Komme seg videre

[AnonymBruker]

Jeg er seksti år og har ikke fast jobb.  I fjor var jeg helt uten jobb og hadde kun AAP.  Jeg var 50% sykemeldt i et år og gikk siden over på AAP.  Jeg jobbet en god del i over et år på AAP, men så fikk jeg ikke noe fra høsten 2015.  Jeg var deprimert og hadde mye angst.  Jeg oppdaget siden høsten  2016 at mye av mine plager både psykiske og fysiske skyldtes overdreven bruk av sovepiller, smertestillende og beroligende, foreskrevet av min fastlege.  Selvmordstankene,  svimmelheten og hodepinen ble helt borte og angsten ble mye bedre og jeg fikk tak på den etter at jeg kuttet ut.

Jeg fikk et vikariat i begynnelsen av året, men jeg ble rett og slett mobbet der.  Da de unge som mobbet meg fikk fast stilling og ikke jeg snakket jeg med tillitsvalgt og verneombud og det ble satt opp møte med ledelsen.  De var sjokkerte osv., og jeg fikk tilbud om hjelp fra bedriftshelsetjenesten.  Jeg var da sykemeldt og var det før jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk tilbud om fast ansettelse.  Jeg kom til en psykolog som gjorde alt vondt verre.  Han var horrible.  Det tok meg flere uker til å få han til å forstå at jeg ville han en annen.  Uansett hva jeg sa så ville han at jeg ventet litt og tenkte meg om til jeg var så trøtt at jeg sa bare ja ja.  Til slutt gikk han med på å finne en annen, men da hadde jeg bestemt meg for å ikke forlenge vikariatet.  Jeg var endelig hos den nye psykologen i går og har fått beskjed om at jeg kan få 5 -6 timer dekket FØR arbeidskontrakten går ut.  Dvs. jeg har en uke til å ta ut de timene.

Beslutningen er tatt og jeg slutter.  Jeg har byttet lege to ganger fra i fjor og det er ikke greit.  Jeg har godt inntrykk av han nye så langt.  Forrige lege forsto ikke noe, han bare sykemeldte meg.  Jeg fikk han til å søke psykolog for meg før jeg fikk tilbudet fra bedriftshelsetjenesten.  Han søkte hos et raskere tilbake tilbud hos NAV.  Jeg var der engang tidlig i november, men fikk beskjed om at jeg passet ikke inn der.  Legen sa siste gang at vi skulle snakke om dette i januar.

Jeg er så trøtt, så inderlig trøtt at jeg greier ingenting.  Dagene flyter bort og jeg går ut engang iblant for å holde hodet blant familie og bekjente.  Jeg er rolig og har ikke så mye angst som før og barna mine sier ingenting.  De har vært sinte på meg før, men nå sier de ingenting.  Jeg bestemte meg for å ikke dra i morges på Luciafeiring i barnehagen hos barnebarnet, og så til min datter at jeg ikke hadde orket.  Hun sa ingenting, og jeg sitter med en klump i halsen over at hun er sur på meg fordi jeg ikke kom.

Jeg får ikke jobb, det vet jeg, selvom jeg har meget høy utdannelse, og kanskje nettopp derfor.  Jeg tenker mye på å starte for meg selv, men jeg får ikke somlet meg sammen til å gjøre noe som helst og det er en tilstand som er godt kjent for meg.

Jeg er bitter over mangel på hjelp og alt tullet frem og tilbake med psykologhjelp og leger som mater med piller.  Jeg er bitter på helsevesenet og psyiatrien som ikke greier å gi meg den minste hjelp til å komme meg opp.  De kommer kun når det er brannslukkingsarbeid med å hindre selvmord.  Psykiatrien er stort mangelfull.

Tiden går og jeg blir eldre.  Skal jeg sitte her alene og bitter, eller skal jeg opp og fremover?  Jeg tar gjerne imot konstruktive råd, men helst ikke noen besserwisser råd eller kommentarer om hvor mislykket jeg er.  De tankene har jeg nok av.  Jeg har vært vant til respekt før jeg havnet i mobbingen og nå har jeg ikke engang respekt for meg selv.  Voksne damer blir da ikke mobbet av ungdommer.

 

Anonymkode: 34bf5...193

[cilie]

Hva slags hjelp er det du tenker at du trenger? 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, cilie skrev:

Hva slags hjelp er det du tenker at du trenger? 

Jeg trenger hjelp til å komme meg ut av denne sløve tilstanden, få tiltakslyst og begynne med et eller annet uansett om det gir penger eller ikke.

Anonymkode: 34bf5...193

[cilie]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger hjelp til å komme meg ut av denne sløve tilstanden, få tiltakslyst og begynne med et eller annet uansett om det gir penger eller ikke.

