Asperger og atypisk autisme

[FGT]

52 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

For å få aspergerdiagnose var en av forutsetningene at psykisk utviklingshemming ikke var aktuelt. I tillegg til det med språkutviklingen som jeg nevnte tidligere. 

Og hva som er gjennomgripende er jo situasjonsbetinget som Trine sier. Hvor godt vi fungerer avhenger nok både av forhold i oppveksten og hva slags miljø og livssituasjon en befinner seg i som voksen. Jeg hadde garantert slitt mer i oppveksten hvis jeg hadde vokst opp i en veldig nevrotypisk familie, og i dagens kaotiske skolesystem, ikke minst. Og da hadde jeg kanskje ikke vært arbeidsfør og klart meg så bra som jeg har gjort i voksen alder.

Vedig bra formulert, men du hadde vel også andre vansker eller diagnoser, stemmer ikke det?

[yellow ledbetter]

8 minutter siden, FGT skrev:

Vedig bra formulert, men du hadde vel også andre vansker eller diagnoser, stemmer ikke det?

Jeg har bare ADHD-diagnose offisielt, men psykiateren min er sikker på at jeg har asperger også, uten at han har tatt en full utredning, siden jeg er i jobb og klarer meg uten hjelp fra det offentlige. Og det er jeg sikker på selv også. Alt stemmer jo, og det er en drøss med folk med autisme i familien, inkludert en av ungene mine og den andre er på vei til å få diagnose på det som før het asperger. Og angsten min har jeg bare snakket med ham om. Jeg har håndtert det på egen hånd så godt jeg kan. Aldri vært medisinert eller sykmeldt for det heller. 

Jeg tror at noe av det som har gjort at jeg har klart meg bra, i tillegg til at jeg vokste opp i en familie jeg passet inn i, var at jeg aldri har brydd meg om at jeg ikke er A4. Det var vondt til tider å være utstøtt på skolen, mest fordi det var flaut og veldig åpenbart at jeg sto der og glodde alene i friminuttene, ikke fordi jeg hadde lyst til å henge med de andre, for jeg hadde like lite interesse av dem som de hadde av meg. Og jeg ble heldigvis ikke mobbet i vanlig forstand. Ekle kommentarer og spydigheter, men jeg vet jo at det er sånt som mange får uten å bry seg om det. Så lenge jeg har fått lov til å melde meg ut i sosiale sammenhenger har det gått fint. Jeg har hatt god kontakt med familien og har innimellom funnet venner jeg passet sammen med og trives som sagt veldig godt i mitt eget selskap.

[FGT]

1 time siden, Trine skrev:

Så du mener at  om man har autisme så kan man også ha en psykisk utviklingshemming, mens om man har asperger kan man ikke i tillegg ha en psykisk utviklingshemming? Mener ikke være kranglete nå altså. prøver bare å forstå.

Alt er jo situasjonsbetinget, man har ikke sosiale problemer når man sitter hjemme alene. Man kan ikke ha et problem med noe som ikke er tilstede. Hvorvidt det sosiale er gjennomgripende dreier seg jo om hvorvidt problemet er til stede både når du er sosial hjemme, på jobben, i butikken, eller et hvilket som helst annet sted. Ved diagnostisering av asperger ser de på hvordan hjernen arbeider. Hjernen til en med asperger jobber anderledes enn hjernen til en nevrotypisk. Hjernen jobber og fungerer anderledes uavhengig om man er hjemme eller et annet sted, og om man er alene eller med andre. Men alle symptomer er jo naturligvis ikke like gjennomtrengende i alle situasjoner. Om man har asperger og den ikke er gjennomgripende, har man fått feil diagnose.

Ja det er riktig , det svaret du selv ga i begynnelsen .og  dette er veldig godr kjent nå skulle jeg tro. Om det er riktig å kalle AS gjennomgripende når dette ikke er til stede hele tiden , selv om hjernen jobber annerledes. Siden begrepet gjennomgripende er så lite brukt i andre sammenhenger, så er i hverfall jeg ikke fortrolig med den betegnelsen. Fordi mye går på miljøet og omgivelser, og ikke som en sykdom en må drasse på hele tiden.

