 

Jo, den tanken har streifet meg. Jeg synes at han er egoistisk som avslutter på den måten han gjør etter så lang kontakt. Jeg synes at han kunne brydd seg litt mer for hvorfor i det hele tatt har han sex med meg rett før og så blir han sånn like etter sexen,... og på mail på toppen... 

Men jeg tror at det er hans feil at det ble slutt, men det er min feil i måten jeg takler bruddet på. Jeg burde ikke bry meg om han ville gå på den måten. Men hadde jeg aldri vært glad i han så hadde det vært slik at jeg hadde klart fint å ikke bry meg. Men jeg brydde meg. Men jeg var gjerne ikke glad i han.. for han viser seg ikke å være det menneske jeg ønsket å tro han var. Han viser seg jo å være den jeg fryktet at han var. Jeg fryktet at han var kald, psykopatisk, og at han var en løgner som bedro meg hele tiden..samt serverte løgner og manipulerte meg. Og det inntrykket sitter jeg igjen med, selv om jeg skulle ønske at han viste seg fra en annen side og ville bry seg litt om meg i situasjonen. 

47 minutter siden, cilie skrev:

Jeg forstår litt hvordan du tenker. Jeg tror imidlertid du bare må slå deg til ro med at det dessverre var slik hendelsesforløpet var og at du må lære å leve med det. 

Ja, det er ikke sikkert at det er direkte kjærlighetssorg som er verst som du sier. Jeg tror faktisk det verste var måten det ble slutt på. Tilltider er vanskelig å forstå at han ikke forstår meg. Av og til har jeg trodd at han er en psykopat som gjør dette med vilje for å ødelegge for at jeg skal komme meg videre... 

Endret 19. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

47 minutter siden, elina777 skrev:

Finnes ikke dumt

I dag og i går har jeg følt meg helt frisk fra angsten.... En utrolig herlig følelse. Ingen bilder i hodet... helt frisk og helt bra. Helt utrolig. Jeg føler meg frisk fra angsten!. Helt utrolig med slike dager. Men jeg har ofte noen tunge dager.. for så at det kommer noen slike lette dager uten noe særlig angst etterpå. Men helt utrolig at det går å kunne føle seg helt frisk... Skulle tro det var noe jeg hadde spist eller drukket liksom.. Helt utrolig. 

Endret 19. november 2017 av Mina1

[Gjest Kanuttius]

16 timer siden, Gargamel skrev:

Ja, men tross alt hører ikke dette hjemme på akutten? Det må vel være greit å starte med fastlegen og ta det derfra? 

Det var fastlegen jeg tenkte på. Akutten var ikke i mine tanker.

[Fionys]

Kanskje det kan være lurt å legge dating og slikt på hylla for en god stund å konsentrere deg om deg selv. Du må ha det bra med deg selv før du skal prøve å ha det bra sammen med en annen.

[yellow ledbetter]

15 timer siden, Fionys skrev:

Kanskje det kan være lurt å legge dating og slikt på hylla for en god stund å konsentrere deg om deg selv. Du må ha det bra med deg selv før du skal prøve å ha det bra sammen med en annen.

Det samme har jeg tenkt. Å måle sin egen verdi gjennom andres vurdering er ikke bra for selvfølelsen. 

[Gjest Mina1]

Jeg har lagt datingen ifra meg. Jeg har det best uten dating inntil videre. 

[Gjest Mina1]

4 dager uten den angsten. Fantastisk. Befriende følelse. Og en stor forskjell. 

Endret 21. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

21 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Det samme har jeg tenkt. Å måle sin egen verdi gjennom andres vurdering er ikke bra for selvfølelsen. 

Man skal måle sin egen verdi med å si til seg selv : jeg er verdt like mye som alle andre.  Ingen er mer verdt , verken å elske, være glad i , eller som menneske. 

Endret 21. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

Tror det er viktig å tenke positivt for å redusere angst. Det er noe i det. 4 bra dager, men jeg er redd for å få angsten tilbake. Godt humør, være aktiv, men samtidig slappe av iblant, positiv tenking kan være en nøkkel. Tenke at man er verdt noe. Selvfølelse og angsten henger veldig i hop tror jeg. Har man dårlig selvfølelse får man mer angst. Økt selvfølelse reduserer angst  

[Gjest Xtra]

7 timer siden, Mina1 skrev:

Tror det er viktig å tenke positivt for å redusere angst. Det er noe i det. 4 bra dager, men jeg er redd for å få angsten tilbake. Godt humør, være aktiv, men samtidig slappe av iblant, positiv tenking kan være en nøkkel. Tenke at man er verdt noe. Selvfølelse og angsten henger veldig i hop tror jeg. Har man dårlig selvfølelse får man mer angst. Økt selvfølelse reduserer angst  

Veldig fint at du har hatt det bra noen dager, men forsøk å tenke litt mer langsiktig og søk hjelp. De siste månedene her inne har gjort det veldig tydelig at du trenger noen å snakke med om grunnleggende ting.