Anonymkode: 34bf5...193

Kanskje du må hjelpe deg selv? Evt få hjelp fra lege/behandler/NAV til å realisere «bestillingen» din? Lettere å få hjelp om du er så konkret som her i møte med de som evt skal hjelpe deg. 

[Gjest Mina1]

Er det økonomiske bekymringer du har, trådstarter? 

Jeg kan si at jeg er 40 år. Har fast jobb, men jeg jobber altfor lite. Jobber litt for korte vakter når jeg først er å jobber, fordelt på mange dager. Jeg burde tatt på meg mer jobbing når jeg kan, men jeg sliter også med angst, og derfor sliter jeg ekstra dersom jeg jobber mye. Jeg jobber ca 60 prosent, men sliter med å jobbe mer. Og sliter bare med å jobbe det jeg jobber. Økonomisk er det en sterk bekymring for egentlig tjener jeg for lite, men jeg har klart meg inntil videre, men jeg sliter med å få det til å gå rundt. Dermed får man en økonomisk bekymring på toppen, og det er belastende for helsen. Lurer på om du sliter med det samme? 

Jeg har begynt å søke jobber, men jeg har dårlig tro på at jeg får en jobb i min alder. Mulig meg som er negativ... Itillegg så ser jeg at det er mest halve stillinger innenfor min bransje som lyses ut.... så da kan jeg jo like godt ha den jobben jeg har...

Lurer litt på om du sliter mye med det samme som meg? Jeg har også blitt mobbet. Ble mye mobbet som barn, og oppigjennom så har jeg slitt med litt sosialangst. 

Vit at du ikke er alene om å ha det sånn. Men det gjelder å være sterk. Jeg føler at jeg har livsgnist og glede selv om jeg sliter mye med angst og bekymringer. 

[AnonymBruker]

1 time siden, cilie skrev:

Kanskje du må hjelpe deg selv? Evt få hjelp fra lege/behandler/NAV til å realisere «bestillingen» din? Lettere å få hjelp om du er så konkret som her i møte med de som evt skal hjelpe deg. 

Jeg er ikke noe mer konkret her enn andre steder.  Selvfølgelig må jeg hjelpe meg selv, men noen ganger trenger man hjelp til å hjelpe seg selv.

Anonymkode: 34bf5...193

[AnonymBruker]

58 minutter siden, Mina1 skrev:

Er det økonomiske bekymringer du har, trådstarter? 

Jeg kan si at jeg er 40 år. Har fast jobb, men jeg jobber altfor lite. Jobber litt for korte vakter når jeg først er å jobber, fordelt på mange dager. Jeg burde tatt på meg mer jobbing når jeg kan, men jeg sliter også med angst, og derfor sliter jeg ekstra dersom jeg jobber mye. Jeg jobber ca 60 prosent, men sliter med å jobbe mer. Og sliter bare med å jobbe det jeg jobber. Økonomisk er det en sterk bekymring for egentlig tjener jeg for lite, men jeg har klart meg inntil videre, men jeg sliter med å få det til å gå rundt. Dermed får man en økonomisk bekymring på toppen, og det er belastende for helsen. Lurer på om du sliter med det samme? 

Jeg har begynt å søke jobber, men jeg har dårlig tro på at jeg får en jobb i min alder. Mulig meg som er negativ... Itillegg så ser jeg at det er mest halve stillinger innenfor min bransje som lyses ut.... så da kan jeg jo like godt ha den jobben jeg har...

Lurer litt på om du sliter mye med det samme som meg? Jeg har også blitt mobbet. Ble mye mobbet som barn, og oppigjennom så har jeg slitt med litt sosialangst. 

Vit at du ikke er alene om å ha det sånn. Men det gjelder å være sterk. Jeg føler at jeg har livsgnist og glede selv om jeg sliter mye med angst og bekymringer. 

Jeg hadde mye økonomiske bekymringer i fjor da jeg hadde kun AAP.  Jeg har god lønn nå og er sykemeldt så det går greit til slutten av neste år.  Jeg ble mobbet i ungdomstida og de samme følelsene kom opp nå, ellers har jeg vært vant til mye respekt som fagperson så dette var en spesiell opplevelse.  Jeg har aldri hatt sosialangst og har ikke problemer med å stå foran flere hundre mennesker og prate.  Jeg har generell angst og den er på en måte ubeskrivelig.

Jeg får ikke jobb.  Det er helt sikkert.  Ikke har jeg lyst på de jobbene som jeg kanskje muligens kan få og jeg har søkt for mange jobber til å orke det mer.  Jeg har tanker om å begynne for meg selv.  Jeg trenger nå hjelp til å komme meg opp og få mer energi.

Anonymkode: 34bf5...193

[Gottfred 40]

Hei. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Kan anbefale Aktiv på dagtid. Det hjelper i hvert fall meg med å komme meg opp om morgen og over sju-mils-terskelen. Liker du å lese, kan jeg også anbefale en bok som heter Forstå dine sår i sjelen.