[yellow ledbetter]

1 minutt siden, FGT skrev:

Ja det er riktig , det svaret du selv ga i begynnelsen .og  dette er veldig godr kjent nå skulle jeg tro. Om det er riktig å kalle AS gjennomgripende når dette ikke er til stede hele tiden , selv om hjernen jobber annerledes. Siden begrepet gjennomgripende er så lite brukt i andre sammenhenger, så er i hverfall jeg ikke fortrolig med den betegnelsen. Fordi mye går på miljøet og omgivelser, og ikke som en sykdom en må drasse på hele tiden.

Jeg aner egentlig ikke hva gjennomgripende betyr, men jeg tenker sånn som Trine, at det er noe som er der hele tiden og som kan være mer eller mindre vanskelig å leve med, i motsetning til for eksempel en psykose eller depresjon, som du kan bli kurert for. 

[gråstein]

34 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg har bare ADHD-diagnose offisielt, men psykiateren min er sikker på at jeg har asperger også, uten at han har tatt en full utredning, siden jeg er i jobb og klarer meg uten hjelp fra det offentlige. Og det er jeg sikker på selv også. Alt stemmer jo, og det er en drøss med folk med autisme i familien, inkludert en av ungene mine og den andre er på vei til å få diagnose på det som før het asperger. Og angsten min har jeg bare snakket med ham om. Jeg har håndtert det på egen hånd så godt jeg kan. Aldri vært medisinert eller sykmeldt for det heller. 

Jeg tror at noe av det som har gjort at jeg har klart meg bra, i tillegg til at jeg vokste opp i en familie jeg passet inn i, var at jeg aldri har brydd meg om at jeg ikke er A4. Det var vondt til tider å være utstøtt på skolen, mest fordi det var flaut og veldig åpenbart at jeg sto der og glodde alene i friminuttene, ikke fordi jeg hadde lyst til å henge med de andre, for jeg hadde like lite interesse av dem som de hadde av meg. Og jeg ble heldigvis ikke mobbet i vanlig forstand. Ekle kommentarer og spydigheter, men jeg vet jo at det er sånt som mange får uten å bry seg om det. Så lenge jeg har fått lov til å melde meg ut i sosiale sammenhenger har det gått fint. Jeg har hatt god kontakt med familien og har innimellom funnet venner jeg passet sammen med og trives som sagt veldig godt i mitt eget selskap.

Tør man spørre hva du jobber med?

[Trine]

39 minutter siden, FGT skrev:

Ja det er riktig , det svaret du selv ga i begynnelsen .og  dette er veldig godr kjent nå skulle jeg tro. Om det er riktig å kalle AS gjennomgripende når dette ikke er til stede hele tiden , selv om hjernen jobber annerledes. Siden begrepet gjennomgripende er så lite brukt i andre sammenhenger, så er i hverfall jeg ikke fortrolig med den betegnelsen. Fordi mye går på miljøet og omgivelser, og ikke som en sykdom en må drasse på hele tiden.

Men det er jo til stede hele tiden. Det er til stede når jeg er hjemme alene, det er tilstede når jeg er ute alene og det er til stede om jeg er sammen med andre. De sosiale problemene er bare en del av asperger. Symptomene følger meg uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Men noen symptomer er mer fremtredende i enkelte situasjoner enn i andre, fordi man i noen situasjoner kan tilrettelegge for at man skal fungere bedre.

[Trine]

40 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg aner egentlig ikke hva gjennomgripende betyr, men jeg tenker sånn som Trine, at det er noe som er der hele tiden og som kan være mer eller mindre vanskelig å leve med, i motsetning til for eksempel en psykose eller depresjon, som du kan bli kurert for. 

Slik jeg har forstått det, betyr gjennomgripende at det er tilstede i alle situasjoner i livet. Altså at asperger preger deg hjemme, på jobb, skole o.s.v. Men det sier seg jo selv at de sosiale problemene ikke er tilstede når man sitter hjemme alene. Men det sosiale er jo bare en del av asperger, og alle symptomer behøver ikke være tilstede i alle situasjoner selv om det er gjennomgripende. Det som kjennetegner asperger er problemer med sosialt samspill, kombinert med et begrenset, stereotypt og repetitivt mønster av atferd, interesser og aktiviteter. Dette er tilstede hos meg uansett situasjonen jeg er i. 