[Gjest Mina1]

1 time siden, Xtra skrev:

Veldig fint at du har hatt det bra noen dager, men forsøk å tenke litt mer langsiktig og søk hjelp. De siste månedene her inne har gjort det veldig tydelig at du trenger noen å snakke med om grunnleggende ting.

Jeg vet at jeg har slitt/ sliter ekstra med enkelte ting som kanskje ser veldig lett ut for andre å takle. Det at jeg kan bli sittende fast å dvele på den måten som jeg har gjort. Det at hjernen kan surre konstant om de samme tingene hele dagene lang. Det at jeg kan gå rundt å lure på om jeg har grunn til å hate meg selv både for det, og fortid osv. Det har vært ganske tungt. Men etter at folk skrev her inne om det til meg fredagen så forsto jeg faktisk at jeg gjør mitt beste i livet. Okey: jeg gjør feil iblant. Men det gjør andre også. Jeg skal ikke dvele på noe skyldspørsmål. Jeg gjør feil. Andre gjør feil. Men jeg synes fortsatt at bruddet var leit. Men det var ikke meg som ville det slik. Jeg håpet at vi kunne prate ut uansett hvilke vei det gikk. Og mer kan jeg ikke gjøre med den saken. 

Jeg vet at jeg kan gjøre noe med hvordan jeg reagerer på ting som oppleves vanskelig. Det er det jeg må bli flinkere til. Og det er jo reaksjoner dere har sett, og de har ikke vært noe greie i det hele tatt. 

Jeg tenker at ellers så er det den angsten: Har vært bedre anngående angsten, men det skal ikke mye til før jeg kjenner at den kommer litt tilbake. Dersom det er noe jeg gruer meg til... som i dag, så kommer det en ukjent person på døren for å kjøre noe skrot jeg ikke ville ha bort for meg... Og jeg gruer meg bare til å åpne døren, og tenke på : hva tenker vedkommende om meg ? osv.... hallo , hvilke tanke? Jeg kom frem til at jeg har nok litt sosial angst også. Men jeg skal forsøke å ikke gå rundt å bekymre meg så veldig og være så redd alt mulig. Jeg forsøker å se om jeg klarer å tenke mer positivt. For alt positivt hjelper. Er jeg positiv, så blir det mindre angst. 

Jeg leste på nettet om at man kunne oppsøke psykologer per mail, og stille de spørsmål og prate med de på nettet. Det koster penger. Er det noen som har forsøkt noe slikt? Kunne gjerne tenkt å hørt hva en psykolog sier om dette. 

Endret 22. november 2017 av Mina1

[Gjest Xtra]

4 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg vet at jeg har slitt/ sliter ekstra med enkelte ting som kanskje ser veldig lett ut for andre å takle. Det at jeg kan bli sittende fast å dvele på den måten som jeg har gjort. Det at hjernen kan surre konstant om de samme tingene hele dagene lang. Det at jeg kan gå rundt å lure på om jeg har grunn til å hate meg selv både for det, og fortid osv. Det har vært ganske tungt. Men etter at folk skrev her inne om det til meg fredagen så forsto jeg faktisk at jeg gjør mitt beste i livet. Okey: jeg gjør feil iblant. Men det gjør andre også. Jeg skal ikke dvele på noe skyldspørsmål. Jeg gjør feil. Andre gjør feil. Men jeg synes fortsatt at bruddet var leit. Men det var ikke meg som ville det slik. Jeg håpet at vi kunne prate ut uansett hvilke vei det gikk. Og mer kan jeg ikke gjøre med den saken. 

Du er veldig opphengt i hvem som har feil og hvem som har skyld, og hva du selv og andre klarer eller burde klare.  Det er ikke det det dreier seg om.

 

Håpe du får og tar i mot hjelp. Mer har ikke jeg tenkt å kommentere her. Lykke til.

[Gjest Mina1]

3 minutter siden, Xtra skrev:

Du er veldig opphengt i hvem som har feil og hvem som har skyld, og hva du selv og andre klarer eller burde klare.  Det er ikke det det dreier seg om.

 

Håpe du får og tar i mot hjelp. Mer har ikke jeg tenkt å kommentere her. Lykke til.

Jeg har vært veldig opphengt i det. Desverre. 

Men jeg aksepterer ikke å ha tankekjøret og angsten lenger. Så holder på å jobbe hardt med meg selv, for å komme meg ut av det. Jeg må ta tak selv og. Jeg får se hva det blir til anngående lege. Jeg ønsker jo helst å klare dette på egen hånd tiltross for at dere her inne mener at jeg har minimal sjanse til det.  Og jeg har hatt noen bedre dager. Jeg håper på å bruke de metoder jeg kan finne for å slippe angsten. Angsten er den verste. 