[FGT]

59 minutter siden, Trine skrev:

Men det er jo til stede hele tiden. Det er til stede når jeg er hjemme alene, det er tilstede når jeg er ute alene og det er til stede om jeg er sammen med andre. De sosiale problemene er bare en del av asperger. Symptomene følger meg uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Men noen symptomer er mer fremtredende i enkelte situasjoner enn i andre, fordi man i noen situasjoner kan tilrettelegge for at man skal fungere bedre.

Dystymien min  vil jeg kalle for gjennomgripende, eller andre former for nedstemthet. Jeg føler at det er den som preger meg hele tiden, for jeg vet ikke om noe annet for jeg ble rammet av en depresjon som 28 åring, og Asperger diagnosen kom jo inn i bildet 30 år senere ? 

[yellow ledbetter]

2 timer siden, FGT skrev:

Dystymien min  vil jeg kalle for gjennomgripende, eller andre former for nedstemthet. Jeg føler at det er den som preger meg hele tiden, for jeg vet ikke om noe annet for jeg ble rammet av en depresjon som 28 åring, og Asperger diagnosen kom jo inn i bildet 30 år senere ? 

Asperger er jo en normaltilstand for oss, så det er ikke så rart at vi ikke reflekterte over at "det var noe" i ung alder. Men når jeg tenker tilbake til barndommen vet jeg jo at jeg stort sett mislikte det som andre unger likte, og interesserte meg for ting de andre ikke hadde interesse for eller peiling på, men ingen tenkte vel noe annet enn at jeg var sær og sjenert, meg selv inkludert. Det er gjerne først når en får følgeproblem som depresjon eller angst at det blir oppdaget når en ikke er et "tungt tilfelle". 

[yellow ledbetter]

3 timer siden, gråstein skrev:

Tør man spørre hva du jobber med?

Kort forklart tekstarbeid/skrivearbeid som frilanser med hjemmekontor. Passer meg perfekt, selv om det er usikkert økonomisk med tanke på sykdom og sånt, men det gidder jeg ikke å forholde meg til. Jeg er aldri syk, i grunnen. Bortsett fra at jeg ikke er "normal", men det er som sagt ingen sykdom. 

Jeg har jobbet med diverse kontorarbeid, på lager og på fabrikk tidligere. Det gikk stort sett helt fint det også. Det som virkelig var dritt var da jeg var arbeidsledig etter videregående og måtte prøve meg både som lærervikar og dør-til-dør-greier for en organisasjon. Utover det vet jeg at jeg ikke hadde taklet omsorgsyrker og vikarbyrå, uansett hva selve jobben gikk ut på, der du hele tiden må forholde deg til nye folk og arbeidsoppgaver. 

[Trine]

2 timer siden, FGT skrev:

Dystymien min  vil jeg kalle for gjennomgripende, eller andre former for nedstemthet. Jeg føler at det er den som preger meg hele tiden, for jeg vet ikke om noe annet for jeg ble rammet av en depresjon som 28 åring, og Asperger diagnosen kom jo inn i bildet 30 år senere ? 

Dystymien min kan jeg glemme når jeg trener hund eller er på en skikkelig bra fjelltur. På lørdag gikk jeg på ski langt inni skogen. Det var på kvelden og overhode ingen fare for å møte på noen. Da var heller ikke dystymien med meg. Men asperger og adhd følger meg samme hvor jeg er eller hva jeg gjør. Jeg har hatt depresjon og selvmordstanker ihvertfall fra jeg var 9-10 år, men jeg hadde kanskje sluppet det dersom jeg hadde hatt de to andre diagnosene allerede da. Men jeg var, som Yellow ledbetter, sær og sjenert. Også var jeg sta og vanskelig.

[AnonymBruker]

6 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg har bare ADHD-diagnose offisielt, men psykiateren min er sikker på at jeg har asperger også, uten at han har tatt en full utredning,

Men da har en den ikke, det er en komplisert diagnose å sette, kun settes etter en grundig utredning.,

6 timer siden, yellow ledbetter skrev:

siden jeg er i jobb og klarer meg uten hjelp fra det offentlig

Da kan du ikke være særlig hardt rammetr når du har jobb, mann, barn, familie forsørger deg selv og ikke er syk.