Endret 22. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

https://www.kognitiv.no/psykiske-lidelser/ulike-typer/angst/sosial-angstlidelse/ 

Jeg kom frem til at jeg har vel flere typer angst. Jeg kjente veldig på angst bare fordi noen skulle komme å kjøre noe bort for meg her i dag... Men faktisk så er jeg veldig flink å forsøke å klare det som jeg tror jeg ikke klarer anngående sosialangst. Jeg pusher meg der. Og det er jeg stolt av. Tiltross for at jeg er veldig nervøs for og i enkelte sosiale situasjoner. 

Endret 22. november 2017 av Mina1

[Gjest Gargamel]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

https://www.kognitiv.no/psykiske-lidelser/ulike-typer/angst/sosial-angstlidelse/ 

Jeg kom frem til at jeg har vel flere typer angst. Jeg kjente veldig på angst bare fordi noen skulle komme å kjøre noe bort for meg her i dag... Men faktisk så er jeg veldig flink å forsøke å klare det som jeg tror jeg ikke klarer anngående sosialangst. Jeg pusher meg der. Og det er jeg stolt av.

Ja, du kan være stolt av at du mestrer jobb og barn etc.

For din del mener jeg det handler mest om å få bedre livskvalitet. Du *kan* velge å slite videre alene , men jeg tror det vil være veldig godt for deg å få støtte av en profesjonell. 

[AnonymBruker]

Hei Mina1! Har sett deg skrive i litt ulike tråder her inne, og jeg er enig med de som sier at du er flink som mestrer så mye til tross for angsten, men du er uansett tjent med støtte og hjelp. Du skal ikke behøve å mestre dette på egenhånd, og du vil garantert få det lettere om du har noen som kan veilede deg. Er det ikke bedre å komme seg enda mer ovenpå, i stedet for å liksom måtte slite med å holde hodet over vannet - selv om du klarer det.

Ellers vil også jeg kommentere dette med at du blir så opphengt i å finne ut hva som gikk galt ved forrige brudd. Kan det ikke hende at dere bare viste dere å være en dårlig match? Det er ikke gitt at man trenger å finne ut hva man burde gjort annerledes, for de tingene som ikke fungerte med den forrige, kan nettopp være det som gjør at neste forhold blir så bra. Alle er forskjellige, og setter pris på ulike egenskaper og personlighetstrekk. Og uansett, om det så skulle være noe man "ideelt sett" burde forandre på... forhåpentligvis treffer man en mann som er overbærende nok til å akseptere deg for den du er, på godt og vondt, og som gir beskjed underveis i forholdet om det er noe dere må jobbe med sammen. Det du bør fokusere på er å kommunisere godt med din neste partner - kan hende han trenger noe helt annet fra deg enn den forrige. Ikke se mer tilbake på hva du kunne gjort annerledes, du kommer ingen vei med det. Fokuser på fremtiden, så finner du fort ut hva den krever av deg.

Anonymkode: 29847...f55

[Gjest Mina1]

1 time siden, Gargamel skrev:

Ja, du kan være stolt av at du mestrer jobb og barn etc.

For din del mener jeg det handler mest om å få bedre livskvalitet. Du *kan* velge å slite videre alene , men jeg tror det vil være veldig godt for deg å få støtte av en profesjonell. 

Jeg er veldig stolt av at jeg mestrer jobben og barna mine. Jeg har hatt noen vannvittig tunge dager iblant, men allikevel har jeg stått på, laget skuespill for å se glad ut, forsøkt å tenke positive tanker, og forsøkt å gjøre mitt beste. 

Jeg har skjult dette for alle i virkeligheten. Er kun her på nettet jeg har skrevet ut tankene mine.

På jobben så sier de at de er veldig fornøyd med arbeidet mitt. Og at jeg er av den typen menneske som er alltid smilende, positiv, og hyggelig. Jeg er veldig stolt av at jeg får til dette med tross på at de tyngste dagene mine anngående angsten har vært helt forferdelige for meg å takle.

Har spurt ungene om hvordan de oppfatter meg, og de har faktisk blitt fortalt litt om angsten min og det som skjer inni meg. De er voksne blitt. De sier at de har aldri registrert annet enn at jeg er veldig redd for de om de ikke kommer hjem til avtalt tid, osv, men ellers har ikke de registrert noe om dette med at jeg var så redd for alt mulig. De sier at de ser på meg som av den rolige typen som ikke stresser. Verre med mange andre: de stresser sånn sa de.  De sier at jeg er en person som aldri er sint slik som de hører en del andre foreldre kan være. Og at jeg virker ganske avslappet. 