Anonymkode: 71b93...fc9

[FGT]

2 timer siden, Trine skrev:

Dystymien min kan jeg glemme når jeg trener hund eller er på en skikkelig bra fjelltur. På lørdag gikk jeg på ski langt inni skogen. Det var på kvelden og overhode ingen fare for å møte på noen. Da var heller ikke dystymien med meg. Men asperger og adhd følger meg samme hvor jeg er eller hva jeg gjør. Jeg har hatt depresjon og selvmordstanker ihvertfall fra jeg var 9-10 år, men jeg hadde kanskje sluppet det dersom jeg hadde hatt de to andre diagnosene allerede da. Men jeg var, som Yellow ledbetter, sær og sjenert. Også var jeg sta og vanskelig.

Forstår det med ADHD, for kona mi har fått den diagnosen som voksen. Hvis den er medfødt som en sier det, så har jeg vært nært berørt med dette igjennom kona  i 37 år nå.

[Trine]

7 minutter siden, FGT skrev:

Forstår det med ADHD, for kona mi har fått den diagnosen som voksen. Hvis den er medfødt som en sier det, så har jeg vært nært berørt med dette igjennom kona  i 37 år nå.

Så du tenker at adhd er gjennomgripende, men ikke asperger? I mitt tilfelle oppleves begge diagnosene som gjennomgripende. Men når jeg f.eks er hjemme alene er det lettere å tilrettelegg for asperger enn adhd, siden uroen og den manglende konsentrasjonen alltid er et problem. Men at jeg har et repetitivt mønster av atferd, interesser og aktivitet er jo ikke et problem så lenge jeg er hjemme og kan gjøre som jeg vil. Men at det ikke er et problem i de situasjonene, betyr jo ikke at symptomene ikke er tilstede.

[FGT]

37 minutter siden, Trine skrev:

jeg Så du tenker at adhd er gjennomgripende, men ikke asperger? I mitt tilfelle oppleves begge diagnosene som gjennomgripende. Men når jeg f.eks er hjemme alene er det lettere å tilrettelegg for asperger enn adhd, siden uroen og den manglende konsentrasjonen alltid er et problem. Men at jeg har et repetitivt mønster av atferd, interesser og aktivitet er jo ikke et problem så lenge jeg er hjemme og kan gjøre som jeg vil. Men at det ikke er et problem i de situasjonene, betyr jo ikke at symptomene ikke er tilstede.

Det er bare det, at jeg ikke kan peke på noe tidligere, før depresjonen som har fulgt med hele tiden mer eller mindre som en plage. Men da de store utfordringene kom , kom også stresset og som utløste en depresjon. Hvordan livet hadde vært uten den depresjonen vet jeg jo ikke. Inn til videre må jeg bare se dystymien som en konsekvens av å ha AS. Kanskje har dystymien skånet meg også, i det sosiale liv,  hvem vet ? Eller kanskje ikke AS er en reell diagnose, men en mote diagnose, som en Norsk professor psykiater sa til meg for noe  år siden. Men jeg  heller mer at det en diagnose enda. En  fagperson likte at jeg nevnte en gang i et foredrag som ei dame kalte  det, nemlig at AS personer var en egen stamme. Så det er mye som er sagt  og lite er forstått 

Endret 2. januar 2018 av FGT

[yellow ledbetter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men da har en den ikke, det er en komplisert diagnose å sette, kun settes etter en grundig utredning.,

Da kan du ikke være særlig hardt rammetr når du har jobb, mann, barn, familie forsørger deg selv og ikke er syk.

Anonymkode: 71b93...fc9

Nei, ikke offisielt, som sagt, men jeg er overbevist om at jeg får den hvis jeg fullfører utredningen. Jeg har vært med på utredningen av andre som har tatt den (som foresatt), og de er små kopier av meg, mer eller mindre. Og jeg er ikke så hardt rammet, nei, så det er derfor det ikke er noe poeng å bruke masse tid og penger på en diagnose nå. Skulle jeg mot formodning bli for dårlig til å jobbe, så får jeg heller ta det da. Jeg får ingenting i det offentlige (bortsett fra medisiner og sånt) nettopp fordi jeg er arbeidsfør, så jeg betaler utredningen og oppfølgingen min selv. Og som selvstendig næringsdrivende får jeg ikke erstatning for tapt arbeidsfortjeneste heller, så det er også en del av den økonomiske vurderingen. Hadde jeg vært ung hadde det vært en helt annen sak, men i godt voksen alder er det bortkastet når jeg klarer meg.