Har spurt andre i familien min om hvordan de oppfatter meg i den situasjonen: de sa at de ble overrasket over at jeg hadde slitt med alt dette, for det har de aldri merket til. Du er alltid glad, positiv, oppfører deg normalt og er faktisk rolig av deg. 

Jeg er selv ganske fornøyd med at det ikke er lett å merke på adferden min om hva jeg har slitt med. 

Jeg føler at jeg har et bra liv og bra livskvalitet, men det er litt tungt om angsten kommer tilbake eller om den skal fortsette. Har merkelig nok vært ganske frisk i 5 dager, men kjenner litt i dag på at angsten bor litt i meg ennå. Jeg forsøker å gjøre det jeg kan for å få den bort.  

Endret 22. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei Mina1! Har sett deg skrive i litt ulike tråder her inne, og jeg er enig med de som sier at du er flink som mestrer så mye til tross for angsten, men du er uansett tjent med støtte og hjelp. Du skal ikke behøve å mestre dette på egenhånd, og du vil garantert få det lettere om du har noen som kan veilede deg. Er det ikke bedre å komme seg enda mer ovenpå, i stedet for å liksom måtte slite med å holde hodet over vannet - selv om du klarer det.

Ellers vil også jeg kommentere dette med at du blir så opphengt i å finne ut hva som gikk galt ved forrige brudd. Kan det ikke hende at dere bare viste dere å være en dårlig match? Det er ikke gitt at man trenger å finne ut hva man burde gjort annerledes, for de tingene som ikke fungerte med den forrige, kan nettopp være det som gjør at neste forhold blir så bra. Alle er forskjellige, og setter pris på ulike egenskaper og personlighetstrekk. Og uansett, om det så skulle være noe man "ideelt sett" burde forandre på... forhåpentligvis treffer man en mann som er overbærende nok til å akseptere deg for den du er, på godt og vondt, og som gir beskjed underveis i forholdet om det er noe dere må jobbe med sammen. Det du bør fokusere på er å kommunisere godt med din neste partner - kan hende han trenger noe helt annet fra deg enn den forrige. Ikke se mer tilbake på hva du kunne gjort annerledes, du kommer ingen vei med det. Fokuser på fremtiden, så finner du fort ut hva den krever av deg.

Anonymkode: 29847...f55

Hei, takk for innlegg og råd  

Det gikk opp for meg at jeg måtte slutte å dvele om skyldspørsmål og hva jeg selv kunne gjort anderledes på fredagen. Jeg leste folk skrev det til meg.: at jeg måtte slutte å tenke over det. Jeg gjorde tross alt mitt beste der og da selv om jeg er på lik linje med en datamaskin ikke er super i drift om problematiske ting oppstår.  Jeg begår feil når jeg overgår meg selv på en måte. Jeg holdt ut i en situasjon som jeg følte var en useriøs setting, og så altfor lenge.Jeg fikk inntrykk om at han var useriøs, og da burde jeg trukket meg ut før det gikk for lenge, men jeg gjorde det ikke. Men jeg lærer. Jeg begår iblant feil, som alle andre. Han var ikke enkel kommunikasjonsmessig, og jeg var ikke så enkel når jeg følte at kommunikasjonen sviktet og alt det andre var vanskelig for meg å takle. 

Jeg har gitt opp det å lete etter kjærligheten inntil videre, for jeg behøver litt ro. Men jeg velger istedet å konsentrere meg om å få bukt med angsten,  og selvfølelsen for det kompliserer.

Endret 22. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

Jeg får bare finne positive tanker, og finne det positive... så godt jeg klarer  . Det hjelper mot angsten. Jeg har sluttet med dvelingen om eksen, selv om jeg fortsatt synes det er leit at det endte slik det gjorde. Men jeg kan ikke gjøre noe mer fra eller til. Det viktigste er at jeg har stoppet å dvele , og at angsten stopper.... 

[Gjest Mina1]

Angsten kom litt tilbake igjen.. i mildere grad i dag... ikke så sterk som den pleier, men jeg forsøkte å få den til å dempe seg med en boks med pils. Og da dempet den seg. Men det er virkelig kjipt at den skulle komme tilbake. Jeg har hatt 4 gode dager uten angst, men litt angst i dag. .. Ting er ikke alltid så lett. Jeg er litt skuffet på meg selv fordi jeg takler ting så tungt i kjærlighetsliv osv.. Men men jeg forsøker å bli flinkere. Forsøker å tenke på en annen måte, men lett å ramle tilbake i samme tankene. Men jobber med å finne en annen måte å tenke på enn hva jeg gjør. Men iblant føles det også som å motarbeide seg selv også blir alt verre... Men jeg forsøker så godt jeg kan. 

Endret 22. november 2017 av Mina1