Så jeg synes ikke det minste synd i meg selv. Jeg har det helt fint for det meste. Angsten kan være noe dritt, men selv det går mye bedre nå når jeg vet hvorfor. 

Endret 2. januar 2018 av yellow ledbetter

[yellow ledbetter]

7 minutter siden, FGT skrev:

Det er bare det, at jeg ikke kan peke på noe tidligere, før depresjonen som har fulgt med hele tiden mer eller mindre som en plage. Men da de store utfordringene kom , kom også stresset og som utløste en depresjon. Hvordan livet hadde vært uten den depresjonen vet jeg jo ikke. Inn til videre må jeg bare se dystymien som en konsekvens av å ha AS. Kanskje har dystymien skånet meg også, i det sosiale liv,  hvem vet ?

Ja, kanskje den har demmet opp for angsten du ellers kunne utviklet. Det har jeg faktisk aldri tenkt over, men det er jo logisk. Hvis du ikke har dystemi og i utgangspunktet føler deg helt oppgående når du er hjemme i fred og ro, vil du kanskje presse deg mer til å være sosial og så kommer angsten. Godt poeng. 

[FGT]

7 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Ja, kanskje den har demmet opp for angsten du ellers kunne utviklet. Det har jeg faktisk aldri tenkt over, men det er jo logisk. Hvis du ikke har dystemi og i utgangspunktet føler deg helt oppgående når du er hjemme i fred og ro, vil du kanskje presse deg mer til å være sosial og så kommer angsten. Godt poeng. 

Ja den tanken har jeg hatt lenge, men samtidig går jeg glitt av å oppleve felleskapet.  Men jeg føler meg oppdradd igjennom dystymien, siden at jeg unngikk mange sosiale ting før jeg ble deprimert. Altså unngått å gjort ting som ikke hadde vært naturlig å gjøre før den tid, eller som i tilfelle hadde krevd stor beslutsomhet.  

Endret 2. januar 2018 av FGT

[yellow ledbetter]

3 minutter siden, FGT skrev:

Ja den tanken har jeg hatt lenge, men samtidig går jeg glitt av å oppleve felleskapet.  Men jeg føler meg oppdradd igjennom dystymien, siden at jeg unngikk mange sosiale ting før jeg ble deprimert. Altså unngått å gjort ting som ikke hadde vært naturlig å gjøre før den tid, eller som i tilfelle hadde krevd stor beslutsomhet.  

Ja, det er ikke godt å vite hva du hadde gått glipp av, og om du hadde hatt det verre eller bedre nå om du hadde klart å være sosial. Jeg tror at hvis jeg ser bort fra familien og noen få venner, så har det sosiale livet jeg har følt meg forpliktet til å delta i vært mer til plage enn til glede, i grunnen. Jeg har følt meg mer utenfor enn innenfor i sånne situasjoner, så fellesskapet har jeg vel strengt tatt ikke opplevd så mye av. Mer utenforskap. Og jeg er mer ensom sammen med andre (som jeg ikke selv har valgt) enn når jeg er alene. 

[FGT]

20 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Ja, det er ikke godt å vite hva du hadde gått glipp av, og om du hadde hatt det verre eller bedre nå om du hadde klart å være sosial. Jeg tror at hvis jeg ser bort fra familien og noen få venner, så har det sosiale livet jeg har følt meg forpliktet til å delta i vært mer til plage enn til glede, i grunnen. Jeg har følt meg mer utenfor enn innenfor i sånne situasjoner, så fellesskapet har jeg vel strengt tatt ikke opplevd så mye av. Mer utenforskap. Og jeg er mer ensom sammen med andre (som jeg ikke selv har valgt) enn når jeg er alene. 

Ja ,mindre ensom når jeg er alene, uten å bli sofaslask.